Med tjukkaser til fjells.

Det er ingen spøk å ta med seg tjukkaser til fjells, det kan være tyngre enn vanlig, men gleden når det funker er også stor. Vi måtte søke om å få ta med tjukkasene inn i verneområdet som Sloaros ligger i og fikk et positivt svar. Disse tjukkasene jeg snakker om er DNT Sør sine siste tilskudd av leiketøy. På engelsk blir de kalt fatbike.

Vi var et reisefølge på ti deltagere og to turledere som møtte opp på Hovden skisenter sin parkering. Sammen skulle vi ta vårs inn til Sloaros ved hjelp av våre hjulbeinte venner- fatbikene. De første bratte harde høydemetrene tok vi i heis, alle var enige om at det var en overkommelig etappe. Det tok seg godt betalt per høydemeter, men det var helt OK å slippe det på sykkel. På toppen av heisen kunne ferden begynne for alvor. 5oo meter ut på stien kom den første punkteringa. Ser man på en tjukkassykkel så tenker man fort at detta er ikke noe en punkterer med. Så skrekkelig feil kan en ta. Store bøse dekk med tynne vegger er ikke all verden. Her måtte jeg fram med lappesakene kjøpt for 19 kroner på Biltema. Det eneste som var dårligere en lappesakene hvor limtuben hadde lekket litt var min kompetanse på lapping. De siste åra har jeg brukt lapper med lim på og fikk overhodet ikke til denne krevende kombinasjonen med lim og lapp. Jeg satte så derfor inn en ny slange og begynte og pumpe. Med små pumper viste dette seg å være en jobb på linje med luftmadrass-uten-pumpe-på-stranda-blir-nødt-til-å-bruke-munn-og-egen-lungekapasitet-metoden. Med slitne armer syklet vi videre.

Denne sykkelen med dens eier fikk testet gjørmebad på Hovdens høytliggende spaavdeling.

Været var komfortabelt, ikke kaldt eller varmt og vi ble spart for regn. Det var bra for vi fikk en litt trøblete start på turen. I tillegg til gjørmebadet som gikk helt fint kom dagens andre punktering bare litt over en kilometer inn.

Dette skulle vi få erfare hele fire ganger på vår ferd inn mot Sloaros. Heldigvis hadde Per Thomas både bedre lappesaker og lappeferdigheter enn meg. Det verste var nok uansett det å pumpe luft i hjulet igjen. Det ble kjørt stafett for å ikke gå i kjelleren med pumpa.

Ideen bak turen var ikke hovedsakelig at vi skulle på sykkeltur, nei det var mer at vi skulle på eventyr eller oppdagelsesferd med syklene. Det er vesentlig at deltagerne har den innstillinga, for det er på ingen måte noen grusveg vi sykler på. Vi ble allikevel positivt overasket over hvor mye som kunne sykles. De med mest sykkelerfaring syklet sikkert 80% av hele vegen. Ruta vi valgte var over Stølsgarsnuten som er litt mer utfordrende enn DNT stien opp til Krosslosskaret. Veien fra Krosslosskaret og videre var moro, mye kunne sykles og det var mange fine partier.

Vi røyk en kjede også på dette partiet bare for å fylle kvoten for mekaniske problemer. Vi var forberedt og hadde både kompetansen og utstyret vi trengte for å ordne det. De siste kilometerne inn mot hytta viste vi at kunne være krevende, derfor la halvparten av gjengen igjen syklene der og gikk siste delen inn mot hytta.

Lynet slo ned i lunsjen og sendte syklene i bakken, turleder Per Thomas lurer på om han vil få liv i jernhesten mens han tygger konsentrert på nistematen sin.

Sjarmøretappen inn til Sloaros

Inne på Sloaros ventet et dugnadslag som jobbet med ei ny bru. Frivillige, som dem, er uvurderlige for DNT over hele landet. Tenk på jobben som ligger bak neste gang du går på sti og ser merke som er malt på steinen eller bruker brua over elva.  I tillegg til  dugnadsfolket var det to hester med ryttere der inne. Det er så tøft! Hadde det ikke vært for at hest er verdens tredje mest skumle dyr, skulle jeg gjerne dratt på tur med noe slikt. Det er noe med å skræve over flere hundre kilo med ukontrollerbar masse, som jeg sliter litt med. Rytterne var veldig tilregnelige og hyggelige. Det kom flere og flere til hytta. Elever fra Hovden vgs, venninner, far og sønn. Antallet ble derfor så stort at Hovden skigymnas måtte sove på gulvet i stua. Jeg og en annen deltager tok gulvet i annekset.  det var stufullt med andre ord. Allikevel ble det aldri noe bråk, verken fra sørlendinger, rogalendinger, østlendinger, ja heddølingen  oppførte seg eksemplarisk. Det er rart det kan være så mye bråk ellers i verden når detta gikk så bra. Det hjelper jo på at alle kan kose seg med lys og brun lapskaus blant annet.

Dagen etter satte vi av sted i fint vær men det skulle vise seg å være lurint, for med skyer foran sola var det kaldere i dag. En av syklene hadde mista skruen som holder den bakre bremsekaliberen på plass. Det er ikke noe å trakte etter akkurat. Men så hadde vi en deltager som helt ubevist tok et valg der han syklet på stien ut fra Sloaros. Universet hadde gitt han en mulighet om å lykkes i noe som har umulige odds. Han kunne enten ta jackpoten i Vikinglotto med lykketall og full servering eller han kunne finne en svart 5 mm skrue et eller annet sted på den 14 km lange stien mellom Sloaros og Hovden. Skjebnen ville det slik at det var skruen han fant. Det er så og si umulig!!!!  Det er slike tilfeller som får en til å lure hvilke prioritering mirakler har og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne hatt om tilfeldighetene ikke ville ha det slik at den skruen skulle finnes igjen.

Bildekavalkade.

Vi kom unna med bare en punktering på hjemvegen. Fra Krosslosskaret var det konstant sykling på nesten alle til vi var nede i skianlegget. Vi valgte å sykle opp på vegen i skianlegget hvor vi delte gruppa slik at de som ville kunne kjøre DH løypa og de andre fulgte vegen. Jeg kjørte DovnHill løypa med 4 andre. Da la jeg merke til at det er forskjell på V10 en min som har 200mm vandring i demperen og fatbiken. Jeg var så gåen i armene at jeg trudde jeg sku gå på veggen. Men moro, det var det. Syklene fikk seg en velfortjent vask i bunnen og deltagerne ble ønska vel hjem. Avslutningsvis vil jeg demonstrere en meget kompetent kobåystrekk i lunsjen av undertegnende.

Jeg har en drøm

Nå er mer eller mindre våren igang, sjøl om det ligger mye snø på fjellet ennå. 14 mai hadde jeg en av sesongens desidert beste ski dager på Hovden. Været var blåfugel og faktor 50. Føret var nydelig vårsnø som gav muligheter til å kjøre over alt. Men jeg har allerede begynt å skifte beite, skia blir byttet ut med sykkel. Jeg er ikke landeveis sykelisten, min lidenskap ligger i å komme seg fra et punkt som ligger betydelig høyere enn endepunktet. Det skal gå nedover hele veien, såkalt downhill sykling, utfor på norsk.  Å komme seg opp til startpunktet skal ikke sykles for det er ikke sykkelen egnet til. Å sykle med 20 cm vandring framme og bak i demperne i oppoverbakke er omtrent som å ha 400 meter sekkeløp på en bane av tjukkaser. Framdrift fraværende. Det er også uhørvelig tungt. Det finnes så klar en mellomting, men jeg har ikke økonomi til å ha 4 forskjellige sykler.

Derfor blir sykkelen ofte trillet opp, er du heldig får du kjørt bil opp og det beste av alt er heisbasert. Det finnes skianlegg her til lands som har tatt til vett å innsett at de kan være en helårs geskjeft. De tilbyr sykling i løyper de har laget, hvor en bruker heisen til å komme opp. Disse anleggene kommer i forskjellig størrelse og i hvor stor grad de har satset på dette. Kongen på haugen i Norge er Hafjell. De har løyper i verdenklasse og kjøper inn nye sykler i titalls hvert år for å leie ut. De er størst, men det finnes også anlegg som ikke satser så stort. Det kan være like moro å kjøre i dem en dag eller to. Her er mitt ferie tips for sommeren, dra til Hafjell lei utstyr og gi det to dager i deres løyper. Du kommer aldri til å se deg tilbake. Det var akkurat det som skjedde med meg.Det er så sjukt moro. Det trenger heller ikke være så skummelt om du trur det, det finnes flere snille løyper og det er du som bestemmer farten, ikke sykkelen.

Det er en fordel å ha en sykkel som er laget for denne type bruk. Jeg veit det er dyrt men jeg fant sykkel til folkelig pris som jeg er veldig fornøyd med. Sjekk finn.no ofte for å se om det du er ute etter finnes der. Nå bor jeg i Valle Setesdal og det er større avstand til vennene jeg pleide å sykle med, men jeg ser det er mange muligheter for veldig god sykling her i dalen. I tillegg til mange gode stier så skal det bygges ei løype i Brokke alpinanlegg. Det ser jeg ulidelig mye fram til. Den 10 mai i år hadde fikk jeg med 10-12 stykker på sykkeltur ved Gloppefoss. Jeg hadde det knallmoro og jeg trur ikke jeg var alene om det. Vi fikk til og med laget en film fra den dagen, som kan ses her.

Her ser du gjengen klar for moro. Det er her overskriften kommer inn, den ikke så reint lite klisjéfylte saken om å ha en drøm. Det er kun Clint Eastwood og et fåtall andre cowboyer som får konseptet ensom rytter til å være kult. Jeg vil helst ha med flere å dele de gode opplevelsene med. Derfor håper jeg det blir en like stor selvfølge for hyttefolka i Brokke å ha downhillsykler som ski. Jeg håper hver eneste konfirmant i Valle blir utstyrt med sykler, hjelm og brynje. Like gira som harabikkjer på redbull hever de seg ut bakken i Brokke med rullegardin og hønn under hjelmen.

Å NÅ REKLAME:

1 mai i år var jeg på det som het Nesbyen freeride camp tidligere (Jeg liker ikke det nye navnet som er Trail camp). Det fungerer på den måten at de har et stort nett med stier som er tilrettelagt for sykling. Vi blir kjørt opp i minibuss med syklene på hengeren, så er det bare å velge å den sti en ønsker på veien ned igjen. Se på bilde hvor lykkelig en kan bli av et slikt opplegg.

Det ser litt ut som kompisen min prøver å holde inne en fis, men lykkelig læl.

Jeg har holdt på med masse oppigjennom åra fra fotball til folkedans, men sjelden møtt et mer inkluderende miljø som det her. Du må bare leve med at du må lære deg visse uttrykk for å kommunisere og forstå de andre, men slik det er i de fleste interesse grupper. For å nevne noen scrub, stoke, gap, table, chicken run, bail, flow, whip og case er alle engelske ord som blir fornorsket og hyppig brukt. På kvelden etter en har sykla hele dagen blir det alltid skruing og justering på sykelen. Sjøl om alt funka bra blir det skrudd på sykler utenfor hver eneste campinghytte og telt. Jeg blei med på dette også, og det hadde ingenting med å gjøre at det var 1 mai kveld og vi ikke fikk handla øl på butikken…

Punkteringer er en del av gamet, så en kan lære seg til å bytte slange først som sist. Lappe slangen kan en gjøre når en kommer hjem igjen. Du får kjørt stier som har kjempeflyt, mens noen ligner ei steinrøys, eller på partier bygd opp i tre. uansett så har du et smil om munnen og du veit at lukta i minibussen blir verre og verre for hver tur som går. Til slutt er det en rullende gymbag på tur.

Du trenger ikke kjøpe det grommeste utstyret med en gang, sykle med det du har og invester gradvis som interessen blir større. Jeg kjøpte alt brukt, og sjekka ut før jeg handla noe nytt. Masse tilbudsvarer rundt forbi. All sykling er gøy, så ta med en gjeng og finn en sti eller grav opp hagen hjemme for å lage pumptrack og hopp. Den blir ikke brukt til noe uansett.

Pumptrack.

Trenger du mer inspirasjon. Gjør Pinkbike.com til din oppstartside.