Jeg var på grunnlegende turleder kurs i regi av DNT Sør i for ei lita beite sia. Det var en ulidelig gama affære. Vi var 8 deltagere og kursleder Per Thomas. Sammen skulle vi se på temaer som kart og orientering, leirplass, påkledning, pakking av sekk, risikovurdering, fyre primus og bål og matlaging. Det ble gjort over to kvelder fra kl 17 til kl 22. Så det var et særdeles innholdsrikt kurs.
Viktig å ta bilder fra hver vår kant.
På bildet er vi i gang med å se forskjellige typer kart. Målestokken er forskjellig på et turkart og et orienteringskart. På et orienteringskart ville antagelig huskestativ i hagen din vært avmerket bare det hadde stått der i mange nok år, mens på et turkart må hytta di nøye seg med å være en liten svart prikk. For å lære seg kjennemerkene på kartet så hadde vi en liten stafett. Da blei det god kok og varme i dem som hadde syntes det var noe kjølig. Vi var nå delt i grupper og hver av gruppene skulle sette ut tre poster der de var merket av på kartet. Det er helt vilt hvor fort en går rundt i et orienteringskart i forhold til et turkart. Du kan kaste stien som går 1 cm på kartet her og store søledammer er avmerket likt som fine små ørret vann på et turkart. Så bare slapp av om det ser langt ut på kartet. Er det fint terreng så kan det være fort gjort.
Etter vi hadde satt ut våre poster skulle vi finne postene til en annen gruppe. Sjøl om en 15 år gammel versjon av meg høyst sannsynlig ville blitt skuffa, trist og litt kvalm, så må jeg innrømme nå at orientering er ganske så gøy. De som kjente meg da, veit at den innrømmelsen sitter langt inne. Det er moro å kunne forstå kartet og finne fram dit en skal og posten viser at du har nådd dit mål. Det er udiskutabel mestring en føler i det øyeblikket posten dukker opp.
Del to denne dagen var å lage bålplass, sanke ved og etterpå lage mat på bål. I kjent stil så begynner jeg å blø fra en finger. Denne gangen var jeg ikke uforsiktig med verken sag, kniv eller øks. det var en spiss stein. Men det hører med, Jeg har knapt nok vært på tur uten at det skjer. Jeg husker fra en skoletur i 3 klasse på barneskolen hvor jeg skar meg med kniven. Fra der jeg satt og bort til lærerne ble det røde flekker i snøen og den ene læreren og vaktmesteren syntes det var trivelig for det var akkurat som å være på jakt. Men tru ikke at jeg venner meg til det. Jeg veit at fra jeg ser at jeg blør så har jeg bare noen minutter før jeg blir uvel. derfor gjelder det å få dekt det til fortest mulig. I de verste tilfellene har jeg gjemt det i votten eller lomma. Ute av syne ute av sinn.
En kombinasjon av de beste forslagene til bål ble gjennomført på en allerede etablert bålplass. Det er lurt å bruke noe som allerede eksisterer for bål setter sitt merke på naturen, Jeg vil å få fram til alle regelryttere der ute at dette var før 15 april så klart. På bålet skulle det lages varme eplebåter i sukker og kanel, vaffel, en brødvariant og det jeg gledet meg mest til, koke egg i potet. Man tar en ganske stor potet og huler den ut. Så har man egget oppi og setter lokket/toppen på med tannpirkere. Pakk inn i folie og legg på bålet. Det tok lang tid. Jeg trur jeg venta en halv time, men jeg var litt feig med varmen å redd for å lage kull. Egget blei perfekt men poteten burde hatt litt mer tid på seg.
Ser ganske bra ut
Etter bespisning var det å sørge for sporløs ferdsel før vi orienterte vårs ut til parkeringen i mørket. Vel ute avtalte vi oppmøte for morgendagen og oppgaver som skulle presenteres neste dag.
Dag to av kurset ble innledet med at at oppgavene ble presentert. Det dreide seg om påkledning, pakking, turleder rollen og risikovurdering. Dagens hovedtema var bruk av kompass og diverse kokeapparater. Noe vi begynte med, og som alle burde prøve er å gå rett fram med bind for øynene. Det er ikke så lett som du kanskje trur. Med den erfaringen rikere så kan en jo tenke seg åssen det er å gå på fjellet i tett tåke og møkkavær. Da er det ikke lett å orientere seg og ser en nytten i å kunne bruke kompasset godt. Derfor trente vi på å bruke kompasset så vi slipper å bli like glad for å finne ei Krasafaren Steinbu som Arne Moslåtten.
Det er mye å velge imellom av kokeapparater og vi testa 3 forskjellige. Det gikk het for seg da noen hansker var i fyr og flamme pga litt overtenning hos deltageren. Men det er en nyttig erfaring og det er mange som har brent seg på det tidligere uten at planene om å bli turleder har gått opp i røyk. Det er bare å stå på videre for å vise at en har en glød å brenner for det. Da vil ikke turleder gnisten slokke. Men understreker nok en gang risiko og sikkerhet med kokeapparat er et brennhet tema for hver tur.
Omsider fikk vi kokt vann til kaffe og toddy. Etter at det var konsumert skulle hver og en av deltagerne være turledere for en etappe. Det var blitt mørkere og det var på tide med hodelykt når vi gikk på sti. Jeg syntes det var en god gjeng som hadde ansvaret og viste veien. Ekstra stas er det alltid når noen kan fortelle noe om området vi befinner vårs i. Enten det er kulturminner eller andre historier. Vi rundet av kvelden i mørke, med utdeling av diplom og lue.
Dette er veldig godt satt sammen og gjennomtenkt opplegg, som gir lyst til å ferdes på tur og større trygghet til å ta med flere.
Så håper jeg å se denne gjengen på tur for og med DNT sør i framtiden, sjøl om kursholder Per Thomas får Evil eyes i mørket.
Øvre Setesdal Turlag 