DNT Hytte, Fatbike, Fjelltur, Hyttetur, Setesdal, Sykkel

Med tjukkaser til fjells. Part Deux

Bloggens første oppfølger er her. Å Nei! Tenker du, det funker aldri bra med oppfølgere. Jeg har trua og tenker dette er en James Cameron oppfølger. Mannen som kanskje har gjort historiens to beste oppfølgere, T2 og Aliens. Men å komme med et innlegg om sykling midt på vinteren, er ikke det litt krasj? Det kan så være, men jeg har fine bilder og opplevelser jeg vil dele så sann blir det. Du får heller spare denne til det er bart og lese den da.

Siden vår første tur med fatbikene har det blitt flere. Den første var til Sloaros, men etter det har vi tatt turen på andre sia av RV 9. Vi har hatt tur fra Hovden til Tjørnbrotbu til Geiskeli, mens turen dere skal få være med på nå starta ved parkeringa til Galten.

Litt nedover på første etappe. Ned fra Galten.

Det var en dag i august i fjor at ti sykelister opp på fjellet for. Fra parkeringa til Galten er det grusveg som er både fin og bratt. Etter den værste bratta er det utrulig flott landskap og det er det en skal få være i dei neste timene fram til Tjørnbrotbu. Vegen går fra Urban Cruiser til Land Cruiser på sitt høyeste punkt der en kan velge å ta av til selve toppen på Galten. Vi skulle ikke det og kunne dermed kose vårs med en av etappens få nedkjøringer. Terrenget har et tråkk som er synlig litt som det passer seg. Vi følger det hver gang det viser seg og når det velger å gjemme seg litt viser fatbikene hvor bra de funker i dette høyfjellsterrenget. Du kan sykle utrulig mange steder og det setter ikke spor med mindre det er bløtt. Men vi er ikke kalver på vårslepp så vi fulgte pent og pyntelig på rekke og rad i retning av der tråkket viste seg igjen. Til dere som ikke husker det så var tampen av august 2020 ekstremt varm. Ruta vi sykler er opp til over 1300 moh og shorts og t-skjorte var eneste vettuge alternativ, noen kasta også t-skjorta. Det ble snakket høyt om bading når vi kom fram til hytta sjøl om da var nok sola borte.

De siste meterne med motbakke på fredagen.

Etter noen timer var vi inne på Tjørnbrotbu som var vårt overnattingsted fredag til lørdag. Det ble som sakt badet av flere og laget middager i forskjellig vanskelighetsgrad og tidsbruk. Hyttekosen var innenfor smittevernreglene, noe som er ganske likt det normale, med litt mer avstand og mer sprit, altså motsatt av en 4H leir.

På dag to skulle vi forflytte vårs til Berdalsbu. Jeg hadde syklet strekket før og viste at første halvdel var fin sykling, mens den neste halvdelen var mer dytting og bæring. Men det var på den fine første halvdelen vi fikk problemer. Før frokost hadde vi fiksa en kjede. Så ble det ei punktering. Det trenger ikke være så vanskelig, men vi fikk ikke hjulet av sykkelen. Det er i slike stunder man er glad for at man er velsignet med fint vær og har spist en god frokost for ikke så lenge siden. Vi knota med detta i over en time. Trudde så vi hadde fiksa det men, det var ikke tett. Til slutt måtte vi bære sykkelen i bekken for å finne hull nummer to i slangen som var mikroskopisk. Men vi kom igjennom med hevet hode og fikk fart på syklene igjen. Vi hadde sluppet de andre foran og de satt og spiste da vi tok dem igjen.

Luft i dekket og klar for å hente inn utbryteren.
Vi snakker glovarm august, men med den vinteren som var er det ikke noe overaskende at vi finner snø på fjellet.

Lunsjen var ved Nedre Viervadet omtrent halvvegs, men mer enn noe annet var det skillet mellom fint sykkelterreng og svært utfordrende sykkelterreng. Den neste delen av etappen innehold mye mer trilling og bæring, men også et mysterium. Ved Nørdre Gjuvvatn ser vi en skapning som beveger seg ganske raskt i vannet. Vi lurer veldig på hvilket dyr det kan være. Forslag som rein, elg, ingen tør å si bjørn men, eller kanskje det mystiske murmelsvinet. Det nærmer seg land å vi venter i spenning på hva som vil vise seg, men da snur det og forflytter seg sømløst en annen retning. Vi skjønner enda mindre. Vi var nøtt til å fortsette turen uten svar, men da ser vi det, det er mange folk her oppe og det er dykkere i vannet som leter etter gjenstander fra krigen. De holder i en liten propell som gjør at de får en veldig flytende bevegelse, høyt tempo lite bevegelse. Hadde vi ikke sett detta og mysterie ikke blitt oppklart, så hadde overskriften på innlegget vært: Tjukkaser oppdager fjellvannorm. Litt morsomt er det at de var minst like overaska over å se syklister der som vi var over å se dem.

Etter å ha oppklart det mysteriet tråkket vi videre, eller trasket mer. Det er god stigning opp mot Korpenutskardet og og litt sykling ned mot Tverrheittjønni. Der ble det badepause. Ekstremt langgrunt var det så vannet var godt og varmt. Alle tok svømmeknappen før vi satte vårs på sete. Det var det ikke så langt igjen, men selve nedstigningen til Berdalsbu var ingen spøk. Derfor lo vi ikke like mye når vi gikk ned den.

Vell nede, fant jeg spa avdelingen i bekken og tok dagens andre bad. Mat ble laget og fortært og en utrulig hyggelig prat etterfulgte.

Siste etappe

På søndagen var det turen fra Berdalsbu til Berdalen som sto på programmet, den korteste etappen og med hovedsakelig nedover fokus. Det var deilig å få sykla en del etter det slite som var på tampen på lørdag. Med trær og et annet terreng var det veldig koselig, helt til furua legger ei stor rot i stien som for å snuble deg.

Ja, bading ble vurdert her også

Vel nede så fant vi Otra og gjett hva, vi bada. Med slikt vær må vi selge inn turen neste år som et koselig triatlon. Det bades, sykles og traskes på denne turen. Gleder meg til neste eventyr med fine folk og fatbiker i fjellet.

Ja, tilbake til det jeg sa om vinter å sykling i starten. Det er jo nå på vinteren fatbiken virkelig er på hjemmebane. Test det hos DNT Sør.

Standard
Bjørnevasshytta, DNT Hytte, DNT Sør, Frikjøring, Ski, Topptur, Uncategorized

Toppturhemmelighetene avsløres

Bratt skikjøring på DNT Sør sin toppturcamp på Stavskar i 2018.

De fleste hemmelighetene er nå kjent. Nei, dem er nok ikke det alle sammen, jeg vil tru det er noen hemmeligheter jeg ikke kjenner til også. Det er likevel slik at plasser jeg omtrent bare fant kjente skispor på for et par år siden, vrimler av liv hver hælj nå. Det er jo både på godt og vondt. Jeg må sjøl stå delvis ansvarlig for det. Ni youtubefilmer, noen blogginnlegg og turtips gjennom setesdal.com, og ting vil jo bli kjent for allmenheten. Men jeg bærer på en stor hemmelighet som er helt oppi dagen. Det er mer et tips enn en hemmelighet.

Hengjefjell er klassikeren her i Valle og ingen hemmelighet. Den har alltid hatt en del trafikk, men noen vintre med litt mager snø i lavere terreng har minka trafikken. Samme skjebne lider Sondrelåmi også. Derfor har påkjøret i området rundt Bjørnevasshytta nærmest eksplodert de siste to årene. Hadde Strandenuten vært ei pølsebu så hadde det lukta ei eim av Leiv Vidar på toppen der hver helg. Holfjell får også mange besøk. Jeg forstår hvorfor, det er veldig snøsikkert, du kan tilpasse turer til alle nivåer og det er nesten ingen innmarsj.

Hold fast, her er det hemmelige tipset.

Bjørnevasshytta

Jeg kan ikke fatte og begripe at ikke flere sover på Bjørnevasshytta.

Kommer det snøfall om natta så er du garantert førstespor dagen etter. Bare det er grunn nok for den som utelukkende er der for skikjøringa. Alle som kommer kjørende sørfra på dagstur bruker mer tid i bilen enn på ski, tar du hælja på Bjørnevasshytta hvor du kommer opp på fredagskveld, så driver du faktisk mer bærekraftig skikjøring. Så mange flere rønns per kilometer du har da, burde nesten vært delvis subsidiert av staten. Ved å sove på Bjørnevashytta er du også nærmere alle andre skimulighetene i området.

Lå oss gå videre til det faktum at du får hyttekos. Du kan lage biff med bernaise til middag, spille kort, snakke om dagens innsats og ikke minst planlegge neste dag.

Se på de nørdsa.

Turplanlegging er gøy. På bildet leses det høgtidelig fra den lille skredboka så freden legger seg over hytta og mindtullness går på høygir. Sånn kan vi sitte å skravle utover kvelden med potetgull og noe leskende, kanskje en slalombrus. Det å vite at det er kun leik og moro som kommer neste dag og at kroppen allerede har hatt det mye gøy er helt fenomenalt.

Neste dag etter ei god natt søvn, så kan du stå opp seinere enn vanlig for du er allerede der du skal være. Lag en god frokost, feks biff med bernaise som du nyter i rolige omgivelser med en kopp varm kaffe. Du ser ut ruta og registrer det været som er utenfor. Da tenker du på det du snart skal gjøre: på med ski og feller, kameratsjekk med sender/mottaker og rolig labbing over vannet.

Koselig med lunsj ute, men når du bor på Bjørnevasshytta så trenger du ikke det. Du kan ha varm lunsj inne.

Så etter en lang dag med skikjøring finner du fram middagsoppskrifta til Jokke og lager koteletter med bernaisesaus og poteter. Dessert ala Ludvigsen, som er drops med karamell runder av en fantastisk dag, eller gjør det det? Nei det er ikke slutt. Nå kommer noe av det gøyeste. Hodelyktturen på kvelden. Gløm flatt lys og de problemene. De eneste andre hoyene er ekko av deres egne.

Der har dere det, jeg har delt av godene som en solidarisk kommunist og det er opp til dere og forsyne dere av skattene. Snakkes på fjellet.

Standard
Uncategorized

For DNT Sør er det viktig å formidle essensiell kunnskap i friluftsliv

Så viktig er det, at mange vil kanskje si at vi har gått til sengs med fienden i vår trang til å forsikre tryggere ferdsel i fjellet. (Oi, veldig bastant og viktig overskrift etterfulgt av spennende tabloid ingress)

La vårs spole noen år tilbake til begynnelsen. Undertegnede ble kontaktet av Roger Aukland fra Wright kjøreskole med en forespørsel. Kunne jeg komme å ha ei teoriøkt for elever som tar snøscooterlappen om kart og kompass, og snøskred? Timeplanen ble sjekka og sjefen ble spurt, vi fikk grønt lys og kjørte på. Etter den første vinteren hvor det teoriøkter inne jeg hadde, evaluerte vi og kom fram til at elevene ville lære enda mer om vi fikk til ei praktisk økt ute etter teorien. Som sagt så gjort. I et par år nå har jeg vært med og undervist vordende scootersjåfører i kart, kompass og snøskred.

Det det er både givende og utfordrende. I læreplanen til elevene er det mye de skal igjennom og den tiden jeg har til rådighet gir dem bare en kort introduksjon. Et grunnkurs i skred bruker vi fra torsdag kveld til søndag ettermiddag, et kurs i kart og kompass er 6 timer så vi må ta ut essensen av dette for å gi til elevene. Det var den utfordrende delen. Den givende er at det er viktig kunnskap og ferdigheter og jeg setter pris på å lære det bort.

På bilde er en gjeng i gang med å lage nødbivuakk etter at vi har gravd ut en snøprofil og sett på snøen (helt tilfeldig at jeg valgte et bilde av denne gjengen fra Røde Kors, som høyst sannsynlig har gjort dette før).

Resultatet etter 15 min.

I teoritimen inne ser vi på kart, tar ut kompasskurs, ser på terreng, snø og vær, planlegger en tur, sjekker ut varsom.no og snakker litt om bekledning. Det meste av informasjonen jeg formidler om skred finner en også på varsom.no. Is- og skredskolen er nyttige verktøy å sjekke ut. Når vi kommer ut snakker vi mer om terreng og ser på snø, i tillegg til at vi ser på bruk av sender/mottaker og kameratredning. Etter å ha sett litt på terreng og gravd, kjører vi alltid en øvelse hvor en eller to sekker med sender/mottaker blir gravd ned og elevene tester ut redning. En opplever da ofte at sender/mottakerne er lette i bruk, men at det er en del som også kan trenes på. Det er lurt med god kommunikasjon. En av de hyppigste feilene er at mange fjerner søkestanga etter at du har fått treff på den for de er så klare for å grave. La alltid stanga stå der en har fått treff.

Noen ganger er jeg også en del av skredøvelsen, da har jeg en rolle i senario hvor jeg enten er tatt av skredet eller har sett mine venner bli tatt. Da må elevene ta vare på meg også. Den ene gangen jeg fikk hjelp ut av skredet hadde jeg “liksom” “panikk” siden kameraten min var borte. Jeg løp rundt og skreik og ba om hjelp av alle andre. Det gjorde det vanskelig for dem å gjøre kamerat-redning. Så ut av intet kom en bak min høyre skulder som en krysning av Erik (Panzer) Hagen og Ole-Kristian Tollefsen og kaster meg i bakken. (Se illustrasjon tegning under. fig 1.1) Min overmann sørger ettertrykkelig for at der blir jeg liggende til jeg har roa meg så de fikk jobbe i fred. Det er også en måte å ivareta min sikkerhet. De klarte å finne kameraten min på under et kvarter og senarioet fikk en lykkelig slutt.

(fig1.1) Det gikk så lua datt av.

Nå har jeg anskaffet min første snøscooter sjøl, for vi har løyve inn til hytta til svigers. En 2002 Summit 800, lik den søskenbarnet mitt hadde da jeg var yngre. Denne flymaskinen var med andre ord en av mine barndomsdrømmer. Jeg oppdaga fort at det å kjøre scooter er ikke bare å sitte på rumpa og snu på et styre. Det er en grunn til at det er praktisk opplæring på snøscooter av kyndige lærere, så en stiller rusta til hytteturen. Jeg fikk slede, og designa sjøl et sete og kasse til å ha på den. Far min, som er snekker, kikka på tegninga og viste seg som årets pappa ved å ikke kommentere det for mye, men heller følge tegningene mine på tross sin bedre viten. Vel ferdige måtte ekvipasjen testes ut og vi reiste mot hytta. Som sagt er det ikke bare-bare å kjøre scooter, så før vi kom fram måtte vi innse nederlaget og snu. I snuprosessen når sleden er kobla av osv har jeg handbrekket på. Det glømmer jeg å slå av igjen. Det ender med varme bremser, fyr i en oljetank, stressa snømåking og labbetur hjem igjen.

For meg som DNT-mann er det naturlig å tenke kart, kompass og skred på skitur, men jeg hadde ikke tenkt på alt det som en scooterperson tar som en selvfølge på tur – med tanke på scooter. Det er derfor forståelig at kart og skred ikke er det som er fremst i hue når en kjører scooter. Det kjøreskolen ønsker er at dette kommer tydeligere frem i tankegangen.

Det er lurt å lære av hverandre.

Så til den tabloide ingressen, har vi gått til sengs med fienden? Jeg mener ikke det, det er viktig at alle som ferdes i fjellet gjør det med forutsetninger om trygg og sikker ferdsel. Sikkerhet er førstepri i DNT og den tankegangen deler vi gjerne med andre.

Jepp, det er bilde av scooteren min. Vi fikk frakta den ned og med ny oljetank, startsnor, coil og pluggledninger så er den så god som ny igjen. Denne dommedagsmaskinen skal få noen turer til inn til hytta før jeg innser at jeg er 34 år og må ha en toseter med breit belte (noe jeg egentlig har skjønt alt).

Standard
Bjørnevasshytta, Discgolf, DNT Sør, Fatbike, Frikjøring, Sykkel, Topptur

2020, heldigvis ikke det verste friluftsliv året.

En kan si mye dritt om 2020, ja det er lettere enn å si noe bra. Likevel vil jeg påstå at om du er friluftslivsinteressert så har det gått greit. Det er faktisk en liten sjanse for at du nettopp i år begynte en ny hobby som handlet om å holde på ute i friluft aleine eller med en liten gruppe venner. Jeg klarte faktisk det, i min ellers ganske tettpakka plan med hobbyer fikk jeg skvisa inn 100 timer med ny hobby fra august til jul og 240 km med aktivitet. Hva det er kommer vi tilbake til litt seinere.

Men- FYRI det, som telemarkingen sa, tillat meg å servere et knippe bilder fra vinterens aktiviteter. Ja det er skikjøring jeg sikter til.

Sånn ser en improvisert skifell se ut MacGyver stil.

Det er lett å holde god avstand på skitur i fjellet, og egner seg derfor bra som syssel . Blant bildene er det noen fantastiske vårturer og en kveldstur med lykt i dyp, dyp løssnø. Ikke alltid går turen som planlagt, jeg glømte den ene fellen på den ene turen. Heldigvis hadde jeg bra med sportsteip og mellomlegget på den ene fellen jeg hadde som jeg tok i bruk. Jeg nynnet optimistisk på MacGyver theme, mens kreasjonen min blir tatt i bruk og fungerer akkurat passe bra.

Snøen smelta ikke like fort som smør i panna på induksjonsplate våren 2020, nei, den snøen smelta som en klatt Melange, liggende under senga. Den tok si tid og jeg kjørte ski i bunad 17 mai. Til slutt så smeltet snøen og barmarksesongen kunne begynne. Tur og friluftsliv har i flere år vært populært, og i år økte interessen ytterligere. Det er like trendy som 90-talls eurodance-inspirert-musikk kommer til å bli sommer 2121, sann mine ord. Gåturen kort eller lang er noe for alle og alle burde praktisere for å få det bedre. Sjøl har jeg nesten gått daglige turer med podcast på øret i nærmiljøet. Det er så mye bra podcast der ute, men Hjemmelaga Lapskaus utmerker seg med programlederens sjarmerende vesen og evne til å formidle.

De lange dagsturene opp i høyden eller inn i skogen er også fenomenalt. En ting jeg ikke har blitt noe bedre på er å ta bilder fra turene jeg er på. Når det kommer til å ta selfie så er det på nivå med Valgerd Svarstad Haugeland sin framføring av La det Svinge.

Dette var utvilsomt det mest vellydende forsøket på selfie av 8 forsøk.

Mamma som er med på selfien har vært med på mange fine turer i Setesdalheiene, korte som lange. En del av turene har vært i jobb sammenheng enten det er i DNT sør eller turløype jobben i Valle kommune. For en som liker å leike utendørs har Valle i Setesdal vist seg å være en veldig egnet plass. Masse god skikjøring på vinterstid og turer på beina og sykkel om sommeren. En flottere plass finnes ei å bo eller feriere. Jeg vil anbefale alle å legge ferien til Valle.

(Straks tilbake, skal bare fakturere Visit Setesdal)

Sånn.. Det som har lest tidligere blogger veit at sykling, type sti, er noe jeg setter pris på, derfor kommer noen sykkelbilder under nå.

Det har jo vært stille fra denne bloggen i mange år nå så derfor kommer det litt flere bilder enn vanlig, men likevel bare en brøkdel av de bildene som har blitt tatt i perioden. Syklinga i Valle er gjev og en del har skjedd siden bloggen gikk i dvale. Stier har blitt vedlikeholdt og utbedret. DNT sør fikk støtte av Gjensidigestiftelsen til å kjøpe stisykler som har blitt lånt bort, brukt på turer, camper og sykkeldager med Valle skule, i tillegg til egne mandagsturer med ungdom. De siste bildene i sliden er fra en fantastisk fjellsyklingstur fra Galten på Hovden til Berdalsbu. Været var av kategori pizzaovn, og det var en utrulig tur. Turen er en etterfølger av “Tjukkas til fjells” som jeg har skrivet blogg om tidligere.

Men Sondre, hva har du drivi med det siste halve året?

Nei jeg trudde aldri du skulle spørre. Jeg har spilt diskgolf. Jeg har rett å slett fått dilla. Heldigvis er jeg ikke aleine og det er flere her i Valle som har blitt hekta. Som nevnt tidligere, nesten 100 timer og 240 kilometer med diskgolf har jeg praktisert.

Valle frisbeeklubb har fått laget Valle diskgolfbane som er et anlegg i fantastiske omgivelser. 18 hull for alle nivåer på ei øy. Det jeg liker så godt med diskgolf er at jeg beveger på meg i et behagelig tempo, sosialiserer meg med god avstand (smittevern), konkurrerer mot meg sjøl hver gang og prøver hele tiden på å bli bedre. På en runde med diskgolf kan humøret gå i de mørkeste kroker og stige til uante høyder ettersom hvordan du spiller. Gledeshyl og ukvemsord går hånd i hånd. Heldigvis er det lett å glede seg over andre sin prestasjon også, det å se kompisen lykkes er nesten like gøy.

Jeg har savna innebandy, fotball, sosiale møteplasser og spesielt konserter. Så friluftsliv aktivitetene har vært de som har gjort 2020 bedre. Så for min egen del og de rundt meg ser jeg meg nøtt til å fortsette med å kjøre ski, sykle og spille diskgolf i 2021.

Standard
film, Uncategorized

Mot Strømmen i sommervarmen.

Vi har nylig bada vårs ferdig med den villeste mai måned i manns minne, og juni ser ut til fortsetter i samme tralten. Sommeren kom tidlig i år og jeg har kosa meg med pensel i handa og oker farga maling på shortsen. Kosa meg fælt, er ikke ferdig heldigvis så får nok malt meg godt inn i fotball vm. Jeg elsker fotball vm, da er det ned med rullegardina og la resten av verden seile sin egen sjø. Hvert fall helt til andrestrøket skal legges på sørveggen.

Jeg har fått tid til uteliv også, vi har stisykling fem mandager på rad og stier har blitt utbedret. Blant annet har jeg ved et par anledninger kommet i nærkontakt med en  hissig og territorial tiur. Det min venn er ingen spøk.IMG_2918

Der har du sjefen. Her demonstrerer han både symbolsk og bokstavelig hvem som er kongen på haugen.

Så ja jeg har hatt min dose med turer og leik i guds frie natur. Men i denne bloggen skal jeg banne i kirka og snakke om å se film innendørs på sommeren. Men jeg ber umiddelbart om tilgivelse og snakker da om filmer som omhandler friluftsliv. Det er rikelig med gode dokumentarer der ute og få ting gjør med mer turlysten en Lars Monsen, Nordkalotten. Vi skal heller se litt på fiksjonsfilm som har litt friluftsliv som tema, bakteppe eller viktig del av historien. Her må det også legges til at jeg har ikke oversikt over alt som finnes der ute og ikke har sett alt, eventuelle klager får dere rette til DNT Sør. Her skal dere få noen filmer dere kan se på mens sola står på det høyeste midt på dagen og alle normer, sunne verdier og fiber i kroppen sier at du burde være ute og nyte været. Da sitter du med is og koser deg i et mørkt rom med en film. Flere av disse filmene har reise som utgangspunkt, åndelige reiser eller faktiske reiser. Et ønske om frihet, eller bryte ut av samfunnets normer. Uansett er dette anbefalinger og er gode filmopplevelser på hver sin måte.

Into the Wild91GZtPaNeFL._SL1500_(Bilde hentet fra Amazon.com)

Denne kom vel ikke som noen bombe, Sean Penn sin film handler like mye om flukt fra dagens samfunn som reisen til frihet og et tettere bånd til naturen. Chris MacCandless bryter ut av samfunnet etter endt utdannelse og legger ut på en reise mot Alaska og friheten han ønsker. Det er ikke utelukkende naturen, men det å ikke ta del i den samme tralten som resten av vårs filmen handler om. Men når vi først er ute i skogen er det vanvittig flott. Etter å ha sett filmen kommer en tankeprosess og en trang om å legge i vei på tur. Sove ute med minimalt med hjelpemidler. Men det er lov å ta lærdom av filmen og planlegge bedre og være bedre rustet for tur. Det er også lov å ta en titt på samfunnet og rammene vi lever i, det er ikke umulig at en ser hvorfor Chris valgte å gjøre opprør. Det er verdt å vite at filmen bygger på en faktisk person og virkelige hendelser. Etter en har sett filmen finnes det masse på youtube om en vil ha mer.

WildMV5BMGMzZmYzYmUtNTJiYi00MjZjLTkyZmMtZGJhYWRlMDBkMDIyXkEyXkFqcGdeQXVyNjA5MDIyMzU@._V1_SY1000_CR0,0,675,1000_AL_(bilde hentet fra imdb.com)

Kreative titler på disse filmene. Cheryl velger å legge i vei på en lang gåtur etter rystende hendelser i livet. Turen hun legger ut på er the Pacific Crest Trail og er ingen søndagstur. Også her handler det om flukt og det å kunne bevise noe for seg sjøl. Filmen er godt spilt og en føler turen på kroppen. Underveis får vi tilbakeblikk som forklarer motivasjonen for at Cheryl velger å legge i vei på en slik tur. Fra en turleders perspektiv får vi nok en gang servert et menneske som legger i vei på noe litt over kompetansen en innehar. Med manglende trening og erfaring får hun en bratt læringskurve. Naturen er mangfoldig i filmen og opplevelsene mange. Nok en gang sitter en igjen med noen tanker etter filmen, dog ikke så mange som into the Wild, men nok til å holde deg gående på en halvtimens spasertur i etterkant.

127 timerMV5BMTc2NjMzOTE3Ml5BMl5BanBnXkFtZTcwMDE0OTc5Mw@@._V1_SY1000_CR0,0,675,1000_AL_(bilde hentet fra imdb.com)

I triologien vi har om mangelfull planlegging har vi 127 timer. Ingen av filmene vi har snakket om til nå har fulgt alle fjellvettreglene. Denne er ingen unntak og det får store konsekvenser. Basert på en sann historie, fortalt mesterlig av Danny Boyle, får vi være med Aron på en kjapp tur. Dette er i Utah nær Moab som har en natur vi ikke kan finner her til lands. Disse tre filmene har like mye reiser i sinn som fysisk. Det er ikke så rart at de bruker naturen som scene for å fortelle sine historier. Hvem har ikke hørt folk si:”må ut på tur å få lufta hue litt”. Det å være på tur gjør noe med en person, i denne filmen handler det om en som elsker å være på tur og leike seg. Men situasjonen forandres og vedkommende gjør noen oppdagelser om sine prioriteringer. Vil ikke si så mye mer, men filmen er god.

Avslutningsvis Vil jeg trekke fram to filmer til. Disse er av et litt annet kaliber. Her mikses inn masse humor og de kan ses på som komedier, men det er et tragisk alvor i bunn om en velger å sleppe det inn.

Swiss Army ManMV5BMTk0OTEyMjM1OF5BMl5BanBnXkFtZTgwMzMzODM4ODE@._V1_SY1000_CR0,0,675,1000_AL_(bilde fra imdb.com)

Denne er rar, spesiell, unik, fantasifull, morsom og må ses. Etterpå vil du sitte å lure på hva er det du har sett. Langt fra noe a4 film, full av artige påfunn og en unik karakter. Ikke for Hvermansen, men du kan komme til å elske den.

Hunt for the WilderpeopleMV5BMjI1MDQ2MDg5Ml5BMl5BanBnXkFtZTgwMjc2NjM5ODE@._V1_SY1000_SX675_AL_(bilde hentet fra imdb.com)

Taika Waititi som lagde What we do in the shadows, en av de morsomste filmene de siste 10 år, fulgte opp med denne etterpå. Den vanskelig gutten Ricky havner midt ute i ødemarka i New Zealand for å bo hos Bella og Hec. Dette er en coming of age eller fra ung til voksen som det så kult heter på norsk, film. Her spiller naturen en viktig rolle for Ricky  sin utvikling og knytter tette bånd til personene rund han. Å ligge tre netter i telt med en person kan knytte deg tettere til den personen enn 7 år i samme klasse. Morsom, spennende og underholdene, fin for store deler av familien.

Avslutningsvis burde Cast Away nevnes og den fantastiske The way back som begge er turer i friluftsliv som ikke er drivet av en motivasjon om  komme seg ut i friskluft, men å komme hjem igjen.

Jøss da burde det være muligheter for å kvalitetsynde litt mellom hytteturer og andre gjøremål. God sommer

Standard
DNT Sør, Friluftsliv, Gode stunder, Ski, Topptur

Nummer 30

Vi skriver februar 2018 og det er en snørik vinter. En slik vinter vi har ønska vårs lenge. Det skal vi komme tilbake til litt seinere. For dette er blogg innlegg nummer 30 hvis ikke det har oppstått en tellefeil, og det vil jeg bruke litte granne tid på. Dvs at det det nå er 30 innlegg som norsklærere og andre skrivekyndige kan irritere seg over. Allerede i denne har jeg valgt å skrive 30 med tall istedenfor bokstaver. Husk at det er tredve og ikke tretti jeg mener da. Innleggene har vart fulle av oppfordringer og mindre skjulte budskap, gjerne formulert på en litt finurlig måte. Jeg tar stolthet i at min måte utrykke meg på finner du ikke i Fjell og Vidde, Ute eller andre blader. Jeg setter stor pris på små avsporinger, med billedlige beskrivelser og referanser til kjente og ukjente popkulturelle fenomener. Så dere som har rota dere bort i denna bloggen og satt pris på den kan sammenlignes med folk som liker filmer som Big trouble in little China. Dette er åpenbart ikke noe mesterverk, men det er noe ved det som en kan sette pris på. Enten det er energien eller kombinasjonen av seriøsitet i et merkelig landskap. DIGITAL CAMERADette var bilde som skulle lokke folk på facebook til å lese den første bloggen. Stortoa mi med gnagsår oppå pga de j#&%¤#¤a marsjstøvlene til forsvaret. Hvis ikke det bilde er klikkbart så er ingenting det.

Før bloggen ble startet hadde jeg skrevet noen turbeskrivelser til noen postkasser rundt bjørnevasshytta. Det var en såpas ukonvensjonelle turbeskrivelse at sjefen mente jeg heller burde begynne med blogg. Så med relativt frie tøyler satte jeg i gang. Alt fra turer til ski vm og dikt om kiting. Men denne bloggen skal ikke bare være oppgulp av gamle blogger, et kjent triks fra tv-serie verden når budsjettet er skrant. Jeg vil komme med litt oppdateringer. Som nevnt i innledningene har vi en himla bra vinter. Det har vært ekstra frustrerende siden jeg fikk et brudd i vesletåa midt i desember. Jeg hadde 6 uker uten noe særlig skikjøring som føles ut som ei uke uten instagram for en Kardashian.

Men som Øystein Sunde synger Du bli`kke rektig frisk før du har hatt det rektig ille. Så som en 90-talls norsk proff spiss i utlandet kjører vi halvskadet og trives med det. Tre høydepunkter vil jeg trekke fram.

1. Skredkurs med DNT Sør ved Bjørnevasshytta. Fra Torsdag kveld til å med søndag var en gjeng lærevillige mennesker på skredkurs i flotte omgivelser.

 

Vi fant spennende og relevant snø som gjorde at veivalg ble grundig vurdert. Gjengen var på hugget og viste tydelige tegn til “yrkesskader” i skredfaget under lørdagens hangman. Verdien i et skredkurs er stor, men bivirkningene som er tre dager på ski med trivelige folk og god snø må heller ikke undervurderes.

Mens vi er inne på skred så har det vært en vinter med varierende vinter hvor vi har vært oppe å lukta på faregrad 4 som er stor skredfare. I ei veldig trygg løype som Sondrelåmi kan det også skje ting da.

Her bilder tatt 13 februar og skredet gikk sannsynligvis søndag 11 hvor det var kraftig ving og masse nysnø. Dette er fra Konungsnetten i vestvendt helling. Skredet er bredt men har ikke gått så langt. Hadde en holdt seg til renna hadde en ikke blitt truffet. En må ta gode vurderinger sjøl og ikke gå hvorsomhelst når det er slike forhold.

2. Vråstøylsfjellet. En av de råeste toppturene jeg har hatt i disse trakter. Fjellet er plassert bak Bykle sentrum som et Hollywood skilt. En starter rett og slett i langrenns løypa før en tar av og følger vannverkets scooterløype oppover. Det er sjukt tøft terreng en går i.

IMG_20180206_141658

 

Denna karen Piotr var med på turen og har lagt ut flere bilder og litt film i facebook gruppa ski randonee/topptur på sorlandet. Jeg viste snøen ville være hard på toppen før vi traff den løse snøen vi alle går å trakter etter. Gledelig var det at den løse varianten kom så fort. Det er som når du prøver ei gammel dressbukse og finner ut at den fremdeles passer, men ikke nok med det i dressjakka ligger det en 200 lapp etter sist gang du brukte den. Det er pur glede. Fantastisk snø i fantastisk terreng, men som kun kan kjøres på trygge dager.

3. Rauland Alpinsenter. 25 cm nysnø på et døgn, avspasering fredag med tur til Rauland. Rauland Alpinsenter er kjent for god offpist og t-krok heis med sving. Jeg skulle kjøre med en kamerat jeg ikke hadde kjørt med på mange år og begge ble rammet av klassisk overtenning. Jeg dro noen ufrivillige sidelengs rotasjoner med skibytte, men Bjørnar ble wresling takla av en bjørkekvist. Etter å ha fått satt riktig spenningsnivå, ble det årets beste skidag. En kan si mye bra om topptur, men det har ikke heis. Sjøl om denne t-kroken kan være smerte for utrente kropper, er det noe helt annet enn å gå. Ord kan ikke beskrive hvor gøy det var, derfor prøver jeg med lyder. yyiiihhaaaaa. wåååååååwhh, oohoooiiiii, æææhæhhæææhæ.

Der har vi det. Blogg nummer 30. Er dette den første du leser, så vil jeg anbefale å sjekke noen av de andre også. Jeg avslutter med et visdomsord til de unge: Husk det er viktigere å stå på ski enn eksamen!

Standard
#nattinaturen, Bål, Buldre, DNT Sør, DNT Ung, Fjelltur, Vår

24 timer friluftsliv.

IMG_2368Her kommer ei lita anbefaling på tampen av sesongen. Den kommer i seineste laget, men tenk bare som en Liverpool supporter, there’s always next year. 20 mai i år hadde vi en DNT ung tur i Valle. Det kom fire deltagere fra helt sør i Norge, ikke uventa. Derimot var jeg veldig imponert av de som valgte å kjøre helt fra Moss for å være med på denne turen.

Dagens første aktivitet var buldring. Det er ikke å velte bokhyller for å lage bulder og brak, det er å klatre på store steiner. Ved buldring klatrer man ikke så høyt så en trenger ikke hjelm, sele og tau. Det en trenger er ei buldrematte og noen å stole på. Å finne noen å stole på kan i utgangspunktet være vanskeligere en alt utstyr, men vi kjørte beinhard tillit under tvang.

IMG_2352Et klassisk bilde tatt av meg, ingen av deltagerne er klar over det at det fotograferes, full aktivitet. Hvorvidt de er fornøyd med poseringen veit jeg ikke, funksjon før form.

På bilde ser dere mattene og at personen som klatrer blir sikra av en annen. Vi var i Homme i Valle hvor det er en drøss av steiner hvor vi kan holde på med slik aktivitet. Det er mange plasser gjennom Setesdal som er egnet til Buldring. Mattene er det DNT Sør som eier og det er lov å ta kontakt om en har lyst til å teste det ut.

Slik aktivitet som buldring bygger opp en appetitt, så det var bare å fyre bålpanna og starte grillinga.

IMG_2354

Ser ikke detta sjukt digg ut.

Buldrematter fungerer også utmerket som stol, sofa, seng når en spiser en god grillmiddag.

En del av planlegging til tur er å sjekke været. Jeg viste at vi hadde et begrensa vindu med fint vær før regnet kom. Vi kom vårs tørre gjennom middagen og iverksatte fase to at turen. Fase to var å ta turen opp til Einang for å overnatte på toppen. På veien oppover kom regnet som lovet og det ble sleipt opp de bratte bakkene opp til toppen. Det er ikke så langt å gå opp til Einang, det blir brattere og brattere når en nærmer seg toppen.

IMG_2357

Bratteste partiet.

Einang har (hadde, jeg har hørt rykter om at treet er fjernet) også sin versjon av Kjeragbolten. Det er litt som at Norge har også et landslag i fotball akkurat som Tyskland har, men det er ikke helt det samme likevel.

IMG_2359

Vel oppe på toppen var det om å gjøre å etablere leir. Lavvoen ble satt opp og presenning blei rigga til. Å fryd og glede, Einang er et eldorado for den som liker å fyre bål. Masse dau skog av furu. Det var bare å få nørt opp og satt seg under presenningen, mens regnet trippa over vårs og treverket knitra i bålet. Under presenningen var det matlaging, kvizz, kvist, prat og stillet.

IMG_2361

Mørket kom smygende, mens bålet gjorde jobben sin hva angikk lys og varme. Et optimistisk værvarsel om at regne skulle gi seg klokka 23 gjorde at to ville vente og se om det ville funke med hengekøye. Og slik ble det, regnet dabbet av og da vi slo vårs til ro for kvelden var det fire i lavvoen, to i hengekøyer og meg under presenningen.

IMG_2362

Rett før leggetid og regnet har gitt seg.

Jeg våkna om mårran og begynte å le,

for dette var utsikten jeg fikk se.

Jeg tenkte da, det her blir lett.

Har du sett, det er flott rett og slett.

For en vanvittig utsikt, å for et vær.

En  bildekavalkade kan vi koste på vårs her.

I hengekøyene de våkner til liv.

Er verken støl eller stiv.

Kan ikke si det samme som lå på bakken,

Har nok ei kjenning bak oppi nakken.

Men sola den varmer opp min kropp,

med litt hjelp av en kakao kopp.

Vi har god tid til frokost å styr og stell.

Ingen husker regnet fra i går kveld.

Vi samler inn alle inntrykk av naturen vi ser

 Sparer det til seinere, når vi ønsker mer.

Vi pakker sammen, sovepose, jakke og kniv

I mårra er det mandag og hverdagsliv.

Vi sier farvell til skog og fjell,

Kjenner opplevelsen har gjort en forskjell

Standard
DNT Hytte, DNT Sør, Fatbike, Setesdal, Uncategorized

Med tjukkaser til fjells.

Det er ingen spøk å ta med seg tjukkaser til fjells, det kan være tyngre enn vanlig, men gleden når det funker er også stor. Vi måtte søke om å få ta med tjukkasene inn i verneområdet som Sloaros ligger i og fikk et positivt svar. Disse tjukkasene jeg snakker om er DNT Sør sine siste tilskudd av leiketøy. På engelsk blir de kalt fatbike.

IMG_2598

Vi var et reisefølge på ti deltagere og to turledere som møtte opp på Hovden skisenter sin parkering. Sammen skulle vi ta vårs inn til Sloaros ved hjelp av våre hjulbeinte venner- fatbikene. De første bratte harde høydemetrene tok vi i heis, alle var enige om at det var en overkommelig etappe. Det tok seg godt betalt per høydemeter, men det var helt OK å slippe det på sykkel. På toppen av heisen kunne ferden begynne for alvor. 5oo meter ut på stien kom den første punkteringa. Ser man på en tjukkassykkel så tenker man fort at detta er ikke noe en punkterer med. Så skrekkelig feil kan en ta. Store bøse dekk med tynne vegger er ikke all verden. Her måtte jeg fram med lappesakene kjøpt for 19 kroner på Biltema. Det eneste som var dårligere en lappesakene hvor limtuben hadde lekket litt var min kompetanse på lapping. De siste åra har jeg brukt lapper med lim på og fikk overhodet ikke til denne krevende kombinasjonen med lim og lapp. Jeg satte så derfor inn en ny slange og begynte og pumpe. Med små pumper viste dette seg å være en jobb på linje med luftmadrass-uten-pumpe-på-stranda-blir-nødt-til-å-bruke-munn-og-egen-lungekapasitet-metoden. Med slitne armer syklet vi videre.

IMG_2572

Denne sykkelen med dens eier fikk testet gjørmebad på Hovdens høytliggende spaavdeling.

Været var komfortabelt, ikke kaldt eller varmt og vi ble spart for regn. Det var bra for vi fikk en litt trøblete start på turen. I tillegg til gjørmebadet som gikk helt fint kom dagens andre punktering bare litt over en kilometer inn.

IMG_2576

Dette skulle vi få erfare hele fire ganger på vår ferd inn mot Sloaros. Heldigvis hadde Per Thomas både bedre lappesaker og lappeferdigheter enn meg. Det verste var nok uansett det å pumpe luft i hjulet igjen. Det ble kjørt stafett for å ikke gå i kjelleren med pumpa.

Ideen bak turen var ikke hovedsakelig at vi skulle på sykkeltur, nei det var mer at vi skulle på eventyr eller oppdagelsesferd med syklene. Det er vesentlig at deltagerne har den innstillinga, for det er på ingen måte noen grusveg vi sykler på. Vi ble allikevel positivt overasket over hvor mye som kunne sykles. De med mest sykkelerfaring syklet sikkert 80% av hele vegen. Ruta vi valgte var over Stølsgarsnuten som er litt mer utfordrende enn DNT stien opp til Krosslosskaret. Veien fra Krosslosskaret og videre var moro, mye kunne sykles og det var mange fine partier.

Vi røyk en kjede også på dette partiet bare for å fylle kvoten for mekaniske problemer. Vi var forberedt og hadde både kompetansen og utstyret vi trengte for å ordne det. De siste kilometerne inn mot hytta viste vi at kunne være krevende, derfor la halvparten av gjengen igjen syklene der og gikk siste delen inn mot hytta.

IMG_2589

Lynet slo ned i lunsjen og sendte syklene i bakken, turleder Per Thomas lurer på om han vil få liv i jernhesten mens han tygger konsentrert på nistematen sin.

P1030871

Sjarmøretappen inn til Sloaros

Inne på Sloaros ventet et dugnadslag som jobbet med ei ny bru. Frivillige, som dem, er uvurderlige for DNT over hele landet. Tenk på jobben som ligger bak neste gang du går på sti og ser merke som er malt på steinen eller bruker brua over elva.  I tillegg til  dugnadsfolket var det to hester med ryttere der inne. Det er så tøft! Hadde det ikke vært for at hest er verdens tredje mest skumle dyr, skulle jeg gjerne dratt på tur med noe slikt. Det er noe med å skræve over flere hundre kilo med ukontrollerbar masse, som jeg sliter litt med. Rytterne var veldig tilregnelige og hyggelige. Det kom flere og flere til hytta. Elever fra Hovden vgs, venninner, far og sønn. Antallet ble derfor så stort at Hovden skigymnas måtte sove på gulvet i stua. Jeg og en annen deltager tok gulvet i annekset.  det var stufullt med andre ord. Allikevel ble det aldri noe bråk, verken fra sørlendinger, rogalendinger, østlendinger, ja heddølingen  oppførte seg eksemplarisk. Det er rart det kan være så mye bråk ellers i verden når detta gikk så bra. Det hjelper jo på at alle kan kose seg med lys og brun lapskaus blant annet.

Dagen etter satte vi av sted i fint vær men det skulle vise seg å være lurint, for med skyer foran sola var det kaldere i dag. En av syklene hadde mista skruen som holder den bakre bremsekaliberen på plass. Det er ikke noe å trakte etter akkurat. Men så hadde vi en deltager som helt ubevist tok et valg der han syklet på stien ut fra Sloaros. Universet hadde gitt han en mulighet om å lykkes i noe som har umulige odds. Han kunne enten ta jackpoten i Vikinglotto med lykketall og full servering eller han kunne finne en svart 5 mm skrue et eller annet sted på den 14 km lange stien mellom Sloaros og Hovden. Skjebnen ville det slik at det var skruen han fant. Det er så og si umulig!!!!  Det er slike tilfeller som får en til å lure hvilke prioritering mirakler har og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne hatt om tilfeldighetene ikke ville ha det slik at den skruen skulle finnes igjen.

Bildekavalkade.

Vi kom unna med bare en punktering på hjemvegen. Fra Krosslosskaret var det konstant sykling på nesten alle til vi var nede i skianlegget. Vi valgte å sykle opp på vegen i skianlegget hvor vi delte gruppa slik at de som ville kunne kjøre DH løypa og de andre fulgte vegen. Jeg kjørte DovnHill løypa med 4 andre. Da la jeg merke til at det er forskjell på V10 en min som har 200mm vandring i demperen og fatbiken. Jeg var så gåen i armene at jeg trudde jeg sku gå på veggen. Men moro, det var det. Syklene fikk seg en velfortjent vask i bunnen og deltagerne ble ønska vel hjem. Avslutningsvis vil jeg demonstrere en meget kompetent kobåystrekk i lunsjen av undertegnende.

P1030910

Standard
DNT Sør, Fjelltur, Friluftsliv, Kammerattur, Kano, Kart, Overnatting ute, Setesdal, Uncategorized

Kano(n) tur.

Nei, har ikke hatt sommerjobb i VG, sjøl om den finurlige overskriften skulle tilsi det. Det jeg derimot har, er gjennomført en kanotur med barndomskompisen min. Når jeg sier barndom så mener jeg den tia da vi lå i hver vår vogn og prata om baby mat og sparkebukser. Før jeg utdyper noe mer om turen, vil jeg få det på det reine at den var steike bra. Har kun bilder når været er ganske bra og det er slik jeg husker turen. Sol og god stemning, intervallene med regn den første dagen er glømt.

IMG_2403Turens første bilde, vi har kommet vårs på vannet, vinden har løyet litt og det er opphold.

Turen er på vann som er mer eller mindre tilkoblet Straumsfjorden. For å utbrodere om start og sluttpunkt refererer jeg til dette saklige Word dokumentet:  Først er det lurt å plassere en bil ved reisens slutt. Kjør til Åraksbø på østsia av Otra. Kjør mot Haugtveit og fortsett videre på heievegen. Her er det 50 kroner i bom penger. Kjør helt til en er over brua og parker der, 100 meter lenger fram er det nemlig en bom. La en bil stå og kjør den den andre til Straume i Valle. Ta heievegen helt opp til Mjåvatnet som er starten på reisen. (Dokken.S 2017 Wd s.1)

Fra start hadde vi medvind og bølger som var akkurat ikke for store. Det gjorde at vi holdt et meget respektabelt tempo. Vi skulle få ha vinden i ryggen hele turen, noe som gjorde at vi bare hadde en overnatting. Hadde vi padlet i motvind, hadde det blitt to overnattinger og bakoversveis.

Kameraten min Kjetil bor i Kongsberg, det er kommunen som trakk det lengste strået om å ha Jondalen i sitt rike, som er bygda vi er fra. Det er i overkant tre timer kjøring fra Kongsberg til Valle om med forpliktelser på hver vår kant med jobb og familie gjør at vi leiker ikke sammen så mye som før. Kjetil og jeg har ikke padlet i kano sammen før, men som kompistur kan jeg knapt forestille meg noe som er bedre egnet. Praten går lett, litt sang(hovedsakelig undertegnede) og bare de å sitte stille å nyte omgivelsene og selskapet. Det er jævli bra ass (Monsen, Lars. 2004-2017 på tur med, Nordkalotten mm.)

IMG_2410

Lunsj i rolige omgivelser.

På turen vår møtte vi kun et annet menneske og det var rimelig tidlig på vår ferd over Straumsfjorden. Naturen her var helt fenomenal. Vi ligger å dupper rett under tregrensa så det er buffet for den som liker å fyre bål. Hvem liker vel ikke litt bålkos. HMS`n var i de beste hender, Kjetil er brannmann og veit godt hvordan han skal starte brann. Lunsjen vår var i le for vind, men kom du utpå var det god medvind.

Ved enden av Straumsfjorden møtte vi dette kule menneskelagde inngrepet i naturen.IMG_2420

Jeg mener det når jeg sier at denna var tøff. Akkurat som brua ved Kvinen (les tidligere blogg om tur med mamma i Setesdal vesthei) lar du deg imponere av håndverket og syntes i grunn det er ganske estetisk kult. Kanskje om 100 år vil vi se på vindmøller og monstermaster og si “Ganske imponerende å se hva dem fikk til på den tia, det hadde liksom litt sjel”. Men jeg har mine tvil. 

Etter demningen kom den første bæringen med litt lengde på. Det skulle komme flere som var av ca samme kaliberet som denne. Da gikk vi først ned med sekker og utstyr, så gikk vi å hentet kanoene. Flere plasser var det masse myr og lyng hvor kanoen kunne dras. Det gjorde jobben mye lettere.

IMG_2431

Åra går.

Etter Straumsfjorden og bæring padlet vi over Hjellevatn.Vi hadde håpet og fått padlet i litt stryk, men ut fra Hjellevatn var så definitivt ikke et stryk vi ville prøve. Vi kom til Svoletjørn etter bæringen og der var det et fint åpent område som vi valgte å legge leieren i.

IMG_2434

Leirplass i sikte.

Ved var sanka og pakning tatt ut av kanoen valgte vi å prøve vårs litt på stryket vi hadde passert. Kun det nederste partiet, for å ha det litt moro.IMG_2437

Herifra og ned gikk fint.

Jeg skal være litt raus med bilder fra denna turen. Ikke at de er så fantastiske, men de er bra nok til at dere får et innblikk i hvor fint det er. Når jeg tar bilder begynner jeg med å ta telefonen ut av plastlomma si. Finner kameraknappen, sikter på det jeg ønsker å fotografere og knipser et bilde. Mer er det ikke, derfor er jeg ikke noe utprega fotograf. En som kunne ta bilder hadde nok kosa seg masse. Jeg skaffer bare dokumentasjon som ikke er vond å se på.

IMG_2439

Bæring…. eehh ja.

IMG_2442

Telt utsikt. Brannmann på sin post.

IMG_2444

Middagshvil i verdensklasse. Skovalg mer midt på tre.

Middagen var tre ingredienser blandet sammen. Kylling, pasta og pesto, en turklassiker. Vi var ikke snauere en at vi hadde tatt med vårs to halvlitere. Skal ikke jeg sitte her å reklamere for slalombrus, men det er veldig godt å ha med seg noe en kan nyte på kvelden på slik en tur enten der er  Ahlgrens biler eller noen bjørnunger.

Bålet brant, regne hold seg unna utover kvelden, praten gikk og vi tok på vårs et nytt plagg for hver halvtime som gikk. Det var for kaldt for både mygg annen styggedom, så praten gikk rundt bålet til vi køya.

IMG_2446Neste dag skulle gi vårs mye moro fra starten av. Fra campen mot Kilsvatn var det så høy vannføring at vi kunne padle de små strykene. På det verste la vi kanskje igjen ei lita stripe grønnmaling på en stein eller to, men ellers helt knall. Du ser et eksempel på bilde over. Vi bar sekker og annet ned, før vi satte vårs i en tom kano med årer på vær side nedover strykene. Det er få ting som er bedre trening på samhandling for to mennesker enn padle kano i stryk. Kommunikasjon må være tydelig når en speider stryket og når en padler det. Enighet om arbeidsoppgaver, og være beredt på å kaste hele planene på båten om noe uforutsett skulle skje og da sette i gang en reserve plan. Det er altså så moro, og det skal ikke rare stryket til, bare litt brusing. Stisykling på tandemsykkel blir kanskje litt det samme. Det som må komme fram her er at vi gikk alltid nå å sjekka hvordan elva så ut før vi kjørte. Det er en grei leveregel.

Vi hadde 4 ganske like lange bæringer denna dagen og noen flotte etapper over vann med masse å se på. Vi fikk bada i en liten kulp når vi hadde lunsj, Det var deilig på en veldig kald måte.

Bildekavalkade

Da vi hadde padlet store Topsæ og dratt kanoen over ei sammenhengende myr ned til Årdalstøl så vi veien. Men dette var en av de morsomste partiene og padle. Vi fikk noen små stryk og ellers idyllisk elv. Jeg syntes det var lurt å legge igjen kartmappe med telefonen inni der vi tok opp kanoen for siste gang. Da fikk vi omsider brukt tralla som vi hadde hatt med hele turen i hele 300 meter. Men det føltes verdt det når en trilla kanoen så lett. Telefon og kart fant jeg igjen dagen etterpå. Med det vil jeg bare si at denna turen kan lett anbefales.

Standard
Bjørnevasshytta, DNT Sør, Friluftsliv, Ski, Topptur, Uncategorized, Vinter

Her kommer vinteren.

img_1854Inn i boden, ut med skia. Prepp og plei, la oppvasken stå. Gå over skisokkene, går de en sesong til? Lev på grøt for å ha råd til heiskort som gradvis stiger i pris. Handle julegaver på nettet for å spare tid. Innse det at treningen du planla og gjøre før skisesongen for å være best mulig forberedt,  har blitt forsaket. Runn Red Bull Tv. Besøk diverse skimarked med tilbudsvarer og brukt utstyr.  Det er alltid mer som kan gjøres, men det får holde. Så kan du sette deg ned og la været leke sin sadistiske lek med sjelen din. Først kommer det litt snø så blir det mildt igjen, det føles så unødvendig ut. Som jeg pleier å si, la det snø, la det bli. I skrivende stund er vi inne i andre runde med hvit nedbør i Valle. Som alltid er jeg optimist og tror det blir liggende, men jeg har blitt såret før. Slik som Karen på julaften i det hun får cd med Joni Mitchell av Harry og ikke smykke. For dere som har hatt øynene på en tv i romjula så skjønte dere sikkert at det var fra Love Actually. Slik er det å se snø smelte. Du har forventninger om at den blir men så forsvinner den bare igjen. Heldigvis så bestemmer den seg for å bli og da skal skiene settes i arbeid. Tidligere har jeg skrevet om noen toppturer i denne bloggen. Jeg skal gjenta turbeskrivelsen på noen av dem i korte trekk og komme med noen fler. Da er det ikke noe å lure på når det kommer til å ta turen til Valle i vinter.img_1528

Nå må du følge med, ja du ja. Noen av turforslagene her kan ikke kjøres dersom forholdene er ugunstige. Det kan være pga skredfare eller at det er for lite snø. Derfor er det viktig at du har kompetanse til å gjennomføre eller velge å ikke gjennomføre turen. Ta skredkurs med DNT Sør i vinter.

Derfor er det viktig at Du gjør dine egne vurderinger og tar gode valg på tur.

Vi starter like godt med den store klassikeren i Valle. Det er turen fra Berg via Hengjefjell ned til Løyland som faktisk gir deg 1000 høydemeter nedkjøring. For å få den beste turen så krever det litt logistikk. En bil må stå på Løyland der turen avslutter og en bil må kjøres til Berg der den startes. Fordelen ved å starte ved Berg er at en stjeler en del høydemeter og en slipper en bratt og heller kjedelig start som en får ved å starte i Løyland. Fra Berg er det en fin tur med jamn stigning helt til en kommer til ryggen ved Henjebui opp mot Hengjefjell. Vil du ha 1000 høydemeter så må du opp på toppen. Vil du ha god kjøring på snø så går du bare forbi og mot nedkjøringen.

Den beste veien ned er bekken Flossi. Det er viktig å holde avstand fra Rindebakken, der går det flere skred årlig. Flossi er en fin nedkjøring for de fleste og dersom en vil ha mer utfordring kan en kjøre ned Skullevassbekken. Det krever mer av deg som skikjører og det er brattere. Dette er en tur som en tar på vintersnø og ikke vårsnø.

Hva skjedde med fonten tenker du kanskje, vel det er copy/paste fra et Word dokument jeg har mekka. #minstemotstandsvei

img_1532Bjørnevasshytta

Nå skal vi se på et område rundt en av våre hytter. Bjørnevasshytta og de fine mulighetene en har ut i fra den. Bjørnevasshytta ligger rett ved vegen så det er ikke non dagsmarsj inn. Toppturene ligger også i umiddelbar nærhet og mange av turene er bare å ta på seg skiene ved hytta og gå ut.

Her er noen toppturer som tar Bjørnevasshytta som utgangspunkt. Bjørnevasshytta ligger langs Fv 45 ca 15-20 minutter kjøring etter en har tatt av Rv 9.

1.Vi starter med leikeplassen rett sør over Bjørnevatn kaldt Strandenuten. Vit at isen er trygg før du går over Bjørnevatn. Gjennom bjørkeskogen her er det mange fine linjer. Langt vest eller skikjører venstre er det slakere og en kan kjøre morsomme linjer som er sikre med tanke på skred. Lenger til skikjørers høyre østover er det brattere og en er nøtt til å vise hensyn. En skal være obs på at flere av rennene er terrengfeller. Men det er flust av muligheter på sikre dager. Snøen under tregrensa er veldig ofte god fordi den ikke er så påvirket av vind, velger du å gå helt til toppen så kan du få sette navnet ditt i boka som er der.

2.En annen liten topptur helt i nærheten er Kleivsnuten. Her kan det være lurt å krysse elva vest for hytta på veien. Det er ikke alltid lett å finne en plass og krysse. Kleivsnuten er en liten topp og det er litt avstand å gå inn men absolutt en artig tur som kan tilpasses de yngre også. På toppen av Kleivsnuten er det også postkasse en kan sette navnetrekket sitt i, Fra toppen rett øst er det bratt nok til at det kan gå skred. Derfor må man passe på hvor en legger sitt sporvalg. Velge en linje mer sør-øst eller nord-øst dersom forholdene tilsier det. Dette er vurderinger en må gjøre underveis på turen opp.

3.Holfjell rager 1294 moh og ligger nor-øst for Bjørnevasshytta. Holfjell har også flere muligheter når det kommer til nedkjøring. En familievariant er renna som ligger mot vest et stykke nord for Bjørnevasshytta. Den er slak og fin med mindre det skulle blåse inn store skavler på kantene av renna, da må en være obs. Gå fra Bjørnevasshytta nordover gjennom hyttefeltet og fortsett nordover til du kommer til renna. Følg renna så oppover og vend tuppene nedover på toppen. Det er ei brattere renne litt lenger sør også på vestsiden av Holfjell som en også kan kjøre. Den er mer utfordrende og en må ta flere forbehold.

4.Det er flere muligheter på Holfjell. Setter du deg i bilen å kjører litt over en kilometer mot Telemark så venter 500 høydemeter på deg. Parker i nærheten av Sandebekken for den er utgangspunktet for oppturen. Terreng et her er bratt og kan kun kjøres på sikre dager. Det er fint på vårsnø. Følg Sandebekken opp og kjør omtrent samme veg ned. Det er flere muligheter ned, men da må en ha god erfaring.

uppstadUppstad

Ta Av Rv 9 ikke så lenge etter du har passert Brokke kraftstasjon sørfra for å komme til Uppstad. Følg veien så langt den er brøyta. Det er dårlig med parkeringsmuligheter så gjør bare det beste ut av det. Få feller på skia og følg scooter sporet som går på hytteveien til Uppstaddalen. Gå av sporet (dersom det ikke går spor) og gå mot Øytjørn. En kan følge bekken som går forbi Maureland og oppover. Toppen har ikke noe navn, men det er den som ligger i forkant av 1106 og er 1103 moh. Ned fra toppen må en velge linje ut i fra forhold. Ikke kjør brattere enn det er trygt. Når en treffer tre grensa er det mange muligheter nedover. En kan følge scooter sporet, men det er mer morsomt gjennom skogen og prøve å treffe på hogstfeltet over grustaket.

Topptur Løefjell

Nord for hyttefeltet i Brokke rager Løefjell. Parker ved skisenteret om du ikke har andre muligheter. Når man skal gå opp kan en ta utgangspunkt i den merka løypa sommerstid. Det er en brå start, så pulsen kommer fort. Over tregrensa er det mye mer slakt og en kan nyt turen. En går mot toppen vestfra og det er også der en kjører ned. Ikke dra for tidlig sør på veg ned der det kan være styggbratt. 300 høydemeter

Da tenker jeg dere har fått litt å gruble på. Det er mer i vente, vi snakkes.

Standard