Mot Strømmen i sommervarmen.

Vi har nylig bada vårs ferdig med den villeste mai måned i manns minne, og juni ser ut til fortsetter i samme tralten. Sommeren kom tidlig i år og jeg har kosa meg med pensel i handa og oker farga maling på shortsen. Kosa meg fælt, er ikke ferdig heldigvis så får nok malt meg godt inn i fotball vm. Jeg elsker fotball vm, da er det ned med rullegardina og la resten av verden seile sin egen sjø. Hvert fall helt til andrestrøket skal legges på sørveggen.

Jeg har fått tid til uteliv også, vi har stisykling fem mandager på rad og stier har blitt utbedret. Blant annet har jeg ved et par anledninger kommet i nærkontakt med en  hissig og territorial tiur. Det min venn er ingen spøk.

Der har du sjefen. Her demonstrerer han både symbolsk og bokstavelig hvem som er kongen på haugen.

Så ja jeg har hatt min dose med turer og leik i guds frie natur. Men i denne bloggen skal jeg banne i kirka og snakke om å se film innendørs på sommeren. Men jeg ber umiddelbart om tilgivelse og snakker da om filmer som omhandler friluftsliv. Det er rikelig med gode dokumentarer der ute og få ting gjør med mer turlysten en Lars Monsen, Nordkalotten. Vi skal heller se litt på fiksjonsfilm som har litt friluftsliv som tema, bakteppe eller viktig del av historien. Her må det også legges til at jeg har ikke oversikt over alt som finnes der ute og ikke har sett alt, eventuelle klager får dere rette til DNT Sør. Her skal dere få noen filmer dere kan se på mens sola står på det høyeste midt på dagen og alle normer, sunne verdier og fiber i kroppen sier at du burde være ute og nyte været. Da sitter du med is og koser deg i et mørkt rom med en film. Flere av disse filmene har reise som utgangspunkt, åndelige reiser eller faktiske reiser. Et ønske om frihet, eller bryte ut av samfunnets normer. Uansett er dette anbefalinger og er gode filmopplevelser på hver sin måte.

Into the Wild(Bilde hentet fra Amazon.com)

Denne kom vel ikke som noen bombe, Sean Penn sin film handler like mye om flukt fra dagens samfunn som reisen til frihet og et tettere bånd til naturen. Chris MacCandless bryter ut av samfunnet etter endt utdannelse og legger ut på en reise mot Alaska og friheten han ønsker. Det er ikke utelukkende naturen, men det å ikke ta del i den samme tralten som resten av vårs filmen handler om. Men når vi først er ute i skogen er det vanvittig flott. Etter å ha sett filmen kommer en tankeprosess og en trang om å legge i vei på tur. Sove ute med minimalt med hjelpemidler. Men det er lov å ta lærdom av filmen og planlegge bedre og være bedre rustet for tur. Det er også lov å ta en titt på samfunnet og rammene vi lever i, det er ikke umulig at en ser hvorfor Chris valgte å gjøre opprør. Det er verdt å vite at filmen bygger på en faktisk person og virkelige hendelser. Etter en har sett filmen finnes det masse på youtube om en vil ha mer.

Wild(bilde hentet fra imdb.com)

Kreative titler på disse filmene. Cheryl velger å legge i vei på en lang gåtur etter rystende hendelser i livet. Turen hun legger ut på er the Pacific Crest Trail og er ingen søndagstur. Også her handler det om flukt og det å kunne bevise noe for seg sjøl. Filmen er godt spilt og en føler turen på kroppen. Underveis får vi tilbakeblikk som forklarer motivasjonen for at Cheryl velger å legge i vei på en slik tur. Fra en turleders perspektiv får vi nok en gang servert et menneske som legger i vei på noe litt over kompetansen en innehar. Med manglende trening og erfaring får hun en bratt læringskurve. Naturen er mangfoldig i filmen og opplevelsene mange. Nok en gang sitter en igjen med noen tanker etter filmen, dog ikke så mange som into the Wild, men nok til å holde deg gående på en halvtimens spasertur i etterkant.

127 timer(bilde hentet fra imdb.com)

I triologien vi har om mangelfull planlegging har vi 127 timer. Ingen av filmene vi har snakket om til nå har fulgt alle fjellvettreglene. Denne er ingen unntak og det får store konsekvenser. Basert på en sann historie, fortalt mesterlig av Danny Boyle, får vi være med Aron på en kjapp tur. Dette er i Utah nær Moab som har en natur vi ikke kan finner her til lands. Disse tre filmene har like mye reiser i sinn som fysisk. Det er ikke så rart at de bruker naturen som scene for å fortelle sine historier. Hvem har ikke hørt folk si:”må ut på tur å få lufta hue litt”. Det å være på tur gjør noe med en person, i denne filmen handler det om en som elsker å være på tur og leike seg. Men situasjonen forandres og vedkommende gjør noen oppdagelser om sine prioriteringer. Vil ikke si så mye mer, men filmen er god.

Avslutningsvis Vil jeg trekke fram to filmer til. Disse er av et litt annet kaliber. Her mikses inn masse humor og de kan ses på som komedier, men det er et tragisk alvor i bunn om en velger å sleppe det inn.

Swiss Army Man(bilde fra imdb.com)

Denne er rar, spesiell, unik, fantasifull, morsom og må ses. Etterpå vil du sitte å lure på hva er det du har sett. Langt fra noe a4 film, full av artige påfunn og en unik karakter. Ikke for Hvermansen, men du kan komme til å elske den.

Hunt for the Wilderpeople(bilde hentet fra imdb.com)

Taika Waititi som lagde What we do in the shadows, en av de morsomste filmene de siste 10 år, fulgte opp med denne etterpå. Den vanskelig gutten Ricky havner midt ute i ødemarka i New Zealand for å bo hos Bella og Hec. Dette er en coming of age eller fra ung til voksen som det så kult heter på norsk, film. Her spiller naturen en viktig rolle for Ricky  sin utvikling og knytter tette bånd til personene rund han. Å ligge tre netter i telt med en person kan knytte deg tettere til den personen enn 7 år i samme klasse. Morsom, spennende og underholdene, fin for store deler av familien.

Avslutningsvis burde Cast Away nevnes og den fantastiske The way back som begge er turer i friluftsliv som ikke er drivet av en motivasjon om  komme seg ut i friskluft, men å komme hjem igjen.

Jøss da burde det være muligheter for å kvalitetsynde litt mellom hytteturer og andre gjøremål. God sommer

24 timer friluftsliv.

Her kommer ei lita anbefaling på tampen av sesongen. Den kommer i seineste laget, men tenk bare som en Liverpool supporter, there’s always next year. 20 mai i år hadde vi en DNT ung tur i Valle. Det kom fire deltagere fra helt sør i Norge, ikke uventa. Derimot var jeg veldig imponert av de som valgte å kjøre helt fra Moss for å være med på denne turen.

Dagens første aktivitet var buldring. Det er ikke å velte bokhyller for å lage bulder og brak, det er å klatre på store steiner. Ved buldring klatrer man ikke så høyt så en trenger ikke hjelm, sele og tau. Det en trenger er ei buldrematte og noen å stole på. Å finne noen å stole på kan i utgangspunktet være vanskeligere en alt utstyr, men vi kjørte beinhard tillit under tvang.

Et klassisk bilde tatt av meg, ingen av deltagerne er klar over det at det fotograferes, full aktivitet. Hvorvidt de er fornøyd med poseringen veit jeg ikke, funksjon før form.

På bilde ser dere mattene og at personen som klatrer blir sikra av en annen. Vi var i Homme i Valle hvor det er en drøss av steiner hvor vi kan holde på med slik aktivitet. Det er mange plasser gjennom Setesdal som er egnet til Buldring. Mattene er det DNT Sør som eier og det er lov å ta kontakt om en har lyst til å teste det ut.

Slik aktivitet som buldring bygger opp en appetitt, så det var bare å fyre bålpanna og starte grillinga.

Ser ikke detta sjukt digg ut.

Buldrematter fungerer også utmerket som stol, sofa, seng når en spiser en god grillmiddag.

En del av planlegging til tur er å sjekke været. Jeg viste at vi hadde et begrensa vindu med fint vær før regnet kom. Vi kom vårs tørre gjennom middagen og iverksatte fase to at turen. Fase to var å ta turen opp til Einang for å overnatte på toppen. På veien oppover kom regnet som lovet og det ble sleipt opp de bratte bakkene opp til toppen. Det er ikke så langt å gå opp til Einang, det blir brattere og brattere når en nærmer seg toppen.

Bratteste partiet.

Einang har (hadde, jeg har hørt rykter om at treet er fjernet) også sin versjon av Kjeragbolten. Det er litt som at Norge har også et landslag i fotball akkurat som Tyskland har, men det er ikke helt det samme likevel.

Vel oppe på toppen var det om å gjøre å etablere leir. Lavvoen ble satt opp og presenning blei rigga til. Å fryd og glede, Einang er et eldorado for den som liker å fyre bål. Masse dau skog av furu. Det var bare å få nørt opp og satt seg under presenningen, mens regnet trippa over vårs og treverket knitra i bålet. Under presenningen var det matlaging, kvizz, kvist, prat og stillet.

Mørket kom smygende, mens bålet gjorde jobben sin hva angikk lys og varme. Et optimistisk værvarsel om at regne skulle gi seg klokka 23 gjorde at to ville vente og se om det ville funke med hengekøye. Og slik ble det, regnet dabbet av og da vi slo vårs til ro for kvelden var det fire i lavvoen, to i hengekøyer og meg under presenningen.

Rett før leggetid og regnet har gitt seg.

Jeg våkna om mårran og begynte å le,

for dette var utsikten jeg fikk se.

Jeg tenkte da, det her blir lett.

Har du sett, det er flott rett og slett.

For en vanvittig utsikt, å for et vær.

En  bildekavalkade kan vi koste på vårs her.

I hengekøyene de våkner til liv.

Er verken støl eller stiv.

Kan ikke si det samme som lå på bakken,

Har nok ei kjenning bak oppi nakken.

Men sola den varmer opp min kropp,

med litt hjelp av en kakao kopp.

Vi har god tid til frokost å styr og stell.

Ingen husker regnet fra i går kveld.

Vi samler inn alle inntrykk av naturen vi ser

 Sparer det til seinere, når vi ønsker mer.

Vi pakker sammen, sovepose, jakke og kniv

I mårra er det mandag og hverdagsliv.

Vi sier farvell til skog og fjell,

Kjenner opplevelsen har gjort en forskjell

En Romjulsdrøm

Godt nytt år godtfolk.

Årets julemotiv på postkortet.

Har du noen gang tenkt at romjula er akkurat som filmene som vises på tv denne perioden. Du har sett det før. Men du ser det gjerne en gang til fordi det er koselig. I år så tenkte jeg at jeg ikke skulle se disse filmene. Jeg ville bytte ut julekaker, brus, kveldsmat,  venner og slekt med en fin tur i skogen. Snø finnes det ikke på hjemtraktene, så det blir en spasertur. Familien er jo i fistel etter et så sjokkerende utsagn, men jeg lar meg ikke rokke selv om det lokkes med smultringer, middagsrester  og ubegrenset med brus. Så prøver de skremsels taktikk, det blir fort mørkt, det er kaldt, har du ikke telt? Jeg beit ikke på og hadde bestemt meg, men det var ikke verre enn at pappa kjørte meg den første biten av turen og mamma tok med Senny for å følge meg noen kilometer inn i skogen. Senny er bikkja vår, 13 år gammal elgebikkje med enormt jaktinstinkt for alt som er på kjøkkenbenken, og gjør ukentlig tokter som gir resultater. Hu er ikke lenger så gira på å gå tur, men får hu bli med noen kilometer i noe som kan minne om jaktbil og du har klær med bållukt og sekk blir hu kjempe klar og vil gå først. Slike turer er gull for gamla.

Et støkke oppi skogen sier jeg snakkes til mamma og Senny og fortsetter aleine. Jeg går av stien og freestyler inn i tåka. Jeg har en baktanke med denne turen om at jeg skal friske opp og vedlikeholde friluftsliv egenskapene. Orientering i tåke er ikke så lett og jeg følte som Hellbillies ei beite at jeg rota rundt i et narrespell. Jeg fant igjen oversikten og staka ut en kurs.

Når tåka letta blei det knallfint.

Kursen jeg staka ut traff rett på Selsli hytta, men ikke helt som jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Det er viktig å vedlikeholde ferdigheter som orientering eller så mister du dem, det er som vi sier: Er det lenge sia sist du åt suppe kan du fort bli brent.

Selslinatten er det åpenbare topptur valget i nærheten, men det er en av de få plassene jeg faktisk har vært på flere ganger. Så da gikk jeg heller på Rupefjell som jeg aldri har vært på og som var litt mer i retningen jeg skulle i seinere. Dette er ikke noen topp som stikker seg ut, så for å få følelsen av at jeg gikk opp på en topp valgte jeg en bratt tilnærming som gav den rette følelsen, som da er slit, sleipt og et ønske om snart være oppe.

Fra toppen så jeg Jonsknuten som jeg heller aldri har vært på.

En av utfordringene ved å være på tur 25 desember er at det blir fort mørkt. Jeg peila derfor ut kursen og gikk meg innpå turiststien som jeg fulgte til en kolle jeg likte. Bak den fant jeg litt le for vinden og det var mye ved i nærheten. Her lagde jeg leir. Presenning ble satt opp, ved hentet og bål fyrt. Menyen i dag var avansert, middagen hadde 3 ingredienser, da er det fort gjort og få kløna det til. Pastaen måtte kokes, når det var gjort hadde jeg oppi ferdig stekte kyllingbiter og blanda inn pesto. Ferdig arbeid.

Det blir lange kvelder når mørket kommer allerede i 4 tia, men tia går til matlaging, koking av vann, ordne med ved, utbedring av leir, dobesøk og ikke minst lese bok.  Til Jul fikk jeg boka “Det vakre spillet. Engelsk fotballs historie (uten alt det kjedelige)” Med hodelykta i panna satt jeg og humret meg gjennom sidene i boka. Det må sies at det har vært noen karakterer oppigjennom. Dette er ei bok om fotball også for de som ikke ser fotball. Jeg valgte å legge med i påsan i 8 draget og fikk da merke hvor klar og fin månen var. Den lyste rett inn i boligen min og jeg trengte nesten ikke lykt for å lese lenger.

Måne og bål gjør det de kan best.

Jeg fikk jo ikke sove der jeg lå, så jeg leste litt mer og hørte på podcast før drømmeland kom i 11 tia. Der likte jeg meg såpass godt at jeg sto ikke opp før over klokka 9 dagen etter. Da var det i gang med et av høydepunkta på tur, steike bacon til frokost. Bacon er godt til alt, disse ble spist sammen med polarbrød. Polarbrødet som senere skulle vise seg å bli en av flere mistenkte. Men det kommer vi tilbake til.

Etter frokost bryter jeg leir og starter på dagens vandring. Starten er fantastiske med flott furuskog med artige trolske fasonger og for en som er glad i bål er det en gottebutikk. Dessverre er dagens etappe ned til sivilisasjonen igjen fordi jeg vil over på andre siden av riksveien, men før jeg kommer så langt fikk jeg tatt et kult bilde av Hengsvann eller himmelen over om du vil.

Det blir en del bilder når en er så heldig med været. På min vei passerer jeg Elvetun som er samlings lokalet i Jondalen, der har fatter `n satt ut ei flaske med solbærsirup. Ikke dårlig å ha matstasjon på en så kort tur. Det å gå 150 meter på riksveg når en er på fjelltur er kjedelig og lite motiverende, men det må til for å få den turen en planla. Det er som å smøre klister på ski før tur, eller spise cocotwisten som er igjen til slutt. det er ikke moro eller godt men det må gjøres for at det skal bli rett.

Jeg går lenge på hyttevei før det bærer ut i skogen igjen. Finner også her mye finn furuskog, men det er mye flere hytter i området. Det kuleste jeg så var ei seter med egent utendørsbasseng. Bassenget var gravd i myra med innløp og utløp. Jeg syntes det er røddig at ei hytte har utedo og ikke innlagt strøm stiller med badebasseng.

Etter hvert som mørket kommer er det best å finne leir. Leieren er omringet av hytter, men alle er på betryggende avstand. Også her er det masse ved i nærheten, så bålet blir fyra på 1 fyrstikk uten juks. Endelig litt Monsen kaliber. Pressending er satt opp og middagen lages.

Digg italiensk gryte.

Etter middagen var det nok en gang en gang for historietime med Thomas Aune og Aleksander Schau. Mens jeg satt og koste meg foran bålet, følte jeg nok en gang at noe ikke var helt på G. Jeg hadde fortrengt det litt hele turen så jeg kunne jaggu fortsette med det. Det ble kaldere, men en fin kveld og jeg gikk i påsan i halv 9 tia. Der lå jeg varm og god, da jeg kjente jeg måtte på do. Å gå ut av en varm sovepåsa for å gå på do er like kjedelig som å miste vannet når håret er fult av sjampo. Du tenker kanskje nå at det er vel unødvendig å snakke om dobesøk for andre gang på denne turen. For en usmakelig blogg, men kjære leser du veit natur`n er bruttal. derfor trekker jeg fram også de opplevelsene som ikke bare er en dans på frossen lyng. Tilbake i påsan igjen og like varm, men etter 20 min så må jeg på do igjen, rekker ikke kle på meg bukse å jakke denne gangen. Bare sko og dopapir er med bort til først busk.

Nå innser jeg at det er slik natta skal være, da tenker jeg i mitt stille sinn. Det er ikke Love Actually, julebrus eller kaker jeg savner, men ei porselentrone med varmeovn ved siden av. Jeg kryper til korset og ringer hjem. Det er et nederlag like bittert som Norge mot Ungarn. Vi avtaler møtested og jeg rydder leir. Skuffa begynner jeg å traske i retning av vei. Eneste positive er at jeg for trent på nattorientering som det er alt for lite av. Jeg finner veien og følger den foruten noen små turer i skogen igjen. Mens jeg går lurer jeg på om det var vannet jeg drakk, kyllingen jeg spiste, det mugne polarbrødet eller noe annet som hadde skylda. Uansett hva det var så gav det en litt kjip slutt på en ellers bra tur. Dagene som kom var ikke noe å rope hurra for, og en kan undres om det er kroppens måte å si at i romjula så krever den, sofa med film på tv, julebrus og kaker og muligheten til å maule ribbe i ny og ne.