For DNT Sør er det viktig å formidle essensiell kunnskap i friluftsliv

Så viktig er det, at mange vil kanskje si at vi har gått til sengs med fienden i vår trang til å forsikre tryggere ferdsel i fjellet. (Oi, veldig bastant og viktig overskrift etterfulgt av spennende tabloid ingress)

La vårs spole noen år tilbake til begynnelsen. Undertegnede ble kontaktet av Roger Aukland fra Wright kjøreskole med en forespørsel. Kunne jeg komme å ha ei teoriøkt for elever som tar snøscooterlappen om kart og kompass, og snøskred? Timeplanen ble sjekka og sjefen ble spurt, vi fikk grønt lys og kjørte på. Etter den første vinteren hvor det teoriøkter inne jeg hadde, evaluerte vi og kom fram til at elevene ville lære enda mer om vi fikk til ei praktisk økt ute etter teorien. Som sagt så gjort. I et par år nå har jeg vært med og undervist vordende scootersjåfører i kart, kompass og snøskred.

Det det er både givende og utfordrende. I læreplanen til elevene er det mye de skal igjennom og den tiden jeg har til rådighet gir dem bare en kort introduksjon. Et grunnkurs i skred bruker vi fra torsdag kveld til søndag ettermiddag, et kurs i kart og kompass er 6 timer så vi må ta ut essensen av dette for å gi til elevene. Det var den utfordrende delen. Den givende er at det er viktig kunnskap og ferdigheter og jeg setter pris på å lære det bort.

På bilde er en gjeng i gang med å lage nødbivuakk etter at vi har gravd ut en snøprofil og sett på snøen (helt tilfeldig at jeg valgte et bilde av denne gjengen fra Røde Kors, som høyst sannsynlig har gjort dette før).

Resultatet etter 15 min.

I teoritimen inne ser vi på kart, tar ut kompasskurs, ser på terreng, snø og vær, planlegger en tur, sjekker ut varsom.no og snakker litt om bekledning. Det meste av informasjonen jeg formidler om skred finner en også på varsom.no. Is- og skredskolen er nyttige verktøy å sjekke ut. Når vi kommer ut snakker vi mer om terreng og ser på snø, i tillegg til at vi ser på bruk av sender/mottaker og kameratredning. Etter å ha sett litt på terreng og gravd, kjører vi alltid en øvelse hvor en eller to sekker med sender/mottaker blir gravd ned og elevene tester ut redning. En opplever da ofte at sender/mottakerne er lette i bruk, men at det er en del som også kan trenes på. Det er lurt med god kommunikasjon. En av de hyppigste feilene er at mange fjerner søkestanga etter at du har fått treff på den for de er så klare for å grave. La alltid stanga stå der en har fått treff.

Noen ganger er jeg også en del av skredøvelsen, da har jeg en rolle i senario hvor jeg enten er tatt av skredet eller har sett mine venner bli tatt. Da må elevene ta vare på meg også. Den ene gangen jeg fikk hjelp ut av skredet hadde jeg “liksom” “panikk” siden kameraten min var borte. Jeg løp rundt og skreik og ba om hjelp av alle andre. Det gjorde det vanskelig for dem å gjøre kamerat-redning. Så ut av intet kom en bak min høyre skulder som en krysning av Erik (Panzer) Hagen og Ole-Kristian Tollefsen og kaster meg i bakken. (Se illustrasjon tegning under. fig 1.1) Min overmann sørger ettertrykkelig for at der blir jeg liggende til jeg har roa meg så de fikk jobbe i fred. Det er også en måte å ivareta min sikkerhet. De klarte å finne kameraten min på under et kvarter og senarioet fikk en lykkelig slutt.

(fig1.1) Det gikk så lua datt av.

Nå har jeg anskaffet min første snøscooter sjøl, for vi har løyve inn til hytta til svigers. En 2002 Summit 800, lik den søskenbarnet mitt hadde da jeg var yngre. Denne flymaskinen var med andre ord en av mine barndomsdrømmer. Jeg oppdaga fort at det å kjøre scooter er ikke bare å sitte på rumpa og snu på et styre. Det er en grunn til at det er praktisk opplæring på snøscooter av kyndige lærere, så en stiller rusta til hytteturen. Jeg fikk slede, og designa sjøl et sete og kasse til å ha på den. Far min, som er snekker, kikka på tegninga og viste seg som årets pappa ved å ikke kommentere det for mye, men heller følge tegningene mine på tross sin bedre viten. Vel ferdige måtte ekvipasjen testes ut og vi reiste mot hytta. Som sagt er det ikke bare-bare å kjøre scooter, så før vi kom fram måtte vi innse nederlaget og snu. I snuprosessen når sleden er kobla av osv har jeg handbrekket på. Det glømmer jeg å slå av igjen. Det ender med varme bremser, fyr i en oljetank, stressa snømåking og labbetur hjem igjen.

For meg som DNT-mann er det naturlig å tenke kart, kompass og skred på skitur, men jeg hadde ikke tenkt på alt det som en scooterperson tar som en selvfølge på tur – med tanke på scooter. Det er derfor forståelig at kart og skred ikke er det som er fremst i hue når en kjører scooter. Det kjøreskolen ønsker er at dette kommer tydeligere frem i tankegangen.

Det er lurt å lære av hverandre.

Så til den tabloide ingressen, har vi gått til sengs med fienden? Jeg mener ikke det, det er viktig at alle som ferdes i fjellet gjør det med forutsetninger om trygg og sikker ferdsel. Sikkerhet er førstepri i DNT og den tankegangen deler vi gjerne med andre.

Jepp, det er bilde av scooteren min. Vi fikk frakta den ned og med ny oljetank, startsnor, coil og pluggledninger så er den så god som ny igjen. Denne dommedagsmaskinen skal få noen turer til inn til hytta før jeg innser at jeg er 34 år og må ha en toseter med breit belte (noe jeg egentlig har skjønt alt).

Her kommer vinteren.

Inn i boden, ut med skia. Prepp og plei, la oppvasken stå. Gå over skisokkene, går de en sesong til? Lev på grøt for å ha råd til heiskort som gradvis stiger i pris. Handle julegaver på nettet for å spare tid. Innse det at treningen du planla og gjøre før skisesongen for å være best mulig forberedt,  har blitt forsaket. Runn Red Bull Tv. Besøk diverse skimarked med tilbudsvarer og brukt utstyr.  Det er alltid mer som kan gjøres, men det får holde. Så kan du sette deg ned og la været leke sin sadistiske lek med sjelen din. Først kommer det litt snø så blir det mildt igjen, det føles så unødvendig ut. Som jeg pleier å si, la det snø, la det bli. I skrivende stund er vi inne i andre runde med hvit nedbør i Valle. Som alltid er jeg optimist og tror det blir liggende, men jeg har blitt såret før. Slik som Karen på julaften i det hun får cd med Joni Mitchell av Harry og ikke smykke. For dere som har hatt øynene på en tv i romjula så skjønte dere sikkert at det var fra Love Actually. Slik er det å se snø smelte. Du har forventninger om at den blir men så forsvinner den bare igjen. Heldigvis så bestemmer den seg for å bli og da skal skiene settes i arbeid. Tidligere har jeg skrevet om noen toppturer i denne bloggen. Jeg skal gjenta turbeskrivelsen på noen av dem i korte trekk og komme med noen fler. Da er det ikke noe å lure på når det kommer til å ta turen til Valle i vinter.

Nå må du følge med, ja du ja. Noen av turforslagene her kan ikke kjøres dersom forholdene er ugunstige. Det kan være pga skredfare eller at det er for lite snø. Derfor er det viktig at du har kompetanse til å gjennomføre eller velge å ikke gjennomføre turen. Ta skredkurs med DNT Sør i vinter.

Derfor er det viktig at Du gjør dine egne vurderinger og tar gode valg på tur.

Vi starter like godt med den store klassikeren i Valle. Det er turen fra Berg via Hengjefjell ned til Løyland som faktisk gir deg 1000 høydemeter nedkjøring. For å få den beste turen så krever det litt logistikk. En bil må stå på Løyland der turen avslutter og en bil må kjøres til Berg der den startes. Fordelen ved å starte ved Berg er at en stjeler en del høydemeter og en slipper en bratt og heller kjedelig start som en får ved å starte i Løyland. Fra Berg er det en fin tur med jamn stigning helt til en kommer til ryggen ved Henjebui opp mot Hengjefjell. Vil du ha 1000 høydemeter så må du opp på toppen. Vil du ha god kjøring på snø så går du bare forbi og mot nedkjøringen.

Den beste veien ned er bekken Flossi. Det er viktig å holde avstand fra Rindebakken, der går det flere skred årlig. Flossi er en fin nedkjøring for de fleste og dersom en vil ha mer utfordring kan en kjøre ned Skullevassbekken. Det krever mer av deg som skikjører og det er brattere. Dette er en tur som en tar på vintersnø og ikke vårsnø.

Hva skjedde med fonten tenker du kanskje, vel det er copy/paste fra et Word dokument jeg har mekka. #minstemotstandsvei

Bjørnevasshytta

Nå skal vi se på et område rundt en av våre hytter. Bjørnevasshytta og de fine mulighetene en har ut i fra den. Bjørnevasshytta ligger rett ved vegen så det er ikke non dagsmarsj inn. Toppturene ligger også i umiddelbar nærhet og mange av turene er bare å ta på seg skiene ved hytta og gå ut.

Her er noen toppturer som tar Bjørnevasshytta som utgangspunkt. Bjørnevasshytta ligger langs Fv 45 ca 15-20 minutter kjøring etter en har tatt av Rv 9.

1.Vi starter med leikeplassen rett sør over Bjørnevatn kaldt Strandenuten. Vit at isen er trygg før du går over Bjørnevatn. Gjennom bjørkeskogen her er det mange fine linjer. Langt vest eller skikjører venstre er det slakere og en kan kjøre morsomme linjer som er sikre med tanke på skred. Lenger til skikjørers høyre østover er det brattere og en er nøtt til å vise hensyn. En skal være obs på at flere av rennene er terrengfeller. Men det er flust av muligheter på sikre dager. Snøen under tregrensa er veldig ofte god fordi den ikke er så påvirket av vind, velger du å gå helt til toppen så kan du få sette navnet ditt i boka som er der.

2.En annen liten topptur helt i nærheten er Kleivsnuten. Her kan det være lurt å krysse elva vest for hytta på veien. Det er ikke alltid lett å finne en plass og krysse. Kleivsnuten er en liten topp og det er litt avstand å gå inn men absolutt en artig tur som kan tilpasses de yngre også. På toppen av Kleivsnuten er det også postkasse en kan sette navnetrekket sitt i, Fra toppen rett øst er det bratt nok til at det kan gå skred. Derfor må man passe på hvor en legger sitt sporvalg. Velge en linje mer sør-øst eller nord-øst dersom forholdene tilsier det. Dette er vurderinger en må gjøre underveis på turen opp.

3.Holfjell rager 1294 moh og ligger nor-øst for Bjørnevasshytta. Holfjell har også flere muligheter når det kommer til nedkjøring. En familievariant er renna som ligger mot vest et stykke nord for Bjørnevasshytta. Den er slak og fin med mindre det skulle blåse inn store skavler på kantene av renna, da må en være obs. Gå fra Bjørnevasshytta nordover gjennom hyttefeltet og fortsett nordover til du kommer til renna. Følg renna så oppover og vend tuppene nedover på toppen. Det er ei brattere renne litt lenger sør også på vestsiden av Holfjell som en også kan kjøre. Den er mer utfordrende og en må ta flere forbehold.

4.Det er flere muligheter på Holfjell. Setter du deg i bilen å kjører litt over en kilometer mot Telemark så venter 500 høydemeter på deg. Parker i nærheten av Sandebekken for den er utgangspunktet for oppturen. Terreng et her er bratt og kan kun kjøres på sikre dager. Det er fint på vårsnø. Følg Sandebekken opp og kjør omtrent samme veg ned. Det er flere muligheter ned, men da må en ha god erfaring.

Uppstad

Ta Av Rv 9 ikke så lenge etter du har passert Brokke kraftstasjon sørfra for å komme til Uppstad. Følg veien så langt den er brøyta. Det er dårlig med parkeringsmuligheter så gjør bare det beste ut av det. Få feller på skia og følg scooter sporet som går på hytteveien til Uppstaddalen. Gå av sporet (dersom det ikke går spor) og gå mot Øytjørn. En kan følge bekken som går forbi Maureland og oppover. Toppen har ikke noe navn, men det er den som ligger i forkant av 1106 og er 1103 moh. Ned fra toppen må en velge linje ut i fra forhold. Ikke kjør brattere enn det er trygt. Når en treffer tre grensa er det mange muligheter nedover. En kan følge scooter sporet, men det er mer morsomt gjennom skogen og prøve å treffe på hogstfeltet over grustaket.

Topptur Løefjell

Nord for hyttefeltet i Brokke rager Løefjell. Parker ved skisenteret om du ikke har andre muligheter. Når man skal gå opp kan en ta utgangspunkt i den merka løypa sommerstid. Det er en brå start, så pulsen kommer fort. Over tregrensa er det mye mer slakt og en kan nyt turen. En går mot toppen vestfra og det er også der en kjører ned. Ikke dra for tidlig sør på veg ned der det kan være styggbratt. 300 høydemeter

Da tenker jeg dere har fått litt å gruble på. Det er mer i vente, vi snakkes.

Veien til El Dorado

Var DreamWorks Svar på Disney og ikke minst Pixar sin dominans i tegnefilm verden. I så måte er Rågeloni Setesdalsheiene sitt svar på alle de mer tilgjengelige og populære sandstrendene lenger syd. Det er et bedre svar enn det DreamWorks kom opp med. Rågeloni er unik, original og på et høyt nivå. Det er klart det måtte organiseres et turmål til en slik perle. Det skulle skje 13-14 august og drømmen om strålende sol og badetemperatur var der hele tiden. Turgruppa skulle være DNT Ung dvs 17 til 26 år. Det har ikke vært så mye organisert spesifikk for akkurat denne målgruppen den siste tiden og vi håpet på at vi alle ble mega gira og heiv seg på. Det var 4 påmeldte når fristen gikk ut. Klassisk eksempel på kvalitet fremfor kvantitet der altså. Det ble med en til og med undertegnede som turleder, ble det 6 totalt med i Kanoens brorskap.

Så var det detta været vi håpet på. Det blei ikke helt som planlagt. Litt vind og en del regn var det vi fikk servert. Derfor finnes det lite dokumentasjon fra starten av turen, med hensyn i å unngå en drukna telefon. Starten gikk fra den nye flotte rasteplassen med vannklosett ved Håheller / Sandvigvatnet, en attraksjon i seg sjøl. Endestasjonen dagen etter var ved Heiestøl, Øyarvatn. På den måten fikk vi en fin runde i stede for fram og tilbake.

Kano eller ATV?

På tross av litt ymse vær var det topp stemning i gjengen. Latteren satt løsere en plombene til Karius. På denne turen så blir det en litt lengere etappe med bæring. Jeg kan skrive et godt stykke om den krevende og strabasiøse ferden med bæring, men det gikk egentlig ganske så greit. Da vi  kom utpå vannet igjen så er det ikke lange pina før vi var framme.

Some People stand in the darkness

Afraid to step into the light.

En kan lure på hvor Hoffern har gjort av seg og de andre rødkledde som passer på strendene i Los Angeles, for detta er sandstrand med stor S.

På vei inn mot leirplass ser vi fra kanoen at det er nakenbading på gang blant en allerede etablert leirgjeng. De forsvinner ut av syne og vi hører tydelig at vannet kunne vært varmere. Innen vi har kommet fram til stranden er badingen over og vi finner leirplass et lite stykke bortenfor våre badende naboer.

Leir rigges, og vi oppdager at vi antagelig mangler en del. Alternativet er at vi ikke er kompetente nok til å sette opp en lavvo, noe som er helt utenkelig.

Kanoene er trygt på land og lavvo er satt opp. Inngangspartiet ble fikset ved hjelp av en åre. Det skulle bare mangle at vi ikke fikk til det med litt improvisasjon. Med 139 episoder og 2 langfilmer av MacGyver sett en rekke ganger, ville det nesten vært pinlig å ikke fått mekka noe. Skulle en være interessert i friluftsliv og MacGyver så finnes det veldig mange gode episoder. The Survivors, The Widowmaker som er en Murdoc episode. Det er jo alltid bra med Murdoc episode. Den jeg husker best fra barndommen er Ghost Ship. Den var sjukt skummel. Det er enda fler, blant annet en prisbelønnet episode om nesehorn, Black Rhino, men denne bloggen handler ikke om MacGyver så vi setter strek der.

Det nærmet seg med stormskritt middag og det var tydelig at det var de yngste som lot sin indre kokk få spillerom. Stekte grønnsaker, pitabrød, egg, bacon med mer ble tilberedt, mens de fire gjenværende kokte vann for å fylle real turmat påsan sin.

Til venstre, matlaging på høyt nivå. Til høyre, kokes det vann.

Været var fra sin beste side den dagen når vi spiste middag, så det gjorde vi ute. Det ble tilfeldigvis også Norges triveligste bilde av en gjeng på kanotur.

Det blei dessert etter middagen. I den forbindelse vil jeg sende takk til tante parabol og onkel som gav meg vaffeljern til jul. Det fungerte meget godt og alle hjerter gledet seg over vaflene.

I løpet av kvelden fikk vi besøk av sauer. De var meget nysgjerrige, spesielt ei søye  som ble døpt Ragnhild. Ragnhild syntes det var veldig spennende med gjester og ville hilse på. Etter en stund syntes hun at vi var ganske uhøflige som ikke inviterte henne inn i lavvoen. Men det er ille nok med all møkka som ligger under lavvobunnen i om ikke vi skal ha en sau som gjør fra seg blant liggeunderlag og soveposer. Ragnhild var sterkt uenig i detta og begynte å bli litt frekk. Som en dørselger prøvde hun å lure seg forbi vaktposten som sto i døra for ta seg inn. Vi blei nødt til å gi Ragnhild besøksforbud, og ble enige om at vi må føre henne bort fra området og bort til de andre sauene. Det var tydelig at ungene hennes syntes dette var flaut. Men Ragnhild ville det annerledes og lurte seg unna. Hu begynte å gå rundt lavvoen, Anja som hadde fått så god kontakt gikk rolig etter. Tre runder gikk de rundt lavvoen så vi inni hadde sauebjeller i stereo. I det Ragnhild var i ferd med å få russeknuta si gikk jeg ut for å avskjære banen hennes og etter mye fram og tilbake, gikk Ragnhild til de andre med tydelige pinlig berørte barn.

Timene gikk fort fram mot leggetid. Soveposen min som bare er 1 år yngre en den yngste deltageren hadde gitt opp på glidelåsen på forrige tur, det hadde jeg glømt. Heldigvis hadde jeg med innepose så jeg frøys ikke i det hell tatt. Selv om jeg lå  der med en splitt heftigere enn Liz Hurley Versace kjole  på date med Hugh Grant.

Det var en meget anstendig gjeng som plutselig falt helt til ro allerede klokken 22. Men det var ingen som sovnet. Alle lå musestille og hørte på vinden som gradvis økte i styrke. Det bråket fælt i lavvoen i det vinden tok tak og ristet i duken. Jeg var ute rundt midnatt og fikk kjenne vinden, høre bølgene, i det hele så er det egentlig ganske kult. Lufta  på natta treffer det trøtte trynet dit å gjør deg litt friskere. Siste gangen jeg så på klokka var den litt over 2.Fra da sov jeg en del fram mot litt over 6 hvor jeg ble vekt av en lyd som ikke var vinden.

Det var Ragnhild, hu var tilbake. Rundt og rundt lavvoen gikk hu. Bjella kunne høres fra alle sider og med jamne mellomrom så breka hu. Etter å ha kretset rundt som en hai rundt sitt bytte gikk hun mot inngangen og beit tak i duken. Den var så stram så i det hu slapp taket slo duken fra og så mot Ragnhild igjen. Det skremte henne så mye at hun løp vekk og det var det siste vi så til Ragnhild. Den rareste sauen jeg har møtt.

Så var det å prøve å få sove noen timer igjen før bacon ventet til frokost.

Etter frokosten pakket vi sammen leiren og konstaterte att det var mye mer sauemøkk på bakken en først antatt. Det blir en drittjobb å få fjerna. Ute i kanoene og klare for dagens etappe som skulle gå ut på Øyarvatn fram til Heiestøl. Heldigvis hadde vinden gitt seg ellers kunne vi ikke gjennomført denne ruten pga store bølger.

Kanoferdighetene ble bedre og bedre så da vi kom til en utfordring i form av et stryk, hadde mange trua på å kjøre det. Vi vurderte fram og tilbake lenge, før vi til slutt ble enig om at det var våtgaranti og masse jobb. Derfor bar vi kanoene til rett under brua hvor det enda var litt fart i vannet, men ikke 1000 stein. Det ble mestret bra, sjøl om en kano la inn en 180 og fullførte switch.

Ute på Øyarvatn var det motvind og større bølger. Som en liten grønn Twin Otter fra Mo I Rana tok vi oss trygt fram. Vi hadde lunsj i det grønne og vinket til båtfolket, før vi tok sjarmør etappen inn til Heiestøl. Turen var over og den hadde vært meget i sløyd. Nå håper vi på flere turer med denne gjengen.

Setesdals Vesthei leverer nok en gang.

 

 

En må lære seg å kjenne sitt produkt. Jeg er heldig for produktet er Setesdal Vesthei, og det er et eldorado. Jeg hadde ikke vært på Bossbu på sommerstid, ikke vært på Svarvarnuten eller Urdalsknuten. Her måtte en ta affære umiddelbart. Jeg syntes det er trivelig med selskap på tur om måtte finne et bra turfølge. Lars Monsen, Arne Hjeltnes og Dronningen var opptatt, men mamma hadde mulighet for en tur og da ble de hu. Turen gikk 4 juni til 6 juni.

Mamma har alltid vært opptatt av at turklær og utstyr skal matche, eehhhh nei, det er flaks.

Vi parkerte i Berg og begynte på turen inn mot Bossbu. På vei mot Bossbu skulle vi oppom Svarvarnuten. I starten av stien er det Everglades nasjonalpark klima når det har regna, men det stoppa ikke Aron Rysstad lokalt skitalent og en kamerat i å løpe forbi vårs inn mot Setesdal vesthei for å runne det. Ak og ve, tenk å være så ung og sprek tenkte jeg, vel vitende at jeg måtte hatt en bjønn etter meg skulle jeg vurdert den farten innover fjellet.

Mamma og jeg er glad i pauser, og har etter fjorårets erfaringer lært vårs å gi beng i hva som er forventet tidsbruk på etappen. De regner ikke med pauser, og det blir det en del av. Vi hadde tre matpauser inn til Bossbu, den andre var ved Stavskar. Hverken jeg eller mamma har for vane av å gå ned noe spesielt ned i vekt når vi er på tur.

T for trasking.

Fantastisk å se hvordan naturen med sol og regn, varme og kulde har i løpet av mange år satt sitt preg. Den har formet overflaten og forteller oss at her har jeg jobbet i tiar og etterlatt et avtrykk. Og bak mamma ruver Svarvarnuten. (Vitsen er godkjent av mor sjøl)

Vi gikk nok ikke allfarveien opp til Svartenut, til å få med vår slike stier blir det for mye prat. Derfor tok vi bare av turstien der det føltes naturlig,  samme taktikk ble benyttet ned fra toppen. Bruke kartet og legge kursen. Vi hadde maks uflaks med været når vi var på toppen av Svarvarnuten, men legger inn et bilde allikevel. Har en tid når en er på tur inn mot Bossbu så er det ikke så store omvegen å gå oppom. Det anbefales, spesielt i fint vær.

Gudleik Knotten er møkk lei postkasseruta til Reodor, noe den forrige postkassa bærer preg av.

Veien ned  og videre innover er meget i sløyd. Stien og landskapet er en fornøyelse. Det blir en del bilder fra denne turen, håper dere setter pris på det. Jeg skal ikke legge ut alle for mamma hadde en lei tendens til å holde knappen inne når hun fotograferte. noe som resulterte i bildeserier på sju bilder av meg, utsikten og en av hennes fingre for å ta et eksempel.

Hei jeg heter Stein Varde.

Som bildet tydelig viser kom vi fram til Bossbu som tok oss i mot på eksemplarisk vis. I løpet av kvelden ble hyttene fylt gradvis opp, uten at det var trangt på noe måte. Forrett var tomatsuppe og hovedrett lapskaus av typen lys. Strøkent.  Pga de store vinduene i oppholdsrommet var det så varmt der at en kunne solt seg i sofaen. Veldig effektivt for å få varme i hytta.

8/7 Da var det ferieavvikling i Øvre Setesdal Turlag, Skrivingen vil gjenoppta 1 august.

1/8 Øvre Setesdal Turlag har nå alle mann på post igjen og kan fortsette som normalt.

På denne turen skulle jeg få ta del i Jack Reacher sin hverdag på kveldstid, noe som var intenst. Har ikke sett filmen, men det er jo lille Tom som spiller herr Reacher som i boka beskrives som en høyreist kar på 1.95, det er bare en bom på 25 cm det.  Før jeg gikk i gang med boka gikk vi igjennom permer og bøker for å se på de alternativene vi hadde for ruter fram mot Urdalsnuten. Jeg sier det med en gang, nord for Botnsvatnet er under de fleste forhold det beste alternativet. Det skal nok være lite vann i Gjuvvassåni på sørsia for at det er det beste stedet å krysse. Uansett hvilket alternativ en velger kan det være lurt å gjøre som mamma og ha med staver til krysningen. Vi starta tidlig neste morgenen på vår ferd mot Urdalsnuten. Vi måtte velge om vi ville gå opp og oppå Snorreheii eller rundt. Vi valgte det siste og kom etterpå fram til Snorrevadi. En rask evaluering ble gjort og vi fant ut at shortsen var for lang. Bokseren min var akkurat passe lang til at den ikke ble våt. Det er ikke mer en 2 meter bredt  der det er dypt, men det kan være et utfordrende parti. Mutter og jeg er prisgitt med lange bein fra naturen side, men andre vi kanskje være tjent med å ha ekstra truse i sekken.

Snorrevadi etter å ha krysset. Moro å se tilbake på slike store prestasjoner en har utført.

Vi ble gledelig overraket over at det var bruer ved de neste krysningene vest for Vatnemellom. Tydelig illustrert med foto under.

Mamma kan ikke gå glipp av reiseradioen. Derfor hadde hun spesialbestilt DAB antenner fra Lillehammer.

Tørrskodde og ferdig med krysningene begynte oppstigningen. Vi gikk sør for det ikke navngitte vannet på 1028 moh opp ryggen vest for Krørre. Det var bratt og koselig, fin måte å få i gang pumpa på. Ryggen ble fulgt hele veien opp og vi gikk på stein, fjell, måsa, vann og snø.

Vi fulgte ryggen til venstre opp mot toppen.

Mamma måtte overtales med Panda Pepe for å være med å krysse det ene snø partiet, men det var ikke så skummelt når det kom til stykke.

Mor smiler fornøyd og veit at om 3 meter får hu lakris.

Til slutt var vi på toppen og været var så bra at vi tok ei matpause der. Ikke dårlig å kunne nyte et par skiver med baconost og salami på Vest-Agder sin høyeste topp. De leiker ikke når de bygger varde. Den er et beist og en kan lure på hva motivasjonen var? Berømmelse, rikdom, imponere noen, jeg far ikke noe til å stemme annet at det er noen der ute som syntes at det å bygge varde er noe av det feteste som finnes.

Sommerens kolleksjon turklær er fra: shorts 8 år gammel fra H&M, Skjorte 6 år gammel Europris, Briller 6 måneder Statoil Rysstad, Caps 6 måneder fra DNT Sør med svigermorpåsydd emblem av DNT.

På toppen bekreftet vi planen vi hadde hatt i hue fra starten av. Vi prøver sørsia av Botsvatnet tilbake. Vi håper på å få krysse Gjuvvassåni en plass. Vi følger ryggen som ligger litt sør for den vi gikk opp, nedover igjen fra toppen og tankene er allerede på om det er mulig å krysse. Det er nok av utfordringer på veien også, i form av snø, bratte bakker og glatte berg, men som tankene våre velger jeg også å ta historien fram til da vi er ved Gjuvvassåni. Det viser seg raskt at det er mye vann, stritt og det vil bli utfordrende å krysse. Vi begynte nede ved Juvvatnet og gikk oppover. Etter å ha gått opp 700 meter finner vi noe som kan være mulig. shortsen må av, sko av, ullsokker på. Ullsokker gir bedre feste og hjelper bittelitt mot kaldt vann. Først krysset vi, så gikk vi oppover elva mot ei lita øy, så krysset vi igjen. Den siste krysningen var djup  og relativt lange bein til tross. Jeg var nøtt til å bytte undertøy på andre sia. Men vi greide det og det var sjukt moro, mestring på resept. Da slapp vi også å snu for å gå den lange veien tilbake.

Den røde streken viser vår ferd over, bilde er tatt når vi er ferdig med v(b)adingen.

Vil anbefale nordsia begge retninger om en ikke er eventyrlysten og vanntett til sinns. Etter det var det fin sti og plankekjøring fram til brua ved Bossbu som minnet mest om et hinder i et tv-spill.

#trengerikkesinoe

Framme ved Bossbu etter 10 timer på tur var det middag som sto på programmet. Mamma ville ha tomatsuppe og jeg tok sodd, type trønder. Etter middagen fulgte jeg Jack Reacher videre på ferden, Før kvelden ble rundet av med å vaske hytta.

Så var det turen hjem som gjøres, men vi aktet ikke å ta enkleste vei langs turiststien, å nei, vi skulle gå et alternativ. Ut fra Bossbu gikk vi merka sti mot Svartenut. Rett før vi kom til Auguntjørnstøylen som ligger så fint til atte HJELP, tok vi en sving østover mot Melrakkvatnet. Vi kom innpå en sti ganske raskt, men den forsvant like fort igjen. Sånn skulle denne turen bli, stien dukket opp og ble borte igjen. Vi fulgte ikke nok med til å ha oversikt over stien hele tiden, men det er et greit terreng å orientere seg i med kart, så vi gikk bare i nærheten av der stien lå til en hver tid.

En må vente lenge på surfebølgene i Norge.

Da vi nærmet vårs Dei djupe tjørnin, ble det plutselig blå merking av stien.

Det gjorde det enda lettere å finne fram, men det forsvant på vei opp på Holteheii. Det var det varder langs stien, men etter en stund var det bare varder i alle retninger uten noen forbindelse med sti. Dette viser at den motiverte vardebyggeren fra tidligere også har sans for humor.

Toppen av Holteheii var meget i sløyd.

Veien ned var bratt, men god. Stien vi fulgte ut mot parkeringen fra Holtestøyl var  Postgirobygget sin mest spilte sang.

Det er digg å få gjort det til en runde slik vi gjorde på denne turen. Dette kan en gjøre ved å parkere på Berg og sette i marsj. Gå gjerne i våre fotspor, men vit hva du begir det ut på som alltid.

 

 

Men bloggen var ikke død

Den har bare hatt andre ting å holde på med.

Jeg skriver ikke om alt som skjer irl (mamma: spør noen om hva irl betyr) i bloggen og i år har jeg ikke skrevet mer enn to innlegg. Det er ikke fordi det har vært vinterdvale, men heller det at jeg har ikke fått prioritert bloggen. Det har nemlig skjedd en hel del og det er masse i vente. Det oppdateres også jevnlig på andre plattformer på nett; dntsor.no er jo vår hjemmeside. Den ble på samme måtte som andre hjem pusset opp på nyåret i år. Vi var lei den gamle layouten på samme måtte som andre blir lei koreapanel på kjøkkenet sitt eller den orange vasken og doen på badet. Nå er sia røddig, fersk som nybakt brød og like brukervennlig som telefonkatalogen var. Dessuten ser den ut som 1 million. I tillegg til dette har vi flere facebooksider. Turlagene har sine og DNT Sør har sin. En annen kanal hvor det skjer mye er på Youtube. DNT Sør har lastet opp 34 filmer som viser alt fra skikjøring, camper, sykkel, buldre, hytter, vasking og mer. Du kan lett slåihjel matpausa med DNT Sør sine filmer. Felles for filmene er et ganske ærlig lyddesign i form av gratis sanger på nett med et og annet utbrudd fra kameramann. Det finnes en gobit med levende musikk som er verdt en titt. Om bilde og foto så vil jeg trekke fram navn som John Alcott, Hoyte Van Hoytema og Tonino Delli Colli som overhode ikke må sammenlignes med det som gjøres i våre filmer. De er nok mer inspirert av dogmebølgen som kom i siste halvdel av 90-tallet og de siste trender som har oppstått med POVkameraene sitt inntog. Noen dypere analyse går jeg ikke inn i her, men det er mange muligheter på vår Youtubekanal. Jeg vil også trekke fram instagram og ut.no.

Det er masse moro i vente framover nå både for liten og stor. Sjøl skal jeg være med på aktivitesdager, camp, kanotur, fisketur, sykkel dag, og skoleturer. Om jeg ikke får skrevet om det her så blir det nok kanskje en film av noe av dette.

Nå kommer den delen av bloggen hvor jeg drar en Onkel Reisende Mac og kommer med noen beretninger fra mine turer som har vært i år. Det har blitt noen toppturer i området i vinter. Om en kan sette pris på toppturer som gir nedkjøringer fra 200 til 500 høydemeter så er det en bråta med muligheter. Jeg har vært på topptur på Uppstad, Holteheii ved Stavskarhytta. Holfjell, Strandenuten, opp Osdokki mot risebordet som alt liger i nærheten av Bjørnevasshytta. Jeg har også fått lagt inn en topp i nabofylket, Gaustatoppen.

Har aldri hatt så god snø ned fra Gaustatoppen før. Det var helt rått. Snøen var like homogen som klone-krigerne i Star Wars.

Hver sving gav deg den responsen du forventet og flyt var like selvfølgelig som vaffel i turisthytta på toppen. Gaustatoppen kan være en fantastisk tur, men har også opplevd en syretrip (melkesyre) uten like ned fra den toppen pga kjipt føre. Toppturen på Holfjell var helt fenomenal. Du setter bilen ved parkering på veien og begynner umiddelbar oppstigning, ingen innmarsj. Det er ganske greit å gå oppover, men en gjør lurt i å sjekke ut bratthet for å finne den tryggeste og beste ruta opp.

Utsikten fra toppen er det ingen ting å si på. Holfjell 1294 moh

Om du er gira og været er bra er det bare å gå helt til toppen for å få satt signaturen i boka der. Det gjorde vi lett. Det ble mat i sola før vi satte utfor desserten. 500 høydemeter senere var vi nede ved bilen igjen og bestemte vårs for å ta en tur opp mot Strandenuten også. Vi kjørte i sola og sløsj fra Holfjell og fikk tørr løssnø i skyggen fra Strandenuten. Gikk ikke helt til postkassa på toppen på Strandenuten fordi snøen var hard og blåst over tregrensa og vi var der for å kjøre på ski, ikke for å skrive autografer. 240 høydemeter med løssnø fikk vi. Filmen kan du se her.  Fra kl 10.30 til 14.00 hadde vi 740 høydemeter nedkjøring med mat og hele greia. Null stress, så enkelt kan det gjøres.

Det øverste bildet er hentet fra tur til Lakkenstova med styre om administrasjon 30 mars. Der hadde vi strategisamling, Den dagen kom det 15 cm nysnø fra kl 9 til 14 så vinteren var på ingen måte over. Lakkenstova det må nevnes, den hytta er helt sheriff. Det er skikkelig godt å komme inn på den hytta. Oversiktlig, koselig og lys. Jeg må si den går inn på en pallplass blant DNT Sør sine hytter for meg. Men det er ikke bare Lakkestova som jeg har vært på, både Stavskar og Bossbu har fått flere besøk. Jeg var så heldig å få ta med den nye sjefen i DNT Sør inn til Bossbu. Det er jo en rein fornøyelse å kunne vise fram noe så flott som Bossbu.

 Sjefen er like bra til vanns som til lands

Vi er innom Stavskar på vegen. Tidligere i vinter hadde vi toppturkurs på denne hytta. Det kunne lett blitt et blogginnlegg i seg sjøl, men her skal dere få noen nøkkelord og så kan dere sette historien sammen sjøl. Kveldstur, ruskevær, hyttekos, matlaging, god læring, bra gjeng, orientering, 1000 høydemeter, 50 cm nysnø og smilefjes.

Turen videre til Bossbu var i fint vær så instagram fikk noen knall fotos. Bjørn, som sjefen heter, lot seg forføre av Bossbu og sikringsbua. Det jeg liker best er å rusle inn i det store oppholdsrommet, sette meg i sofaen og se ut av de store vinduene. Sitte der og la seg hypnotisere av utsikten slik flammene gjør i et bål.

I matveien var vi eksperimentelle og tok en boks med lys lapskaus og en med erter, kjøtt og flesk. Da fikk vi to retter på en måte. Erter, kjøtt og flesk smakt best med en millimeter den kvelden. I sofakroken fikk Roxanne av The Police ny inpakning. Mens Bjørn imponerte var jeg på nivå med pianospillinga som er 4 sekunder ut i sangen. Sola og safarikjeksen gikk ned, og etter flere runder om DNT hytter var det natta. Vi våknet opp til vindvær og la en dristig plan mens hytta ble stelt til avreise. Planen var å bruke vindduken jeg hadde i sekken som seil mellom vårs på vegen hjemover så langt det lot seg gjøre. Fra Bossbu til Svellingstøylen brukte vi 20 min i et behagelig tempo. Derfra gikk vi vanlig til Stavskar. Været var fint innimellom noen småbyger, men ble til slutt utmerket sjøl om det blåste. Vi valgte å ta fram duken igjen på Rennevatn for der blåste det noe voldsomt. Vi fauk over vannet og på slutten kom det et kast som blåste vårs opp og over kneika i enden, utfordringa da var å få stoppa. Jeg lo høyt som en gal treåring på trehjulssykkel med en engstelig mor i hæla i det vi hadde toppfart på over 20 km/t. Så sjukt moro. Det gikk fort videre uten duken også, på noe fatter`n ville kaldt køddeføre. Snø en kunne slå igjennom på og et å annet myrhøl som dukka opp. På parkeringa møtte vi et turfølge som skulle innover og jeg ble starstruck da jeg så at den ene karen var Erik Verås Larsen. Legende. Egentlig burde jeg nekte han å gå inn i verneområdet for den mannen er maskin! Men det er kult med stjerner i DNT Sør sitt nettverk. Med det takker jeg for denne gang. Snakkes.

Du angrer aldri på en tur

Det har vært påkjør den siste tia og det er moro i grunn. Men det blir lite med blogg skriving, men det skal ikke være NM i meta så jeg skal ikke skrive om å skrive blogg. Jeg tenkte heller jeg ville fortelle litt om hva du har gått glipp av og anbefale å legge inn en spasertur i en travel hverdag. La oss begynne med det siste. Det er vel ikke et ukjent fenomen at flere av vårs kan ha en travel hverdag. Uten at jeg skal ta på meg rollen som livstilcoach her nå vil jeg bare fremme et forslag. Det er i grunnen like mye for å overbevise meg sjøl om å gjennomføre det også. Dørstokkmila kan være hard. Den timen i døgnet hvor du finner litt pusterom, bruk den på å gå ut av huset. Du angrer aldri på en tur ut. Alternativet er gjerne tv. Så velger du å se en time med farmen mens du dytter i deg en halv pose ostepop. Jeg er rimlig sikker på at det hadde vært en bedre følelse i etterkant om du hadde tatt den turen. Alikevel velger jeg mange ganger  tv (aldri farmen) istedenfor tur og unskylder meg med at jeg er sliten og vil bare koble av foran skjermen. Men hver eneste gang jeg velger tur, enten det er på ski, sykkel eller beina så angrer jeg aldri på det. Har aldri angra på en tur.

Siste uka i februar fikk jeg masse fine turer gjennom jobben. Dørstokkmila er fraværende og det er harmoni. Jepp jeg refererer til den følelsen som ei nypussa tann har det, eller følelsen klesvasken må ha i det de er ferdig i maskin og skal få henge rolig til tørk. Ting kommer i vater av å komme seg på tur. Sliter du også med dørstokkmila så meld deg på en DNT tur og det er umiddelbart lettere når en har forpliktet seg #reklame. Først var det ei helg med toppturkurs på Stavskar.Været Var ikke det beste, men læringen var desto bedre. Stavskar er i koselig lita hytte å tilbringe ei helg på. Vi var en fin gjeng som fikk ei gulrot på slutten av kurset i form av ei nedkjøring i fantastisk snø. Det kan du se film av her

På mandagen bar det opp på ungdoms camp på Bjørnevasshytta. Iløpet av dagene der oppe så hadde vi trugetur, topptur, skileik og mye mer. Det var vind og noen frøys på turen men jeg er sikker på at ingen angret på at de tok den.

Her på toppen av Kleivsnuten titta sola fram litt bak skyene. Det er også laget film fra denne campen som du kan se her

Jeg var også så heldig å få være med voksenopplæringa i Valle på skitur. For mange av dem var det deres aller første gang på ski. Vi hadde en knalltur i løypene på Brokke og ingen angret på at de var med sjøl om det ble en del fall. Så ta turen folkens.

Sauesanking

Det var en fin dag

Søndag 20.9 fikk jeg være med på sauesanking for første gang. Det var flott å få fylt det hullet på CVen. Jeg syntes det er fint å kunne oppfylle eventuelle stereotopier folk måtte ha om en kar som kommer fra ei bygd med litt over 400 innbyggere. Som jeg var inne på i min første blogg(Et sted må det starte) så har jeg nok mangelfull bagasje eller jeg tok nok feil da jeg henta det ut fra rullebåndet. Jeg hadde jo ikke den oversikten på friluftsliv som jeg trudde før jeg la i vei på tur til Fagernes, og det er mange aspekter som ikke er på plass enda. Fremdeles i dag er det kun bjørk, furu, bresk og gran jeg med sikkerhet kan peke ut av trær. Ikke spør meg om planter fugler eller andre dyr. Min kunnskap er nok begrenset til det du finner i “Min første dyrebok” for 4 åringer. Det er flaut, men jeg får ikke den informasjonen til å sitte. Derimot kan jeg i et klart øyeblikk fortelle deg hvor bra Peter Weller fra Robocop (1987) stemmelegger Batman i The Dark Knight Returns part 1 og 2. Slik informasjon får ligge i min minnebank noen uker før det blir erstattet av lignende, derfor har jeg ikke funnet plass til flora og fauna.

Tilbake til hovedsaken, jeg var med på sauesanking. Er du nysgjerrig på åssen type sau så kan jeg fortelle at det var av typen, hvit, svart og brun. Det er samme måtte mamma forteller åssen bil noen har. Den kan være gul, rød osv merket er ikke så viktig. Heldigvis finnes det bare to typer sau i Setesdal; langrova og stuttrova.

Oppmøte sted var Brokkestøylen kl 8.00. Jeg ble utstyrt med jaktradio og vi avtalte hvor alle skulle gå. Etter å ha delt vårs ytterligere opp etter en rask prat oppi skogen ble jeg gående sammen med Håvard som hadde masse erfaring og Bendik som hadde litt mer erfaring enn meg tross han bare var 10 år. Ruta vår gikk opp mot Løefjell. Vi skulle i samarbeid med de andre få sauene ned mot Haugland.

Bendik sjekker saltstein på Løefjell.

Nå har dere fått servert to bilder fra denne dagen og jeg trur også dere tenker at det så slettes ikke feil ut. Været var knall hele dagen og det var rein fornøyelse å gå på sauesanking. At vi hadde jaktradio var ikke det eneste som minna om det å gå på jakt. Vi måtte ha følerne ute og ta det rolig der vi var ute og rusla. Håvard ropte, eller hoia som jeg ville ha sagt, en gang i blant. Det reagerte sauene på og vi kunne høre bjellene. Vi hørte hoi i hele området som det gav også oversikt om hvor de andre var. Det gav også inntrykk at sauesankinga ble gjennomført med THX sorround sound.

Vi lå litt i framkant og tok vårs en liten rast med noen skiver. Mens vi satt der å spiste kunne vi høre bjeller i nærheten. Da var det om å gjøre å gå innpå pent og pyntelig fra rette kanten for å lede dem i retningen vi ønsket. Se for deg en elefant i sokkelesten smyge seg inn på leverposteien bakfra. Det gikk etter planen og vi fortsatte rolig etter. Neste gang vi traff på dem var det å gjenta prosedyren. Men denne gangen litt som en MF 135 ruller seg inn i bjørkeskog for vedhogst. Det mest spennende var når det kom sauer bak vårs som dem andre hadde sendt av gårde. Da måtte vi snike vårs ut av ruta så de passerte forbi. Jeg kjente da på den samme følelsen som jeg hadde når vi leika gjemsel eller boksen går på barneskolen.

Her kan vi se sauen oppe på berget. Det er etternøleren for de andre har gått.

Når vi ledet sauen på denne måten så delte vi vårs opp. Bendik var med meg en runde og så var jeg alene. Det kunne ikke gått bedre når jeg var aleine. Ned en tett og småbratt rygg gikk sauene akkurat dit jeg ville ha dem. Eneste dramatikk var at jeg tråkka uti et hull så boksa spjæra som slim fit jeans på en småhissig DR, Bruce Banner. Det ble da klart at dette var siste turen med denne buksa.

Desto lenger ned vi kom jo tettere ble skogen før det igjen gikk over til litt mer åpent terreng. Vi traff på noen av de andre lenger ned og jeg fikk gå den siste biten med Morten og Anita som hadde med seg bikkjer. Det låt både i bikkjer og mennesker ei beite der. Så eventuelle sauer må ha trudd det var åsgårdsreia som var i hælane på dem.

Etterhvert som vi roa vårs ned tok deg seg opp lenger nordover. Å høre på jaktradioen da var spennende saker. Det var fult på høyde med radioteaterets Dickie Dick Dickens hva angikk spenning og humor. Meget dramatisk var det å høre om utbryterne på Storås. Jeg gikk også forbi en plass som NRK skal spille inn en episode av “Der ingen kunne tru at nokon kunne bu”

I det store og det hele var dette en brillefin dag. Jeg syntes det er viktig at slike tradisjoner blir holdt i hevd og det er en del av vår kulturarv som må ivaretas. Kanskje om 50 år sitter bonden i stua og styrer droner når sauene skal hentes. Høres litt stusslig ut syntes jeg

#nattinaturen

Lørdag 5 september skulle Norge sette rekord på antall mennesker som sov ute, om vi greide det veit jeg ikke i skrivende stund. På Bygland var vi hele 49 stykker som tok plass i telt eller under åpen himmel ved Bygland Museum.

Det var folk i alle aldere og særdeles god stemning. Idrettslaget hadde tatt med kanoer som ble flittig brukt og et par fisker ble lurt oppi kanoene også. Mat må`n ha så det ble ordnet grill og bålpanner som gav mange muligheter. Jeg fikk lov til å lære bort en matbit bestående av to ingredienser. De som ville kunne få en stor potet som de skar toppen av. Det høres brutalt ut, men jeg kan garantere at poteten følte ingen smerte. Toppen måtte en ta være på for den hadde en viktig funksjon senere i prosessen. Den resterende store delen av poteten hules ut så den kan romme et egg. Egget knuses og has oppi potet. Toppen settes på og holdes på plass med hjelp av tannpirkere av tre. Pakk hele saken inn i aluminiumfolie og legg på bålet. Avhengig av varme, men det går fort en halv time før egget er kokt og poteten er klar.

Mens potetene gjør seg klare så skal jeg fortelle flyshowet vi hadde tidligere på kvelden. Det var en særdeles dyktig flyger som hadde med seg sitt radiostyrte modell fly. Han var ikke ny i gamet og viste stålkontroll med manøvrering. Vi fikk se loop som gikk over i dobbel whopper med ekstra bacon. Videre viste han dalende julegrann med glitter inn i en lavtflyvende twin oter med doble webere og en imponerende rotax manøver i baklengs ugress.  Fantastisk luftakrobatikk avsluttet med vingeskutt skjære på sølvfat. Så tilbake til poteten som nå er ferdig og ser slik ut.

Det er en digg sak, men vi gir vårs ikke med det og lagde dessert også. Det var eplebåter vi ga en runde i kanel og sukker før vi pakka det inn i folie og la det ei lita beite på bålet. Det er også meget godt.

Så ble det leggetid for min del sånn i 12 tia og jeg sov meget godt på solsenga mi med liggeunderlag oppå. Dagen etterpå hadde ikke jeg noe ansvar for maten til frokost. Men varene ble levert til de grader med pinnebrød og nydelig pannekaker.

Jeg nevnte jo kano og jeg vil bare vise hvor flott det kan være utpå vannet i en slik farkost.

Da gikk nattinaturen gradvis over til å bli Lislefarmen. Jeg skulle ha en orientering/natursti og måtte sette ut spørsmålposter. Lislefarmen et flott arrangment med underholdning og boder fra privatpersoner og organisasjoner.  Sjøl satt jeg foran nattens bolig lavvoen med et campingbord med informasjon og kart over naturstien. En meget flott premie var det også til de som gjennomførte. Det gikk såpass med gjetord om premien at det kom nok flere utenfor målgruppen jeg egentlig hadde tenkt, men det var bare ekstra moro. Naboboden min hadde en haug med gamle tegneserier de plutselig oppdaget at kanskje ikke var ment for barn, jeg fikk lov til å få gratis flere av disse. Så en bedre dag kan vel en nesten ikke få. Det er lagt ut flere bilder fra Lislefarmen på facebook. https://www.facebook.com/byglandhusflidslag/posts/486853631496244

Jeg er veldig fornøyd med å ha vært med på en natt i naturen.

Sloaros

På lik linje med det engelske alfabetet, de fleste biler jeg har hatt på EU kontroll og kortstokken på Lakkenstova så hadde jeg  mangler DNT Sør sitt hytte nettverk. Jeg hadde ikke vært på Sloaros. Alle de andre har jeg vært bortom i det minste sjøl om jeg ikke har sovet over. Mamma syntes det var så flott på hyttetur sist så hu blei med denne gangen også. 

Det var meldt regn og tordenvær på torsdagen, men vi ble møt med trolsk stemning fra start. Stikk i strid med hva meteorologene hadde meldt var værgudene så respektløse at de klinte til med knallvær av type korterma. Egentlig lite å si om ferden innover, den gikk såpass smertefritt og var så fin at jeg kjører en bildeframvisning i stilen Ola og Kari Normans ferieminner fra sommeren 1997.

Her går veien inn i fjellet og det ser slettes ikke gæernt ut.

Her er den første offentlige av sitt slag. En selfie og da er det jo ekstra gjevt å dele det øyeblikket med mutter.

Forrige gang vi var på tur merka mutter at vi ikke var alene på Kvinen. Denne gangen fant hu noen gamle sement kladder som utstrålte en energi. Vi får alle krysse fingrene for at de ikke er radioaktive.

La aldri en sjanse for å vade gå fra deg må være mamma sin filosofi. Takket være mye nedbør den siste tiden så fikk mamma muligheten også på denne turen. Jeg kan vel nå gjøre leseren oppmerksom på at det terrenget en går i på vei inn til Sloaros er intet mindre en fantastisk. Det er så flott å gå i det fjellet,  atte…. hjælp. Det vil også bildene som kommer vise, men først vil mamma vise hva hu mener er årets farge i fjellet.

Grønt friluftsliv.

Der har vi hytta, som ligger ganske så idyllisk til. Lite viste vi nå hva som var i vente. (Tom Mathisen sin stemme) Følg med på neste bilde for å finne ut hva som skjuler seg i hytta. Er det Ole Brum, Gullhår eller bare en tysk fotturist. Følg med I bildet under

.

Dett er er bilder fra annekset på Sloaros. Men det var ikke stort bedre inne i hovedhytta. Vi fant søppel, sokker toalettmappe, trøye, tomflasker og tøfler. Nå smeller det. Det er en ting å ikke være verdens beste til å vaske , men å tørke av bord å benker greier alle og har en prøvd å sope gølvet så plukk opp den lille prosentandelen du fikk med deg på den rette streken du dro kosten etter deg. Ikke la det ligge igjen. Men så til det som virkelig har noe å si. HAR DU GREID Å BÆRE EN BOKS MED MR. LEE OG SAFARI KJEKS INN TIL HYTTA, SÅ GREIER DU Å BÆRE DEN TOMME EMBALLASJEN UT IGJEN OGSÅ. Det er så lavmål å henge det i en pose på en sengestolpe. Dere skal vite det at det er reservert et spesielt sted i helvete for dere som ikke tar med og kaster søpla deres. Der sitter dere sammen med folk som ikke bruker blinklys og de som prater på kinoen i evig pinsel. Åhhhh det var det ut av systemet, beklager dersom det er noen sarte sjeler som ble opprørt. Alt dette rotet førte til at mutter og jeg vasket hele hovedhytta rydda og ordna. For det fortjener ei så flott hytte som Sloaros. Det er ikke lett å få den strøken men med litt innsats hjelper lenge. Nå skal sant sies at de  aller flest gjør jo en god jobb når det gjør reint etter seg på hyttene.

Annekset kosta og rydda vi og det ble mer og mer åpenbart hva som hadde skjedd. Antagelig har det vært spilt et slag Ludo hvor flere terninger og Jägermeister har vært involvert. Dette har eskalert siden vi fant terninger overalt, en kniv og toppen på ei syltetøyflaske. En kan nok bare forestile seg hvilke handlinger som kan ha utspilt seg i dette rommet.

Etter middagen gikk jeg tilbake til Oslo i 1970 for å løse mordgåter med K2 og Patricia. 

Hadde en liten tur etter middagen også, jeg syntes det er så flott å se hvordan stien slynger seg gjennom landskapet.

To Tøffeste Tène jeg Traff på Turen i Terenget Tilrettelagt fra Topp Til Tå.

Sikksakk går bekken så flott at mutter ville nesten vade på langs.

Et øyeblikk trodde jeg at vi var i Andes og møtte på et firekanta folkeslag som snakket en blanding nynorsk og vossamaol som hadde firkanta høner som la firkanta egg, men det var ikke helt slik.

Bilde etter mors ønske. Værsågod mamma, dette er til deg.

Da har jeg gått på snø samtlige måneder i kalenderåret 2015. Det er ikke dårlig bare det. Men da var lysbildefremvisningen over for denne gang. Jeg håper alle som leser dette veit åssen en skal gjøre i forhold til søppel neste gang en er på tur. Ta det med hjem. Takk for turen

En varm anbefaling

Jeg var på grunnlegende turleder kurs i regi av DNT Sør i for ei lita beite sia. Det var en ulidelig gama affære. Vi var 8 deltagere og kursleder Per Thomas. Sammen skulle vi se på temaer som kart og orientering, leirplass, påkledning, pakking av sekk, risikovurdering, fyre primus og bål og matlaging. Det ble gjort over to kvelder fra kl 17 til kl 22. Så det var et særdeles innholdsrikt kurs.

Viktig å ta bilder fra hver vår kant.

På bildet er vi i gang med å se forskjellige typer kart. Målestokken er forskjellig på et turkart og et orienteringskart. På et orienteringskart ville antagelig huskestativ i hagen din vært avmerket bare det hadde stått der i mange nok år, mens på et turkart må hytta di nøye seg med å være en liten svart prikk. For å lære seg kjennemerkene på kartet så hadde vi en liten stafett. Da blei det god kok og varme i dem som hadde syntes det var noe kjølig. Vi var nå delt i grupper og hver av gruppene skulle sette ut tre  poster der de var merket av på kartet. Det er helt vilt hvor fort en går rundt i et orienteringskart i forhold til et turkart. Du kan kaste stien som går 1 cm på kartet her og store søledammer er avmerket likt som fine små ørret vann på et turkart. Så bare slapp av om det ser langt ut på kartet. Er det fint terreng så kan det være fort gjort.

Etter vi hadde satt ut våre poster skulle vi finne postene til en annen gruppe. Sjøl om en 15 år gammel versjon av meg høyst sannsynlig ville blitt skuffa, trist og litt kvalm, så må jeg innrømme nå at orientering er ganske så gøy. De som kjente meg da, veit at den innrømmelsen sitter langt inne. Det er moro å kunne forstå kartet og finne fram dit en skal og posten viser at du har nådd dit mål. Det er udiskutabel mestring en føler i det øyeblikket posten dukker opp.

Del to denne dagen var å lage bålplass, sanke ved og etterpå lage mat på bål. I kjent stil så begynner jeg å blø fra en finger. Denne gangen var jeg ikke uforsiktig med verken sag, kniv eller øks. det var en spiss stein. Men det hører med, Jeg har knapt nok vært på tur uten at det skjer. Jeg husker fra en skoletur i 3 klasse på barneskolen hvor jeg skar meg med kniven. Fra der jeg satt og bort til lærerne ble det røde flekker i snøen og den ene læreren og vaktmesteren syntes det var trivelig for det var akkurat som å være på jakt. Men tru ikke at jeg venner meg til det. Jeg veit at fra jeg ser at jeg blør så har jeg bare noen minutter før jeg blir uvel. derfor gjelder det å få dekt det til fortest mulig. I de verste tilfellene har jeg gjemt det i votten eller lomma. Ute av syne ute av sinn.

En kombinasjon av de beste forslagene til bål ble gjennomført på en allerede etablert bålplass. Det er lurt å bruke noe som allerede eksisterer for bål setter sitt merke på naturen, Jeg vil å få fram til alle regelryttere der ute at dette var før 15 april så klart. På bålet skulle det lages varme eplebåter i sukker og kanel, vaffel, en brødvariant og det jeg gledet meg mest til, koke egg i potet. Man tar en ganske stor potet og huler den ut. Så har man egget oppi og setter lokket/toppen på med tannpirkere. Pakk inn i folie og legg på bålet. Det tok lang tid. Jeg trur jeg venta en halv time, men jeg var litt feig med varmen å redd for å lage kull. Egget blei perfekt men poteten burde hatt litt mer tid på seg.

Ser ganske bra ut 

Etter bespisning var det å sørge for sporløs ferdsel før vi orienterte vårs ut til parkeringen i mørket. Vel ute avtalte vi oppmøte for morgendagen og oppgaver som skulle presenteres neste dag.

Dag to av kurset ble innledet med at at oppgavene ble presentert. Det dreide seg om påkledning, pakking, turleder rollen og risikovurdering. Dagens hovedtema var bruk av kompass og diverse kokeapparater. Noe vi begynte med, og som alle burde prøve er å gå rett fram med bind for øynene. Det er ikke så lett som du kanskje trur. Med den erfaringen rikere så kan en jo tenke seg åssen det er å gå på fjellet i tett tåke og møkkavær. Da er det ikke lett å orientere seg og ser en nytten i å kunne bruke kompasset godt. Derfor trente vi på å bruke kompasset så vi slipper å bli like glad for å finne ei Krasafaren Steinbu som Arne Moslåtten.

Det er mye å velge imellom av kokeapparater og vi testa 3 forskjellige. Det gikk het for seg da noen hansker var i fyr og flamme pga litt overtenning hos deltageren. Men det er en nyttig erfaring og det er mange som har brent seg på det tidligere uten at planene om å bli turleder har gått opp i røyk. Det er bare å stå på videre for å vise at en har en glød å brenner for det. Da vil ikke turleder gnisten slokke. Men understreker nok en gang risiko og sikkerhet med kokeapparat er et brennhet tema for hver tur.

Omsider fikk vi kokt vann til kaffe og toddy. Etter at det var konsumert skulle hver og en av deltagerne være turledere for en etappe. Det var blitt mørkere og det var på tide med hodelykt når vi gikk på sti. Jeg syntes det var en god gjeng som hadde ansvaret og viste veien. Ekstra stas er det alltid når noen kan fortelle noe om området vi befinner vårs i. Enten det er kulturminner eller andre historier. Vi rundet av kvelden i mørke, med utdeling av diplom og lue.

Dette er veldig godt satt sammen og gjennomtenkt opplegg, som gir lyst til å ferdes på tur og større trygghet til å ta med flere.

Så håper jeg å se denne gjengen på tur for og med DNT sør i framtiden, sjøl om kursholder Per Thomas får Evil eyes i mørket.