Så viktig er det, at mange vil kanskje si at vi har gått til sengs med fienden i vår trang til å forsikre tryggere ferdsel i fjellet. (Oi, veldig bastant og viktig overskrift etterfulgt av spennende tabloid ingress)
La vårs spole noen år tilbake til begynnelsen. Undertegnede ble kontaktet av Roger Aukland fra Wright kjøreskole med en forespørsel. Kunne jeg komme å ha ei teoriøkt for elever som tar snøscooterlappen om kart og kompass, og snøskred? Timeplanen ble sjekka og sjefen ble spurt, vi fikk grønt lys og kjørte på. Etter den første vinteren hvor det teoriøkter inne jeg hadde, evaluerte vi og kom fram til at elevene ville lære enda mer om vi fikk til ei praktisk økt ute etter teorien. Som sagt så gjort. I et par år nå har jeg vært med og undervist vordende scootersjåfører i kart, kompass og snøskred.
Det det er både givende og utfordrende. I læreplanen til elevene er det mye de skal igjennom og den tiden jeg har til rådighet gir dem bare en kort introduksjon. Et grunnkurs i skred bruker vi fra torsdag kveld til søndag ettermiddag, et kurs i kart og kompass er 6 timer så vi må ta ut essensen av dette for å gi til elevene. Det var den utfordrende delen. Den givende er at det er viktig kunnskap og ferdigheter og jeg setter pris på å lære det bort.
På bilde er en gjeng i gang med å lage nødbivuakk etter at vi har gravd ut en snøprofil og sett på snøen (helt tilfeldig at jeg valgte et bilde av denne gjengen fra Røde Kors, som høyst sannsynlig har gjort dette før).
I teoritimen inne ser vi på kart, tar ut kompasskurs, ser på terreng, snø og vær, planlegger en tur, sjekker ut varsom.no og snakker litt om bekledning. Det meste av informasjonen jeg formidler om skred finner en også på varsom.no. Is- og skredskolen er nyttige verktøy å sjekke ut. Når vi kommer ut snakker vi mer om terreng og ser på snø, i tillegg til at vi ser på bruk av sender/mottaker og kameratredning. Etter å ha sett litt på terreng og gravd, kjører vi alltid en øvelse hvor en eller to sekker med sender/mottaker blir gravd ned og elevene tester ut redning. En opplever da ofte at sender/mottakerne er lette i bruk, men at det er en del som også kan trenes på. Det er lurt med god kommunikasjon. En av de hyppigste feilene er at mange fjerner søkestanga etter at du har fått treff på den for de er så klare for å grave. La alltid stanga stå der en har fått treff.
Noen ganger er jeg også en del av skredøvelsen, da har jeg en rolle i senario hvor jeg enten er tatt av skredet eller har sett mine venner bli tatt. Da må elevene ta vare på meg også. Den ene gangen jeg fikk hjelp ut av skredet hadde jeg “liksom” “panikk” siden kameraten min var borte. Jeg løp rundt og skreik og ba om hjelp av alle andre. Det gjorde det vanskelig for dem å gjøre kamerat-redning. Så ut av intet kom en bak min høyre skulder som en krysning av Erik (Panzer) Hagen og Ole-Kristian Tollefsen og kaster meg i bakken. (Se illustrasjon tegning under. fig 1.1) Min overmann sørger ettertrykkelig for at der blir jeg liggende til jeg har roa meg så de fikk jobbe i fred. Det er også en måte å ivareta min sikkerhet. De klarte å finne kameraten min på under et kvarter og senarioet fikk en lykkelig slutt.
Nå har jeg anskaffet min første snøscooter sjøl, for vi har løyve inn til hytta til svigers. En 2002 Summit 800, lik den søskenbarnet mitt hadde da jeg var yngre. Denne flymaskinen var med andre ord en av mine barndomsdrømmer. Jeg oppdaga fort at det å kjøre scooter er ikke bare å sitte på rumpa og snu på et styre. Det er en grunn til at det er praktisk opplæring på snøscooter av kyndige lærere, så en stiller rusta til hytteturen. Jeg fikk slede, og designa sjøl et sete og kasse til å ha på den. Far min, som er snekker, kikka på tegninga og viste seg som årets pappa ved å ikke kommentere det for mye, men heller følge tegningene mine på tross sin bedre viten. Vel ferdige måtte ekvipasjen testes ut og vi reiste mot hytta. Som sagt er det ikke bare-bare å kjøre scooter, så før vi kom fram måtte vi innse nederlaget og snu. I snuprosessen når sleden er kobla av osv har jeg handbrekket på. Det glømmer jeg å slå av igjen. Det ender med varme bremser, fyr i en oljetank, stressa snømåking og labbetur hjem igjen.
For meg som DNT-mann er det naturlig å tenke kart, kompass og skred på skitur, men jeg hadde ikke tenkt på alt det som en scooterperson tar som en selvfølge på tur – med tanke på scooter. Det er derfor forståelig at kart og skred ikke er det som er fremst i hue når en kjører scooter. Det kjøreskolen ønsker er at dette kommer tydeligere frem i tankegangen.
Det er lurt å lære av hverandre.
Så til den tabloide ingressen, har vi gått til sengs med fienden? Jeg mener ikke det, det er viktig at alle som ferdes i fjellet gjør det med forutsetninger om trygg og sikker ferdsel. Sikkerhet er førstepri i DNT og den tankegangen deler vi gjerne med andre.
Jepp, det er bilde av scooteren min. Vi fikk frakta den ned og med ny oljetank, startsnor, coil og pluggledninger så er den så god som ny igjen. Denne dommedagsmaskinen skal få noen turer til inn til hytta før jeg innser at jeg er 34 år og må ha en toseter med breit belte (noe jeg egentlig har skjønt alt).
Øvre Setesdal Turlag 