Mot Strømmen i sommervarmen.

Vi har nylig bada vårs ferdig med den villeste mai måned i manns minne, og juni ser ut til fortsetter i samme tralten. Sommeren kom tidlig i år og jeg har kosa meg med pensel i handa og oker farga maling på shortsen. Kosa meg fælt, er ikke ferdig heldigvis så får nok malt meg godt inn i fotball vm. Jeg elsker fotball vm, da er det ned med rullegardina og la resten av verden seile sin egen sjø. Hvert fall helt til andrestrøket skal legges på sørveggen.

Jeg har fått tid til uteliv også, vi har stisykling fem mandager på rad og stier har blitt utbedret. Blant annet har jeg ved et par anledninger kommet i nærkontakt med en  hissig og territorial tiur. Det min venn er ingen spøk.

Der har du sjefen. Her demonstrerer han både symbolsk og bokstavelig hvem som er kongen på haugen.

Så ja jeg har hatt min dose med turer og leik i guds frie natur. Men i denne bloggen skal jeg banne i kirka og snakke om å se film innendørs på sommeren. Men jeg ber umiddelbart om tilgivelse og snakker da om filmer som omhandler friluftsliv. Det er rikelig med gode dokumentarer der ute og få ting gjør med mer turlysten en Lars Monsen, Nordkalotten. Vi skal heller se litt på fiksjonsfilm som har litt friluftsliv som tema, bakteppe eller viktig del av historien. Her må det også legges til at jeg har ikke oversikt over alt som finnes der ute og ikke har sett alt, eventuelle klager får dere rette til DNT Sør. Her skal dere få noen filmer dere kan se på mens sola står på det høyeste midt på dagen og alle normer, sunne verdier og fiber i kroppen sier at du burde være ute og nyte været. Da sitter du med is og koser deg i et mørkt rom med en film. Flere av disse filmene har reise som utgangspunkt, åndelige reiser eller faktiske reiser. Et ønske om frihet, eller bryte ut av samfunnets normer. Uansett er dette anbefalinger og er gode filmopplevelser på hver sin måte.

Into the Wild(Bilde hentet fra Amazon.com)

Denne kom vel ikke som noen bombe, Sean Penn sin film handler like mye om flukt fra dagens samfunn som reisen til frihet og et tettere bånd til naturen. Chris MacCandless bryter ut av samfunnet etter endt utdannelse og legger ut på en reise mot Alaska og friheten han ønsker. Det er ikke utelukkende naturen, men det å ikke ta del i den samme tralten som resten av vårs filmen handler om. Men når vi først er ute i skogen er det vanvittig flott. Etter å ha sett filmen kommer en tankeprosess og en trang om å legge i vei på tur. Sove ute med minimalt med hjelpemidler. Men det er lov å ta lærdom av filmen og planlegge bedre og være bedre rustet for tur. Det er også lov å ta en titt på samfunnet og rammene vi lever i, det er ikke umulig at en ser hvorfor Chris valgte å gjøre opprør. Det er verdt å vite at filmen bygger på en faktisk person og virkelige hendelser. Etter en har sett filmen finnes det masse på youtube om en vil ha mer.

Wild(bilde hentet fra imdb.com)

Kreative titler på disse filmene. Cheryl velger å legge i vei på en lang gåtur etter rystende hendelser i livet. Turen hun legger ut på er the Pacific Crest Trail og er ingen søndagstur. Også her handler det om flukt og det å kunne bevise noe for seg sjøl. Filmen er godt spilt og en føler turen på kroppen. Underveis får vi tilbakeblikk som forklarer motivasjonen for at Cheryl velger å legge i vei på en slik tur. Fra en turleders perspektiv får vi nok en gang servert et menneske som legger i vei på noe litt over kompetansen en innehar. Med manglende trening og erfaring får hun en bratt læringskurve. Naturen er mangfoldig i filmen og opplevelsene mange. Nok en gang sitter en igjen med noen tanker etter filmen, dog ikke så mange som into the Wild, men nok til å holde deg gående på en halvtimens spasertur i etterkant.

127 timer(bilde hentet fra imdb.com)

I triologien vi har om mangelfull planlegging har vi 127 timer. Ingen av filmene vi har snakket om til nå har fulgt alle fjellvettreglene. Denne er ingen unntak og det får store konsekvenser. Basert på en sann historie, fortalt mesterlig av Danny Boyle, får vi være med Aron på en kjapp tur. Dette er i Utah nær Moab som har en natur vi ikke kan finner her til lands. Disse tre filmene har like mye reiser i sinn som fysisk. Det er ikke så rart at de bruker naturen som scene for å fortelle sine historier. Hvem har ikke hørt folk si:”må ut på tur å få lufta hue litt”. Det å være på tur gjør noe med en person, i denne filmen handler det om en som elsker å være på tur og leike seg. Men situasjonen forandres og vedkommende gjør noen oppdagelser om sine prioriteringer. Vil ikke si så mye mer, men filmen er god.

Avslutningsvis Vil jeg trekke fram to filmer til. Disse er av et litt annet kaliber. Her mikses inn masse humor og de kan ses på som komedier, men det er et tragisk alvor i bunn om en velger å sleppe det inn.

Swiss Army Man(bilde fra imdb.com)

Denne er rar, spesiell, unik, fantasifull, morsom og må ses. Etterpå vil du sitte å lure på hva er det du har sett. Langt fra noe a4 film, full av artige påfunn og en unik karakter. Ikke for Hvermansen, men du kan komme til å elske den.

Hunt for the Wilderpeople(bilde hentet fra imdb.com)

Taika Waititi som lagde What we do in the shadows, en av de morsomste filmene de siste 10 år, fulgte opp med denne etterpå. Den vanskelig gutten Ricky havner midt ute i ødemarka i New Zealand for å bo hos Bella og Hec. Dette er en coming of age eller fra ung til voksen som det så kult heter på norsk, film. Her spiller naturen en viktig rolle for Ricky  sin utvikling og knytter tette bånd til personene rund han. Å ligge tre netter i telt med en person kan knytte deg tettere til den personen enn 7 år i samme klasse. Morsom, spennende og underholdene, fin for store deler av familien.

Avslutningsvis burde Cast Away nevnes og den fantastiske The way back som begge er turer i friluftsliv som ikke er drivet av en motivasjon om  komme seg ut i friskluft, men å komme hjem igjen.

Jøss da burde det være muligheter for å kvalitetsynde litt mellom hytteturer og andre gjøremål. God sommer

Nummer 30

Vi skriver februar 2018 og det er en snørik vinter. En slik vinter vi har ønska vårs lenge. Det skal vi komme tilbake til litt seinere. For dette er blogg innlegg nummer 30 hvis ikke det har oppstått en tellefeil, og det vil jeg bruke litte granne tid på. Dvs at det det nå er 30 innlegg som norsklærere og andre skrivekyndige kan irritere seg over. Allerede i denne har jeg valgt å skrive 30 med tall istedenfor bokstaver. Husk at det er tredve og ikke tretti jeg mener da. Innleggene har vart fulle av oppfordringer og mindre skjulte budskap, gjerne formulert på en litt finurlig måte. Jeg tar stolthet i at min måte utrykke meg på finner du ikke i Fjell og Vidde, Ute eller andre blader. Jeg setter stor pris på små avsporinger, med billedlige beskrivelser og referanser til kjente og ukjente popkulturelle fenomener. Så dere som har rota dere bort i denna bloggen og satt pris på den kan sammenlignes med folk som liker filmer som Big trouble in little China. Dette er åpenbart ikke noe mesterverk, men det er noe ved det som en kan sette pris på. Enten det er energien eller kombinasjonen av seriøsitet i et merkelig landskap. Dette var bilde som skulle lokke folk på facebook til å lese den første bloggen. Stortoa mi med gnagsår oppå pga de j#&%¤#¤a marsjstøvlene til forsvaret. Hvis ikke det bilde er klikkbart så er ingenting det.

Før bloggen ble startet hadde jeg skrevet noen turbeskrivelser til noen postkasser rundt bjørnevasshytta. Det var en såpas ukonvensjonelle turbeskrivelse at sjefen mente jeg heller burde begynne med blogg. Så med relativt frie tøyler satte jeg i gang. Alt fra turer til ski vm og dikt om kiting. Men denne bloggen skal ikke bare være oppgulp av gamle blogger, et kjent triks fra tv-serie verden når budsjettet er skrant. Jeg vil komme med litt oppdateringer. Som nevnt i innledningene har vi en himla bra vinter. Det har vært ekstra frustrerende siden jeg fikk et brudd i vesletåa midt i desember. Jeg hadde 6 uker uten noe særlig skikjøring som føles ut som ei uke uten instagram for en Kardashian.

Men som Øystein Sunde synger Du bli`kke rektig frisk før du har hatt det rektig ille. Så som en 90-talls norsk proff spiss i utlandet kjører vi halvskadet og trives med det. Tre høydepunkter vil jeg trekke fram.

1. Skredkurs med DNT Sør ved Bjørnevasshytta. Fra Torsdag kveld til å med søndag var en gjeng lærevillige mennesker på skredkurs i flotte omgivelser.

 

Vi fant spennende og relevant snø som gjorde at veivalg ble grundig vurdert. Gjengen var på hugget og viste tydelige tegn til “yrkesskader” i skredfaget under lørdagens hangman. Verdien i et skredkurs er stor, men bivirkningene som er tre dager på ski med trivelige folk og god snø må heller ikke undervurderes.

Mens vi er inne på skred så har det vært en vinter med varierende vinter hvor vi har vært oppe å lukta på faregrad 4 som er stor skredfare. I ei veldig trygg løype som Sondrelåmi kan det også skje ting da.

Her bilder tatt 13 februar og skredet gikk sannsynligvis søndag 11 hvor det var kraftig ving og masse nysnø. Dette er fra Konungsnetten i vestvendt helling. Skredet er bredt men har ikke gått så langt. Hadde en holdt seg til renna hadde en ikke blitt truffet. En må ta gode vurderinger sjøl og ikke gå hvorsomhelst når det er slike forhold.

2. Vråstøylsfjellet. En av de råeste toppturene jeg har hatt i disse trakter. Fjellet er plassert bak Bykle sentrum som et Hollywood skilt. En starter rett og slett i langrenns løypa før en tar av og følger vannverkets scooterløype oppover. Det er sjukt tøft terreng en går i.

 

Denna karen Piotr var med på turen og har lagt ut flere bilder og litt film i facebook gruppa ski randonee/topptur på sorlandet. Jeg viste snøen ville være hard på toppen før vi traff den løse snøen vi alle går å trakter etter. Gledelig var det at den løse varianten kom så fort. Det er som når du prøver ei gammel dressbukse og finner ut at den fremdeles passer, men ikke nok med det i dressjakka ligger det en 200 lapp etter sist gang du brukte den. Det er pur glede. Fantastisk snø i fantastisk terreng, men som kun kan kjøres på trygge dager.

3. Rauland Alpinsenter. 25 cm nysnø på et døgn, avspasering fredag med tur til Rauland. Rauland Alpinsenter er kjent for god offpist og t-krok heis med sving. Jeg skulle kjøre med en kamerat jeg ikke hadde kjørt med på mange år og begge ble rammet av klassisk overtenning. Jeg dro noen ufrivillige sidelengs rotasjoner med skibytte, men Bjørnar ble wresling takla av en bjørkekvist. Etter å ha fått satt riktig spenningsnivå, ble det årets beste skidag. En kan si mye bra om topptur, men det har ikke heis. Sjøl om denne t-kroken kan være smerte for utrente kropper, er det noe helt annet enn å gå. Ord kan ikke beskrive hvor gøy det var, derfor prøver jeg med lyder. yyiiihhaaaaa. wåååååååwhh, oohoooiiiii, æææhæhhæææhæ.

Der har vi det. Blogg nummer 30. Er dette den første du leser, så vil jeg anbefale å sjekke noen av de andre også. Jeg avslutter med et visdomsord til de unge: Husk det er viktigere å stå på ski enn eksamen!

24 timer friluftsliv.

Her kommer ei lita anbefaling på tampen av sesongen. Den kommer i seineste laget, men tenk bare som en Liverpool supporter, there’s always next year. 20 mai i år hadde vi en DNT ung tur i Valle. Det kom fire deltagere fra helt sør i Norge, ikke uventa. Derimot var jeg veldig imponert av de som valgte å kjøre helt fra Moss for å være med på denne turen.

Dagens første aktivitet var buldring. Det er ikke å velte bokhyller for å lage bulder og brak, det er å klatre på store steiner. Ved buldring klatrer man ikke så høyt så en trenger ikke hjelm, sele og tau. Det en trenger er ei buldrematte og noen å stole på. Å finne noen å stole på kan i utgangspunktet være vanskeligere en alt utstyr, men vi kjørte beinhard tillit under tvang.

Et klassisk bilde tatt av meg, ingen av deltagerne er klar over det at det fotograferes, full aktivitet. Hvorvidt de er fornøyd med poseringen veit jeg ikke, funksjon før form.

På bilde ser dere mattene og at personen som klatrer blir sikra av en annen. Vi var i Homme i Valle hvor det er en drøss av steiner hvor vi kan holde på med slik aktivitet. Det er mange plasser gjennom Setesdal som er egnet til Buldring. Mattene er det DNT Sør som eier og det er lov å ta kontakt om en har lyst til å teste det ut.

Slik aktivitet som buldring bygger opp en appetitt, så det var bare å fyre bålpanna og starte grillinga.

Ser ikke detta sjukt digg ut.

Buldrematter fungerer også utmerket som stol, sofa, seng når en spiser en god grillmiddag.

En del av planlegging til tur er å sjekke været. Jeg viste at vi hadde et begrensa vindu med fint vær før regnet kom. Vi kom vårs tørre gjennom middagen og iverksatte fase to at turen. Fase to var å ta turen opp til Einang for å overnatte på toppen. På veien oppover kom regnet som lovet og det ble sleipt opp de bratte bakkene opp til toppen. Det er ikke så langt å gå opp til Einang, det blir brattere og brattere når en nærmer seg toppen.

Bratteste partiet.

Einang har (hadde, jeg har hørt rykter om at treet er fjernet) også sin versjon av Kjeragbolten. Det er litt som at Norge har også et landslag i fotball akkurat som Tyskland har, men det er ikke helt det samme likevel.

Vel oppe på toppen var det om å gjøre å etablere leir. Lavvoen ble satt opp og presenning blei rigga til. Å fryd og glede, Einang er et eldorado for den som liker å fyre bål. Masse dau skog av furu. Det var bare å få nørt opp og satt seg under presenningen, mens regnet trippa over vårs og treverket knitra i bålet. Under presenningen var det matlaging, kvizz, kvist, prat og stillet.

Mørket kom smygende, mens bålet gjorde jobben sin hva angikk lys og varme. Et optimistisk værvarsel om at regne skulle gi seg klokka 23 gjorde at to ville vente og se om det ville funke med hengekøye. Og slik ble det, regnet dabbet av og da vi slo vårs til ro for kvelden var det fire i lavvoen, to i hengekøyer og meg under presenningen.

Rett før leggetid og regnet har gitt seg.

Jeg våkna om mårran og begynte å le,

for dette var utsikten jeg fikk se.

Jeg tenkte da, det her blir lett.

Har du sett, det er flott rett og slett.

For en vanvittig utsikt, å for et vær.

En  bildekavalkade kan vi koste på vårs her.

I hengekøyene de våkner til liv.

Er verken støl eller stiv.

Kan ikke si det samme som lå på bakken,

Har nok ei kjenning bak oppi nakken.

Men sola den varmer opp min kropp,

med litt hjelp av en kakao kopp.

Vi har god tid til frokost å styr og stell.

Ingen husker regnet fra i går kveld.

Vi samler inn alle inntrykk av naturen vi ser

 Sparer det til seinere, når vi ønsker mer.

Vi pakker sammen, sovepose, jakke og kniv

I mårra er det mandag og hverdagsliv.

Vi sier farvell til skog og fjell,

Kjenner opplevelsen har gjort en forskjell

Kano(n) tur.

Nei, har ikke hatt sommerjobb i VG, sjøl om den finurlige overskriften skulle tilsi det. Det jeg derimot har, er gjennomført en kanotur med barndomskompisen min. Når jeg sier barndom så mener jeg den tia da vi lå i hver vår vogn og prata om baby mat og sparkebukser. Før jeg utdyper noe mer om turen, vil jeg få det på det reine at den var steike bra. Har kun bilder når været er ganske bra og det er slik jeg husker turen. Sol og god stemning, intervallene med regn den første dagen er glømt.

Turens første bilde, vi har kommet vårs på vannet, vinden har løyet litt og det er opphold.

Turen er på vann som er mer eller mindre tilkoblet Straumsfjorden. For å utbrodere om start og sluttpunkt refererer jeg til dette saklige Word dokumentet:  Først er det lurt å plassere en bil ved reisens slutt. Kjør til Åraksbø på østsia av Otra. Kjør mot Haugtveit og fortsett videre på heievegen. Her er det 50 kroner i bom penger. Kjør helt til en er over brua og parker der, 100 meter lenger fram er det nemlig en bom. La en bil stå og kjør den den andre til Straume i Valle. Ta heievegen helt opp til Mjåvatnet som er starten på reisen. (Dokken.S 2017 Wd s.1)

Fra start hadde vi medvind og bølger som var akkurat ikke for store. Det gjorde at vi holdt et meget respektabelt tempo. Vi skulle få ha vinden i ryggen hele turen, noe som gjorde at vi bare hadde en overnatting. Hadde vi padlet i motvind, hadde det blitt to overnattinger og bakoversveis.

Kameraten min Kjetil bor i Kongsberg, det er kommunen som trakk det lengste strået om å ha Jondalen i sitt rike, som er bygda vi er fra. Det er i overkant tre timer kjøring fra Kongsberg til Valle om med forpliktelser på hver vår kant med jobb og familie gjør at vi leiker ikke sammen så mye som før. Kjetil og jeg har ikke padlet i kano sammen før, men som kompistur kan jeg knapt forestille meg noe som er bedre egnet. Praten går lett, litt sang(hovedsakelig undertegnede) og bare de å sitte stille å nyte omgivelsene og selskapet. Det er jævli bra ass (Monsen, Lars. 2004-2017 på tur med, Nordkalotten mm.)

Lunsj i rolige omgivelser.

På turen vår møtte vi kun et annet menneske og det var rimelig tidlig på vår ferd over Straumsfjorden. Naturen her var helt fenomenal. Vi ligger å dupper rett under tregrensa så det er buffet for den som liker å fyre bål. Hvem liker vel ikke litt bålkos. HMS`n var i de beste hender, Kjetil er brannmann og veit godt hvordan han skal starte brann. Lunsjen vår var i le for vind, men kom du utpå var det god medvind.

Ved enden av Straumsfjorden møtte vi dette kule menneskelagde inngrepet i naturen.

Jeg mener det når jeg sier at denna var tøff. Akkurat som brua ved Kvinen (les tidligere blogg om tur med mamma i Setesdal vesthei) lar du deg imponere av håndverket og syntes i grunn det er ganske estetisk kult. Kanskje om 100 år vil vi se på vindmøller og monstermaster og si “Ganske imponerende å se hva dem fikk til på den tia, det hadde liksom litt sjel”. Men jeg har mine tvil. 

Etter demningen kom den første bæringen med litt lengde på. Det skulle komme flere som var av ca samme kaliberet som denne. Da gikk vi først ned med sekker og utstyr, så gikk vi å hentet kanoene. Flere plasser var det masse myr og lyng hvor kanoen kunne dras. Det gjorde jobben mye lettere.

Åra går.

Etter Straumsfjorden og bæring padlet vi over Hjellevatn.Vi hadde håpet og fått padlet i litt stryk, men ut fra Hjellevatn var så definitivt ikke et stryk vi ville prøve. Vi kom til Svoletjørn etter bæringen og der var det et fint åpent område som vi valgte å legge leieren i.

Leirplass i sikte.

Ved var sanka og pakning tatt ut av kanoen valgte vi å prøve vårs litt på stryket vi hadde passert. Kun det nederste partiet, for å ha det litt moro.

Herifra og ned gikk fint.

Jeg skal være litt raus med bilder fra denna turen. Ikke at de er så fantastiske, men de er bra nok til at dere får et innblikk i hvor fint det er. Når jeg tar bilder begynner jeg med å ta telefonen ut av plastlomma si. Finner kameraknappen, sikter på det jeg ønsker å fotografere og knipser et bilde. Mer er det ikke, derfor er jeg ikke noe utprega fotograf. En som kunne ta bilder hadde nok kosa seg masse. Jeg skaffer bare dokumentasjon som ikke er vond å se på.

Bæring…. eehh ja.

Telt utsikt. Brannmann på sin post.

Middagshvil i verdensklasse. Skovalg mer midt på tre.

Middagen var tre ingredienser blandet sammen. Kylling, pasta og pesto, en turklassiker. Vi var ikke snauere en at vi hadde tatt med vårs to halvlitere. Skal ikke jeg sitte her å reklamere for slalombrus, men det er veldig godt å ha med seg noe en kan nyte på kvelden på slik en tur enten der er  Ahlgrens biler eller noen bjørnunger.

Bålet brant, regne hold seg unna utover kvelden, praten gikk og vi tok på vårs et nytt plagg for hver halvtime som gikk. Det var for kaldt for både mygg annen styggedom, så praten gikk rundt bålet til vi køya.

Neste dag skulle gi vårs mye moro fra starten av. Fra campen mot Kilsvatn var det så høy vannføring at vi kunne padle de små strykene. På det verste la vi kanskje igjen ei lita stripe grønnmaling på en stein eller to, men ellers helt knall. Du ser et eksempel på bilde over. Vi bar sekker og annet ned, før vi satte vårs i en tom kano med årer på vær side nedover strykene. Det er få ting som er bedre trening på samhandling for to mennesker enn padle kano i stryk. Kommunikasjon må være tydelig når en speider stryket og når en padler det. Enighet om arbeidsoppgaver, og være beredt på å kaste hele planene på båten om noe uforutsett skulle skje og da sette i gang en reserve plan. Det er altså så moro, og det skal ikke rare stryket til, bare litt brusing. Stisykling på tandemsykkel blir kanskje litt det samme. Det som må komme fram her er at vi gikk alltid nå å sjekka hvordan elva så ut før vi kjørte. Det er en grei leveregel.

Vi hadde 4 ganske like lange bæringer denna dagen og noen flotte etapper over vann med masse å se på. Vi fikk bada i en liten kulp når vi hadde lunsj, Det var deilig på en veldig kald måte.

Bildekavalkade

Da vi hadde padlet store Topsæ og dratt kanoen over ei sammenhengende myr ned til Årdalstøl så vi veien. Men dette var en av de morsomste partiene og padle. Vi fikk noen små stryk og ellers idyllisk elv. Jeg syntes det var lurt å legge igjen kartmappe med telefonen inni der vi tok opp kanoen for siste gang. Da fikk vi omsider brukt tralla som vi hadde hatt med hele turen i hele 300 meter. Men det føltes verdt det når en trilla kanoen så lett. Telefon og kart fant jeg igjen dagen etterpå. Med det vil jeg bare si at denna turen kan lett anbefales.

Setesdals Vesthei leverer nok en gang.

 

 

En må lære seg å kjenne sitt produkt. Jeg er heldig for produktet er Setesdal Vesthei, og det er et eldorado. Jeg hadde ikke vært på Bossbu på sommerstid, ikke vært på Svarvarnuten eller Urdalsknuten. Her måtte en ta affære umiddelbart. Jeg syntes det er trivelig med selskap på tur om måtte finne et bra turfølge. Lars Monsen, Arne Hjeltnes og Dronningen var opptatt, men mamma hadde mulighet for en tur og da ble de hu. Turen gikk 4 juni til 6 juni.

Mamma har alltid vært opptatt av at turklær og utstyr skal matche, eehhhh nei, det er flaks.

Vi parkerte i Berg og begynte på turen inn mot Bossbu. På vei mot Bossbu skulle vi oppom Svarvarnuten. I starten av stien er det Everglades nasjonalpark klima når det har regna, men det stoppa ikke Aron Rysstad lokalt skitalent og en kamerat i å løpe forbi vårs inn mot Setesdal vesthei for å runne det. Ak og ve, tenk å være så ung og sprek tenkte jeg, vel vitende at jeg måtte hatt en bjønn etter meg skulle jeg vurdert den farten innover fjellet.

Mamma og jeg er glad i pauser, og har etter fjorårets erfaringer lært vårs å gi beng i hva som er forventet tidsbruk på etappen. De regner ikke med pauser, og det blir det en del av. Vi hadde tre matpauser inn til Bossbu, den andre var ved Stavskar. Hverken jeg eller mamma har for vane av å gå ned noe spesielt ned i vekt når vi er på tur.

T for trasking.

Fantastisk å se hvordan naturen med sol og regn, varme og kulde har i løpet av mange år satt sitt preg. Den har formet overflaten og forteller oss at her har jeg jobbet i tiar og etterlatt et avtrykk. Og bak mamma ruver Svarvarnuten. (Vitsen er godkjent av mor sjøl)

Vi gikk nok ikke allfarveien opp til Svartenut, til å få med vår slike stier blir det for mye prat. Derfor tok vi bare av turstien der det føltes naturlig,  samme taktikk ble benyttet ned fra toppen. Bruke kartet og legge kursen. Vi hadde maks uflaks med været når vi var på toppen av Svarvarnuten, men legger inn et bilde allikevel. Har en tid når en er på tur inn mot Bossbu så er det ikke så store omvegen å gå oppom. Det anbefales, spesielt i fint vær.

Gudleik Knotten er møkk lei postkasseruta til Reodor, noe den forrige postkassa bærer preg av.

Veien ned  og videre innover er meget i sløyd. Stien og landskapet er en fornøyelse. Det blir en del bilder fra denne turen, håper dere setter pris på det. Jeg skal ikke legge ut alle for mamma hadde en lei tendens til å holde knappen inne når hun fotograferte. noe som resulterte i bildeserier på sju bilder av meg, utsikten og en av hennes fingre for å ta et eksempel.

Hei jeg heter Stein Varde.

Som bildet tydelig viser kom vi fram til Bossbu som tok oss i mot på eksemplarisk vis. I løpet av kvelden ble hyttene fylt gradvis opp, uten at det var trangt på noe måte. Forrett var tomatsuppe og hovedrett lapskaus av typen lys. Strøkent.  Pga de store vinduene i oppholdsrommet var det så varmt der at en kunne solt seg i sofaen. Veldig effektivt for å få varme i hytta.

8/7 Da var det ferieavvikling i Øvre Setesdal Turlag, Skrivingen vil gjenoppta 1 august.

1/8 Øvre Setesdal Turlag har nå alle mann på post igjen og kan fortsette som normalt.

På denne turen skulle jeg få ta del i Jack Reacher sin hverdag på kveldstid, noe som var intenst. Har ikke sett filmen, men det er jo lille Tom som spiller herr Reacher som i boka beskrives som en høyreist kar på 1.95, det er bare en bom på 25 cm det.  Før jeg gikk i gang med boka gikk vi igjennom permer og bøker for å se på de alternativene vi hadde for ruter fram mot Urdalsnuten. Jeg sier det med en gang, nord for Botnsvatnet er under de fleste forhold det beste alternativet. Det skal nok være lite vann i Gjuvvassåni på sørsia for at det er det beste stedet å krysse. Uansett hvilket alternativ en velger kan det være lurt å gjøre som mamma og ha med staver til krysningen. Vi starta tidlig neste morgenen på vår ferd mot Urdalsnuten. Vi måtte velge om vi ville gå opp og oppå Snorreheii eller rundt. Vi valgte det siste og kom etterpå fram til Snorrevadi. En rask evaluering ble gjort og vi fant ut at shortsen var for lang. Bokseren min var akkurat passe lang til at den ikke ble våt. Det er ikke mer en 2 meter bredt  der det er dypt, men det kan være et utfordrende parti. Mutter og jeg er prisgitt med lange bein fra naturen side, men andre vi kanskje være tjent med å ha ekstra truse i sekken.

Snorrevadi etter å ha krysset. Moro å se tilbake på slike store prestasjoner en har utført.

Vi ble gledelig overraket over at det var bruer ved de neste krysningene vest for Vatnemellom. Tydelig illustrert med foto under.

Mamma kan ikke gå glipp av reiseradioen. Derfor hadde hun spesialbestilt DAB antenner fra Lillehammer.

Tørrskodde og ferdig med krysningene begynte oppstigningen. Vi gikk sør for det ikke navngitte vannet på 1028 moh opp ryggen vest for Krørre. Det var bratt og koselig, fin måte å få i gang pumpa på. Ryggen ble fulgt hele veien opp og vi gikk på stein, fjell, måsa, vann og snø.

Vi fulgte ryggen til venstre opp mot toppen.

Mamma måtte overtales med Panda Pepe for å være med å krysse det ene snø partiet, men det var ikke så skummelt når det kom til stykke.

Mor smiler fornøyd og veit at om 3 meter får hu lakris.

Til slutt var vi på toppen og været var så bra at vi tok ei matpause der. Ikke dårlig å kunne nyte et par skiver med baconost og salami på Vest-Agder sin høyeste topp. De leiker ikke når de bygger varde. Den er et beist og en kan lure på hva motivasjonen var? Berømmelse, rikdom, imponere noen, jeg far ikke noe til å stemme annet at det er noen der ute som syntes at det å bygge varde er noe av det feteste som finnes.

Sommerens kolleksjon turklær er fra: shorts 8 år gammel fra H&M, Skjorte 6 år gammel Europris, Briller 6 måneder Statoil Rysstad, Caps 6 måneder fra DNT Sør med svigermorpåsydd emblem av DNT.

På toppen bekreftet vi planen vi hadde hatt i hue fra starten av. Vi prøver sørsia av Botsvatnet tilbake. Vi håper på å få krysse Gjuvvassåni en plass. Vi følger ryggen som ligger litt sør for den vi gikk opp, nedover igjen fra toppen og tankene er allerede på om det er mulig å krysse. Det er nok av utfordringer på veien også, i form av snø, bratte bakker og glatte berg, men som tankene våre velger jeg også å ta historien fram til da vi er ved Gjuvvassåni. Det viser seg raskt at det er mye vann, stritt og det vil bli utfordrende å krysse. Vi begynte nede ved Juvvatnet og gikk oppover. Etter å ha gått opp 700 meter finner vi noe som kan være mulig. shortsen må av, sko av, ullsokker på. Ullsokker gir bedre feste og hjelper bittelitt mot kaldt vann. Først krysset vi, så gikk vi oppover elva mot ei lita øy, så krysset vi igjen. Den siste krysningen var djup  og relativt lange bein til tross. Jeg var nøtt til å bytte undertøy på andre sia. Men vi greide det og det var sjukt moro, mestring på resept. Da slapp vi også å snu for å gå den lange veien tilbake.

Den røde streken viser vår ferd over, bilde er tatt når vi er ferdig med v(b)adingen.

Vil anbefale nordsia begge retninger om en ikke er eventyrlysten og vanntett til sinns. Etter det var det fin sti og plankekjøring fram til brua ved Bossbu som minnet mest om et hinder i et tv-spill.

#trengerikkesinoe

Framme ved Bossbu etter 10 timer på tur var det middag som sto på programmet. Mamma ville ha tomatsuppe og jeg tok sodd, type trønder. Etter middagen fulgte jeg Jack Reacher videre på ferden, Før kvelden ble rundet av med å vaske hytta.

Så var det turen hjem som gjøres, men vi aktet ikke å ta enkleste vei langs turiststien, å nei, vi skulle gå et alternativ. Ut fra Bossbu gikk vi merka sti mot Svartenut. Rett før vi kom til Auguntjørnstøylen som ligger så fint til atte HJELP, tok vi en sving østover mot Melrakkvatnet. Vi kom innpå en sti ganske raskt, men den forsvant like fort igjen. Sånn skulle denne turen bli, stien dukket opp og ble borte igjen. Vi fulgte ikke nok med til å ha oversikt over stien hele tiden, men det er et greit terreng å orientere seg i med kart, så vi gikk bare i nærheten av der stien lå til en hver tid.

En må vente lenge på surfebølgene i Norge.

Da vi nærmet vårs Dei djupe tjørnin, ble det plutselig blå merking av stien.

Det gjorde det enda lettere å finne fram, men det forsvant på vei opp på Holteheii. Det var det varder langs stien, men etter en stund var det bare varder i alle retninger uten noen forbindelse med sti. Dette viser at den motiverte vardebyggeren fra tidligere også har sans for humor.

Toppen av Holteheii var meget i sløyd.

Veien ned var bratt, men god. Stien vi fulgte ut mot parkeringen fra Holtestøyl var  Postgirobygget sin mest spilte sang.

Det er digg å få gjort det til en runde slik vi gjorde på denne turen. Dette kan en gjøre ved å parkere på Berg og sette i marsj. Gå gjerne i våre fotspor, men vit hva du begir det ut på som alltid.

 

 

Men bloggen var ikke død

Den har bare hatt andre ting å holde på med.

Jeg skriver ikke om alt som skjer irl (mamma: spør noen om hva irl betyr) i bloggen og i år har jeg ikke skrevet mer enn to innlegg. Det er ikke fordi det har vært vinterdvale, men heller det at jeg har ikke fått prioritert bloggen. Det har nemlig skjedd en hel del og det er masse i vente. Det oppdateres også jevnlig på andre plattformer på nett; dntsor.no er jo vår hjemmeside. Den ble på samme måtte som andre hjem pusset opp på nyåret i år. Vi var lei den gamle layouten på samme måtte som andre blir lei koreapanel på kjøkkenet sitt eller den orange vasken og doen på badet. Nå er sia røddig, fersk som nybakt brød og like brukervennlig som telefonkatalogen var. Dessuten ser den ut som 1 million. I tillegg til dette har vi flere facebooksider. Turlagene har sine og DNT Sør har sin. En annen kanal hvor det skjer mye er på Youtube. DNT Sør har lastet opp 34 filmer som viser alt fra skikjøring, camper, sykkel, buldre, hytter, vasking og mer. Du kan lett slåihjel matpausa med DNT Sør sine filmer. Felles for filmene er et ganske ærlig lyddesign i form av gratis sanger på nett med et og annet utbrudd fra kameramann. Det finnes en gobit med levende musikk som er verdt en titt. Om bilde og foto så vil jeg trekke fram navn som John Alcott, Hoyte Van Hoytema og Tonino Delli Colli som overhode ikke må sammenlignes med det som gjøres i våre filmer. De er nok mer inspirert av dogmebølgen som kom i siste halvdel av 90-tallet og de siste trender som har oppstått med POVkameraene sitt inntog. Noen dypere analyse går jeg ikke inn i her, men det er mange muligheter på vår Youtubekanal. Jeg vil også trekke fram instagram og ut.no.

Det er masse moro i vente framover nå både for liten og stor. Sjøl skal jeg være med på aktivitesdager, camp, kanotur, fisketur, sykkel dag, og skoleturer. Om jeg ikke får skrevet om det her så blir det nok kanskje en film av noe av dette.

Nå kommer den delen av bloggen hvor jeg drar en Onkel Reisende Mac og kommer med noen beretninger fra mine turer som har vært i år. Det har blitt noen toppturer i området i vinter. Om en kan sette pris på toppturer som gir nedkjøringer fra 200 til 500 høydemeter så er det en bråta med muligheter. Jeg har vært på topptur på Uppstad, Holteheii ved Stavskarhytta. Holfjell, Strandenuten, opp Osdokki mot risebordet som alt liger i nærheten av Bjørnevasshytta. Jeg har også fått lagt inn en topp i nabofylket, Gaustatoppen.

Har aldri hatt så god snø ned fra Gaustatoppen før. Det var helt rått. Snøen var like homogen som klone-krigerne i Star Wars.

Hver sving gav deg den responsen du forventet og flyt var like selvfølgelig som vaffel i turisthytta på toppen. Gaustatoppen kan være en fantastisk tur, men har også opplevd en syretrip (melkesyre) uten like ned fra den toppen pga kjipt føre. Toppturen på Holfjell var helt fenomenal. Du setter bilen ved parkering på veien og begynner umiddelbar oppstigning, ingen innmarsj. Det er ganske greit å gå oppover, men en gjør lurt i å sjekke ut bratthet for å finne den tryggeste og beste ruta opp.

Utsikten fra toppen er det ingen ting å si på. Holfjell 1294 moh

Om du er gira og været er bra er det bare å gå helt til toppen for å få satt signaturen i boka der. Det gjorde vi lett. Det ble mat i sola før vi satte utfor desserten. 500 høydemeter senere var vi nede ved bilen igjen og bestemte vårs for å ta en tur opp mot Strandenuten også. Vi kjørte i sola og sløsj fra Holfjell og fikk tørr løssnø i skyggen fra Strandenuten. Gikk ikke helt til postkassa på toppen på Strandenuten fordi snøen var hard og blåst over tregrensa og vi var der for å kjøre på ski, ikke for å skrive autografer. 240 høydemeter med løssnø fikk vi. Filmen kan du se her.  Fra kl 10.30 til 14.00 hadde vi 740 høydemeter nedkjøring med mat og hele greia. Null stress, så enkelt kan det gjøres.

Det øverste bildet er hentet fra tur til Lakkenstova med styre om administrasjon 30 mars. Der hadde vi strategisamling, Den dagen kom det 15 cm nysnø fra kl 9 til 14 så vinteren var på ingen måte over. Lakkenstova det må nevnes, den hytta er helt sheriff. Det er skikkelig godt å komme inn på den hytta. Oversiktlig, koselig og lys. Jeg må si den går inn på en pallplass blant DNT Sør sine hytter for meg. Men det er ikke bare Lakkestova som jeg har vært på, både Stavskar og Bossbu har fått flere besøk. Jeg var så heldig å få ta med den nye sjefen i DNT Sør inn til Bossbu. Det er jo en rein fornøyelse å kunne vise fram noe så flott som Bossbu.

 Sjefen er like bra til vanns som til lands

Vi er innom Stavskar på vegen. Tidligere i vinter hadde vi toppturkurs på denne hytta. Det kunne lett blitt et blogginnlegg i seg sjøl, men her skal dere få noen nøkkelord og så kan dere sette historien sammen sjøl. Kveldstur, ruskevær, hyttekos, matlaging, god læring, bra gjeng, orientering, 1000 høydemeter, 50 cm nysnø og smilefjes.

Turen videre til Bossbu var i fint vær så instagram fikk noen knall fotos. Bjørn, som sjefen heter, lot seg forføre av Bossbu og sikringsbua. Det jeg liker best er å rusle inn i det store oppholdsrommet, sette meg i sofaen og se ut av de store vinduene. Sitte der og la seg hypnotisere av utsikten slik flammene gjør i et bål.

I matveien var vi eksperimentelle og tok en boks med lys lapskaus og en med erter, kjøtt og flesk. Da fikk vi to retter på en måte. Erter, kjøtt og flesk smakt best med en millimeter den kvelden. I sofakroken fikk Roxanne av The Police ny inpakning. Mens Bjørn imponerte var jeg på nivå med pianospillinga som er 4 sekunder ut i sangen. Sola og safarikjeksen gikk ned, og etter flere runder om DNT hytter var det natta. Vi våknet opp til vindvær og la en dristig plan mens hytta ble stelt til avreise. Planen var å bruke vindduken jeg hadde i sekken som seil mellom vårs på vegen hjemover så langt det lot seg gjøre. Fra Bossbu til Svellingstøylen brukte vi 20 min i et behagelig tempo. Derfra gikk vi vanlig til Stavskar. Været var fint innimellom noen småbyger, men ble til slutt utmerket sjøl om det blåste. Vi valgte å ta fram duken igjen på Rennevatn for der blåste det noe voldsomt. Vi fauk over vannet og på slutten kom det et kast som blåste vårs opp og over kneika i enden, utfordringa da var å få stoppa. Jeg lo høyt som en gal treåring på trehjulssykkel med en engstelig mor i hæla i det vi hadde toppfart på over 20 km/t. Så sjukt moro. Det gikk fort videre uten duken også, på noe fatter`n ville kaldt køddeføre. Snø en kunne slå igjennom på og et å annet myrhøl som dukka opp. På parkeringa møtte vi et turfølge som skulle innover og jeg ble starstruck da jeg så at den ene karen var Erik Verås Larsen. Legende. Egentlig burde jeg nekte han å gå inn i verneområdet for den mannen er maskin! Men det er kult med stjerner i DNT Sør sitt nettverk. Med det takker jeg for denne gang. Snakkes.

Du angrer aldri på en tur

Det har vært påkjør den siste tia og det er moro i grunn. Men det blir lite med blogg skriving, men det skal ikke være NM i meta så jeg skal ikke skrive om å skrive blogg. Jeg tenkte heller jeg ville fortelle litt om hva du har gått glipp av og anbefale å legge inn en spasertur i en travel hverdag. La oss begynne med det siste. Det er vel ikke et ukjent fenomen at flere av vårs kan ha en travel hverdag. Uten at jeg skal ta på meg rollen som livstilcoach her nå vil jeg bare fremme et forslag. Det er i grunnen like mye for å overbevise meg sjøl om å gjennomføre det også. Dørstokkmila kan være hard. Den timen i døgnet hvor du finner litt pusterom, bruk den på å gå ut av huset. Du angrer aldri på en tur ut. Alternativet er gjerne tv. Så velger du å se en time med farmen mens du dytter i deg en halv pose ostepop. Jeg er rimlig sikker på at det hadde vært en bedre følelse i etterkant om du hadde tatt den turen. Alikevel velger jeg mange ganger  tv (aldri farmen) istedenfor tur og unskylder meg med at jeg er sliten og vil bare koble av foran skjermen. Men hver eneste gang jeg velger tur, enten det er på ski, sykkel eller beina så angrer jeg aldri på det. Har aldri angra på en tur.

Siste uka i februar fikk jeg masse fine turer gjennom jobben. Dørstokkmila er fraværende og det er harmoni. Jepp jeg refererer til den følelsen som ei nypussa tann har det, eller følelsen klesvasken må ha i det de er ferdig i maskin og skal få henge rolig til tørk. Ting kommer i vater av å komme seg på tur. Sliter du også med dørstokkmila så meld deg på en DNT tur og det er umiddelbart lettere når en har forpliktet seg #reklame. Først var det ei helg med toppturkurs på Stavskar.Været Var ikke det beste, men læringen var desto bedre. Stavskar er i koselig lita hytte å tilbringe ei helg på. Vi var en fin gjeng som fikk ei gulrot på slutten av kurset i form av ei nedkjøring i fantastisk snø. Det kan du se film av her

På mandagen bar det opp på ungdoms camp på Bjørnevasshytta. Iløpet av dagene der oppe så hadde vi trugetur, topptur, skileik og mye mer. Det var vind og noen frøys på turen men jeg er sikker på at ingen angret på at de tok den.

Her på toppen av Kleivsnuten titta sola fram litt bak skyene. Det er også laget film fra denne campen som du kan se her

Jeg var også så heldig å få være med voksenopplæringa i Valle på skitur. For mange av dem var det deres aller første gang på ski. Vi hadde en knalltur i løypene på Brokke og ingen angret på at de var med sjøl om det ble en del fall. Så ta turen folkens.

En Romjulsdrøm

Godt nytt år godtfolk.

Årets julemotiv på postkortet.

Har du noen gang tenkt at romjula er akkurat som filmene som vises på tv denne perioden. Du har sett det før. Men du ser det gjerne en gang til fordi det er koselig. I år så tenkte jeg at jeg ikke skulle se disse filmene. Jeg ville bytte ut julekaker, brus, kveldsmat,  venner og slekt med en fin tur i skogen. Snø finnes det ikke på hjemtraktene, så det blir en spasertur. Familien er jo i fistel etter et så sjokkerende utsagn, men jeg lar meg ikke rokke selv om det lokkes med smultringer, middagsrester  og ubegrenset med brus. Så prøver de skremsels taktikk, det blir fort mørkt, det er kaldt, har du ikke telt? Jeg beit ikke på og hadde bestemt meg, men det var ikke verre enn at pappa kjørte meg den første biten av turen og mamma tok med Senny for å følge meg noen kilometer inn i skogen. Senny er bikkja vår, 13 år gammal elgebikkje med enormt jaktinstinkt for alt som er på kjøkkenbenken, og gjør ukentlig tokter som gir resultater. Hu er ikke lenger så gira på å gå tur, men får hu bli med noen kilometer i noe som kan minne om jaktbil og du har klær med bållukt og sekk blir hu kjempe klar og vil gå først. Slike turer er gull for gamla.

Et støkke oppi skogen sier jeg snakkes til mamma og Senny og fortsetter aleine. Jeg går av stien og freestyler inn i tåka. Jeg har en baktanke med denne turen om at jeg skal friske opp og vedlikeholde friluftsliv egenskapene. Orientering i tåke er ikke så lett og jeg følte som Hellbillies ei beite at jeg rota rundt i et narrespell. Jeg fant igjen oversikten og staka ut en kurs.

Når tåka letta blei det knallfint.

Kursen jeg staka ut traff rett på Selsli hytta, men ikke helt som jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Det er viktig å vedlikeholde ferdigheter som orientering eller så mister du dem, det er som vi sier: Er det lenge sia sist du åt suppe kan du fort bli brent.

Selslinatten er det åpenbare topptur valget i nærheten, men det er en av de få plassene jeg faktisk har vært på flere ganger. Så da gikk jeg heller på Rupefjell som jeg aldri har vært på og som var litt mer i retningen jeg skulle i seinere. Dette er ikke noen topp som stikker seg ut, så for å få følelsen av at jeg gikk opp på en topp valgte jeg en bratt tilnærming som gav den rette følelsen, som da er slit, sleipt og et ønske om snart være oppe.

Fra toppen så jeg Jonsknuten som jeg heller aldri har vært på.

En av utfordringene ved å være på tur 25 desember er at det blir fort mørkt. Jeg peila derfor ut kursen og gikk meg innpå turiststien som jeg fulgte til en kolle jeg likte. Bak den fant jeg litt le for vinden og det var mye ved i nærheten. Her lagde jeg leir. Presenning ble satt opp, ved hentet og bål fyrt. Menyen i dag var avansert, middagen hadde 3 ingredienser, da er det fort gjort og få kløna det til. Pastaen måtte kokes, når det var gjort hadde jeg oppi ferdig stekte kyllingbiter og blanda inn pesto. Ferdig arbeid.

Det blir lange kvelder når mørket kommer allerede i 4 tia, men tia går til matlaging, koking av vann, ordne med ved, utbedring av leir, dobesøk og ikke minst lese bok.  Til Jul fikk jeg boka “Det vakre spillet. Engelsk fotballs historie (uten alt det kjedelige)” Med hodelykta i panna satt jeg og humret meg gjennom sidene i boka. Det må sies at det har vært noen karakterer oppigjennom. Dette er ei bok om fotball også for de som ikke ser fotball. Jeg valgte å legge med i påsan i 8 draget og fikk da merke hvor klar og fin månen var. Den lyste rett inn i boligen min og jeg trengte nesten ikke lykt for å lese lenger.

Måne og bål gjør det de kan best.

Jeg fikk jo ikke sove der jeg lå, så jeg leste litt mer og hørte på podcast før drømmeland kom i 11 tia. Der likte jeg meg såpass godt at jeg sto ikke opp før over klokka 9 dagen etter. Da var det i gang med et av høydepunkta på tur, steike bacon til frokost. Bacon er godt til alt, disse ble spist sammen med polarbrød. Polarbrødet som senere skulle vise seg å bli en av flere mistenkte. Men det kommer vi tilbake til.

Etter frokost bryter jeg leir og starter på dagens vandring. Starten er fantastiske med flott furuskog med artige trolske fasonger og for en som er glad i bål er det en gottebutikk. Dessverre er dagens etappe ned til sivilisasjonen igjen fordi jeg vil over på andre siden av riksveien, men før jeg kommer så langt fikk jeg tatt et kult bilde av Hengsvann eller himmelen over om du vil.

Det blir en del bilder når en er så heldig med været. På min vei passerer jeg Elvetun som er samlings lokalet i Jondalen, der har fatter `n satt ut ei flaske med solbærsirup. Ikke dårlig å ha matstasjon på en så kort tur. Det å gå 150 meter på riksveg når en er på fjelltur er kjedelig og lite motiverende, men det må til for å få den turen en planla. Det er som å smøre klister på ski før tur, eller spise cocotwisten som er igjen til slutt. det er ikke moro eller godt men det må gjøres for at det skal bli rett.

Jeg går lenge på hyttevei før det bærer ut i skogen igjen. Finner også her mye finn furuskog, men det er mye flere hytter i området. Det kuleste jeg så var ei seter med egent utendørsbasseng. Bassenget var gravd i myra med innløp og utløp. Jeg syntes det er røddig at ei hytte har utedo og ikke innlagt strøm stiller med badebasseng.

Etter hvert som mørket kommer er det best å finne leir. Leieren er omringet av hytter, men alle er på betryggende avstand. Også her er det masse ved i nærheten, så bålet blir fyra på 1 fyrstikk uten juks. Endelig litt Monsen kaliber. Pressending er satt opp og middagen lages.

Digg italiensk gryte.

Etter middagen var det nok en gang en gang for historietime med Thomas Aune og Aleksander Schau. Mens jeg satt og koste meg foran bålet, følte jeg nok en gang at noe ikke var helt på G. Jeg hadde fortrengt det litt hele turen så jeg kunne jaggu fortsette med det. Det ble kaldere, men en fin kveld og jeg gikk i påsan i halv 9 tia. Der lå jeg varm og god, da jeg kjente jeg måtte på do. Å gå ut av en varm sovepåsa for å gå på do er like kjedelig som å miste vannet når håret er fult av sjampo. Du tenker kanskje nå at det er vel unødvendig å snakke om dobesøk for andre gang på denne turen. For en usmakelig blogg, men kjære leser du veit natur`n er bruttal. derfor trekker jeg fram også de opplevelsene som ikke bare er en dans på frossen lyng. Tilbake i påsan igjen og like varm, men etter 20 min så må jeg på do igjen, rekker ikke kle på meg bukse å jakke denne gangen. Bare sko og dopapir er med bort til først busk.

Nå innser jeg at det er slik natta skal være, da tenker jeg i mitt stille sinn. Det er ikke Love Actually, julebrus eller kaker jeg savner, men ei porselentrone med varmeovn ved siden av. Jeg kryper til korset og ringer hjem. Det er et nederlag like bittert som Norge mot Ungarn. Vi avtaler møtested og jeg rydder leir. Skuffa begynner jeg å traske i retning av vei. Eneste positive er at jeg for trent på nattorientering som det er alt for lite av. Jeg finner veien og følger den foruten noen små turer i skogen igjen. Mens jeg går lurer jeg på om det var vannet jeg drakk, kyllingen jeg spiste, det mugne polarbrødet eller noe annet som hadde skylda. Uansett hva det var så gav det en litt kjip slutt på en ellers bra tur. Dagene som kom var ikke noe å rope hurra for, og en kan undres om det er kroppens måte å si at i romjula så krever den, sofa med film på tv, julebrus og kaker og muligheten til å maule ribbe i ny og ne.

Sauesanking

Det var en fin dag

Søndag 20.9 fikk jeg være med på sauesanking for første gang. Det var flott å få fylt det hullet på CVen. Jeg syntes det er fint å kunne oppfylle eventuelle stereotopier folk måtte ha om en kar som kommer fra ei bygd med litt over 400 innbyggere. Som jeg var inne på i min første blogg(Et sted må det starte) så har jeg nok mangelfull bagasje eller jeg tok nok feil da jeg henta det ut fra rullebåndet. Jeg hadde jo ikke den oversikten på friluftsliv som jeg trudde før jeg la i vei på tur til Fagernes, og det er mange aspekter som ikke er på plass enda. Fremdeles i dag er det kun bjørk, furu, bresk og gran jeg med sikkerhet kan peke ut av trær. Ikke spør meg om planter fugler eller andre dyr. Min kunnskap er nok begrenset til det du finner i “Min første dyrebok” for 4 åringer. Det er flaut, men jeg får ikke den informasjonen til å sitte. Derimot kan jeg i et klart øyeblikk fortelle deg hvor bra Peter Weller fra Robocop (1987) stemmelegger Batman i The Dark Knight Returns part 1 og 2. Slik informasjon får ligge i min minnebank noen uker før det blir erstattet av lignende, derfor har jeg ikke funnet plass til flora og fauna.

Tilbake til hovedsaken, jeg var med på sauesanking. Er du nysgjerrig på åssen type sau så kan jeg fortelle at det var av typen, hvit, svart og brun. Det er samme måtte mamma forteller åssen bil noen har. Den kan være gul, rød osv merket er ikke så viktig. Heldigvis finnes det bare to typer sau i Setesdal; langrova og stuttrova.

Oppmøte sted var Brokkestøylen kl 8.00. Jeg ble utstyrt med jaktradio og vi avtalte hvor alle skulle gå. Etter å ha delt vårs ytterligere opp etter en rask prat oppi skogen ble jeg gående sammen med Håvard som hadde masse erfaring og Bendik som hadde litt mer erfaring enn meg tross han bare var 10 år. Ruta vår gikk opp mot Løefjell. Vi skulle i samarbeid med de andre få sauene ned mot Haugland.

Bendik sjekker saltstein på Løefjell.

Nå har dere fått servert to bilder fra denne dagen og jeg trur også dere tenker at det så slettes ikke feil ut. Været var knall hele dagen og det var rein fornøyelse å gå på sauesanking. At vi hadde jaktradio var ikke det eneste som minna om det å gå på jakt. Vi måtte ha følerne ute og ta det rolig der vi var ute og rusla. Håvard ropte, eller hoia som jeg ville ha sagt, en gang i blant. Det reagerte sauene på og vi kunne høre bjellene. Vi hørte hoi i hele området som det gav også oversikt om hvor de andre var. Det gav også inntrykk at sauesankinga ble gjennomført med THX sorround sound.

Vi lå litt i framkant og tok vårs en liten rast med noen skiver. Mens vi satt der å spiste kunne vi høre bjeller i nærheten. Da var det om å gjøre å gå innpå pent og pyntelig fra rette kanten for å lede dem i retningen vi ønsket. Se for deg en elefant i sokkelesten smyge seg inn på leverposteien bakfra. Det gikk etter planen og vi fortsatte rolig etter. Neste gang vi traff på dem var det å gjenta prosedyren. Men denne gangen litt som en MF 135 ruller seg inn i bjørkeskog for vedhogst. Det mest spennende var når det kom sauer bak vårs som dem andre hadde sendt av gårde. Da måtte vi snike vårs ut av ruta så de passerte forbi. Jeg kjente da på den samme følelsen som jeg hadde når vi leika gjemsel eller boksen går på barneskolen.

Her kan vi se sauen oppe på berget. Det er etternøleren for de andre har gått.

Når vi ledet sauen på denne måten så delte vi vårs opp. Bendik var med meg en runde og så var jeg alene. Det kunne ikke gått bedre når jeg var aleine. Ned en tett og småbratt rygg gikk sauene akkurat dit jeg ville ha dem. Eneste dramatikk var at jeg tråkka uti et hull så boksa spjæra som slim fit jeans på en småhissig DR, Bruce Banner. Det ble da klart at dette var siste turen med denne buksa.

Desto lenger ned vi kom jo tettere ble skogen før det igjen gikk over til litt mer åpent terreng. Vi traff på noen av de andre lenger ned og jeg fikk gå den siste biten med Morten og Anita som hadde med seg bikkjer. Det låt både i bikkjer og mennesker ei beite der. Så eventuelle sauer må ha trudd det var åsgårdsreia som var i hælane på dem.

Etterhvert som vi roa vårs ned tok deg seg opp lenger nordover. Å høre på jaktradioen da var spennende saker. Det var fult på høyde med radioteaterets Dickie Dick Dickens hva angikk spenning og humor. Meget dramatisk var det å høre om utbryterne på Storås. Jeg gikk også forbi en plass som NRK skal spille inn en episode av “Der ingen kunne tru at nokon kunne bu”

I det store og det hele var dette en brillefin dag. Jeg syntes det er viktig at slike tradisjoner blir holdt i hevd og det er en del av vår kulturarv som må ivaretas. Kanskje om 50 år sitter bonden i stua og styrer droner når sauene skal hentes. Høres litt stusslig ut syntes jeg