24 timer friluftsliv.

Her kommer ei lita anbefaling på tampen av sesongen. Den kommer i seineste laget, men tenk bare som en Liverpool supporter, there’s always next year. 20 mai i år hadde vi en DNT ung tur i Valle. Det kom fire deltagere fra helt sør i Norge, ikke uventa. Derimot var jeg veldig imponert av de som valgte å kjøre helt fra Moss for å være med på denne turen.

Dagens første aktivitet var buldring. Det er ikke å velte bokhyller for å lage bulder og brak, det er å klatre på store steiner. Ved buldring klatrer man ikke så høyt så en trenger ikke hjelm, sele og tau. Det en trenger er ei buldrematte og noen å stole på. Å finne noen å stole på kan i utgangspunktet være vanskeligere en alt utstyr, men vi kjørte beinhard tillit under tvang.

Et klassisk bilde tatt av meg, ingen av deltagerne er klar over det at det fotograferes, full aktivitet. Hvorvidt de er fornøyd med poseringen veit jeg ikke, funksjon før form.

På bilde ser dere mattene og at personen som klatrer blir sikra av en annen. Vi var i Homme i Valle hvor det er en drøss av steiner hvor vi kan holde på med slik aktivitet. Det er mange plasser gjennom Setesdal som er egnet til Buldring. Mattene er det DNT Sør som eier og det er lov å ta kontakt om en har lyst til å teste det ut.

Slik aktivitet som buldring bygger opp en appetitt, så det var bare å fyre bålpanna og starte grillinga.

Ser ikke detta sjukt digg ut.

Buldrematter fungerer også utmerket som stol, sofa, seng når en spiser en god grillmiddag.

En del av planlegging til tur er å sjekke været. Jeg viste at vi hadde et begrensa vindu med fint vær før regnet kom. Vi kom vårs tørre gjennom middagen og iverksatte fase to at turen. Fase to var å ta turen opp til Einang for å overnatte på toppen. På veien oppover kom regnet som lovet og det ble sleipt opp de bratte bakkene opp til toppen. Det er ikke så langt å gå opp til Einang, det blir brattere og brattere når en nærmer seg toppen.

Bratteste partiet.

Einang har (hadde, jeg har hørt rykter om at treet er fjernet) også sin versjon av Kjeragbolten. Det er litt som at Norge har også et landslag i fotball akkurat som Tyskland har, men det er ikke helt det samme likevel.

Vel oppe på toppen var det om å gjøre å etablere leir. Lavvoen ble satt opp og presenning blei rigga til. Å fryd og glede, Einang er et eldorado for den som liker å fyre bål. Masse dau skog av furu. Det var bare å få nørt opp og satt seg under presenningen, mens regnet trippa over vårs og treverket knitra i bålet. Under presenningen var det matlaging, kvizz, kvist, prat og stillet.

Mørket kom smygende, mens bålet gjorde jobben sin hva angikk lys og varme. Et optimistisk værvarsel om at regne skulle gi seg klokka 23 gjorde at to ville vente og se om det ville funke med hengekøye. Og slik ble det, regnet dabbet av og da vi slo vårs til ro for kvelden var det fire i lavvoen, to i hengekøyer og meg under presenningen.

Rett før leggetid og regnet har gitt seg.

Jeg våkna om mårran og begynte å le,

for dette var utsikten jeg fikk se.

Jeg tenkte da, det her blir lett.

Har du sett, det er flott rett og slett.

For en vanvittig utsikt, å for et vær.

En  bildekavalkade kan vi koste på vårs her.

I hengekøyene de våkner til liv.

Er verken støl eller stiv.

Kan ikke si det samme som lå på bakken,

Har nok ei kjenning bak oppi nakken.

Men sola den varmer opp min kropp,

med litt hjelp av en kakao kopp.

Vi har god tid til frokost å styr og stell.

Ingen husker regnet fra i går kveld.

Vi samler inn alle inntrykk av naturen vi ser

 Sparer det til seinere, når vi ønsker mer.

Vi pakker sammen, sovepose, jakke og kniv

I mårra er det mandag og hverdagsliv.

Vi sier farvell til skog og fjell,

Kjenner opplevelsen har gjort en forskjell

Kano(n) tur.

Nei, har ikke hatt sommerjobb i VG, sjøl om den finurlige overskriften skulle tilsi det. Det jeg derimot har, er gjennomført en kanotur med barndomskompisen min. Når jeg sier barndom så mener jeg den tia da vi lå i hver vår vogn og prata om baby mat og sparkebukser. Før jeg utdyper noe mer om turen, vil jeg få det på det reine at den var steike bra. Har kun bilder når været er ganske bra og det er slik jeg husker turen. Sol og god stemning, intervallene med regn den første dagen er glømt.

Turens første bilde, vi har kommet vårs på vannet, vinden har løyet litt og det er opphold.

Turen er på vann som er mer eller mindre tilkoblet Straumsfjorden. For å utbrodere om start og sluttpunkt refererer jeg til dette saklige Word dokumentet:  Først er det lurt å plassere en bil ved reisens slutt. Kjør til Åraksbø på østsia av Otra. Kjør mot Haugtveit og fortsett videre på heievegen. Her er det 50 kroner i bom penger. Kjør helt til en er over brua og parker der, 100 meter lenger fram er det nemlig en bom. La en bil stå og kjør den den andre til Straume i Valle. Ta heievegen helt opp til Mjåvatnet som er starten på reisen. (Dokken.S 2017 Wd s.1)

Fra start hadde vi medvind og bølger som var akkurat ikke for store. Det gjorde at vi holdt et meget respektabelt tempo. Vi skulle få ha vinden i ryggen hele turen, noe som gjorde at vi bare hadde en overnatting. Hadde vi padlet i motvind, hadde det blitt to overnattinger og bakoversveis.

Kameraten min Kjetil bor i Kongsberg, det er kommunen som trakk det lengste strået om å ha Jondalen i sitt rike, som er bygda vi er fra. Det er i overkant tre timer kjøring fra Kongsberg til Valle om med forpliktelser på hver vår kant med jobb og familie gjør at vi leiker ikke sammen så mye som før. Kjetil og jeg har ikke padlet i kano sammen før, men som kompistur kan jeg knapt forestille meg noe som er bedre egnet. Praten går lett, litt sang(hovedsakelig undertegnede) og bare de å sitte stille å nyte omgivelsene og selskapet. Det er jævli bra ass (Monsen, Lars. 2004-2017 på tur med, Nordkalotten mm.)

Lunsj i rolige omgivelser.

På turen vår møtte vi kun et annet menneske og det var rimelig tidlig på vår ferd over Straumsfjorden. Naturen her var helt fenomenal. Vi ligger å dupper rett under tregrensa så det er buffet for den som liker å fyre bål. Hvem liker vel ikke litt bålkos. HMS`n var i de beste hender, Kjetil er brannmann og veit godt hvordan han skal starte brann. Lunsjen vår var i le for vind, men kom du utpå var det god medvind.

Ved enden av Straumsfjorden møtte vi dette kule menneskelagde inngrepet i naturen.

Jeg mener det når jeg sier at denna var tøff. Akkurat som brua ved Kvinen (les tidligere blogg om tur med mamma i Setesdal vesthei) lar du deg imponere av håndverket og syntes i grunn det er ganske estetisk kult. Kanskje om 100 år vil vi se på vindmøller og monstermaster og si “Ganske imponerende å se hva dem fikk til på den tia, det hadde liksom litt sjel”. Men jeg har mine tvil. 

Etter demningen kom den første bæringen med litt lengde på. Det skulle komme flere som var av ca samme kaliberet som denne. Da gikk vi først ned med sekker og utstyr, så gikk vi å hentet kanoene. Flere plasser var det masse myr og lyng hvor kanoen kunne dras. Det gjorde jobben mye lettere.

Åra går.

Etter Straumsfjorden og bæring padlet vi over Hjellevatn.Vi hadde håpet og fått padlet i litt stryk, men ut fra Hjellevatn var så definitivt ikke et stryk vi ville prøve. Vi kom til Svoletjørn etter bæringen og der var det et fint åpent område som vi valgte å legge leieren i.

Leirplass i sikte.

Ved var sanka og pakning tatt ut av kanoen valgte vi å prøve vårs litt på stryket vi hadde passert. Kun det nederste partiet, for å ha det litt moro.

Herifra og ned gikk fint.

Jeg skal være litt raus med bilder fra denna turen. Ikke at de er så fantastiske, men de er bra nok til at dere får et innblikk i hvor fint det er. Når jeg tar bilder begynner jeg med å ta telefonen ut av plastlomma si. Finner kameraknappen, sikter på det jeg ønsker å fotografere og knipser et bilde. Mer er det ikke, derfor er jeg ikke noe utprega fotograf. En som kunne ta bilder hadde nok kosa seg masse. Jeg skaffer bare dokumentasjon som ikke er vond å se på.

Bæring…. eehh ja.

Telt utsikt. Brannmann på sin post.

Middagshvil i verdensklasse. Skovalg mer midt på tre.

Middagen var tre ingredienser blandet sammen. Kylling, pasta og pesto, en turklassiker. Vi var ikke snauere en at vi hadde tatt med vårs to halvlitere. Skal ikke jeg sitte her å reklamere for slalombrus, men det er veldig godt å ha med seg noe en kan nyte på kvelden på slik en tur enten der er  Ahlgrens biler eller noen bjørnunger.

Bålet brant, regne hold seg unna utover kvelden, praten gikk og vi tok på vårs et nytt plagg for hver halvtime som gikk. Det var for kaldt for både mygg annen styggedom, så praten gikk rundt bålet til vi køya.

Neste dag skulle gi vårs mye moro fra starten av. Fra campen mot Kilsvatn var det så høy vannføring at vi kunne padle de små strykene. På det verste la vi kanskje igjen ei lita stripe grønnmaling på en stein eller to, men ellers helt knall. Du ser et eksempel på bilde over. Vi bar sekker og annet ned, før vi satte vårs i en tom kano med årer på vær side nedover strykene. Det er få ting som er bedre trening på samhandling for to mennesker enn padle kano i stryk. Kommunikasjon må være tydelig når en speider stryket og når en padler det. Enighet om arbeidsoppgaver, og være beredt på å kaste hele planene på båten om noe uforutsett skulle skje og da sette i gang en reserve plan. Det er altså så moro, og det skal ikke rare stryket til, bare litt brusing. Stisykling på tandemsykkel blir kanskje litt det samme. Det som må komme fram her er at vi gikk alltid nå å sjekka hvordan elva så ut før vi kjørte. Det er en grei leveregel.

Vi hadde 4 ganske like lange bæringer denna dagen og noen flotte etapper over vann med masse å se på. Vi fikk bada i en liten kulp når vi hadde lunsj, Det var deilig på en veldig kald måte.

Bildekavalkade

Da vi hadde padlet store Topsæ og dratt kanoen over ei sammenhengende myr ned til Årdalstøl så vi veien. Men dette var en av de morsomste partiene og padle. Vi fikk noen små stryk og ellers idyllisk elv. Jeg syntes det var lurt å legge igjen kartmappe med telefonen inni der vi tok opp kanoen for siste gang. Da fikk vi omsider brukt tralla som vi hadde hatt med hele turen i hele 300 meter. Men det føltes verdt det når en trilla kanoen så lett. Telefon og kart fant jeg igjen dagen etterpå. Med det vil jeg bare si at denna turen kan lett anbefales.

En Romjulsdrøm

Godt nytt år godtfolk.

Årets julemotiv på postkortet.

Har du noen gang tenkt at romjula er akkurat som filmene som vises på tv denne perioden. Du har sett det før. Men du ser det gjerne en gang til fordi det er koselig. I år så tenkte jeg at jeg ikke skulle se disse filmene. Jeg ville bytte ut julekaker, brus, kveldsmat,  venner og slekt med en fin tur i skogen. Snø finnes det ikke på hjemtraktene, så det blir en spasertur. Familien er jo i fistel etter et så sjokkerende utsagn, men jeg lar meg ikke rokke selv om det lokkes med smultringer, middagsrester  og ubegrenset med brus. Så prøver de skremsels taktikk, det blir fort mørkt, det er kaldt, har du ikke telt? Jeg beit ikke på og hadde bestemt meg, men det var ikke verre enn at pappa kjørte meg den første biten av turen og mamma tok med Senny for å følge meg noen kilometer inn i skogen. Senny er bikkja vår, 13 år gammal elgebikkje med enormt jaktinstinkt for alt som er på kjøkkenbenken, og gjør ukentlig tokter som gir resultater. Hu er ikke lenger så gira på å gå tur, men får hu bli med noen kilometer i noe som kan minne om jaktbil og du har klær med bållukt og sekk blir hu kjempe klar og vil gå først. Slike turer er gull for gamla.

Et støkke oppi skogen sier jeg snakkes til mamma og Senny og fortsetter aleine. Jeg går av stien og freestyler inn i tåka. Jeg har en baktanke med denne turen om at jeg skal friske opp og vedlikeholde friluftsliv egenskapene. Orientering i tåke er ikke så lett og jeg følte som Hellbillies ei beite at jeg rota rundt i et narrespell. Jeg fant igjen oversikten og staka ut en kurs.

Når tåka letta blei det knallfint.

Kursen jeg staka ut traff rett på Selsli hytta, men ikke helt som jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Det er viktig å vedlikeholde ferdigheter som orientering eller så mister du dem, det er som vi sier: Er det lenge sia sist du åt suppe kan du fort bli brent.

Selslinatten er det åpenbare topptur valget i nærheten, men det er en av de få plassene jeg faktisk har vært på flere ganger. Så da gikk jeg heller på Rupefjell som jeg aldri har vært på og som var litt mer i retningen jeg skulle i seinere. Dette er ikke noen topp som stikker seg ut, så for å få følelsen av at jeg gikk opp på en topp valgte jeg en bratt tilnærming som gav den rette følelsen, som da er slit, sleipt og et ønske om snart være oppe.

Fra toppen så jeg Jonsknuten som jeg heller aldri har vært på.

En av utfordringene ved å være på tur 25 desember er at det blir fort mørkt. Jeg peila derfor ut kursen og gikk meg innpå turiststien som jeg fulgte til en kolle jeg likte. Bak den fant jeg litt le for vinden og det var mye ved i nærheten. Her lagde jeg leir. Presenning ble satt opp, ved hentet og bål fyrt. Menyen i dag var avansert, middagen hadde 3 ingredienser, da er det fort gjort og få kløna det til. Pastaen måtte kokes, når det var gjort hadde jeg oppi ferdig stekte kyllingbiter og blanda inn pesto. Ferdig arbeid.

Det blir lange kvelder når mørket kommer allerede i 4 tia, men tia går til matlaging, koking av vann, ordne med ved, utbedring av leir, dobesøk og ikke minst lese bok.  Til Jul fikk jeg boka “Det vakre spillet. Engelsk fotballs historie (uten alt det kjedelige)” Med hodelykta i panna satt jeg og humret meg gjennom sidene i boka. Det må sies at det har vært noen karakterer oppigjennom. Dette er ei bok om fotball også for de som ikke ser fotball. Jeg valgte å legge med i påsan i 8 draget og fikk da merke hvor klar og fin månen var. Den lyste rett inn i boligen min og jeg trengte nesten ikke lykt for å lese lenger.

Måne og bål gjør det de kan best.

Jeg fikk jo ikke sove der jeg lå, så jeg leste litt mer og hørte på podcast før drømmeland kom i 11 tia. Der likte jeg meg såpass godt at jeg sto ikke opp før over klokka 9 dagen etter. Da var det i gang med et av høydepunkta på tur, steike bacon til frokost. Bacon er godt til alt, disse ble spist sammen med polarbrød. Polarbrødet som senere skulle vise seg å bli en av flere mistenkte. Men det kommer vi tilbake til.

Etter frokost bryter jeg leir og starter på dagens vandring. Starten er fantastiske med flott furuskog med artige trolske fasonger og for en som er glad i bål er det en gottebutikk. Dessverre er dagens etappe ned til sivilisasjonen igjen fordi jeg vil over på andre siden av riksveien, men før jeg kommer så langt fikk jeg tatt et kult bilde av Hengsvann eller himmelen over om du vil.

Det blir en del bilder når en er så heldig med været. På min vei passerer jeg Elvetun som er samlings lokalet i Jondalen, der har fatter `n satt ut ei flaske med solbærsirup. Ikke dårlig å ha matstasjon på en så kort tur. Det å gå 150 meter på riksveg når en er på fjelltur er kjedelig og lite motiverende, men det må til for å få den turen en planla. Det er som å smøre klister på ski før tur, eller spise cocotwisten som er igjen til slutt. det er ikke moro eller godt men det må gjøres for at det skal bli rett.

Jeg går lenge på hyttevei før det bærer ut i skogen igjen. Finner også her mye finn furuskog, men det er mye flere hytter i området. Det kuleste jeg så var ei seter med egent utendørsbasseng. Bassenget var gravd i myra med innløp og utløp. Jeg syntes det er røddig at ei hytte har utedo og ikke innlagt strøm stiller med badebasseng.

Etter hvert som mørket kommer er det best å finne leir. Leieren er omringet av hytter, men alle er på betryggende avstand. Også her er det masse ved i nærheten, så bålet blir fyra på 1 fyrstikk uten juks. Endelig litt Monsen kaliber. Pressending er satt opp og middagen lages.

Digg italiensk gryte.

Etter middagen var det nok en gang en gang for historietime med Thomas Aune og Aleksander Schau. Mens jeg satt og koste meg foran bålet, følte jeg nok en gang at noe ikke var helt på G. Jeg hadde fortrengt det litt hele turen så jeg kunne jaggu fortsette med det. Det ble kaldere, men en fin kveld og jeg gikk i påsan i halv 9 tia. Der lå jeg varm og god, da jeg kjente jeg måtte på do. Å gå ut av en varm sovepåsa for å gå på do er like kjedelig som å miste vannet når håret er fult av sjampo. Du tenker kanskje nå at det er vel unødvendig å snakke om dobesøk for andre gang på denne turen. For en usmakelig blogg, men kjære leser du veit natur`n er bruttal. derfor trekker jeg fram også de opplevelsene som ikke bare er en dans på frossen lyng. Tilbake i påsan igjen og like varm, men etter 20 min så må jeg på do igjen, rekker ikke kle på meg bukse å jakke denne gangen. Bare sko og dopapir er med bort til først busk.

Nå innser jeg at det er slik natta skal være, da tenker jeg i mitt stille sinn. Det er ikke Love Actually, julebrus eller kaker jeg savner, men ei porselentrone med varmeovn ved siden av. Jeg kryper til korset og ringer hjem. Det er et nederlag like bittert som Norge mot Ungarn. Vi avtaler møtested og jeg rydder leir. Skuffa begynner jeg å traske i retning av vei. Eneste positive er at jeg for trent på nattorientering som det er alt for lite av. Jeg finner veien og følger den foruten noen små turer i skogen igjen. Mens jeg går lurer jeg på om det var vannet jeg drakk, kyllingen jeg spiste, det mugne polarbrødet eller noe annet som hadde skylda. Uansett hva det var så gav det en litt kjip slutt på en ellers bra tur. Dagene som kom var ikke noe å rope hurra for, og en kan undres om det er kroppens måte å si at i romjula så krever den, sofa med film på tv, julebrus og kaker og muligheten til å maule ribbe i ny og ne.

#nattinaturen

Lørdag 5 september skulle Norge sette rekord på antall mennesker som sov ute, om vi greide det veit jeg ikke i skrivende stund. På Bygland var vi hele 49 stykker som tok plass i telt eller under åpen himmel ved Bygland Museum.

Det var folk i alle aldere og særdeles god stemning. Idrettslaget hadde tatt med kanoer som ble flittig brukt og et par fisker ble lurt oppi kanoene også. Mat må`n ha så det ble ordnet grill og bålpanner som gav mange muligheter. Jeg fikk lov til å lære bort en matbit bestående av to ingredienser. De som ville kunne få en stor potet som de skar toppen av. Det høres brutalt ut, men jeg kan garantere at poteten følte ingen smerte. Toppen måtte en ta være på for den hadde en viktig funksjon senere i prosessen. Den resterende store delen av poteten hules ut så den kan romme et egg. Egget knuses og has oppi potet. Toppen settes på og holdes på plass med hjelp av tannpirkere av tre. Pakk hele saken inn i aluminiumfolie og legg på bålet. Avhengig av varme, men det går fort en halv time før egget er kokt og poteten er klar.

Mens potetene gjør seg klare så skal jeg fortelle flyshowet vi hadde tidligere på kvelden. Det var en særdeles dyktig flyger som hadde med seg sitt radiostyrte modell fly. Han var ikke ny i gamet og viste stålkontroll med manøvrering. Vi fikk se loop som gikk over i dobbel whopper med ekstra bacon. Videre viste han dalende julegrann med glitter inn i en lavtflyvende twin oter med doble webere og en imponerende rotax manøver i baklengs ugress.  Fantastisk luftakrobatikk avsluttet med vingeskutt skjære på sølvfat. Så tilbake til poteten som nå er ferdig og ser slik ut.

Det er en digg sak, men vi gir vårs ikke med det og lagde dessert også. Det var eplebåter vi ga en runde i kanel og sukker før vi pakka det inn i folie og la det ei lita beite på bålet. Det er også meget godt.

Så ble det leggetid for min del sånn i 12 tia og jeg sov meget godt på solsenga mi med liggeunderlag oppå. Dagen etterpå hadde ikke jeg noe ansvar for maten til frokost. Men varene ble levert til de grader med pinnebrød og nydelig pannekaker.

Jeg nevnte jo kano og jeg vil bare vise hvor flott det kan være utpå vannet i en slik farkost.

Da gikk nattinaturen gradvis over til å bli Lislefarmen. Jeg skulle ha en orientering/natursti og måtte sette ut spørsmålposter. Lislefarmen et flott arrangment med underholdning og boder fra privatpersoner og organisasjoner.  Sjøl satt jeg foran nattens bolig lavvoen med et campingbord med informasjon og kart over naturstien. En meget flott premie var det også til de som gjennomførte. Det gikk såpass med gjetord om premien at det kom nok flere utenfor målgruppen jeg egentlig hadde tenkt, men det var bare ekstra moro. Naboboden min hadde en haug med gamle tegneserier de plutselig oppdaget at kanskje ikke var ment for barn, jeg fikk lov til å få gratis flere av disse. Så en bedre dag kan vel en nesten ikke få. Det er lagt ut flere bilder fra Lislefarmen på facebook. https://www.facebook.com/byglandhusflidslag/posts/486853631496244

Jeg er veldig fornøyd med å ha vært med på en natt i naturen.

En varm anbefaling

Jeg var på grunnlegende turleder kurs i regi av DNT Sør i for ei lita beite sia. Det var en ulidelig gama affære. Vi var 8 deltagere og kursleder Per Thomas. Sammen skulle vi se på temaer som kart og orientering, leirplass, påkledning, pakking av sekk, risikovurdering, fyre primus og bål og matlaging. Det ble gjort over to kvelder fra kl 17 til kl 22. Så det var et særdeles innholdsrikt kurs.

Viktig å ta bilder fra hver vår kant.

På bildet er vi i gang med å se forskjellige typer kart. Målestokken er forskjellig på et turkart og et orienteringskart. På et orienteringskart ville antagelig huskestativ i hagen din vært avmerket bare det hadde stått der i mange nok år, mens på et turkart må hytta di nøye seg med å være en liten svart prikk. For å lære seg kjennemerkene på kartet så hadde vi en liten stafett. Da blei det god kok og varme i dem som hadde syntes det var noe kjølig. Vi var nå delt i grupper og hver av gruppene skulle sette ut tre  poster der de var merket av på kartet. Det er helt vilt hvor fort en går rundt i et orienteringskart i forhold til et turkart. Du kan kaste stien som går 1 cm på kartet her og store søledammer er avmerket likt som fine små ørret vann på et turkart. Så bare slapp av om det ser langt ut på kartet. Er det fint terreng så kan det være fort gjort.

Etter vi hadde satt ut våre poster skulle vi finne postene til en annen gruppe. Sjøl om en 15 år gammel versjon av meg høyst sannsynlig ville blitt skuffa, trist og litt kvalm, så må jeg innrømme nå at orientering er ganske så gøy. De som kjente meg da, veit at den innrømmelsen sitter langt inne. Det er moro å kunne forstå kartet og finne fram dit en skal og posten viser at du har nådd dit mål. Det er udiskutabel mestring en føler i det øyeblikket posten dukker opp.

Del to denne dagen var å lage bålplass, sanke ved og etterpå lage mat på bål. I kjent stil så begynner jeg å blø fra en finger. Denne gangen var jeg ikke uforsiktig med verken sag, kniv eller øks. det var en spiss stein. Men det hører med, Jeg har knapt nok vært på tur uten at det skjer. Jeg husker fra en skoletur i 3 klasse på barneskolen hvor jeg skar meg med kniven. Fra der jeg satt og bort til lærerne ble det røde flekker i snøen og den ene læreren og vaktmesteren syntes det var trivelig for det var akkurat som å være på jakt. Men tru ikke at jeg venner meg til det. Jeg veit at fra jeg ser at jeg blør så har jeg bare noen minutter før jeg blir uvel. derfor gjelder det å få dekt det til fortest mulig. I de verste tilfellene har jeg gjemt det i votten eller lomma. Ute av syne ute av sinn.

En kombinasjon av de beste forslagene til bål ble gjennomført på en allerede etablert bålplass. Det er lurt å bruke noe som allerede eksisterer for bål setter sitt merke på naturen, Jeg vil å få fram til alle regelryttere der ute at dette var før 15 april så klart. På bålet skulle det lages varme eplebåter i sukker og kanel, vaffel, en brødvariant og det jeg gledet meg mest til, koke egg i potet. Man tar en ganske stor potet og huler den ut. Så har man egget oppi og setter lokket/toppen på med tannpirkere. Pakk inn i folie og legg på bålet. Det tok lang tid. Jeg trur jeg venta en halv time, men jeg var litt feig med varmen å redd for å lage kull. Egget blei perfekt men poteten burde hatt litt mer tid på seg.

Ser ganske bra ut 

Etter bespisning var det å sørge for sporløs ferdsel før vi orienterte vårs ut til parkeringen i mørket. Vel ute avtalte vi oppmøte for morgendagen og oppgaver som skulle presenteres neste dag.

Dag to av kurset ble innledet med at at oppgavene ble presentert. Det dreide seg om påkledning, pakking, turleder rollen og risikovurdering. Dagens hovedtema var bruk av kompass og diverse kokeapparater. Noe vi begynte med, og som alle burde prøve er å gå rett fram med bind for øynene. Det er ikke så lett som du kanskje trur. Med den erfaringen rikere så kan en jo tenke seg åssen det er å gå på fjellet i tett tåke og møkkavær. Da er det ikke lett å orientere seg og ser en nytten i å kunne bruke kompasset godt. Derfor trente vi på å bruke kompasset så vi slipper å bli like glad for å finne ei Krasafaren Steinbu som Arne Moslåtten.

Det er mye å velge imellom av kokeapparater og vi testa 3 forskjellige. Det gikk het for seg da noen hansker var i fyr og flamme pga litt overtenning hos deltageren. Men det er en nyttig erfaring og det er mange som har brent seg på det tidligere uten at planene om å bli turleder har gått opp i røyk. Det er bare å stå på videre for å vise at en har en glød å brenner for det. Da vil ikke turleder gnisten slokke. Men understreker nok en gang risiko og sikkerhet med kokeapparat er et brennhet tema for hver tur.

Omsider fikk vi kokt vann til kaffe og toddy. Etter at det var konsumert skulle hver og en av deltagerne være turledere for en etappe. Det var blitt mørkere og det var på tide med hodelykt når vi gikk på sti. Jeg syntes det var en god gjeng som hadde ansvaret og viste veien. Ekstra stas er det alltid når noen kan fortelle noe om området vi befinner vårs i. Enten det er kulturminner eller andre historier. Vi rundet av kvelden i mørke, med utdeling av diplom og lue.

Dette er veldig godt satt sammen og gjennomtenkt opplegg, som gir lyst til å ferdes på tur og større trygghet til å ta med flere.

Så håper jeg å se denne gjengen på tur for og med DNT sør i framtiden, sjøl om kursholder Per Thomas får Evil eyes i mørket.