Et påskemysterium fra DNT Sør.

Det er kaos på tursenteret til DNT Sør, orginalnøkkelen til Bjørnevasshytta fra 1889 har forsvunnet. Mette samler de andre som er på kontoret den dagen og viser dem at nøkkelen er borte fra safen. Etter en rask leteaksjon samles de igjen på møterommet uten resultat av leitingen.

 Kristina

Hvorfor er det så viktig? Den nøkkelen passer jo ikke låsene på hytta lenger.

 Bjørn

Det er slik at vi hvert eneste år siden hytta sto ferdig, setter nøkkelen i hullet på den samme dagen som nøkkelen ble satt i første gangen. Det er som en slags bursdagsfeiring.

 

Kristina

 Så koselig, men det er vel ikke så viktig om det ikke bli gjort.

 Mette

Si det til dem som glømte seg i 1939 og ikke fikk gjort det før 1944 igjen.

Bjørn

Ja det var vel det verste, men det har vel vært noen flere ganger oppigjennom historien og det har aldri endt godt.

Kristina

Oi oi ro ned litt nå, et lite spørsmål. Er dette sant? Det er vel en spøk?

Mette og Bjørn i kor

Nei, det er helt sant

Kristina

Det er den villaste overtru jeg har hørt. Men si meg ble det gjort i 2019??

Bjørn

Jaja, vi kan ikke legge detta på koronaen, men vi må finne nøkkelen og satt den i låsen, eller så kan det bli enda verre.

Kristina

Wow, jeg visste ikke at det var såpass viktig.

Mette

Vi kaller umiddelbart inn til teamsmøte.

En halv time senere sitter hele DNT sør sin administrasjon koblet opp på teams.

Bjørn

Vi har en situasjon. Orginalnøkkelen til Bjørnevasshytta er forsvunnet. Sondre du var oppe i fjor og satte nøkkelen i hullet?

Sondre

Ja det stemmer, det var første gangen jeg gjorde det sjøl, de to foregående var tillitsvalgt med som har mange års fartstid med «ritualet», om vi kan kalle det det.

Bjørn

Jonny du sitter på den store hytteboka, kan ikke du sjekke den.

Jonny

Ja, to sek så skal jeg finne den.

Jonny finner fram den store hytteboka. Åpner den opp og finner fram til rett side.

Jonny

Skal vi se her ja, jøss her står det som en oppskrift.

Gjennomgang av den årlige nøkkelinnsettelsen på Bjørnevasshytta.

1. Finn riktig nøkkel
2. Finn skjult nøkkelhull i tømmervegg
3. Sett inn nøkkel
4. Vri nøkkel en runde for å låse
5. Vri nøkkel en runde tilbake for å låse opp
6. Ta ut nøkkel
7. Vent et år for å gjenta fra nummer 1

NB: det er ytterst nødvendig at en tar nøkkelen ut når låsen i tømmerveggen er låst opp. Dersom det er låst når nøkkelen tas ut kan det få uante følger. Nøkkelen ble vond fordi døra han passet i ble byttet ut og erstattet. Derfor ble de nødt til å lage et nøkkelhull i tømmerveggen slik at den kunne holdes under kontroll.

Jonny

Det er limt inn et ark på neste side med noe håndskrevet, vent litt så skal jeg lese det.

Hendelsen i 63

Tilsynsvakt Bjørgrim hadde tatt ut nøkkelen med låsen låst. Nøkkelen blir vond dersom en glemmer å la det stå åpent. Det rammer alle som har kontakt med nøkkelen etter den er tatt ut av hullet.

Bjørgrim ble rablende gal. Endte opp med å gå seg vill i sin egn anorakk, og siden har ingen sett han. Ved en tilfeldighet fant Noen-Andre nøkkelen i en boks med pianøttkjeks. Noen-Andre fikk begrenset tiden med nøkkelen så han ikke også skulle bli rammet av dens ondskap ved å frakte den i kakeboksen. De gode kakene i kakebosksen holdt ondskapen til nøkkelen i sjakk. Ved Bjørnevasshytta fikk han nøkkelen raskt ut og satt den i hullet, åpnet opp og tatt nøkkelen ut. Dette har i skrivende stund (1970) kun skjedd en gang. Forskjellen mellom at nøkkelen tas ut i låst posisjon kontra at ritualet blir glemt helt og holdent, gjør seg utslag ved at enkeltpersoner blir rammet når låsen er i lås og nøkkelen tas ut, mens det å glemme ritualet helt kan føre til internasjonale hendelser.

Illustrasjonsfoto av Bjørgrim sin forsvinning

Per Thomas

Jeg trudde det var bare en vandrehistorie, den om Bjørgrim. Nå forstår jeg hvor den kakeboksen på Bjørnevasshytta kommer fra. Vi er nødt til å finne den nøkkelen før den finner på noe spikk og rammer noen av vårs.

I bakgrunnen av Per Thomas kan vi høre ungene hans, Pernille og Henrik, snakke sammen.

Pernille

Hør Henrik, nå har de voksene rota det til igjen.

Henrik

Uff, at de aldri kan lære.

Sondre

Hvordan veit vi at det ikke har skjedd allerede? Kanskje nøkkelen har blitt smartere og ikke gjør ofrene sine sprøyte gale, men lurer de til å manipulere flere og flere. Dette er som John Carpenters The Thing, bare at den som er ond her, er nok ikke bevisst på sine handlinger. Nøkkelen styrer vedkommende.

Hanne

Trur du at nøkkelen hjernevasker en eller flere av vårs?

Mona

Dersom denne teorien stemmer, så er det en av vårs her som veit hvor nøkkelen er, men den veit ikke sjøl at den burde si det, eller at han eller hun er under kontroll av nøkkelen.

Bjørn

Du milde!

Doc Brown nå må du fram med tavla, skal vi henge med på denne.

Per Thomas

Ok, men la vårs gå igjennom sist den ble brukt til å gjøre ritualet. Sondre du var oppe på Bjørnevasshytta med nøkkelen, kan du ha glemt å låse opp igjen?

Sondre

Det er vanskelig å si, det er så klart mulig men jeg har ikke merka noe spesielt i ettertid. Jeg kom ned på kontoret med nøkkelen etterpå, hvem av dere kan bekrefte det?

Bjørn

Jeg husker du var innom, vi hadde vel kontormøte den dagen så de fleste var vel på jobb. La vårs tenke tilbake på den dagen.

De tenkte alle sammen på hvordan den dagen hadde vært og forfatteren tenkte han kunne gjengi hendelsesforløpet som et resyme istedenfor en dialog fram og tilbake mellom de involverte. Det viste seg det at det var ikke så lett å huske helt hvordan dagen hadde utspilt seg. Men det viste seg at det var den samme dagen som Jonny ble presentert som ny ansatt på hytter og løyper, og Bjørn fortalte hvor viktig det var å ha denne nøkkelpersonen i administrasjonen på plass. Etter det ble han med på møtet hvor Sondre fortalte at han hadde med Bjørnevasshytta-nøkkelen og sa at det ikke hadde vært noe problem å gjøre ritualet. Han kunne faktisk ikke forstå at det var så mye føss rundt det og lo litt hånlig og ondskapsfullt av de som hadde stressa med det. Han la nøkkelen fornøyd ned på bordet så noen andre kunne låse den inn.

Etter møte ble Jonny med Bjørn for å se hvor safen med nøkker og andre verdisaker var, og for å låse inn Bjørnevasshytta-nøkkelen. Mona jobba med å publisere en sak om Jonny til nettsida, mens aktivitetsavdelingen satt samen og diskuterte kommende turer og arrangement. Kristina og Mette var i tursenteret, men måtte inn på lageret hvor safen sto for å hente ut varer.

Hvem trur du har nøkkelen nå? Send ditt til forslag til sondre.rua.dokken@dnt.no innen 6 april

Toppturhemmelighetene avsløres

Bratt skikjøring på DNT Sør sin toppturcamp på Stavskar i 2018.

De fleste hemmelighetene er nå kjent. Nei, dem er nok ikke det alle sammen, jeg vil tru det er noen hemmeligheter jeg ikke kjenner til også. Det er likevel slik at plasser jeg omtrent bare fant kjente skispor på for et par år siden, vrimler av liv hver hælj nå. Det er jo både på godt og vondt. Jeg må sjøl stå delvis ansvarlig for det. Ni youtubefilmer, noen blogginnlegg og turtips gjennom setesdal.com, og ting vil jo bli kjent for allmenheten. Men jeg bærer på en stor hemmelighet som er helt oppi dagen. Det er mer et tips enn en hemmelighet.

Hengjefjell er klassikeren her i Valle og ingen hemmelighet. Den har alltid hatt en del trafikk, men noen vintre med litt mager snø i lavere terreng har minka trafikken. Samme skjebne lider Sondrelåmi også. Derfor har påkjøret i området rundt Bjørnevasshytta nærmest eksplodert de siste to årene. Hadde Strandenuten vært ei pølsebu så hadde det lukta ei eim av Leiv Vidar på toppen der hver helg. Holfjell får også mange besøk. Jeg forstår hvorfor, det er veldig snøsikkert, du kan tilpasse turer til alle nivåer og det er nesten ingen innmarsj.

Hold fast, her er det hemmelige tipset.

Bjørnevasshytta

Jeg kan ikke fatte og begripe at ikke flere sover på Bjørnevasshytta.

Kommer det snøfall om natta så er du garantert førstespor dagen etter. Bare det er grunn nok for den som utelukkende er der for skikjøringa. Alle som kommer kjørende sørfra på dagstur bruker mer tid i bilen enn på ski, tar du hælja på Bjørnevasshytta hvor du kommer opp på fredagskveld, så driver du faktisk mer bærekraftig skikjøring. Så mange flere rønns per kilometer du har da, burde nesten vært delvis subsidiert av staten. Ved å sove på Bjørnevashytta er du også nærmere alle andre skimulighetene i området.

Lå oss gå videre til det faktum at du får hyttekos. Du kan lage biff med bernaise til middag, spille kort, snakke om dagens innsats og ikke minst planlegge neste dag.

Se på de nørdsa.

Turplanlegging er gøy. På bildet leses det høgtidelig fra den lille skredboka så freden legger seg over hytta og mindtullness går på høygir. Sånn kan vi sitte å skravle utover kvelden med potetgull og noe leskende, kanskje en slalombrus. Det å vite at det er kun leik og moro som kommer neste dag og at kroppen allerede har hatt det mye gøy er helt fenomenalt.

Neste dag etter ei god natt søvn, så kan du stå opp seinere enn vanlig for du er allerede der du skal være. Lag en god frokost, feks biff med bernaise som du nyter i rolige omgivelser med en kopp varm kaffe. Du ser ut ruta og registrer det været som er utenfor. Da tenker du på det du snart skal gjøre: på med ski og feller, kameratsjekk med sender/mottaker og rolig labbing over vannet.

Koselig med lunsj ute, men når du bor på Bjørnevasshytta så trenger du ikke det. Du kan ha varm lunsj inne.

Så etter en lang dag med skikjøring finner du fram middagsoppskrifta til Jokke og lager koteletter med bernaisesaus og poteter. Dessert ala Ludvigsen, som er drops med karamell runder av en fantastisk dag, eller gjør det det? Nei det er ikke slutt. Nå kommer noe av det gøyeste. Hodelyktturen på kvelden. Gløm flatt lys og de problemene. De eneste andre hoyene er ekko av deres egne.

Der har dere det, jeg har delt av godene som en solidarisk kommunist og det er opp til dere og forsyne dere av skattene. Snakkes på fjellet.

For DNT Sør er det viktig å formidle essensiell kunnskap i friluftsliv

Så viktig er det, at mange vil kanskje si at vi har gått til sengs med fienden i vår trang til å forsikre tryggere ferdsel i fjellet. (Oi, veldig bastant og viktig overskrift etterfulgt av spennende tabloid ingress)

La vårs spole noen år tilbake til begynnelsen. Undertegnede ble kontaktet av Roger Aukland fra Wright kjøreskole med en forespørsel. Kunne jeg komme å ha ei teoriøkt for elever som tar snøscooterlappen om kart og kompass, og snøskred? Timeplanen ble sjekka og sjefen ble spurt, vi fikk grønt lys og kjørte på. Etter den første vinteren hvor det teoriøkter inne jeg hadde, evaluerte vi og kom fram til at elevene ville lære enda mer om vi fikk til ei praktisk økt ute etter teorien. Som sagt så gjort. I et par år nå har jeg vært med og undervist vordende scootersjåfører i kart, kompass og snøskred.

Det det er både givende og utfordrende. I læreplanen til elevene er det mye de skal igjennom og den tiden jeg har til rådighet gir dem bare en kort introduksjon. Et grunnkurs i skred bruker vi fra torsdag kveld til søndag ettermiddag, et kurs i kart og kompass er 6 timer så vi må ta ut essensen av dette for å gi til elevene. Det var den utfordrende delen. Den givende er at det er viktig kunnskap og ferdigheter og jeg setter pris på å lære det bort.

På bilde er en gjeng i gang med å lage nødbivuakk etter at vi har gravd ut en snøprofil og sett på snøen (helt tilfeldig at jeg valgte et bilde av denne gjengen fra Røde Kors, som høyst sannsynlig har gjort dette før).

Resultatet etter 15 min.

I teoritimen inne ser vi på kart, tar ut kompasskurs, ser på terreng, snø og vær, planlegger en tur, sjekker ut varsom.no og snakker litt om bekledning. Det meste av informasjonen jeg formidler om skred finner en også på varsom.no. Is- og skredskolen er nyttige verktøy å sjekke ut. Når vi kommer ut snakker vi mer om terreng og ser på snø, i tillegg til at vi ser på bruk av sender/mottaker og kameratredning. Etter å ha sett litt på terreng og gravd, kjører vi alltid en øvelse hvor en eller to sekker med sender/mottaker blir gravd ned og elevene tester ut redning. En opplever da ofte at sender/mottakerne er lette i bruk, men at det er en del som også kan trenes på. Det er lurt med god kommunikasjon. En av de hyppigste feilene er at mange fjerner søkestanga etter at du har fått treff på den for de er så klare for å grave. La alltid stanga stå der en har fått treff.

Noen ganger er jeg også en del av skredøvelsen, da har jeg en rolle i senario hvor jeg enten er tatt av skredet eller har sett mine venner bli tatt. Da må elevene ta vare på meg også. Den ene gangen jeg fikk hjelp ut av skredet hadde jeg “liksom” “panikk” siden kameraten min var borte. Jeg løp rundt og skreik og ba om hjelp av alle andre. Det gjorde det vanskelig for dem å gjøre kamerat-redning. Så ut av intet kom en bak min høyre skulder som en krysning av Erik (Panzer) Hagen og Ole-Kristian Tollefsen og kaster meg i bakken. (Se illustrasjon tegning under. fig 1.1) Min overmann sørger ettertrykkelig for at der blir jeg liggende til jeg har roa meg så de fikk jobbe i fred. Det er også en måte å ivareta min sikkerhet. De klarte å finne kameraten min på under et kvarter og senarioet fikk en lykkelig slutt.

(fig1.1) Det gikk så lua datt av.

Nå har jeg anskaffet min første snøscooter sjøl, for vi har løyve inn til hytta til svigers. En 2002 Summit 800, lik den søskenbarnet mitt hadde da jeg var yngre. Denne flymaskinen var med andre ord en av mine barndomsdrømmer. Jeg oppdaga fort at det å kjøre scooter er ikke bare å sitte på rumpa og snu på et styre. Det er en grunn til at det er praktisk opplæring på snøscooter av kyndige lærere, så en stiller rusta til hytteturen. Jeg fikk slede, og designa sjøl et sete og kasse til å ha på den. Far min, som er snekker, kikka på tegninga og viste seg som årets pappa ved å ikke kommentere det for mye, men heller følge tegningene mine på tross sin bedre viten. Vel ferdige måtte ekvipasjen testes ut og vi reiste mot hytta. Som sagt er det ikke bare-bare å kjøre scooter, så før vi kom fram måtte vi innse nederlaget og snu. I snuprosessen når sleden er kobla av osv har jeg handbrekket på. Det glømmer jeg å slå av igjen. Det ender med varme bremser, fyr i en oljetank, stressa snømåking og labbetur hjem igjen.

For meg som DNT-mann er det naturlig å tenke kart, kompass og skred på skitur, men jeg hadde ikke tenkt på alt det som en scooterperson tar som en selvfølge på tur – med tanke på scooter. Det er derfor forståelig at kart og skred ikke er det som er fremst i hue når en kjører scooter. Det kjøreskolen ønsker er at dette kommer tydeligere frem i tankegangen.

Det er lurt å lære av hverandre.

Så til den tabloide ingressen, har vi gått til sengs med fienden? Jeg mener ikke det, det er viktig at alle som ferdes i fjellet gjør det med forutsetninger om trygg og sikker ferdsel. Sikkerhet er førstepri i DNT og den tankegangen deler vi gjerne med andre.

Jepp, det er bilde av scooteren min. Vi fikk frakta den ned og med ny oljetank, startsnor, coil og pluggledninger så er den så god som ny igjen. Denne dommedagsmaskinen skal få noen turer til inn til hytta før jeg innser at jeg er 34 år og må ha en toseter med breit belte (noe jeg egentlig har skjønt alt).

Mot Strømmen i sommervarmen.

Vi har nylig bada vårs ferdig med den villeste mai måned i manns minne, og juni ser ut til fortsetter i samme tralten. Sommeren kom tidlig i år og jeg har kosa meg med pensel i handa og oker farga maling på shortsen. Kosa meg fælt, er ikke ferdig heldigvis så får nok malt meg godt inn i fotball vm. Jeg elsker fotball vm, da er det ned med rullegardina og la resten av verden seile sin egen sjø. Hvert fall helt til andrestrøket skal legges på sørveggen.

Jeg har fått tid til uteliv også, vi har stisykling fem mandager på rad og stier har blitt utbedret. Blant annet har jeg ved et par anledninger kommet i nærkontakt med en  hissig og territorial tiur. Det min venn er ingen spøk.

Der har du sjefen. Her demonstrerer han både symbolsk og bokstavelig hvem som er kongen på haugen.

Så ja jeg har hatt min dose med turer og leik i guds frie natur. Men i denne bloggen skal jeg banne i kirka og snakke om å se film innendørs på sommeren. Men jeg ber umiddelbart om tilgivelse og snakker da om filmer som omhandler friluftsliv. Det er rikelig med gode dokumentarer der ute og få ting gjør med mer turlysten en Lars Monsen, Nordkalotten. Vi skal heller se litt på fiksjonsfilm som har litt friluftsliv som tema, bakteppe eller viktig del av historien. Her må det også legges til at jeg har ikke oversikt over alt som finnes der ute og ikke har sett alt, eventuelle klager får dere rette til DNT Sør. Her skal dere få noen filmer dere kan se på mens sola står på det høyeste midt på dagen og alle normer, sunne verdier og fiber i kroppen sier at du burde være ute og nyte været. Da sitter du med is og koser deg i et mørkt rom med en film. Flere av disse filmene har reise som utgangspunkt, åndelige reiser eller faktiske reiser. Et ønske om frihet, eller bryte ut av samfunnets normer. Uansett er dette anbefalinger og er gode filmopplevelser på hver sin måte.

Into the Wild(Bilde hentet fra Amazon.com)

Denne kom vel ikke som noen bombe, Sean Penn sin film handler like mye om flukt fra dagens samfunn som reisen til frihet og et tettere bånd til naturen. Chris MacCandless bryter ut av samfunnet etter endt utdannelse og legger ut på en reise mot Alaska og friheten han ønsker. Det er ikke utelukkende naturen, men det å ikke ta del i den samme tralten som resten av vårs filmen handler om. Men når vi først er ute i skogen er det vanvittig flott. Etter å ha sett filmen kommer en tankeprosess og en trang om å legge i vei på tur. Sove ute med minimalt med hjelpemidler. Men det er lov å ta lærdom av filmen og planlegge bedre og være bedre rustet for tur. Det er også lov å ta en titt på samfunnet og rammene vi lever i, det er ikke umulig at en ser hvorfor Chris valgte å gjøre opprør. Det er verdt å vite at filmen bygger på en faktisk person og virkelige hendelser. Etter en har sett filmen finnes det masse på youtube om en vil ha mer.

Wild(bilde hentet fra imdb.com)

Kreative titler på disse filmene. Cheryl velger å legge i vei på en lang gåtur etter rystende hendelser i livet. Turen hun legger ut på er the Pacific Crest Trail og er ingen søndagstur. Også her handler det om flukt og det å kunne bevise noe for seg sjøl. Filmen er godt spilt og en føler turen på kroppen. Underveis får vi tilbakeblikk som forklarer motivasjonen for at Cheryl velger å legge i vei på en slik tur. Fra en turleders perspektiv får vi nok en gang servert et menneske som legger i vei på noe litt over kompetansen en innehar. Med manglende trening og erfaring får hun en bratt læringskurve. Naturen er mangfoldig i filmen og opplevelsene mange. Nok en gang sitter en igjen med noen tanker etter filmen, dog ikke så mange som into the Wild, men nok til å holde deg gående på en halvtimens spasertur i etterkant.

127 timer(bilde hentet fra imdb.com)

I triologien vi har om mangelfull planlegging har vi 127 timer. Ingen av filmene vi har snakket om til nå har fulgt alle fjellvettreglene. Denne er ingen unntak og det får store konsekvenser. Basert på en sann historie, fortalt mesterlig av Danny Boyle, får vi være med Aron på en kjapp tur. Dette er i Utah nær Moab som har en natur vi ikke kan finner her til lands. Disse tre filmene har like mye reiser i sinn som fysisk. Det er ikke så rart at de bruker naturen som scene for å fortelle sine historier. Hvem har ikke hørt folk si:”må ut på tur å få lufta hue litt”. Det å være på tur gjør noe med en person, i denne filmen handler det om en som elsker å være på tur og leike seg. Men situasjonen forandres og vedkommende gjør noen oppdagelser om sine prioriteringer. Vil ikke si så mye mer, men filmen er god.

Avslutningsvis Vil jeg trekke fram to filmer til. Disse er av et litt annet kaliber. Her mikses inn masse humor og de kan ses på som komedier, men det er et tragisk alvor i bunn om en velger å sleppe det inn.

Swiss Army Man(bilde fra imdb.com)

Denne er rar, spesiell, unik, fantasifull, morsom og må ses. Etterpå vil du sitte å lure på hva er det du har sett. Langt fra noe a4 film, full av artige påfunn og en unik karakter. Ikke for Hvermansen, men du kan komme til å elske den.

Hunt for the Wilderpeople(bilde hentet fra imdb.com)

Taika Waititi som lagde What we do in the shadows, en av de morsomste filmene de siste 10 år, fulgte opp med denne etterpå. Den vanskelig gutten Ricky havner midt ute i ødemarka i New Zealand for å bo hos Bella og Hec. Dette er en coming of age eller fra ung til voksen som det så kult heter på norsk, film. Her spiller naturen en viktig rolle for Ricky  sin utvikling og knytter tette bånd til personene rund han. Å ligge tre netter i telt med en person kan knytte deg tettere til den personen enn 7 år i samme klasse. Morsom, spennende og underholdene, fin for store deler av familien.

Avslutningsvis burde Cast Away nevnes og den fantastiske The way back som begge er turer i friluftsliv som ikke er drivet av en motivasjon om  komme seg ut i friskluft, men å komme hjem igjen.

Jøss da burde det være muligheter for å kvalitetsynde litt mellom hytteturer og andre gjøremål. God sommer

Med tjukkaser til fjells.

Det er ingen spøk å ta med seg tjukkaser til fjells, det kan være tyngre enn vanlig, men gleden når det funker er også stor. Vi måtte søke om å få ta med tjukkasene inn i verneområdet som Sloaros ligger i og fikk et positivt svar. Disse tjukkasene jeg snakker om er DNT Sør sine siste tilskudd av leiketøy. På engelsk blir de kalt fatbike.

Vi var et reisefølge på ti deltagere og to turledere som møtte opp på Hovden skisenter sin parkering. Sammen skulle vi ta vårs inn til Sloaros ved hjelp av våre hjulbeinte venner- fatbikene. De første bratte harde høydemetrene tok vi i heis, alle var enige om at det var en overkommelig etappe. Det tok seg godt betalt per høydemeter, men det var helt OK å slippe det på sykkel. På toppen av heisen kunne ferden begynne for alvor. 5oo meter ut på stien kom den første punkteringa. Ser man på en tjukkassykkel så tenker man fort at detta er ikke noe en punkterer med. Så skrekkelig feil kan en ta. Store bøse dekk med tynne vegger er ikke all verden. Her måtte jeg fram med lappesakene kjøpt for 19 kroner på Biltema. Det eneste som var dårligere en lappesakene hvor limtuben hadde lekket litt var min kompetanse på lapping. De siste åra har jeg brukt lapper med lim på og fikk overhodet ikke til denne krevende kombinasjonen med lim og lapp. Jeg satte så derfor inn en ny slange og begynte og pumpe. Med små pumper viste dette seg å være en jobb på linje med luftmadrass-uten-pumpe-på-stranda-blir-nødt-til-å-bruke-munn-og-egen-lungekapasitet-metoden. Med slitne armer syklet vi videre.

Denne sykkelen med dens eier fikk testet gjørmebad på Hovdens høytliggende spaavdeling.

Været var komfortabelt, ikke kaldt eller varmt og vi ble spart for regn. Det var bra for vi fikk en litt trøblete start på turen. I tillegg til gjørmebadet som gikk helt fint kom dagens andre punktering bare litt over en kilometer inn.

Dette skulle vi få erfare hele fire ganger på vår ferd inn mot Sloaros. Heldigvis hadde Per Thomas både bedre lappesaker og lappeferdigheter enn meg. Det verste var nok uansett det å pumpe luft i hjulet igjen. Det ble kjørt stafett for å ikke gå i kjelleren med pumpa.

Ideen bak turen var ikke hovedsakelig at vi skulle på sykkeltur, nei det var mer at vi skulle på eventyr eller oppdagelsesferd med syklene. Det er vesentlig at deltagerne har den innstillinga, for det er på ingen måte noen grusveg vi sykler på. Vi ble allikevel positivt overasket over hvor mye som kunne sykles. De med mest sykkelerfaring syklet sikkert 80% av hele vegen. Ruta vi valgte var over Stølsgarsnuten som er litt mer utfordrende enn DNT stien opp til Krosslosskaret. Veien fra Krosslosskaret og videre var moro, mye kunne sykles og det var mange fine partier.

Vi røyk en kjede også på dette partiet bare for å fylle kvoten for mekaniske problemer. Vi var forberedt og hadde både kompetansen og utstyret vi trengte for å ordne det. De siste kilometerne inn mot hytta viste vi at kunne være krevende, derfor la halvparten av gjengen igjen syklene der og gikk siste delen inn mot hytta.

Lynet slo ned i lunsjen og sendte syklene i bakken, turleder Per Thomas lurer på om han vil få liv i jernhesten mens han tygger konsentrert på nistematen sin.

Sjarmøretappen inn til Sloaros

Inne på Sloaros ventet et dugnadslag som jobbet med ei ny bru. Frivillige, som dem, er uvurderlige for DNT over hele landet. Tenk på jobben som ligger bak neste gang du går på sti og ser merke som er malt på steinen eller bruker brua over elva.  I tillegg til  dugnadsfolket var det to hester med ryttere der inne. Det er så tøft! Hadde det ikke vært for at hest er verdens tredje mest skumle dyr, skulle jeg gjerne dratt på tur med noe slikt. Det er noe med å skræve over flere hundre kilo med ukontrollerbar masse, som jeg sliter litt med. Rytterne var veldig tilregnelige og hyggelige. Det kom flere og flere til hytta. Elever fra Hovden vgs, venninner, far og sønn. Antallet ble derfor så stort at Hovden skigymnas måtte sove på gulvet i stua. Jeg og en annen deltager tok gulvet i annekset.  det var stufullt med andre ord. Allikevel ble det aldri noe bråk, verken fra sørlendinger, rogalendinger, østlendinger, ja heddølingen  oppførte seg eksemplarisk. Det er rart det kan være så mye bråk ellers i verden når detta gikk så bra. Det hjelper jo på at alle kan kose seg med lys og brun lapskaus blant annet.

Dagen etter satte vi av sted i fint vær men det skulle vise seg å være lurint, for med skyer foran sola var det kaldere i dag. En av syklene hadde mista skruen som holder den bakre bremsekaliberen på plass. Det er ikke noe å trakte etter akkurat. Men så hadde vi en deltager som helt ubevist tok et valg der han syklet på stien ut fra Sloaros. Universet hadde gitt han en mulighet om å lykkes i noe som har umulige odds. Han kunne enten ta jackpoten i Vikinglotto med lykketall og full servering eller han kunne finne en svart 5 mm skrue et eller annet sted på den 14 km lange stien mellom Sloaros og Hovden. Skjebnen ville det slik at det var skruen han fant. Det er så og si umulig!!!!  Det er slike tilfeller som får en til å lure hvilke prioritering mirakler har og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne hatt om tilfeldighetene ikke ville ha det slik at den skruen skulle finnes igjen.

Bildekavalkade.

Vi kom unna med bare en punktering på hjemvegen. Fra Krosslosskaret var det konstant sykling på nesten alle til vi var nede i skianlegget. Vi valgte å sykle opp på vegen i skianlegget hvor vi delte gruppa slik at de som ville kunne kjøre DH løypa og de andre fulgte vegen. Jeg kjørte DovnHill løypa med 4 andre. Da la jeg merke til at det er forskjell på V10 en min som har 200mm vandring i demperen og fatbiken. Jeg var så gåen i armene at jeg trudde jeg sku gå på veggen. Men moro, det var det. Syklene fikk seg en velfortjent vask i bunnen og deltagerne ble ønska vel hjem. Avslutningsvis vil jeg demonstrere en meget kompetent kobåystrekk i lunsjen av undertegnende.

Kano(n) tur.

Nei, har ikke hatt sommerjobb i VG, sjøl om den finurlige overskriften skulle tilsi det. Det jeg derimot har, er gjennomført en kanotur med barndomskompisen min. Når jeg sier barndom så mener jeg den tia da vi lå i hver vår vogn og prata om baby mat og sparkebukser. Før jeg utdyper noe mer om turen, vil jeg få det på det reine at den var steike bra. Har kun bilder når været er ganske bra og det er slik jeg husker turen. Sol og god stemning, intervallene med regn den første dagen er glømt.

Turens første bilde, vi har kommet vårs på vannet, vinden har løyet litt og det er opphold.

Turen er på vann som er mer eller mindre tilkoblet Straumsfjorden. For å utbrodere om start og sluttpunkt refererer jeg til dette saklige Word dokumentet:  Først er det lurt å plassere en bil ved reisens slutt. Kjør til Åraksbø på østsia av Otra. Kjør mot Haugtveit og fortsett videre på heievegen. Her er det 50 kroner i bom penger. Kjør helt til en er over brua og parker der, 100 meter lenger fram er det nemlig en bom. La en bil stå og kjør den den andre til Straume i Valle. Ta heievegen helt opp til Mjåvatnet som er starten på reisen. (Dokken.S 2017 Wd s.1)

Fra start hadde vi medvind og bølger som var akkurat ikke for store. Det gjorde at vi holdt et meget respektabelt tempo. Vi skulle få ha vinden i ryggen hele turen, noe som gjorde at vi bare hadde en overnatting. Hadde vi padlet i motvind, hadde det blitt to overnattinger og bakoversveis.

Kameraten min Kjetil bor i Kongsberg, det er kommunen som trakk det lengste strået om å ha Jondalen i sitt rike, som er bygda vi er fra. Det er i overkant tre timer kjøring fra Kongsberg til Valle om med forpliktelser på hver vår kant med jobb og familie gjør at vi leiker ikke sammen så mye som før. Kjetil og jeg har ikke padlet i kano sammen før, men som kompistur kan jeg knapt forestille meg noe som er bedre egnet. Praten går lett, litt sang(hovedsakelig undertegnede) og bare de å sitte stille å nyte omgivelsene og selskapet. Det er jævli bra ass (Monsen, Lars. 2004-2017 på tur med, Nordkalotten mm.)

Lunsj i rolige omgivelser.

På turen vår møtte vi kun et annet menneske og det var rimelig tidlig på vår ferd over Straumsfjorden. Naturen her var helt fenomenal. Vi ligger å dupper rett under tregrensa så det er buffet for den som liker å fyre bål. Hvem liker vel ikke litt bålkos. HMS`n var i de beste hender, Kjetil er brannmann og veit godt hvordan han skal starte brann. Lunsjen vår var i le for vind, men kom du utpå var det god medvind.

Ved enden av Straumsfjorden møtte vi dette kule menneskelagde inngrepet i naturen.

Jeg mener det når jeg sier at denna var tøff. Akkurat som brua ved Kvinen (les tidligere blogg om tur med mamma i Setesdal vesthei) lar du deg imponere av håndverket og syntes i grunn det er ganske estetisk kult. Kanskje om 100 år vil vi se på vindmøller og monstermaster og si “Ganske imponerende å se hva dem fikk til på den tia, det hadde liksom litt sjel”. Men jeg har mine tvil. 

Etter demningen kom den første bæringen med litt lengde på. Det skulle komme flere som var av ca samme kaliberet som denne. Da gikk vi først ned med sekker og utstyr, så gikk vi å hentet kanoene. Flere plasser var det masse myr og lyng hvor kanoen kunne dras. Det gjorde jobben mye lettere.

Åra går.

Etter Straumsfjorden og bæring padlet vi over Hjellevatn.Vi hadde håpet og fått padlet i litt stryk, men ut fra Hjellevatn var så definitivt ikke et stryk vi ville prøve. Vi kom til Svoletjørn etter bæringen og der var det et fint åpent område som vi valgte å legge leieren i.

Leirplass i sikte.

Ved var sanka og pakning tatt ut av kanoen valgte vi å prøve vårs litt på stryket vi hadde passert. Kun det nederste partiet, for å ha det litt moro.

Herifra og ned gikk fint.

Jeg skal være litt raus med bilder fra denna turen. Ikke at de er så fantastiske, men de er bra nok til at dere får et innblikk i hvor fint det er. Når jeg tar bilder begynner jeg med å ta telefonen ut av plastlomma si. Finner kameraknappen, sikter på det jeg ønsker å fotografere og knipser et bilde. Mer er det ikke, derfor er jeg ikke noe utprega fotograf. En som kunne ta bilder hadde nok kosa seg masse. Jeg skaffer bare dokumentasjon som ikke er vond å se på.

Bæring…. eehh ja.

Telt utsikt. Brannmann på sin post.

Middagshvil i verdensklasse. Skovalg mer midt på tre.

Middagen var tre ingredienser blandet sammen. Kylling, pasta og pesto, en turklassiker. Vi var ikke snauere en at vi hadde tatt med vårs to halvlitere. Skal ikke jeg sitte her å reklamere for slalombrus, men det er veldig godt å ha med seg noe en kan nyte på kvelden på slik en tur enten der er  Ahlgrens biler eller noen bjørnunger.

Bålet brant, regne hold seg unna utover kvelden, praten gikk og vi tok på vårs et nytt plagg for hver halvtime som gikk. Det var for kaldt for både mygg annen styggedom, så praten gikk rundt bålet til vi køya.

Neste dag skulle gi vårs mye moro fra starten av. Fra campen mot Kilsvatn var det så høy vannføring at vi kunne padle de små strykene. På det verste la vi kanskje igjen ei lita stripe grønnmaling på en stein eller to, men ellers helt knall. Du ser et eksempel på bilde over. Vi bar sekker og annet ned, før vi satte vårs i en tom kano med årer på vær side nedover strykene. Det er få ting som er bedre trening på samhandling for to mennesker enn padle kano i stryk. Kommunikasjon må være tydelig når en speider stryket og når en padler det. Enighet om arbeidsoppgaver, og være beredt på å kaste hele planene på båten om noe uforutsett skulle skje og da sette i gang en reserve plan. Det er altså så moro, og det skal ikke rare stryket til, bare litt brusing. Stisykling på tandemsykkel blir kanskje litt det samme. Det som må komme fram her er at vi gikk alltid nå å sjekka hvordan elva så ut før vi kjørte. Det er en grei leveregel.

Vi hadde 4 ganske like lange bæringer denna dagen og noen flotte etapper over vann med masse å se på. Vi fikk bada i en liten kulp når vi hadde lunsj, Det var deilig på en veldig kald måte.

Bildekavalkade

Da vi hadde padlet store Topsæ og dratt kanoen over ei sammenhengende myr ned til Årdalstøl så vi veien. Men dette var en av de morsomste partiene og padle. Vi fikk noen små stryk og ellers idyllisk elv. Jeg syntes det var lurt å legge igjen kartmappe med telefonen inni der vi tok opp kanoen for siste gang. Da fikk vi omsider brukt tralla som vi hadde hatt med hele turen i hele 300 meter. Men det føltes verdt det når en trilla kanoen så lett. Telefon og kart fant jeg igjen dagen etterpå. Med det vil jeg bare si at denna turen kan lett anbefales.

Her kommer vinteren.

Inn i boden, ut med skia. Prepp og plei, la oppvasken stå. Gå over skisokkene, går de en sesong til? Lev på grøt for å ha råd til heiskort som gradvis stiger i pris. Handle julegaver på nettet for å spare tid. Innse det at treningen du planla og gjøre før skisesongen for å være best mulig forberedt,  har blitt forsaket. Runn Red Bull Tv. Besøk diverse skimarked med tilbudsvarer og brukt utstyr.  Det er alltid mer som kan gjøres, men det får holde. Så kan du sette deg ned og la været leke sin sadistiske lek med sjelen din. Først kommer det litt snø så blir det mildt igjen, det føles så unødvendig ut. Som jeg pleier å si, la det snø, la det bli. I skrivende stund er vi inne i andre runde med hvit nedbør i Valle. Som alltid er jeg optimist og tror det blir liggende, men jeg har blitt såret før. Slik som Karen på julaften i det hun får cd med Joni Mitchell av Harry og ikke smykke. For dere som har hatt øynene på en tv i romjula så skjønte dere sikkert at det var fra Love Actually. Slik er det å se snø smelte. Du har forventninger om at den blir men så forsvinner den bare igjen. Heldigvis så bestemmer den seg for å bli og da skal skiene settes i arbeid. Tidligere har jeg skrevet om noen toppturer i denne bloggen. Jeg skal gjenta turbeskrivelsen på noen av dem i korte trekk og komme med noen fler. Da er det ikke noe å lure på når det kommer til å ta turen til Valle i vinter.

Nå må du følge med, ja du ja. Noen av turforslagene her kan ikke kjøres dersom forholdene er ugunstige. Det kan være pga skredfare eller at det er for lite snø. Derfor er det viktig at du har kompetanse til å gjennomføre eller velge å ikke gjennomføre turen. Ta skredkurs med DNT Sør i vinter.

Derfor er det viktig at Du gjør dine egne vurderinger og tar gode valg på tur.

Vi starter like godt med den store klassikeren i Valle. Det er turen fra Berg via Hengjefjell ned til Løyland som faktisk gir deg 1000 høydemeter nedkjøring. For å få den beste turen så krever det litt logistikk. En bil må stå på Løyland der turen avslutter og en bil må kjøres til Berg der den startes. Fordelen ved å starte ved Berg er at en stjeler en del høydemeter og en slipper en bratt og heller kjedelig start som en får ved å starte i Løyland. Fra Berg er det en fin tur med jamn stigning helt til en kommer til ryggen ved Henjebui opp mot Hengjefjell. Vil du ha 1000 høydemeter så må du opp på toppen. Vil du ha god kjøring på snø så går du bare forbi og mot nedkjøringen.

Den beste veien ned er bekken Flossi. Det er viktig å holde avstand fra Rindebakken, der går det flere skred årlig. Flossi er en fin nedkjøring for de fleste og dersom en vil ha mer utfordring kan en kjøre ned Skullevassbekken. Det krever mer av deg som skikjører og det er brattere. Dette er en tur som en tar på vintersnø og ikke vårsnø.

Hva skjedde med fonten tenker du kanskje, vel det er copy/paste fra et Word dokument jeg har mekka. #minstemotstandsvei

Bjørnevasshytta

Nå skal vi se på et område rundt en av våre hytter. Bjørnevasshytta og de fine mulighetene en har ut i fra den. Bjørnevasshytta ligger rett ved vegen så det er ikke non dagsmarsj inn. Toppturene ligger også i umiddelbar nærhet og mange av turene er bare å ta på seg skiene ved hytta og gå ut.

Her er noen toppturer som tar Bjørnevasshytta som utgangspunkt. Bjørnevasshytta ligger langs Fv 45 ca 15-20 minutter kjøring etter en har tatt av Rv 9.

1.Vi starter med leikeplassen rett sør over Bjørnevatn kaldt Strandenuten. Vit at isen er trygg før du går over Bjørnevatn. Gjennom bjørkeskogen her er det mange fine linjer. Langt vest eller skikjører venstre er det slakere og en kan kjøre morsomme linjer som er sikre med tanke på skred. Lenger til skikjørers høyre østover er det brattere og en er nøtt til å vise hensyn. En skal være obs på at flere av rennene er terrengfeller. Men det er flust av muligheter på sikre dager. Snøen under tregrensa er veldig ofte god fordi den ikke er så påvirket av vind, velger du å gå helt til toppen så kan du få sette navnet ditt i boka som er der.

2.En annen liten topptur helt i nærheten er Kleivsnuten. Her kan det være lurt å krysse elva vest for hytta på veien. Det er ikke alltid lett å finne en plass og krysse. Kleivsnuten er en liten topp og det er litt avstand å gå inn men absolutt en artig tur som kan tilpasses de yngre også. På toppen av Kleivsnuten er det også postkasse en kan sette navnetrekket sitt i, Fra toppen rett øst er det bratt nok til at det kan gå skred. Derfor må man passe på hvor en legger sitt sporvalg. Velge en linje mer sør-øst eller nord-øst dersom forholdene tilsier det. Dette er vurderinger en må gjøre underveis på turen opp.

3.Holfjell rager 1294 moh og ligger nor-øst for Bjørnevasshytta. Holfjell har også flere muligheter når det kommer til nedkjøring. En familievariant er renna som ligger mot vest et stykke nord for Bjørnevasshytta. Den er slak og fin med mindre det skulle blåse inn store skavler på kantene av renna, da må en være obs. Gå fra Bjørnevasshytta nordover gjennom hyttefeltet og fortsett nordover til du kommer til renna. Følg renna så oppover og vend tuppene nedover på toppen. Det er ei brattere renne litt lenger sør også på vestsiden av Holfjell som en også kan kjøre. Den er mer utfordrende og en må ta flere forbehold.

4.Det er flere muligheter på Holfjell. Setter du deg i bilen å kjører litt over en kilometer mot Telemark så venter 500 høydemeter på deg. Parker i nærheten av Sandebekken for den er utgangspunktet for oppturen. Terreng et her er bratt og kan kun kjøres på sikre dager. Det er fint på vårsnø. Følg Sandebekken opp og kjør omtrent samme veg ned. Det er flere muligheter ned, men da må en ha god erfaring.

Uppstad

Ta Av Rv 9 ikke så lenge etter du har passert Brokke kraftstasjon sørfra for å komme til Uppstad. Følg veien så langt den er brøyta. Det er dårlig med parkeringsmuligheter så gjør bare det beste ut av det. Få feller på skia og følg scooter sporet som går på hytteveien til Uppstaddalen. Gå av sporet (dersom det ikke går spor) og gå mot Øytjørn. En kan følge bekken som går forbi Maureland og oppover. Toppen har ikke noe navn, men det er den som ligger i forkant av 1106 og er 1103 moh. Ned fra toppen må en velge linje ut i fra forhold. Ikke kjør brattere enn det er trygt. Når en treffer tre grensa er det mange muligheter nedover. En kan følge scooter sporet, men det er mer morsomt gjennom skogen og prøve å treffe på hogstfeltet over grustaket.

Topptur Løefjell

Nord for hyttefeltet i Brokke rager Løefjell. Parker ved skisenteret om du ikke har andre muligheter. Når man skal gå opp kan en ta utgangspunkt i den merka løypa sommerstid. Det er en brå start, så pulsen kommer fort. Over tregrensa er det mye mer slakt og en kan nyt turen. En går mot toppen vestfra og det er også der en kjører ned. Ikke dra for tidlig sør på veg ned der det kan være styggbratt. 300 høydemeter

Da tenker jeg dere har fått litt å gruble på. Det er mer i vente, vi snakkes.

Veien til El Dorado

Var DreamWorks Svar på Disney og ikke minst Pixar sin dominans i tegnefilm verden. I så måte er Rågeloni Setesdalsheiene sitt svar på alle de mer tilgjengelige og populære sandstrendene lenger syd. Det er et bedre svar enn det DreamWorks kom opp med. Rågeloni er unik, original og på et høyt nivå. Det er klart det måtte organiseres et turmål til en slik perle. Det skulle skje 13-14 august og drømmen om strålende sol og badetemperatur var der hele tiden. Turgruppa skulle være DNT Ung dvs 17 til 26 år. Det har ikke vært så mye organisert spesifikk for akkurat denne målgruppen den siste tiden og vi håpet på at vi alle ble mega gira og heiv seg på. Det var 4 påmeldte når fristen gikk ut. Klassisk eksempel på kvalitet fremfor kvantitet der altså. Det ble med en til og med undertegnede som turleder, ble det 6 totalt med i Kanoens brorskap.

Så var det detta været vi håpet på. Det blei ikke helt som planlagt. Litt vind og en del regn var det vi fikk servert. Derfor finnes det lite dokumentasjon fra starten av turen, med hensyn i å unngå en drukna telefon. Starten gikk fra den nye flotte rasteplassen med vannklosett ved Håheller / Sandvigvatnet, en attraksjon i seg sjøl. Endestasjonen dagen etter var ved Heiestøl, Øyarvatn. På den måten fikk vi en fin runde i stede for fram og tilbake.

Kano eller ATV?

På tross av litt ymse vær var det topp stemning i gjengen. Latteren satt løsere en plombene til Karius. På denne turen så blir det en litt lengere etappe med bæring. Jeg kan skrive et godt stykke om den krevende og strabasiøse ferden med bæring, men det gikk egentlig ganske så greit. Da vi  kom utpå vannet igjen så er det ikke lange pina før vi var framme.

Some People stand in the darkness

Afraid to step into the light.

En kan lure på hvor Hoffern har gjort av seg og de andre rødkledde som passer på strendene i Los Angeles, for detta er sandstrand med stor S.

På vei inn mot leirplass ser vi fra kanoen at det er nakenbading på gang blant en allerede etablert leirgjeng. De forsvinner ut av syne og vi hører tydelig at vannet kunne vært varmere. Innen vi har kommet fram til stranden er badingen over og vi finner leirplass et lite stykke bortenfor våre badende naboer.

Leir rigges, og vi oppdager at vi antagelig mangler en del. Alternativet er at vi ikke er kompetente nok til å sette opp en lavvo, noe som er helt utenkelig.

Kanoene er trygt på land og lavvo er satt opp. Inngangspartiet ble fikset ved hjelp av en åre. Det skulle bare mangle at vi ikke fikk til det med litt improvisasjon. Med 139 episoder og 2 langfilmer av MacGyver sett en rekke ganger, ville det nesten vært pinlig å ikke fått mekka noe. Skulle en være interessert i friluftsliv og MacGyver så finnes det veldig mange gode episoder. The Survivors, The Widowmaker som er en Murdoc episode. Det er jo alltid bra med Murdoc episode. Den jeg husker best fra barndommen er Ghost Ship. Den var sjukt skummel. Det er enda fler, blant annet en prisbelønnet episode om nesehorn, Black Rhino, men denne bloggen handler ikke om MacGyver så vi setter strek der.

Det nærmet seg med stormskritt middag og det var tydelig at det var de yngste som lot sin indre kokk få spillerom. Stekte grønnsaker, pitabrød, egg, bacon med mer ble tilberedt, mens de fire gjenværende kokte vann for å fylle real turmat påsan sin.

Til venstre, matlaging på høyt nivå. Til høyre, kokes det vann.

Været var fra sin beste side den dagen når vi spiste middag, så det gjorde vi ute. Det ble tilfeldigvis også Norges triveligste bilde av en gjeng på kanotur.

Det blei dessert etter middagen. I den forbindelse vil jeg sende takk til tante parabol og onkel som gav meg vaffeljern til jul. Det fungerte meget godt og alle hjerter gledet seg over vaflene.

I løpet av kvelden fikk vi besøk av sauer. De var meget nysgjerrige, spesielt ei søye  som ble døpt Ragnhild. Ragnhild syntes det var veldig spennende med gjester og ville hilse på. Etter en stund syntes hun at vi var ganske uhøflige som ikke inviterte henne inn i lavvoen. Men det er ille nok med all møkka som ligger under lavvobunnen i om ikke vi skal ha en sau som gjør fra seg blant liggeunderlag og soveposer. Ragnhild var sterkt uenig i detta og begynte å bli litt frekk. Som en dørselger prøvde hun å lure seg forbi vaktposten som sto i døra for ta seg inn. Vi blei nødt til å gi Ragnhild besøksforbud, og ble enige om at vi må føre henne bort fra området og bort til de andre sauene. Det var tydelig at ungene hennes syntes dette var flaut. Men Ragnhild ville det annerledes og lurte seg unna. Hu begynte å gå rundt lavvoen, Anja som hadde fått så god kontakt gikk rolig etter. Tre runder gikk de rundt lavvoen så vi inni hadde sauebjeller i stereo. I det Ragnhild var i ferd med å få russeknuta si gikk jeg ut for å avskjære banen hennes og etter mye fram og tilbake, gikk Ragnhild til de andre med tydelige pinlig berørte barn.

Timene gikk fort fram mot leggetid. Soveposen min som bare er 1 år yngre en den yngste deltageren hadde gitt opp på glidelåsen på forrige tur, det hadde jeg glømt. Heldigvis hadde jeg med innepose så jeg frøys ikke i det hell tatt. Selv om jeg lå  der med en splitt heftigere enn Liz Hurley Versace kjole  på date med Hugh Grant.

Det var en meget anstendig gjeng som plutselig falt helt til ro allerede klokken 22. Men det var ingen som sovnet. Alle lå musestille og hørte på vinden som gradvis økte i styrke. Det bråket fælt i lavvoen i det vinden tok tak og ristet i duken. Jeg var ute rundt midnatt og fikk kjenne vinden, høre bølgene, i det hele så er det egentlig ganske kult. Lufta  på natta treffer det trøtte trynet dit å gjør deg litt friskere. Siste gangen jeg så på klokka var den litt over 2.Fra da sov jeg en del fram mot litt over 6 hvor jeg ble vekt av en lyd som ikke var vinden.

Det var Ragnhild, hu var tilbake. Rundt og rundt lavvoen gikk hu. Bjella kunne høres fra alle sider og med jamne mellomrom så breka hu. Etter å ha kretset rundt som en hai rundt sitt bytte gikk hun mot inngangen og beit tak i duken. Den var så stram så i det hu slapp taket slo duken fra og så mot Ragnhild igjen. Det skremte henne så mye at hun løp vekk og det var det siste vi så til Ragnhild. Den rareste sauen jeg har møtt.

Så var det å prøve å få sove noen timer igjen før bacon ventet til frokost.

Etter frokosten pakket vi sammen leiren og konstaterte att det var mye mer sauemøkk på bakken en først antatt. Det blir en drittjobb å få fjerna. Ute i kanoene og klare for dagens etappe som skulle gå ut på Øyarvatn fram til Heiestøl. Heldigvis hadde vinden gitt seg ellers kunne vi ikke gjennomført denne ruten pga store bølger.

Kanoferdighetene ble bedre og bedre så da vi kom til en utfordring i form av et stryk, hadde mange trua på å kjøre det. Vi vurderte fram og tilbake lenge, før vi til slutt ble enig om at det var våtgaranti og masse jobb. Derfor bar vi kanoene til rett under brua hvor det enda var litt fart i vannet, men ikke 1000 stein. Det ble mestret bra, sjøl om en kano la inn en 180 og fullførte switch.

Ute på Øyarvatn var det motvind og større bølger. Som en liten grønn Twin Otter fra Mo I Rana tok vi oss trygt fram. Vi hadde lunsj i det grønne og vinket til båtfolket, før vi tok sjarmør etappen inn til Heiestøl. Turen var over og den hadde vært meget i sløyd. Nå håper vi på flere turer med denne gjengen.

Setesdals Vesthei leverer nok en gang.

 

 

En må lære seg å kjenne sitt produkt. Jeg er heldig for produktet er Setesdal Vesthei, og det er et eldorado. Jeg hadde ikke vært på Bossbu på sommerstid, ikke vært på Svarvarnuten eller Urdalsknuten. Her måtte en ta affære umiddelbart. Jeg syntes det er trivelig med selskap på tur om måtte finne et bra turfølge. Lars Monsen, Arne Hjeltnes og Dronningen var opptatt, men mamma hadde mulighet for en tur og da ble de hu. Turen gikk 4 juni til 6 juni.

Mamma har alltid vært opptatt av at turklær og utstyr skal matche, eehhhh nei, det er flaks.

Vi parkerte i Berg og begynte på turen inn mot Bossbu. På vei mot Bossbu skulle vi oppom Svarvarnuten. I starten av stien er det Everglades nasjonalpark klima når det har regna, men det stoppa ikke Aron Rysstad lokalt skitalent og en kamerat i å løpe forbi vårs inn mot Setesdal vesthei for å runne det. Ak og ve, tenk å være så ung og sprek tenkte jeg, vel vitende at jeg måtte hatt en bjønn etter meg skulle jeg vurdert den farten innover fjellet.

Mamma og jeg er glad i pauser, og har etter fjorårets erfaringer lært vårs å gi beng i hva som er forventet tidsbruk på etappen. De regner ikke med pauser, og det blir det en del av. Vi hadde tre matpauser inn til Bossbu, den andre var ved Stavskar. Hverken jeg eller mamma har for vane av å gå ned noe spesielt ned i vekt når vi er på tur.

T for trasking.

Fantastisk å se hvordan naturen med sol og regn, varme og kulde har i løpet av mange år satt sitt preg. Den har formet overflaten og forteller oss at her har jeg jobbet i tiar og etterlatt et avtrykk. Og bak mamma ruver Svarvarnuten. (Vitsen er godkjent av mor sjøl)

Vi gikk nok ikke allfarveien opp til Svartenut, til å få med vår slike stier blir det for mye prat. Derfor tok vi bare av turstien der det føltes naturlig,  samme taktikk ble benyttet ned fra toppen. Bruke kartet og legge kursen. Vi hadde maks uflaks med været når vi var på toppen av Svarvarnuten, men legger inn et bilde allikevel. Har en tid når en er på tur inn mot Bossbu så er det ikke så store omvegen å gå oppom. Det anbefales, spesielt i fint vær.

Gudleik Knotten er møkk lei postkasseruta til Reodor, noe den forrige postkassa bærer preg av.

Veien ned  og videre innover er meget i sløyd. Stien og landskapet er en fornøyelse. Det blir en del bilder fra denne turen, håper dere setter pris på det. Jeg skal ikke legge ut alle for mamma hadde en lei tendens til å holde knappen inne når hun fotograferte. noe som resulterte i bildeserier på sju bilder av meg, utsikten og en av hennes fingre for å ta et eksempel.

Hei jeg heter Stein Varde.

Som bildet tydelig viser kom vi fram til Bossbu som tok oss i mot på eksemplarisk vis. I løpet av kvelden ble hyttene fylt gradvis opp, uten at det var trangt på noe måte. Forrett var tomatsuppe og hovedrett lapskaus av typen lys. Strøkent.  Pga de store vinduene i oppholdsrommet var det så varmt der at en kunne solt seg i sofaen. Veldig effektivt for å få varme i hytta.

8/7 Da var det ferieavvikling i Øvre Setesdal Turlag, Skrivingen vil gjenoppta 1 august.

1/8 Øvre Setesdal Turlag har nå alle mann på post igjen og kan fortsette som normalt.

På denne turen skulle jeg få ta del i Jack Reacher sin hverdag på kveldstid, noe som var intenst. Har ikke sett filmen, men det er jo lille Tom som spiller herr Reacher som i boka beskrives som en høyreist kar på 1.95, det er bare en bom på 25 cm det.  Før jeg gikk i gang med boka gikk vi igjennom permer og bøker for å se på de alternativene vi hadde for ruter fram mot Urdalsnuten. Jeg sier det med en gang, nord for Botnsvatnet er under de fleste forhold det beste alternativet. Det skal nok være lite vann i Gjuvvassåni på sørsia for at det er det beste stedet å krysse. Uansett hvilket alternativ en velger kan det være lurt å gjøre som mamma og ha med staver til krysningen. Vi starta tidlig neste morgenen på vår ferd mot Urdalsnuten. Vi måtte velge om vi ville gå opp og oppå Snorreheii eller rundt. Vi valgte det siste og kom etterpå fram til Snorrevadi. En rask evaluering ble gjort og vi fant ut at shortsen var for lang. Bokseren min var akkurat passe lang til at den ikke ble våt. Det er ikke mer en 2 meter bredt  der det er dypt, men det kan være et utfordrende parti. Mutter og jeg er prisgitt med lange bein fra naturen side, men andre vi kanskje være tjent med å ha ekstra truse i sekken.

Snorrevadi etter å ha krysset. Moro å se tilbake på slike store prestasjoner en har utført.

Vi ble gledelig overraket over at det var bruer ved de neste krysningene vest for Vatnemellom. Tydelig illustrert med foto under.

Mamma kan ikke gå glipp av reiseradioen. Derfor hadde hun spesialbestilt DAB antenner fra Lillehammer.

Tørrskodde og ferdig med krysningene begynte oppstigningen. Vi gikk sør for det ikke navngitte vannet på 1028 moh opp ryggen vest for Krørre. Det var bratt og koselig, fin måte å få i gang pumpa på. Ryggen ble fulgt hele veien opp og vi gikk på stein, fjell, måsa, vann og snø.

Vi fulgte ryggen til venstre opp mot toppen.

Mamma måtte overtales med Panda Pepe for å være med å krysse det ene snø partiet, men det var ikke så skummelt når det kom til stykke.

Mor smiler fornøyd og veit at om 3 meter får hu lakris.

Til slutt var vi på toppen og været var så bra at vi tok ei matpause der. Ikke dårlig å kunne nyte et par skiver med baconost og salami på Vest-Agder sin høyeste topp. De leiker ikke når de bygger varde. Den er et beist og en kan lure på hva motivasjonen var? Berømmelse, rikdom, imponere noen, jeg far ikke noe til å stemme annet at det er noen der ute som syntes at det å bygge varde er noe av det feteste som finnes.

Sommerens kolleksjon turklær er fra: shorts 8 år gammel fra H&M, Skjorte 6 år gammel Europris, Briller 6 måneder Statoil Rysstad, Caps 6 måneder fra DNT Sør med svigermorpåsydd emblem av DNT.

På toppen bekreftet vi planen vi hadde hatt i hue fra starten av. Vi prøver sørsia av Botsvatnet tilbake. Vi håper på å få krysse Gjuvvassåni en plass. Vi følger ryggen som ligger litt sør for den vi gikk opp, nedover igjen fra toppen og tankene er allerede på om det er mulig å krysse. Det er nok av utfordringer på veien også, i form av snø, bratte bakker og glatte berg, men som tankene våre velger jeg også å ta historien fram til da vi er ved Gjuvvassåni. Det viser seg raskt at det er mye vann, stritt og det vil bli utfordrende å krysse. Vi begynte nede ved Juvvatnet og gikk oppover. Etter å ha gått opp 700 meter finner vi noe som kan være mulig. shortsen må av, sko av, ullsokker på. Ullsokker gir bedre feste og hjelper bittelitt mot kaldt vann. Først krysset vi, så gikk vi oppover elva mot ei lita øy, så krysset vi igjen. Den siste krysningen var djup  og relativt lange bein til tross. Jeg var nøtt til å bytte undertøy på andre sia. Men vi greide det og det var sjukt moro, mestring på resept. Da slapp vi også å snu for å gå den lange veien tilbake.

Den røde streken viser vår ferd over, bilde er tatt når vi er ferdig med v(b)adingen.

Vil anbefale nordsia begge retninger om en ikke er eventyrlysten og vanntett til sinns. Etter det var det fin sti og plankekjøring fram til brua ved Bossbu som minnet mest om et hinder i et tv-spill.

#trengerikkesinoe

Framme ved Bossbu etter 10 timer på tur var det middag som sto på programmet. Mamma ville ha tomatsuppe og jeg tok sodd, type trønder. Etter middagen fulgte jeg Jack Reacher videre på ferden, Før kvelden ble rundet av med å vaske hytta.

Så var det turen hjem som gjøres, men vi aktet ikke å ta enkleste vei langs turiststien, å nei, vi skulle gå et alternativ. Ut fra Bossbu gikk vi merka sti mot Svartenut. Rett før vi kom til Auguntjørnstøylen som ligger så fint til atte HJELP, tok vi en sving østover mot Melrakkvatnet. Vi kom innpå en sti ganske raskt, men den forsvant like fort igjen. Sånn skulle denne turen bli, stien dukket opp og ble borte igjen. Vi fulgte ikke nok med til å ha oversikt over stien hele tiden, men det er et greit terreng å orientere seg i med kart, så vi gikk bare i nærheten av der stien lå til en hver tid.

En må vente lenge på surfebølgene i Norge.

Da vi nærmet vårs Dei djupe tjørnin, ble det plutselig blå merking av stien.

Det gjorde det enda lettere å finne fram, men det forsvant på vei opp på Holteheii. Det var det varder langs stien, men etter en stund var det bare varder i alle retninger uten noen forbindelse med sti. Dette viser at den motiverte vardebyggeren fra tidligere også har sans for humor.

Toppen av Holteheii var meget i sløyd.

Veien ned var bratt, men god. Stien vi fulgte ut mot parkeringen fra Holtestøyl var  Postgirobygget sin mest spilte sang.

Det er digg å få gjort det til en runde slik vi gjorde på denne turen. Dette kan en gjøre ved å parkere på Berg og sette i marsj. Gå gjerne i våre fotspor, men vit hva du begir det ut på som alltid.

 

 

Men bloggen var ikke død

Den har bare hatt andre ting å holde på med.

Jeg skriver ikke om alt som skjer irl (mamma: spør noen om hva irl betyr) i bloggen og i år har jeg ikke skrevet mer enn to innlegg. Det er ikke fordi det har vært vinterdvale, men heller det at jeg har ikke fått prioritert bloggen. Det har nemlig skjedd en hel del og det er masse i vente. Det oppdateres også jevnlig på andre plattformer på nett; dntsor.no er jo vår hjemmeside. Den ble på samme måtte som andre hjem pusset opp på nyåret i år. Vi var lei den gamle layouten på samme måtte som andre blir lei koreapanel på kjøkkenet sitt eller den orange vasken og doen på badet. Nå er sia røddig, fersk som nybakt brød og like brukervennlig som telefonkatalogen var. Dessuten ser den ut som 1 million. I tillegg til dette har vi flere facebooksider. Turlagene har sine og DNT Sør har sin. En annen kanal hvor det skjer mye er på Youtube. DNT Sør har lastet opp 34 filmer som viser alt fra skikjøring, camper, sykkel, buldre, hytter, vasking og mer. Du kan lett slåihjel matpausa med DNT Sør sine filmer. Felles for filmene er et ganske ærlig lyddesign i form av gratis sanger på nett med et og annet utbrudd fra kameramann. Det finnes en gobit med levende musikk som er verdt en titt. Om bilde og foto så vil jeg trekke fram navn som John Alcott, Hoyte Van Hoytema og Tonino Delli Colli som overhode ikke må sammenlignes med det som gjøres i våre filmer. De er nok mer inspirert av dogmebølgen som kom i siste halvdel av 90-tallet og de siste trender som har oppstått med POVkameraene sitt inntog. Noen dypere analyse går jeg ikke inn i her, men det er mange muligheter på vår Youtubekanal. Jeg vil også trekke fram instagram og ut.no.

Det er masse moro i vente framover nå både for liten og stor. Sjøl skal jeg være med på aktivitesdager, camp, kanotur, fisketur, sykkel dag, og skoleturer. Om jeg ikke får skrevet om det her så blir det nok kanskje en film av noe av dette.

Nå kommer den delen av bloggen hvor jeg drar en Onkel Reisende Mac og kommer med noen beretninger fra mine turer som har vært i år. Det har blitt noen toppturer i området i vinter. Om en kan sette pris på toppturer som gir nedkjøringer fra 200 til 500 høydemeter så er det en bråta med muligheter. Jeg har vært på topptur på Uppstad, Holteheii ved Stavskarhytta. Holfjell, Strandenuten, opp Osdokki mot risebordet som alt liger i nærheten av Bjørnevasshytta. Jeg har også fått lagt inn en topp i nabofylket, Gaustatoppen.

Har aldri hatt så god snø ned fra Gaustatoppen før. Det var helt rått. Snøen var like homogen som klone-krigerne i Star Wars.

Hver sving gav deg den responsen du forventet og flyt var like selvfølgelig som vaffel i turisthytta på toppen. Gaustatoppen kan være en fantastisk tur, men har også opplevd en syretrip (melkesyre) uten like ned fra den toppen pga kjipt føre. Toppturen på Holfjell var helt fenomenal. Du setter bilen ved parkering på veien og begynner umiddelbar oppstigning, ingen innmarsj. Det er ganske greit å gå oppover, men en gjør lurt i å sjekke ut bratthet for å finne den tryggeste og beste ruta opp.

Utsikten fra toppen er det ingen ting å si på. Holfjell 1294 moh

Om du er gira og været er bra er det bare å gå helt til toppen for å få satt signaturen i boka der. Det gjorde vi lett. Det ble mat i sola før vi satte utfor desserten. 500 høydemeter senere var vi nede ved bilen igjen og bestemte vårs for å ta en tur opp mot Strandenuten også. Vi kjørte i sola og sløsj fra Holfjell og fikk tørr løssnø i skyggen fra Strandenuten. Gikk ikke helt til postkassa på toppen på Strandenuten fordi snøen var hard og blåst over tregrensa og vi var der for å kjøre på ski, ikke for å skrive autografer. 240 høydemeter med løssnø fikk vi. Filmen kan du se her.  Fra kl 10.30 til 14.00 hadde vi 740 høydemeter nedkjøring med mat og hele greia. Null stress, så enkelt kan det gjøres.

Det øverste bildet er hentet fra tur til Lakkenstova med styre om administrasjon 30 mars. Der hadde vi strategisamling, Den dagen kom det 15 cm nysnø fra kl 9 til 14 så vinteren var på ingen måte over. Lakkenstova det må nevnes, den hytta er helt sheriff. Det er skikkelig godt å komme inn på den hytta. Oversiktlig, koselig og lys. Jeg må si den går inn på en pallplass blant DNT Sør sine hytter for meg. Men det er ikke bare Lakkestova som jeg har vært på, både Stavskar og Bossbu har fått flere besøk. Jeg var så heldig å få ta med den nye sjefen i DNT Sør inn til Bossbu. Det er jo en rein fornøyelse å kunne vise fram noe så flott som Bossbu.

 Sjefen er like bra til vanns som til lands

Vi er innom Stavskar på vegen. Tidligere i vinter hadde vi toppturkurs på denne hytta. Det kunne lett blitt et blogginnlegg i seg sjøl, men her skal dere få noen nøkkelord og så kan dere sette historien sammen sjøl. Kveldstur, ruskevær, hyttekos, matlaging, god læring, bra gjeng, orientering, 1000 høydemeter, 50 cm nysnø og smilefjes.

Turen videre til Bossbu var i fint vær så instagram fikk noen knall fotos. Bjørn, som sjefen heter, lot seg forføre av Bossbu og sikringsbua. Det jeg liker best er å rusle inn i det store oppholdsrommet, sette meg i sofaen og se ut av de store vinduene. Sitte der og la seg hypnotisere av utsikten slik flammene gjør i et bål.

I matveien var vi eksperimentelle og tok en boks med lys lapskaus og en med erter, kjøtt og flesk. Da fikk vi to retter på en måte. Erter, kjøtt og flesk smakt best med en millimeter den kvelden. I sofakroken fikk Roxanne av The Police ny inpakning. Mens Bjørn imponerte var jeg på nivå med pianospillinga som er 4 sekunder ut i sangen. Sola og safarikjeksen gikk ned, og etter flere runder om DNT hytter var det natta. Vi våknet opp til vindvær og la en dristig plan mens hytta ble stelt til avreise. Planen var å bruke vindduken jeg hadde i sekken som seil mellom vårs på vegen hjemover så langt det lot seg gjøre. Fra Bossbu til Svellingstøylen brukte vi 20 min i et behagelig tempo. Derfra gikk vi vanlig til Stavskar. Været var fint innimellom noen småbyger, men ble til slutt utmerket sjøl om det blåste. Vi valgte å ta fram duken igjen på Rennevatn for der blåste det noe voldsomt. Vi fauk over vannet og på slutten kom det et kast som blåste vårs opp og over kneika i enden, utfordringa da var å få stoppa. Jeg lo høyt som en gal treåring på trehjulssykkel med en engstelig mor i hæla i det vi hadde toppfart på over 20 km/t. Så sjukt moro. Det gikk fort videre uten duken også, på noe fatter`n ville kaldt køddeføre. Snø en kunne slå igjennom på og et å annet myrhøl som dukka opp. På parkeringa møtte vi et turfølge som skulle innover og jeg ble starstruck da jeg så at den ene karen var Erik Verås Larsen. Legende. Egentlig burde jeg nekte han å gå inn i verneområdet for den mannen er maskin! Men det er kult med stjerner i DNT Sør sitt nettverk. Med det takker jeg for denne gang. Snakkes.