Det er ingen spøk å ta med seg tjukkaser til fjells, det kan være tyngre enn vanlig, men gleden når det funker er også stor. Vi måtte søke om å få ta med tjukkasene inn i verneområdet som Sloaros ligger i og fikk et positivt svar. Disse tjukkasene jeg snakker om er DNT Sør sine siste tilskudd av leiketøy. På engelsk blir de kalt fatbike.
Vi var et reisefølge på ti deltagere og to turledere som møtte opp på Hovden skisenter sin parkering. Sammen skulle vi ta vårs inn til Sloaros ved hjelp av våre hjulbeinte venner- fatbikene. De første bratte harde høydemetrene tok vi i heis, alle var enige om at det var en overkommelig etappe. Det tok seg godt betalt per høydemeter, men det var helt OK å slippe det på sykkel. På toppen av heisen kunne ferden begynne for alvor. 5oo meter ut på stien kom den første punkteringa. Ser man på en tjukkassykkel så tenker man fort at detta er ikke noe en punkterer med. Så skrekkelig feil kan en ta. Store bøse dekk med tynne vegger er ikke all verden. Her måtte jeg fram med lappesakene kjøpt for 19 kroner på Biltema. Det eneste som var dårligere en lappesakene hvor limtuben hadde lekket litt var min kompetanse på lapping. De siste åra har jeg brukt lapper med lim på og fikk overhodet ikke til denne krevende kombinasjonen med lim og lapp. Jeg satte så derfor inn en ny slange og begynte og pumpe. Med små pumper viste dette seg å være en jobb på linje med luftmadrass-uten-pumpe-på-stranda-blir-nødt-til-å-bruke-munn-og-egen-lungekapasitet-metoden. Med slitne armer syklet vi videre.
Denne sykkelen med dens eier fikk testet gjørmebad på Hovdens høytliggende spaavdeling.
Været var komfortabelt, ikke kaldt eller varmt og vi ble spart for regn. Det var bra for vi fikk en litt trøblete start på turen. I tillegg til gjørmebadet som gikk helt fint kom dagens andre punktering bare litt over en kilometer inn.
Dette skulle vi få erfare hele fire ganger på vår ferd inn mot Sloaros. Heldigvis hadde Per Thomas både bedre lappesaker og lappeferdigheter enn meg. Det verste var nok uansett det å pumpe luft i hjulet igjen. Det ble kjørt stafett for å ikke gå i kjelleren med pumpa.
Ideen bak turen var ikke hovedsakelig at vi skulle på sykkeltur, nei det var mer at vi skulle på eventyr eller oppdagelsesferd med syklene. Det er vesentlig at deltagerne har den innstillinga, for det er på ingen måte noen grusveg vi sykler på. Vi ble allikevel positivt overasket over hvor mye som kunne sykles. De med mest sykkelerfaring syklet sikkert 80% av hele vegen. Ruta vi valgte var over Stølsgarsnuten som er litt mer utfordrende enn DNT stien opp til Krosslosskaret. Veien fra Krosslosskaret og videre var moro, mye kunne sykles og det var mange fine partier.
Vi røyk en kjede også på dette partiet bare for å fylle kvoten for mekaniske problemer. Vi var forberedt og hadde både kompetansen og utstyret vi trengte for å ordne det. De siste kilometerne inn mot hytta viste vi at kunne være krevende, derfor la halvparten av gjengen igjen syklene der og gikk siste delen inn mot hytta.
Lynet slo ned i lunsjen og sendte syklene i bakken, turleder Per Thomas lurer på om han vil få liv i jernhesten mens han tygger konsentrert på nistematen sin.
Sjarmøretappen inn til Sloaros
Inne på Sloaros ventet et dugnadslag som jobbet med ei ny bru. Frivillige, som dem, er uvurderlige for DNT over hele landet. Tenk på jobben som ligger bak neste gang du går på sti og ser merke som er malt på steinen eller bruker brua over elva. I tillegg til dugnadsfolket var det to hester med ryttere der inne. Det er så tøft! Hadde det ikke vært for at hest er verdens tredje mest skumle dyr, skulle jeg gjerne dratt på tur med noe slikt. Det er noe med å skræve over flere hundre kilo med ukontrollerbar masse, som jeg sliter litt med. Rytterne var veldig tilregnelige og hyggelige. Det kom flere og flere til hytta. Elever fra Hovden vgs, venninner, far og sønn. Antallet ble derfor så stort at Hovden skigymnas måtte sove på gulvet i stua. Jeg og en annen deltager tok gulvet i annekset. det var stufullt med andre ord. Allikevel ble det aldri noe bråk, verken fra sørlendinger, rogalendinger, østlendinger, ja heddølingen oppførte seg eksemplarisk. Det er rart det kan være så mye bråk ellers i verden når detta gikk så bra. Det hjelper jo på at alle kan kose seg med lys og brun lapskaus blant annet.
Dagen etter satte vi av sted i fint vær men det skulle vise seg å være lurint, for med skyer foran sola var det kaldere i dag. En av syklene hadde mista skruen som holder den bakre bremsekaliberen på plass. Det er ikke noe å trakte etter akkurat. Men så hadde vi en deltager som helt ubevist tok et valg der han syklet på stien ut fra Sloaros. Universet hadde gitt han en mulighet om å lykkes i noe som har umulige odds. Han kunne enten ta jackpoten i Vikinglotto med lykketall og full servering eller han kunne finne en svart 5 mm skrue et eller annet sted på den 14 km lange stien mellom Sloaros og Hovden. Skjebnen ville det slik at det var skruen han fant. Det er så og si umulig!!!! Det er slike tilfeller som får en til å lure hvilke prioritering mirakler har og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne hatt om tilfeldighetene ikke ville ha det slik at den skruen skulle finnes igjen.
Bildekavalkade.
Vi kom unna med bare en punktering på hjemvegen. Fra Krosslosskaret var det konstant sykling på nesten alle til vi var nede i skianlegget. Vi valgte å sykle opp på vegen i skianlegget hvor vi delte gruppa slik at de som ville kunne kjøre DH løypa og de andre fulgte vegen. Jeg kjørte DovnHill løypa med 4 andre. Da la jeg merke til at det er forskjell på V10 en min som har 200mm vandring i demperen og fatbiken. Jeg var så gåen i armene at jeg trudde jeg sku gå på veggen. Men moro, det var det. Syklene fikk seg en velfortjent vask i bunnen og deltagerne ble ønska vel hjem. Avslutningsvis vil jeg demonstrere en meget kompetent kobåystrekk i lunsjen av undertegnende.
Øvre Setesdal Turlag 