Sauesanking

Det var en fin dag

Søndag 20.9 fikk jeg være med på sauesanking for første gang. Det var flott å få fylt det hullet på CVen. Jeg syntes det er fint å kunne oppfylle eventuelle stereotopier folk måtte ha om en kar som kommer fra ei bygd med litt over 400 innbyggere. Som jeg var inne på i min første blogg(Et sted må det starte) så har jeg nok mangelfull bagasje eller jeg tok nok feil da jeg henta det ut fra rullebåndet. Jeg hadde jo ikke den oversikten på friluftsliv som jeg trudde før jeg la i vei på tur til Fagernes, og det er mange aspekter som ikke er på plass enda. Fremdeles i dag er det kun bjørk, furu, bresk og gran jeg med sikkerhet kan peke ut av trær. Ikke spør meg om planter fugler eller andre dyr. Min kunnskap er nok begrenset til det du finner i “Min første dyrebok” for 4 åringer. Det er flaut, men jeg får ikke den informasjonen til å sitte. Derimot kan jeg i et klart øyeblikk fortelle deg hvor bra Peter Weller fra Robocop (1987) stemmelegger Batman i The Dark Knight Returns part 1 og 2. Slik informasjon får ligge i min minnebank noen uker før det blir erstattet av lignende, derfor har jeg ikke funnet plass til flora og fauna.

Tilbake til hovedsaken, jeg var med på sauesanking. Er du nysgjerrig på åssen type sau så kan jeg fortelle at det var av typen, hvit, svart og brun. Det er samme måtte mamma forteller åssen bil noen har. Den kan være gul, rød osv merket er ikke så viktig. Heldigvis finnes det bare to typer sau i Setesdal; langrova og stuttrova.

Oppmøte sted var Brokkestøylen kl 8.00. Jeg ble utstyrt med jaktradio og vi avtalte hvor alle skulle gå. Etter å ha delt vårs ytterligere opp etter en rask prat oppi skogen ble jeg gående sammen med Håvard som hadde masse erfaring og Bendik som hadde litt mer erfaring enn meg tross han bare var 10 år. Ruta vår gikk opp mot Løefjell. Vi skulle i samarbeid med de andre få sauene ned mot Haugland.

Bendik sjekker saltstein på Løefjell.

Nå har dere fått servert to bilder fra denne dagen og jeg trur også dere tenker at det så slettes ikke feil ut. Været var knall hele dagen og det var rein fornøyelse å gå på sauesanking. At vi hadde jaktradio var ikke det eneste som minna om det å gå på jakt. Vi måtte ha følerne ute og ta det rolig der vi var ute og rusla. Håvard ropte, eller hoia som jeg ville ha sagt, en gang i blant. Det reagerte sauene på og vi kunne høre bjellene. Vi hørte hoi i hele området som det gav også oversikt om hvor de andre var. Det gav også inntrykk at sauesankinga ble gjennomført med THX sorround sound.

Vi lå litt i framkant og tok vårs en liten rast med noen skiver. Mens vi satt der å spiste kunne vi høre bjeller i nærheten. Da var det om å gjøre å gå innpå pent og pyntelig fra rette kanten for å lede dem i retningen vi ønsket. Se for deg en elefant i sokkelesten smyge seg inn på leverposteien bakfra. Det gikk etter planen og vi fortsatte rolig etter. Neste gang vi traff på dem var det å gjenta prosedyren. Men denne gangen litt som en MF 135 ruller seg inn i bjørkeskog for vedhogst. Det mest spennende var når det kom sauer bak vårs som dem andre hadde sendt av gårde. Da måtte vi snike vårs ut av ruta så de passerte forbi. Jeg kjente da på den samme følelsen som jeg hadde når vi leika gjemsel eller boksen går på barneskolen.

Her kan vi se sauen oppe på berget. Det er etternøleren for de andre har gått.

Når vi ledet sauen på denne måten så delte vi vårs opp. Bendik var med meg en runde og så var jeg alene. Det kunne ikke gått bedre når jeg var aleine. Ned en tett og småbratt rygg gikk sauene akkurat dit jeg ville ha dem. Eneste dramatikk var at jeg tråkka uti et hull så boksa spjæra som slim fit jeans på en småhissig DR, Bruce Banner. Det ble da klart at dette var siste turen med denne buksa.

Desto lenger ned vi kom jo tettere ble skogen før det igjen gikk over til litt mer åpent terreng. Vi traff på noen av de andre lenger ned og jeg fikk gå den siste biten med Morten og Anita som hadde med seg bikkjer. Det låt både i bikkjer og mennesker ei beite der. Så eventuelle sauer må ha trudd det var åsgårdsreia som var i hælane på dem.

Etterhvert som vi roa vårs ned tok deg seg opp lenger nordover. Å høre på jaktradioen da var spennende saker. Det var fult på høyde med radioteaterets Dickie Dick Dickens hva angikk spenning og humor. Meget dramatisk var det å høre om utbryterne på Storås. Jeg gikk også forbi en plass som NRK skal spille inn en episode av “Der ingen kunne tru at nokon kunne bu”

I det store og det hele var dette en brillefin dag. Jeg syntes det er viktig at slike tradisjoner blir holdt i hevd og det er en del av vår kulturarv som må ivaretas. Kanskje om 50 år sitter bonden i stua og styrer droner når sauene skal hentes. Høres litt stusslig ut syntes jeg