En Romjulsdrøm

Godt nytt år godtfolk.

Årets julemotiv på postkortet.

Har du noen gang tenkt at romjula er akkurat som filmene som vises på tv denne perioden. Du har sett det før. Men du ser det gjerne en gang til fordi det er koselig. I år så tenkte jeg at jeg ikke skulle se disse filmene. Jeg ville bytte ut julekaker, brus, kveldsmat,  venner og slekt med en fin tur i skogen. Snø finnes det ikke på hjemtraktene, så det blir en spasertur. Familien er jo i fistel etter et så sjokkerende utsagn, men jeg lar meg ikke rokke selv om det lokkes med smultringer, middagsrester  og ubegrenset med brus. Så prøver de skremsels taktikk, det blir fort mørkt, det er kaldt, har du ikke telt? Jeg beit ikke på og hadde bestemt meg, men det var ikke verre enn at pappa kjørte meg den første biten av turen og mamma tok med Senny for å følge meg noen kilometer inn i skogen. Senny er bikkja vår, 13 år gammal elgebikkje med enormt jaktinstinkt for alt som er på kjøkkenbenken, og gjør ukentlig tokter som gir resultater. Hu er ikke lenger så gira på å gå tur, men får hu bli med noen kilometer i noe som kan minne om jaktbil og du har klær med bållukt og sekk blir hu kjempe klar og vil gå først. Slike turer er gull for gamla.

Et støkke oppi skogen sier jeg snakkes til mamma og Senny og fortsetter aleine. Jeg går av stien og freestyler inn i tåka. Jeg har en baktanke med denne turen om at jeg skal friske opp og vedlikeholde friluftsliv egenskapene. Orientering i tåke er ikke så lett og jeg følte som Hellbillies ei beite at jeg rota rundt i et narrespell. Jeg fant igjen oversikten og staka ut en kurs.

Når tåka letta blei det knallfint.

Kursen jeg staka ut traff rett på Selsli hytta, men ikke helt som jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Det er viktig å vedlikeholde ferdigheter som orientering eller så mister du dem, det er som vi sier: Er det lenge sia sist du åt suppe kan du fort bli brent.

Selslinatten er det åpenbare topptur valget i nærheten, men det er en av de få plassene jeg faktisk har vært på flere ganger. Så da gikk jeg heller på Rupefjell som jeg aldri har vært på og som var litt mer i retningen jeg skulle i seinere. Dette er ikke noen topp som stikker seg ut, så for å få følelsen av at jeg gikk opp på en topp valgte jeg en bratt tilnærming som gav den rette følelsen, som da er slit, sleipt og et ønske om snart være oppe.

Fra toppen så jeg Jonsknuten som jeg heller aldri har vært på.

En av utfordringene ved å være på tur 25 desember er at det blir fort mørkt. Jeg peila derfor ut kursen og gikk meg innpå turiststien som jeg fulgte til en kolle jeg likte. Bak den fant jeg litt le for vinden og det var mye ved i nærheten. Her lagde jeg leir. Presenning ble satt opp, ved hentet og bål fyrt. Menyen i dag var avansert, middagen hadde 3 ingredienser, da er det fort gjort og få kløna det til. Pastaen måtte kokes, når det var gjort hadde jeg oppi ferdig stekte kyllingbiter og blanda inn pesto. Ferdig arbeid.

Det blir lange kvelder når mørket kommer allerede i 4 tia, men tia går til matlaging, koking av vann, ordne med ved, utbedring av leir, dobesøk og ikke minst lese bok.  Til Jul fikk jeg boka “Det vakre spillet. Engelsk fotballs historie (uten alt det kjedelige)” Med hodelykta i panna satt jeg og humret meg gjennom sidene i boka. Det må sies at det har vært noen karakterer oppigjennom. Dette er ei bok om fotball også for de som ikke ser fotball. Jeg valgte å legge med i påsan i 8 draget og fikk da merke hvor klar og fin månen var. Den lyste rett inn i boligen min og jeg trengte nesten ikke lykt for å lese lenger.

Måne og bål gjør det de kan best.

Jeg fikk jo ikke sove der jeg lå, så jeg leste litt mer og hørte på podcast før drømmeland kom i 11 tia. Der likte jeg meg såpass godt at jeg sto ikke opp før over klokka 9 dagen etter. Da var det i gang med et av høydepunkta på tur, steike bacon til frokost. Bacon er godt til alt, disse ble spist sammen med polarbrød. Polarbrødet som senere skulle vise seg å bli en av flere mistenkte. Men det kommer vi tilbake til.

Etter frokost bryter jeg leir og starter på dagens vandring. Starten er fantastiske med flott furuskog med artige trolske fasonger og for en som er glad i bål er det en gottebutikk. Dessverre er dagens etappe ned til sivilisasjonen igjen fordi jeg vil over på andre siden av riksveien, men før jeg kommer så langt fikk jeg tatt et kult bilde av Hengsvann eller himmelen over om du vil.

Det blir en del bilder når en er så heldig med været. På min vei passerer jeg Elvetun som er samlings lokalet i Jondalen, der har fatter `n satt ut ei flaske med solbærsirup. Ikke dårlig å ha matstasjon på en så kort tur. Det å gå 150 meter på riksveg når en er på fjelltur er kjedelig og lite motiverende, men det må til for å få den turen en planla. Det er som å smøre klister på ski før tur, eller spise cocotwisten som er igjen til slutt. det er ikke moro eller godt men det må gjøres for at det skal bli rett.

Jeg går lenge på hyttevei før det bærer ut i skogen igjen. Finner også her mye finn furuskog, men det er mye flere hytter i området. Det kuleste jeg så var ei seter med egent utendørsbasseng. Bassenget var gravd i myra med innløp og utløp. Jeg syntes det er røddig at ei hytte har utedo og ikke innlagt strøm stiller med badebasseng.

Etter hvert som mørket kommer er det best å finne leir. Leieren er omringet av hytter, men alle er på betryggende avstand. Også her er det masse ved i nærheten, så bålet blir fyra på 1 fyrstikk uten juks. Endelig litt Monsen kaliber. Pressending er satt opp og middagen lages.

Digg italiensk gryte.

Etter middagen var det nok en gang en gang for historietime med Thomas Aune og Aleksander Schau. Mens jeg satt og koste meg foran bålet, følte jeg nok en gang at noe ikke var helt på G. Jeg hadde fortrengt det litt hele turen så jeg kunne jaggu fortsette med det. Det ble kaldere, men en fin kveld og jeg gikk i påsan i halv 9 tia. Der lå jeg varm og god, da jeg kjente jeg måtte på do. Å gå ut av en varm sovepåsa for å gå på do er like kjedelig som å miste vannet når håret er fult av sjampo. Du tenker kanskje nå at det er vel unødvendig å snakke om dobesøk for andre gang på denne turen. For en usmakelig blogg, men kjære leser du veit natur`n er bruttal. derfor trekker jeg fram også de opplevelsene som ikke bare er en dans på frossen lyng. Tilbake i påsan igjen og like varm, men etter 20 min så må jeg på do igjen, rekker ikke kle på meg bukse å jakke denne gangen. Bare sko og dopapir er med bort til først busk.

Nå innser jeg at det er slik natta skal være, da tenker jeg i mitt stille sinn. Det er ikke Love Actually, julebrus eller kaker jeg savner, men ei porselentrone med varmeovn ved siden av. Jeg kryper til korset og ringer hjem. Det er et nederlag like bittert som Norge mot Ungarn. Vi avtaler møtested og jeg rydder leir. Skuffa begynner jeg å traske i retning av vei. Eneste positive er at jeg for trent på nattorientering som det er alt for lite av. Jeg finner veien og følger den foruten noen små turer i skogen igjen. Mens jeg går lurer jeg på om det var vannet jeg drakk, kyllingen jeg spiste, det mugne polarbrødet eller noe annet som hadde skylda. Uansett hva det var så gav det en litt kjip slutt på en ellers bra tur. Dagene som kom var ikke noe å rope hurra for, og en kan undres om det er kroppens måte å si at i romjula så krever den, sofa med film på tv, julebrus og kaker og muligheten til å maule ribbe i ny og ne.