24 timer friluftsliv.

Her kommer ei lita anbefaling på tampen av sesongen. Den kommer i seineste laget, men tenk bare som en Liverpool supporter, there’s always next year. 20 mai i år hadde vi en DNT ung tur i Valle. Det kom fire deltagere fra helt sør i Norge, ikke uventa. Derimot var jeg veldig imponert av de som valgte å kjøre helt fra Moss for å være med på denne turen.

Dagens første aktivitet var buldring. Det er ikke å velte bokhyller for å lage bulder og brak, det er å klatre på store steiner. Ved buldring klatrer man ikke så høyt så en trenger ikke hjelm, sele og tau. Det en trenger er ei buldrematte og noen å stole på. Å finne noen å stole på kan i utgangspunktet være vanskeligere en alt utstyr, men vi kjørte beinhard tillit under tvang.

Et klassisk bilde tatt av meg, ingen av deltagerne er klar over det at det fotograferes, full aktivitet. Hvorvidt de er fornøyd med poseringen veit jeg ikke, funksjon før form.

På bilde ser dere mattene og at personen som klatrer blir sikra av en annen. Vi var i Homme i Valle hvor det er en drøss av steiner hvor vi kan holde på med slik aktivitet. Det er mange plasser gjennom Setesdal som er egnet til Buldring. Mattene er det DNT Sør som eier og det er lov å ta kontakt om en har lyst til å teste det ut.

Slik aktivitet som buldring bygger opp en appetitt, så det var bare å fyre bålpanna og starte grillinga.

Ser ikke detta sjukt digg ut.

Buldrematter fungerer også utmerket som stol, sofa, seng når en spiser en god grillmiddag.

En del av planlegging til tur er å sjekke været. Jeg viste at vi hadde et begrensa vindu med fint vær før regnet kom. Vi kom vårs tørre gjennom middagen og iverksatte fase to at turen. Fase to var å ta turen opp til Einang for å overnatte på toppen. På veien oppover kom regnet som lovet og det ble sleipt opp de bratte bakkene opp til toppen. Det er ikke så langt å gå opp til Einang, det blir brattere og brattere når en nærmer seg toppen.

Bratteste partiet.

Einang har (hadde, jeg har hørt rykter om at treet er fjernet) også sin versjon av Kjeragbolten. Det er litt som at Norge har også et landslag i fotball akkurat som Tyskland har, men det er ikke helt det samme likevel.

Vel oppe på toppen var det om å gjøre å etablere leir. Lavvoen ble satt opp og presenning blei rigga til. Å fryd og glede, Einang er et eldorado for den som liker å fyre bål. Masse dau skog av furu. Det var bare å få nørt opp og satt seg under presenningen, mens regnet trippa over vårs og treverket knitra i bålet. Under presenningen var det matlaging, kvizz, kvist, prat og stillet.

Mørket kom smygende, mens bålet gjorde jobben sin hva angikk lys og varme. Et optimistisk værvarsel om at regne skulle gi seg klokka 23 gjorde at to ville vente og se om det ville funke med hengekøye. Og slik ble det, regnet dabbet av og da vi slo vårs til ro for kvelden var det fire i lavvoen, to i hengekøyer og meg under presenningen.

Rett før leggetid og regnet har gitt seg.

Jeg våkna om mårran og begynte å le,

for dette var utsikten jeg fikk se.

Jeg tenkte da, det her blir lett.

Har du sett, det er flott rett og slett.

For en vanvittig utsikt, å for et vær.

En  bildekavalkade kan vi koste på vårs her.

I hengekøyene de våkner til liv.

Er verken støl eller stiv.

Kan ikke si det samme som lå på bakken,

Har nok ei kjenning bak oppi nakken.

Men sola den varmer opp min kropp,

med litt hjelp av en kakao kopp.

Vi har god tid til frokost å styr og stell.

Ingen husker regnet fra i går kveld.

Vi samler inn alle inntrykk av naturen vi ser

 Sparer det til seinere, når vi ønsker mer.

Vi pakker sammen, sovepose, jakke og kniv

I mårra er det mandag og hverdagsliv.

Vi sier farvell til skog og fjell,

Kjenner opplevelsen har gjort en forskjell

Kano(n) tur.

Nei, har ikke hatt sommerjobb i VG, sjøl om den finurlige overskriften skulle tilsi det. Det jeg derimot har, er gjennomført en kanotur med barndomskompisen min. Når jeg sier barndom så mener jeg den tia da vi lå i hver vår vogn og prata om baby mat og sparkebukser. Før jeg utdyper noe mer om turen, vil jeg få det på det reine at den var steike bra. Har kun bilder når været er ganske bra og det er slik jeg husker turen. Sol og god stemning, intervallene med regn den første dagen er glømt.

Turens første bilde, vi har kommet vårs på vannet, vinden har løyet litt og det er opphold.

Turen er på vann som er mer eller mindre tilkoblet Straumsfjorden. For å utbrodere om start og sluttpunkt refererer jeg til dette saklige Word dokumentet:  Først er det lurt å plassere en bil ved reisens slutt. Kjør til Åraksbø på østsia av Otra. Kjør mot Haugtveit og fortsett videre på heievegen. Her er det 50 kroner i bom penger. Kjør helt til en er over brua og parker der, 100 meter lenger fram er det nemlig en bom. La en bil stå og kjør den den andre til Straume i Valle. Ta heievegen helt opp til Mjåvatnet som er starten på reisen. (Dokken.S 2017 Wd s.1)

Fra start hadde vi medvind og bølger som var akkurat ikke for store. Det gjorde at vi holdt et meget respektabelt tempo. Vi skulle få ha vinden i ryggen hele turen, noe som gjorde at vi bare hadde en overnatting. Hadde vi padlet i motvind, hadde det blitt to overnattinger og bakoversveis.

Kameraten min Kjetil bor i Kongsberg, det er kommunen som trakk det lengste strået om å ha Jondalen i sitt rike, som er bygda vi er fra. Det er i overkant tre timer kjøring fra Kongsberg til Valle om med forpliktelser på hver vår kant med jobb og familie gjør at vi leiker ikke sammen så mye som før. Kjetil og jeg har ikke padlet i kano sammen før, men som kompistur kan jeg knapt forestille meg noe som er bedre egnet. Praten går lett, litt sang(hovedsakelig undertegnede) og bare de å sitte stille å nyte omgivelsene og selskapet. Det er jævli bra ass (Monsen, Lars. 2004-2017 på tur med, Nordkalotten mm.)

Lunsj i rolige omgivelser.

På turen vår møtte vi kun et annet menneske og det var rimelig tidlig på vår ferd over Straumsfjorden. Naturen her var helt fenomenal. Vi ligger å dupper rett under tregrensa så det er buffet for den som liker å fyre bål. Hvem liker vel ikke litt bålkos. HMS`n var i de beste hender, Kjetil er brannmann og veit godt hvordan han skal starte brann. Lunsjen vår var i le for vind, men kom du utpå var det god medvind.

Ved enden av Straumsfjorden møtte vi dette kule menneskelagde inngrepet i naturen.

Jeg mener det når jeg sier at denna var tøff. Akkurat som brua ved Kvinen (les tidligere blogg om tur med mamma i Setesdal vesthei) lar du deg imponere av håndverket og syntes i grunn det er ganske estetisk kult. Kanskje om 100 år vil vi se på vindmøller og monstermaster og si “Ganske imponerende å se hva dem fikk til på den tia, det hadde liksom litt sjel”. Men jeg har mine tvil. 

Etter demningen kom den første bæringen med litt lengde på. Det skulle komme flere som var av ca samme kaliberet som denne. Da gikk vi først ned med sekker og utstyr, så gikk vi å hentet kanoene. Flere plasser var det masse myr og lyng hvor kanoen kunne dras. Det gjorde jobben mye lettere.

Åra går.

Etter Straumsfjorden og bæring padlet vi over Hjellevatn.Vi hadde håpet og fått padlet i litt stryk, men ut fra Hjellevatn var så definitivt ikke et stryk vi ville prøve. Vi kom til Svoletjørn etter bæringen og der var det et fint åpent område som vi valgte å legge leieren i.

Leirplass i sikte.

Ved var sanka og pakning tatt ut av kanoen valgte vi å prøve vårs litt på stryket vi hadde passert. Kun det nederste partiet, for å ha det litt moro.

Herifra og ned gikk fint.

Jeg skal være litt raus med bilder fra denna turen. Ikke at de er så fantastiske, men de er bra nok til at dere får et innblikk i hvor fint det er. Når jeg tar bilder begynner jeg med å ta telefonen ut av plastlomma si. Finner kameraknappen, sikter på det jeg ønsker å fotografere og knipser et bilde. Mer er det ikke, derfor er jeg ikke noe utprega fotograf. En som kunne ta bilder hadde nok kosa seg masse. Jeg skaffer bare dokumentasjon som ikke er vond å se på.

Bæring…. eehh ja.

Telt utsikt. Brannmann på sin post.

Middagshvil i verdensklasse. Skovalg mer midt på tre.

Middagen var tre ingredienser blandet sammen. Kylling, pasta og pesto, en turklassiker. Vi var ikke snauere en at vi hadde tatt med vårs to halvlitere. Skal ikke jeg sitte her å reklamere for slalombrus, men det er veldig godt å ha med seg noe en kan nyte på kvelden på slik en tur enten der er  Ahlgrens biler eller noen bjørnunger.

Bålet brant, regne hold seg unna utover kvelden, praten gikk og vi tok på vårs et nytt plagg for hver halvtime som gikk. Det var for kaldt for både mygg annen styggedom, så praten gikk rundt bålet til vi køya.

Neste dag skulle gi vårs mye moro fra starten av. Fra campen mot Kilsvatn var det så høy vannføring at vi kunne padle de små strykene. På det verste la vi kanskje igjen ei lita stripe grønnmaling på en stein eller to, men ellers helt knall. Du ser et eksempel på bilde over. Vi bar sekker og annet ned, før vi satte vårs i en tom kano med årer på vær side nedover strykene. Det er få ting som er bedre trening på samhandling for to mennesker enn padle kano i stryk. Kommunikasjon må være tydelig når en speider stryket og når en padler det. Enighet om arbeidsoppgaver, og være beredt på å kaste hele planene på båten om noe uforutsett skulle skje og da sette i gang en reserve plan. Det er altså så moro, og det skal ikke rare stryket til, bare litt brusing. Stisykling på tandemsykkel blir kanskje litt det samme. Det som må komme fram her er at vi gikk alltid nå å sjekka hvordan elva så ut før vi kjørte. Det er en grei leveregel.

Vi hadde 4 ganske like lange bæringer denna dagen og noen flotte etapper over vann med masse å se på. Vi fikk bada i en liten kulp når vi hadde lunsj, Det var deilig på en veldig kald måte.

Bildekavalkade

Da vi hadde padlet store Topsæ og dratt kanoen over ei sammenhengende myr ned til Årdalstøl så vi veien. Men dette var en av de morsomste partiene og padle. Vi fikk noen små stryk og ellers idyllisk elv. Jeg syntes det var lurt å legge igjen kartmappe med telefonen inni der vi tok opp kanoen for siste gang. Da fikk vi omsider brukt tralla som vi hadde hatt med hele turen i hele 300 meter. Men det føltes verdt det når en trilla kanoen så lett. Telefon og kart fant jeg igjen dagen etterpå. Med det vil jeg bare si at denna turen kan lett anbefales.

Sloaros

På lik linje med det engelske alfabetet, de fleste biler jeg har hatt på EU kontroll og kortstokken på Lakkenstova så hadde jeg  mangler DNT Sør sitt hytte nettverk. Jeg hadde ikke vært på Sloaros. Alle de andre har jeg vært bortom i det minste sjøl om jeg ikke har sovet over. Mamma syntes det var så flott på hyttetur sist så hu blei med denne gangen også. 

Det var meldt regn og tordenvær på torsdagen, men vi ble møt med trolsk stemning fra start. Stikk i strid med hva meteorologene hadde meldt var værgudene så respektløse at de klinte til med knallvær av type korterma. Egentlig lite å si om ferden innover, den gikk såpass smertefritt og var så fin at jeg kjører en bildeframvisning i stilen Ola og Kari Normans ferieminner fra sommeren 1997.

Her går veien inn i fjellet og det ser slettes ikke gæernt ut.

Her er den første offentlige av sitt slag. En selfie og da er det jo ekstra gjevt å dele det øyeblikket med mutter.

Forrige gang vi var på tur merka mutter at vi ikke var alene på Kvinen. Denne gangen fant hu noen gamle sement kladder som utstrålte en energi. Vi får alle krysse fingrene for at de ikke er radioaktive.

La aldri en sjanse for å vade gå fra deg må være mamma sin filosofi. Takket være mye nedbør den siste tiden så fikk mamma muligheten også på denne turen. Jeg kan vel nå gjøre leseren oppmerksom på at det terrenget en går i på vei inn til Sloaros er intet mindre en fantastisk. Det er så flott å gå i det fjellet,  atte…. hjælp. Det vil også bildene som kommer vise, men først vil mamma vise hva hu mener er årets farge i fjellet.

Grønt friluftsliv.

Der har vi hytta, som ligger ganske så idyllisk til. Lite viste vi nå hva som var i vente. (Tom Mathisen sin stemme) Følg med på neste bilde for å finne ut hva som skjuler seg i hytta. Er det Ole Brum, Gullhår eller bare en tysk fotturist. Følg med I bildet under

.

Dett er er bilder fra annekset på Sloaros. Men det var ikke stort bedre inne i hovedhytta. Vi fant søppel, sokker toalettmappe, trøye, tomflasker og tøfler. Nå smeller det. Det er en ting å ikke være verdens beste til å vaske , men å tørke av bord å benker greier alle og har en prøvd å sope gølvet så plukk opp den lille prosentandelen du fikk med deg på den rette streken du dro kosten etter deg. Ikke la det ligge igjen. Men så til det som virkelig har noe å si. HAR DU GREID Å BÆRE EN BOKS MED MR. LEE OG SAFARI KJEKS INN TIL HYTTA, SÅ GREIER DU Å BÆRE DEN TOMME EMBALLASJEN UT IGJEN OGSÅ. Det er så lavmål å henge det i en pose på en sengestolpe. Dere skal vite det at det er reservert et spesielt sted i helvete for dere som ikke tar med og kaster søpla deres. Der sitter dere sammen med folk som ikke bruker blinklys og de som prater på kinoen i evig pinsel. Åhhhh det var det ut av systemet, beklager dersom det er noen sarte sjeler som ble opprørt. Alt dette rotet førte til at mutter og jeg vasket hele hovedhytta rydda og ordna. For det fortjener ei så flott hytte som Sloaros. Det er ikke lett å få den strøken men med litt innsats hjelper lenge. Nå skal sant sies at de  aller flest gjør jo en god jobb når det gjør reint etter seg på hyttene.

Annekset kosta og rydda vi og det ble mer og mer åpenbart hva som hadde skjedd. Antagelig har det vært spilt et slag Ludo hvor flere terninger og Jägermeister har vært involvert. Dette har eskalert siden vi fant terninger overalt, en kniv og toppen på ei syltetøyflaske. En kan nok bare forestile seg hvilke handlinger som kan ha utspilt seg i dette rommet.

Etter middagen gikk jeg tilbake til Oslo i 1970 for å løse mordgåter med K2 og Patricia. 

Hadde en liten tur etter middagen også, jeg syntes det er så flott å se hvordan stien slynger seg gjennom landskapet.

To Tøffeste Tène jeg Traff på Turen i Terenget Tilrettelagt fra Topp Til Tå.

Sikksakk går bekken så flott at mutter ville nesten vade på langs.

Et øyeblikk trodde jeg at vi var i Andes og møtte på et firekanta folkeslag som snakket en blanding nynorsk og vossamaol som hadde firkanta høner som la firkanta egg, men det var ikke helt slik.

Bilde etter mors ønske. Værsågod mamma, dette er til deg.

Da har jeg gått på snø samtlige måneder i kalenderåret 2015. Det er ikke dårlig bare det. Men da var lysbildefremvisningen over for denne gang. Jeg håper alle som leser dette veit åssen en skal gjøre i forhold til søppel neste gang en er på tur. Ta det med hjem. Takk for turen