Kano(n) tur.

Nei, har ikke hatt sommerjobb i VG, sjøl om den finurlige overskriften skulle tilsi det. Det jeg derimot har, er gjennomført en kanotur med barndomskompisen min. Når jeg sier barndom så mener jeg den tia da vi lå i hver vår vogn og prata om baby mat og sparkebukser. Før jeg utdyper noe mer om turen, vil jeg få det på det reine at den var steike bra. Har kun bilder når været er ganske bra og det er slik jeg husker turen. Sol og god stemning, intervallene med regn den første dagen er glømt.

Turens første bilde, vi har kommet vårs på vannet, vinden har løyet litt og det er opphold.

Turen er på vann som er mer eller mindre tilkoblet Straumsfjorden. For å utbrodere om start og sluttpunkt refererer jeg til dette saklige Word dokumentet:  Først er det lurt å plassere en bil ved reisens slutt. Kjør til Åraksbø på østsia av Otra. Kjør mot Haugtveit og fortsett videre på heievegen. Her er det 50 kroner i bom penger. Kjør helt til en er over brua og parker der, 100 meter lenger fram er det nemlig en bom. La en bil stå og kjør den den andre til Straume i Valle. Ta heievegen helt opp til Mjåvatnet som er starten på reisen. (Dokken.S 2017 Wd s.1)

Fra start hadde vi medvind og bølger som var akkurat ikke for store. Det gjorde at vi holdt et meget respektabelt tempo. Vi skulle få ha vinden i ryggen hele turen, noe som gjorde at vi bare hadde en overnatting. Hadde vi padlet i motvind, hadde det blitt to overnattinger og bakoversveis.

Kameraten min Kjetil bor i Kongsberg, det er kommunen som trakk det lengste strået om å ha Jondalen i sitt rike, som er bygda vi er fra. Det er i overkant tre timer kjøring fra Kongsberg til Valle om med forpliktelser på hver vår kant med jobb og familie gjør at vi leiker ikke sammen så mye som før. Kjetil og jeg har ikke padlet i kano sammen før, men som kompistur kan jeg knapt forestille meg noe som er bedre egnet. Praten går lett, litt sang(hovedsakelig undertegnede) og bare de å sitte stille å nyte omgivelsene og selskapet. Det er jævli bra ass (Monsen, Lars. 2004-2017 på tur med, Nordkalotten mm.)

Lunsj i rolige omgivelser.

På turen vår møtte vi kun et annet menneske og det var rimelig tidlig på vår ferd over Straumsfjorden. Naturen her var helt fenomenal. Vi ligger å dupper rett under tregrensa så det er buffet for den som liker å fyre bål. Hvem liker vel ikke litt bålkos. HMS`n var i de beste hender, Kjetil er brannmann og veit godt hvordan han skal starte brann. Lunsjen vår var i le for vind, men kom du utpå var det god medvind.

Ved enden av Straumsfjorden møtte vi dette kule menneskelagde inngrepet i naturen.

Jeg mener det når jeg sier at denna var tøff. Akkurat som brua ved Kvinen (les tidligere blogg om tur med mamma i Setesdal vesthei) lar du deg imponere av håndverket og syntes i grunn det er ganske estetisk kult. Kanskje om 100 år vil vi se på vindmøller og monstermaster og si “Ganske imponerende å se hva dem fikk til på den tia, det hadde liksom litt sjel”. Men jeg har mine tvil. 

Etter demningen kom den første bæringen med litt lengde på. Det skulle komme flere som var av ca samme kaliberet som denne. Da gikk vi først ned med sekker og utstyr, så gikk vi å hentet kanoene. Flere plasser var det masse myr og lyng hvor kanoen kunne dras. Det gjorde jobben mye lettere.

Åra går.

Etter Straumsfjorden og bæring padlet vi over Hjellevatn.Vi hadde håpet og fått padlet i litt stryk, men ut fra Hjellevatn var så definitivt ikke et stryk vi ville prøve. Vi kom til Svoletjørn etter bæringen og der var det et fint åpent område som vi valgte å legge leieren i.

Leirplass i sikte.

Ved var sanka og pakning tatt ut av kanoen valgte vi å prøve vårs litt på stryket vi hadde passert. Kun det nederste partiet, for å ha det litt moro.

Herifra og ned gikk fint.

Jeg skal være litt raus med bilder fra denna turen. Ikke at de er så fantastiske, men de er bra nok til at dere får et innblikk i hvor fint det er. Når jeg tar bilder begynner jeg med å ta telefonen ut av plastlomma si. Finner kameraknappen, sikter på det jeg ønsker å fotografere og knipser et bilde. Mer er det ikke, derfor er jeg ikke noe utprega fotograf. En som kunne ta bilder hadde nok kosa seg masse. Jeg skaffer bare dokumentasjon som ikke er vond å se på.

Bæring…. eehh ja.

Telt utsikt. Brannmann på sin post.

Middagshvil i verdensklasse. Skovalg mer midt på tre.

Middagen var tre ingredienser blandet sammen. Kylling, pasta og pesto, en turklassiker. Vi var ikke snauere en at vi hadde tatt med vårs to halvlitere. Skal ikke jeg sitte her å reklamere for slalombrus, men det er veldig godt å ha med seg noe en kan nyte på kvelden på slik en tur enten der er  Ahlgrens biler eller noen bjørnunger.

Bålet brant, regne hold seg unna utover kvelden, praten gikk og vi tok på vårs et nytt plagg for hver halvtime som gikk. Det var for kaldt for både mygg annen styggedom, så praten gikk rundt bålet til vi køya.

Neste dag skulle gi vårs mye moro fra starten av. Fra campen mot Kilsvatn var det så høy vannføring at vi kunne padle de små strykene. På det verste la vi kanskje igjen ei lita stripe grønnmaling på en stein eller to, men ellers helt knall. Du ser et eksempel på bilde over. Vi bar sekker og annet ned, før vi satte vårs i en tom kano med årer på vær side nedover strykene. Det er få ting som er bedre trening på samhandling for to mennesker enn padle kano i stryk. Kommunikasjon må være tydelig når en speider stryket og når en padler det. Enighet om arbeidsoppgaver, og være beredt på å kaste hele planene på båten om noe uforutsett skulle skje og da sette i gang en reserve plan. Det er altså så moro, og det skal ikke rare stryket til, bare litt brusing. Stisykling på tandemsykkel blir kanskje litt det samme. Det som må komme fram her er at vi gikk alltid nå å sjekka hvordan elva så ut før vi kjørte. Det er en grei leveregel.

Vi hadde 4 ganske like lange bæringer denna dagen og noen flotte etapper over vann med masse å se på. Vi fikk bada i en liten kulp når vi hadde lunsj, Det var deilig på en veldig kald måte.

Bildekavalkade

Da vi hadde padlet store Topsæ og dratt kanoen over ei sammenhengende myr ned til Årdalstøl så vi veien. Men dette var en av de morsomste partiene og padle. Vi fikk noen små stryk og ellers idyllisk elv. Jeg syntes det var lurt å legge igjen kartmappe med telefonen inni der vi tok opp kanoen for siste gang. Da fikk vi omsider brukt tralla som vi hadde hatt med hele turen i hele 300 meter. Men det føltes verdt det når en trilla kanoen så lett. Telefon og kart fant jeg igjen dagen etterpå. Med det vil jeg bare si at denna turen kan lett anbefales.

Her kommer vinteren.

Inn i boden, ut med skia. Prepp og plei, la oppvasken stå. Gå over skisokkene, går de en sesong til? Lev på grøt for å ha råd til heiskort som gradvis stiger i pris. Handle julegaver på nettet for å spare tid. Innse det at treningen du planla og gjøre før skisesongen for å være best mulig forberedt,  har blitt forsaket. Runn Red Bull Tv. Besøk diverse skimarked med tilbudsvarer og brukt utstyr.  Det er alltid mer som kan gjøres, men det får holde. Så kan du sette deg ned og la været leke sin sadistiske lek med sjelen din. Først kommer det litt snø så blir det mildt igjen, det føles så unødvendig ut. Som jeg pleier å si, la det snø, la det bli. I skrivende stund er vi inne i andre runde med hvit nedbør i Valle. Som alltid er jeg optimist og tror det blir liggende, men jeg har blitt såret før. Slik som Karen på julaften i det hun får cd med Joni Mitchell av Harry og ikke smykke. For dere som har hatt øynene på en tv i romjula så skjønte dere sikkert at det var fra Love Actually. Slik er det å se snø smelte. Du har forventninger om at den blir men så forsvinner den bare igjen. Heldigvis så bestemmer den seg for å bli og da skal skiene settes i arbeid. Tidligere har jeg skrevet om noen toppturer i denne bloggen. Jeg skal gjenta turbeskrivelsen på noen av dem i korte trekk og komme med noen fler. Da er det ikke noe å lure på når det kommer til å ta turen til Valle i vinter.

Nå må du følge med, ja du ja. Noen av turforslagene her kan ikke kjøres dersom forholdene er ugunstige. Det kan være pga skredfare eller at det er for lite snø. Derfor er det viktig at du har kompetanse til å gjennomføre eller velge å ikke gjennomføre turen. Ta skredkurs med DNT Sør i vinter.

Derfor er det viktig at Du gjør dine egne vurderinger og tar gode valg på tur.

Vi starter like godt med den store klassikeren i Valle. Det er turen fra Berg via Hengjefjell ned til Løyland som faktisk gir deg 1000 høydemeter nedkjøring. For å få den beste turen så krever det litt logistikk. En bil må stå på Løyland der turen avslutter og en bil må kjøres til Berg der den startes. Fordelen ved å starte ved Berg er at en stjeler en del høydemeter og en slipper en bratt og heller kjedelig start som en får ved å starte i Løyland. Fra Berg er det en fin tur med jamn stigning helt til en kommer til ryggen ved Henjebui opp mot Hengjefjell. Vil du ha 1000 høydemeter så må du opp på toppen. Vil du ha god kjøring på snø så går du bare forbi og mot nedkjøringen.

Den beste veien ned er bekken Flossi. Det er viktig å holde avstand fra Rindebakken, der går det flere skred årlig. Flossi er en fin nedkjøring for de fleste og dersom en vil ha mer utfordring kan en kjøre ned Skullevassbekken. Det krever mer av deg som skikjører og det er brattere. Dette er en tur som en tar på vintersnø og ikke vårsnø.

Hva skjedde med fonten tenker du kanskje, vel det er copy/paste fra et Word dokument jeg har mekka. #minstemotstandsvei

Bjørnevasshytta

Nå skal vi se på et område rundt en av våre hytter. Bjørnevasshytta og de fine mulighetene en har ut i fra den. Bjørnevasshytta ligger rett ved vegen så det er ikke non dagsmarsj inn. Toppturene ligger også i umiddelbar nærhet og mange av turene er bare å ta på seg skiene ved hytta og gå ut.

Her er noen toppturer som tar Bjørnevasshytta som utgangspunkt. Bjørnevasshytta ligger langs Fv 45 ca 15-20 minutter kjøring etter en har tatt av Rv 9.

1.Vi starter med leikeplassen rett sør over Bjørnevatn kaldt Strandenuten. Vit at isen er trygg før du går over Bjørnevatn. Gjennom bjørkeskogen her er det mange fine linjer. Langt vest eller skikjører venstre er det slakere og en kan kjøre morsomme linjer som er sikre med tanke på skred. Lenger til skikjørers høyre østover er det brattere og en er nøtt til å vise hensyn. En skal være obs på at flere av rennene er terrengfeller. Men det er flust av muligheter på sikre dager. Snøen under tregrensa er veldig ofte god fordi den ikke er så påvirket av vind, velger du å gå helt til toppen så kan du få sette navnet ditt i boka som er der.

2.En annen liten topptur helt i nærheten er Kleivsnuten. Her kan det være lurt å krysse elva vest for hytta på veien. Det er ikke alltid lett å finne en plass og krysse. Kleivsnuten er en liten topp og det er litt avstand å gå inn men absolutt en artig tur som kan tilpasses de yngre også. På toppen av Kleivsnuten er det også postkasse en kan sette navnetrekket sitt i, Fra toppen rett øst er det bratt nok til at det kan gå skred. Derfor må man passe på hvor en legger sitt sporvalg. Velge en linje mer sør-øst eller nord-øst dersom forholdene tilsier det. Dette er vurderinger en må gjøre underveis på turen opp.

3.Holfjell rager 1294 moh og ligger nor-øst for Bjørnevasshytta. Holfjell har også flere muligheter når det kommer til nedkjøring. En familievariant er renna som ligger mot vest et stykke nord for Bjørnevasshytta. Den er slak og fin med mindre det skulle blåse inn store skavler på kantene av renna, da må en være obs. Gå fra Bjørnevasshytta nordover gjennom hyttefeltet og fortsett nordover til du kommer til renna. Følg renna så oppover og vend tuppene nedover på toppen. Det er ei brattere renne litt lenger sør også på vestsiden av Holfjell som en også kan kjøre. Den er mer utfordrende og en må ta flere forbehold.

4.Det er flere muligheter på Holfjell. Setter du deg i bilen å kjører litt over en kilometer mot Telemark så venter 500 høydemeter på deg. Parker i nærheten av Sandebekken for den er utgangspunktet for oppturen. Terreng et her er bratt og kan kun kjøres på sikre dager. Det er fint på vårsnø. Følg Sandebekken opp og kjør omtrent samme veg ned. Det er flere muligheter ned, men da må en ha god erfaring.

Uppstad

Ta Av Rv 9 ikke så lenge etter du har passert Brokke kraftstasjon sørfra for å komme til Uppstad. Følg veien så langt den er brøyta. Det er dårlig med parkeringsmuligheter så gjør bare det beste ut av det. Få feller på skia og følg scooter sporet som går på hytteveien til Uppstaddalen. Gå av sporet (dersom det ikke går spor) og gå mot Øytjørn. En kan følge bekken som går forbi Maureland og oppover. Toppen har ikke noe navn, men det er den som ligger i forkant av 1106 og er 1103 moh. Ned fra toppen må en velge linje ut i fra forhold. Ikke kjør brattere enn det er trygt. Når en treffer tre grensa er det mange muligheter nedover. En kan følge scooter sporet, men det er mer morsomt gjennom skogen og prøve å treffe på hogstfeltet over grustaket.

Topptur Løefjell

Nord for hyttefeltet i Brokke rager Løefjell. Parker ved skisenteret om du ikke har andre muligheter. Når man skal gå opp kan en ta utgangspunkt i den merka løypa sommerstid. Det er en brå start, så pulsen kommer fort. Over tregrensa er det mye mer slakt og en kan nyt turen. En går mot toppen vestfra og det er også der en kjører ned. Ikke dra for tidlig sør på veg ned der det kan være styggbratt. 300 høydemeter

Da tenker jeg dere har fått litt å gruble på. Det er mer i vente, vi snakkes.

Veien til El Dorado

Var DreamWorks Svar på Disney og ikke minst Pixar sin dominans i tegnefilm verden. I så måte er Rågeloni Setesdalsheiene sitt svar på alle de mer tilgjengelige og populære sandstrendene lenger syd. Det er et bedre svar enn det DreamWorks kom opp med. Rågeloni er unik, original og på et høyt nivå. Det er klart det måtte organiseres et turmål til en slik perle. Det skulle skje 13-14 august og drømmen om strålende sol og badetemperatur var der hele tiden. Turgruppa skulle være DNT Ung dvs 17 til 26 år. Det har ikke vært så mye organisert spesifikk for akkurat denne målgruppen den siste tiden og vi håpet på at vi alle ble mega gira og heiv seg på. Det var 4 påmeldte når fristen gikk ut. Klassisk eksempel på kvalitet fremfor kvantitet der altså. Det ble med en til og med undertegnede som turleder, ble det 6 totalt med i Kanoens brorskap.

Så var det detta været vi håpet på. Det blei ikke helt som planlagt. Litt vind og en del regn var det vi fikk servert. Derfor finnes det lite dokumentasjon fra starten av turen, med hensyn i å unngå en drukna telefon. Starten gikk fra den nye flotte rasteplassen med vannklosett ved Håheller / Sandvigvatnet, en attraksjon i seg sjøl. Endestasjonen dagen etter var ved Heiestøl, Øyarvatn. På den måten fikk vi en fin runde i stede for fram og tilbake.

Kano eller ATV?

På tross av litt ymse vær var det topp stemning i gjengen. Latteren satt løsere en plombene til Karius. På denne turen så blir det en litt lengere etappe med bæring. Jeg kan skrive et godt stykke om den krevende og strabasiøse ferden med bæring, men det gikk egentlig ganske så greit. Da vi  kom utpå vannet igjen så er det ikke lange pina før vi var framme.

Some People stand in the darkness

Afraid to step into the light.

En kan lure på hvor Hoffern har gjort av seg og de andre rødkledde som passer på strendene i Los Angeles, for detta er sandstrand med stor S.

På vei inn mot leirplass ser vi fra kanoen at det er nakenbading på gang blant en allerede etablert leirgjeng. De forsvinner ut av syne og vi hører tydelig at vannet kunne vært varmere. Innen vi har kommet fram til stranden er badingen over og vi finner leirplass et lite stykke bortenfor våre badende naboer.

Leir rigges, og vi oppdager at vi antagelig mangler en del. Alternativet er at vi ikke er kompetente nok til å sette opp en lavvo, noe som er helt utenkelig.

Kanoene er trygt på land og lavvo er satt opp. Inngangspartiet ble fikset ved hjelp av en åre. Det skulle bare mangle at vi ikke fikk til det med litt improvisasjon. Med 139 episoder og 2 langfilmer av MacGyver sett en rekke ganger, ville det nesten vært pinlig å ikke fått mekka noe. Skulle en være interessert i friluftsliv og MacGyver så finnes det veldig mange gode episoder. The Survivors, The Widowmaker som er en Murdoc episode. Det er jo alltid bra med Murdoc episode. Den jeg husker best fra barndommen er Ghost Ship. Den var sjukt skummel. Det er enda fler, blant annet en prisbelønnet episode om nesehorn, Black Rhino, men denne bloggen handler ikke om MacGyver så vi setter strek der.

Det nærmet seg med stormskritt middag og det var tydelig at det var de yngste som lot sin indre kokk få spillerom. Stekte grønnsaker, pitabrød, egg, bacon med mer ble tilberedt, mens de fire gjenværende kokte vann for å fylle real turmat påsan sin.

Til venstre, matlaging på høyt nivå. Til høyre, kokes det vann.

Været var fra sin beste side den dagen når vi spiste middag, så det gjorde vi ute. Det ble tilfeldigvis også Norges triveligste bilde av en gjeng på kanotur.

Det blei dessert etter middagen. I den forbindelse vil jeg sende takk til tante parabol og onkel som gav meg vaffeljern til jul. Det fungerte meget godt og alle hjerter gledet seg over vaflene.

I løpet av kvelden fikk vi besøk av sauer. De var meget nysgjerrige, spesielt ei søye  som ble døpt Ragnhild. Ragnhild syntes det var veldig spennende med gjester og ville hilse på. Etter en stund syntes hun at vi var ganske uhøflige som ikke inviterte henne inn i lavvoen. Men det er ille nok med all møkka som ligger under lavvobunnen i om ikke vi skal ha en sau som gjør fra seg blant liggeunderlag og soveposer. Ragnhild var sterkt uenig i detta og begynte å bli litt frekk. Som en dørselger prøvde hun å lure seg forbi vaktposten som sto i døra for ta seg inn. Vi blei nødt til å gi Ragnhild besøksforbud, og ble enige om at vi må føre henne bort fra området og bort til de andre sauene. Det var tydelig at ungene hennes syntes dette var flaut. Men Ragnhild ville det annerledes og lurte seg unna. Hu begynte å gå rundt lavvoen, Anja som hadde fått så god kontakt gikk rolig etter. Tre runder gikk de rundt lavvoen så vi inni hadde sauebjeller i stereo. I det Ragnhild var i ferd med å få russeknuta si gikk jeg ut for å avskjære banen hennes og etter mye fram og tilbake, gikk Ragnhild til de andre med tydelige pinlig berørte barn.

Timene gikk fort fram mot leggetid. Soveposen min som bare er 1 år yngre en den yngste deltageren hadde gitt opp på glidelåsen på forrige tur, det hadde jeg glømt. Heldigvis hadde jeg med innepose så jeg frøys ikke i det hell tatt. Selv om jeg lå  der med en splitt heftigere enn Liz Hurley Versace kjole  på date med Hugh Grant.

Det var en meget anstendig gjeng som plutselig falt helt til ro allerede klokken 22. Men det var ingen som sovnet. Alle lå musestille og hørte på vinden som gradvis økte i styrke. Det bråket fælt i lavvoen i det vinden tok tak og ristet i duken. Jeg var ute rundt midnatt og fikk kjenne vinden, høre bølgene, i det hele så er det egentlig ganske kult. Lufta  på natta treffer det trøtte trynet dit å gjør deg litt friskere. Siste gangen jeg så på klokka var den litt over 2.Fra da sov jeg en del fram mot litt over 6 hvor jeg ble vekt av en lyd som ikke var vinden.

Det var Ragnhild, hu var tilbake. Rundt og rundt lavvoen gikk hu. Bjella kunne høres fra alle sider og med jamne mellomrom så breka hu. Etter å ha kretset rundt som en hai rundt sitt bytte gikk hun mot inngangen og beit tak i duken. Den var så stram så i det hu slapp taket slo duken fra og så mot Ragnhild igjen. Det skremte henne så mye at hun løp vekk og det var det siste vi så til Ragnhild. Den rareste sauen jeg har møtt.

Så var det å prøve å få sove noen timer igjen før bacon ventet til frokost.

Etter frokosten pakket vi sammen leiren og konstaterte att det var mye mer sauemøkk på bakken en først antatt. Det blir en drittjobb å få fjerna. Ute i kanoene og klare for dagens etappe som skulle gå ut på Øyarvatn fram til Heiestøl. Heldigvis hadde vinden gitt seg ellers kunne vi ikke gjennomført denne ruten pga store bølger.

Kanoferdighetene ble bedre og bedre så da vi kom til en utfordring i form av et stryk, hadde mange trua på å kjøre det. Vi vurderte fram og tilbake lenge, før vi til slutt ble enig om at det var våtgaranti og masse jobb. Derfor bar vi kanoene til rett under brua hvor det enda var litt fart i vannet, men ikke 1000 stein. Det ble mestret bra, sjøl om en kano la inn en 180 og fullførte switch.

Ute på Øyarvatn var det motvind og større bølger. Som en liten grønn Twin Otter fra Mo I Rana tok vi oss trygt fram. Vi hadde lunsj i det grønne og vinket til båtfolket, før vi tok sjarmør etappen inn til Heiestøl. Turen var over og den hadde vært meget i sløyd. Nå håper vi på flere turer med denne gjengen.

Setesdals Vesthei leverer nok en gang.

 

 

En må lære seg å kjenne sitt produkt. Jeg er heldig for produktet er Setesdal Vesthei, og det er et eldorado. Jeg hadde ikke vært på Bossbu på sommerstid, ikke vært på Svarvarnuten eller Urdalsknuten. Her måtte en ta affære umiddelbart. Jeg syntes det er trivelig med selskap på tur om måtte finne et bra turfølge. Lars Monsen, Arne Hjeltnes og Dronningen var opptatt, men mamma hadde mulighet for en tur og da ble de hu. Turen gikk 4 juni til 6 juni.

Mamma har alltid vært opptatt av at turklær og utstyr skal matche, eehhhh nei, det er flaks.

Vi parkerte i Berg og begynte på turen inn mot Bossbu. På vei mot Bossbu skulle vi oppom Svarvarnuten. I starten av stien er det Everglades nasjonalpark klima når det har regna, men det stoppa ikke Aron Rysstad lokalt skitalent og en kamerat i å løpe forbi vårs inn mot Setesdal vesthei for å runne det. Ak og ve, tenk å være så ung og sprek tenkte jeg, vel vitende at jeg måtte hatt en bjønn etter meg skulle jeg vurdert den farten innover fjellet.

Mamma og jeg er glad i pauser, og har etter fjorårets erfaringer lært vårs å gi beng i hva som er forventet tidsbruk på etappen. De regner ikke med pauser, og det blir det en del av. Vi hadde tre matpauser inn til Bossbu, den andre var ved Stavskar. Hverken jeg eller mamma har for vane av å gå ned noe spesielt ned i vekt når vi er på tur.

T for trasking.

Fantastisk å se hvordan naturen med sol og regn, varme og kulde har i løpet av mange år satt sitt preg. Den har formet overflaten og forteller oss at her har jeg jobbet i tiar og etterlatt et avtrykk. Og bak mamma ruver Svarvarnuten. (Vitsen er godkjent av mor sjøl)

Vi gikk nok ikke allfarveien opp til Svartenut, til å få med vår slike stier blir det for mye prat. Derfor tok vi bare av turstien der det føltes naturlig,  samme taktikk ble benyttet ned fra toppen. Bruke kartet og legge kursen. Vi hadde maks uflaks med været når vi var på toppen av Svarvarnuten, men legger inn et bilde allikevel. Har en tid når en er på tur inn mot Bossbu så er det ikke så store omvegen å gå oppom. Det anbefales, spesielt i fint vær.

Gudleik Knotten er møkk lei postkasseruta til Reodor, noe den forrige postkassa bærer preg av.

Veien ned  og videre innover er meget i sløyd. Stien og landskapet er en fornøyelse. Det blir en del bilder fra denne turen, håper dere setter pris på det. Jeg skal ikke legge ut alle for mamma hadde en lei tendens til å holde knappen inne når hun fotograferte. noe som resulterte i bildeserier på sju bilder av meg, utsikten og en av hennes fingre for å ta et eksempel.

Hei jeg heter Stein Varde.

Som bildet tydelig viser kom vi fram til Bossbu som tok oss i mot på eksemplarisk vis. I løpet av kvelden ble hyttene fylt gradvis opp, uten at det var trangt på noe måte. Forrett var tomatsuppe og hovedrett lapskaus av typen lys. Strøkent.  Pga de store vinduene i oppholdsrommet var det så varmt der at en kunne solt seg i sofaen. Veldig effektivt for å få varme i hytta.

8/7 Da var det ferieavvikling i Øvre Setesdal Turlag, Skrivingen vil gjenoppta 1 august.

1/8 Øvre Setesdal Turlag har nå alle mann på post igjen og kan fortsette som normalt.

På denne turen skulle jeg få ta del i Jack Reacher sin hverdag på kveldstid, noe som var intenst. Har ikke sett filmen, men det er jo lille Tom som spiller herr Reacher som i boka beskrives som en høyreist kar på 1.95, det er bare en bom på 25 cm det.  Før jeg gikk i gang med boka gikk vi igjennom permer og bøker for å se på de alternativene vi hadde for ruter fram mot Urdalsnuten. Jeg sier det med en gang, nord for Botnsvatnet er under de fleste forhold det beste alternativet. Det skal nok være lite vann i Gjuvvassåni på sørsia for at det er det beste stedet å krysse. Uansett hvilket alternativ en velger kan det være lurt å gjøre som mamma og ha med staver til krysningen. Vi starta tidlig neste morgenen på vår ferd mot Urdalsnuten. Vi måtte velge om vi ville gå opp og oppå Snorreheii eller rundt. Vi valgte det siste og kom etterpå fram til Snorrevadi. En rask evaluering ble gjort og vi fant ut at shortsen var for lang. Bokseren min var akkurat passe lang til at den ikke ble våt. Det er ikke mer en 2 meter bredt  der det er dypt, men det kan være et utfordrende parti. Mutter og jeg er prisgitt med lange bein fra naturen side, men andre vi kanskje være tjent med å ha ekstra truse i sekken.

Snorrevadi etter å ha krysset. Moro å se tilbake på slike store prestasjoner en har utført.

Vi ble gledelig overraket over at det var bruer ved de neste krysningene vest for Vatnemellom. Tydelig illustrert med foto under.

Mamma kan ikke gå glipp av reiseradioen. Derfor hadde hun spesialbestilt DAB antenner fra Lillehammer.

Tørrskodde og ferdig med krysningene begynte oppstigningen. Vi gikk sør for det ikke navngitte vannet på 1028 moh opp ryggen vest for Krørre. Det var bratt og koselig, fin måte å få i gang pumpa på. Ryggen ble fulgt hele veien opp og vi gikk på stein, fjell, måsa, vann og snø.

Vi fulgte ryggen til venstre opp mot toppen.

Mamma måtte overtales med Panda Pepe for å være med å krysse det ene snø partiet, men det var ikke så skummelt når det kom til stykke.

Mor smiler fornøyd og veit at om 3 meter får hu lakris.

Til slutt var vi på toppen og været var så bra at vi tok ei matpause der. Ikke dårlig å kunne nyte et par skiver med baconost og salami på Vest-Agder sin høyeste topp. De leiker ikke når de bygger varde. Den er et beist og en kan lure på hva motivasjonen var? Berømmelse, rikdom, imponere noen, jeg far ikke noe til å stemme annet at det er noen der ute som syntes at det å bygge varde er noe av det feteste som finnes.

Sommerens kolleksjon turklær er fra: shorts 8 år gammel fra H&M, Skjorte 6 år gammel Europris, Briller 6 måneder Statoil Rysstad, Caps 6 måneder fra DNT Sør med svigermorpåsydd emblem av DNT.

På toppen bekreftet vi planen vi hadde hatt i hue fra starten av. Vi prøver sørsia av Botsvatnet tilbake. Vi håper på å få krysse Gjuvvassåni en plass. Vi følger ryggen som ligger litt sør for den vi gikk opp, nedover igjen fra toppen og tankene er allerede på om det er mulig å krysse. Det er nok av utfordringer på veien også, i form av snø, bratte bakker og glatte berg, men som tankene våre velger jeg også å ta historien fram til da vi er ved Gjuvvassåni. Det viser seg raskt at det er mye vann, stritt og det vil bli utfordrende å krysse. Vi begynte nede ved Juvvatnet og gikk oppover. Etter å ha gått opp 700 meter finner vi noe som kan være mulig. shortsen må av, sko av, ullsokker på. Ullsokker gir bedre feste og hjelper bittelitt mot kaldt vann. Først krysset vi, så gikk vi oppover elva mot ei lita øy, så krysset vi igjen. Den siste krysningen var djup  og relativt lange bein til tross. Jeg var nøtt til å bytte undertøy på andre sia. Men vi greide det og det var sjukt moro, mestring på resept. Da slapp vi også å snu for å gå den lange veien tilbake.

Den røde streken viser vår ferd over, bilde er tatt når vi er ferdig med v(b)adingen.

Vil anbefale nordsia begge retninger om en ikke er eventyrlysten og vanntett til sinns. Etter det var det fin sti og plankekjøring fram til brua ved Bossbu som minnet mest om et hinder i et tv-spill.

#trengerikkesinoe

Framme ved Bossbu etter 10 timer på tur var det middag som sto på programmet. Mamma ville ha tomatsuppe og jeg tok sodd, type trønder. Etter middagen fulgte jeg Jack Reacher videre på ferden, Før kvelden ble rundet av med å vaske hytta.

Så var det turen hjem som gjøres, men vi aktet ikke å ta enkleste vei langs turiststien, å nei, vi skulle gå et alternativ. Ut fra Bossbu gikk vi merka sti mot Svartenut. Rett før vi kom til Auguntjørnstøylen som ligger så fint til atte HJELP, tok vi en sving østover mot Melrakkvatnet. Vi kom innpå en sti ganske raskt, men den forsvant like fort igjen. Sånn skulle denne turen bli, stien dukket opp og ble borte igjen. Vi fulgte ikke nok med til å ha oversikt over stien hele tiden, men det er et greit terreng å orientere seg i med kart, så vi gikk bare i nærheten av der stien lå til en hver tid.

En må vente lenge på surfebølgene i Norge.

Da vi nærmet vårs Dei djupe tjørnin, ble det plutselig blå merking av stien.

Det gjorde det enda lettere å finne fram, men det forsvant på vei opp på Holteheii. Det var det varder langs stien, men etter en stund var det bare varder i alle retninger uten noen forbindelse med sti. Dette viser at den motiverte vardebyggeren fra tidligere også har sans for humor.

Toppen av Holteheii var meget i sløyd.

Veien ned var bratt, men god. Stien vi fulgte ut mot parkeringen fra Holtestøyl var  Postgirobygget sin mest spilte sang.

Det er digg å få gjort det til en runde slik vi gjorde på denne turen. Dette kan en gjøre ved å parkere på Berg og sette i marsj. Gå gjerne i våre fotspor, men vit hva du begir det ut på som alltid.

 

 

Men bloggen var ikke død

Den har bare hatt andre ting å holde på med.

Jeg skriver ikke om alt som skjer irl (mamma: spør noen om hva irl betyr) i bloggen og i år har jeg ikke skrevet mer enn to innlegg. Det er ikke fordi det har vært vinterdvale, men heller det at jeg har ikke fått prioritert bloggen. Det har nemlig skjedd en hel del og det er masse i vente. Det oppdateres også jevnlig på andre plattformer på nett; dntsor.no er jo vår hjemmeside. Den ble på samme måtte som andre hjem pusset opp på nyåret i år. Vi var lei den gamle layouten på samme måtte som andre blir lei koreapanel på kjøkkenet sitt eller den orange vasken og doen på badet. Nå er sia røddig, fersk som nybakt brød og like brukervennlig som telefonkatalogen var. Dessuten ser den ut som 1 million. I tillegg til dette har vi flere facebooksider. Turlagene har sine og DNT Sør har sin. En annen kanal hvor det skjer mye er på Youtube. DNT Sør har lastet opp 34 filmer som viser alt fra skikjøring, camper, sykkel, buldre, hytter, vasking og mer. Du kan lett slåihjel matpausa med DNT Sør sine filmer. Felles for filmene er et ganske ærlig lyddesign i form av gratis sanger på nett med et og annet utbrudd fra kameramann. Det finnes en gobit med levende musikk som er verdt en titt. Om bilde og foto så vil jeg trekke fram navn som John Alcott, Hoyte Van Hoytema og Tonino Delli Colli som overhode ikke må sammenlignes med det som gjøres i våre filmer. De er nok mer inspirert av dogmebølgen som kom i siste halvdel av 90-tallet og de siste trender som har oppstått med POVkameraene sitt inntog. Noen dypere analyse går jeg ikke inn i her, men det er mange muligheter på vår Youtubekanal. Jeg vil også trekke fram instagram og ut.no.

Det er masse moro i vente framover nå både for liten og stor. Sjøl skal jeg være med på aktivitesdager, camp, kanotur, fisketur, sykkel dag, og skoleturer. Om jeg ikke får skrevet om det her så blir det nok kanskje en film av noe av dette.

Nå kommer den delen av bloggen hvor jeg drar en Onkel Reisende Mac og kommer med noen beretninger fra mine turer som har vært i år. Det har blitt noen toppturer i området i vinter. Om en kan sette pris på toppturer som gir nedkjøringer fra 200 til 500 høydemeter så er det en bråta med muligheter. Jeg har vært på topptur på Uppstad, Holteheii ved Stavskarhytta. Holfjell, Strandenuten, opp Osdokki mot risebordet som alt liger i nærheten av Bjørnevasshytta. Jeg har også fått lagt inn en topp i nabofylket, Gaustatoppen.

Har aldri hatt så god snø ned fra Gaustatoppen før. Det var helt rått. Snøen var like homogen som klone-krigerne i Star Wars.

Hver sving gav deg den responsen du forventet og flyt var like selvfølgelig som vaffel i turisthytta på toppen. Gaustatoppen kan være en fantastisk tur, men har også opplevd en syretrip (melkesyre) uten like ned fra den toppen pga kjipt føre. Toppturen på Holfjell var helt fenomenal. Du setter bilen ved parkering på veien og begynner umiddelbar oppstigning, ingen innmarsj. Det er ganske greit å gå oppover, men en gjør lurt i å sjekke ut bratthet for å finne den tryggeste og beste ruta opp.

Utsikten fra toppen er det ingen ting å si på. Holfjell 1294 moh

Om du er gira og været er bra er det bare å gå helt til toppen for å få satt signaturen i boka der. Det gjorde vi lett. Det ble mat i sola før vi satte utfor desserten. 500 høydemeter senere var vi nede ved bilen igjen og bestemte vårs for å ta en tur opp mot Strandenuten også. Vi kjørte i sola og sløsj fra Holfjell og fikk tørr løssnø i skyggen fra Strandenuten. Gikk ikke helt til postkassa på toppen på Strandenuten fordi snøen var hard og blåst over tregrensa og vi var der for å kjøre på ski, ikke for å skrive autografer. 240 høydemeter med løssnø fikk vi. Filmen kan du se her.  Fra kl 10.30 til 14.00 hadde vi 740 høydemeter nedkjøring med mat og hele greia. Null stress, så enkelt kan det gjøres.

Det øverste bildet er hentet fra tur til Lakkenstova med styre om administrasjon 30 mars. Der hadde vi strategisamling, Den dagen kom det 15 cm nysnø fra kl 9 til 14 så vinteren var på ingen måte over. Lakkenstova det må nevnes, den hytta er helt sheriff. Det er skikkelig godt å komme inn på den hytta. Oversiktlig, koselig og lys. Jeg må si den går inn på en pallplass blant DNT Sør sine hytter for meg. Men det er ikke bare Lakkestova som jeg har vært på, både Stavskar og Bossbu har fått flere besøk. Jeg var så heldig å få ta med den nye sjefen i DNT Sør inn til Bossbu. Det er jo en rein fornøyelse å kunne vise fram noe så flott som Bossbu.

 Sjefen er like bra til vanns som til lands

Vi er innom Stavskar på vegen. Tidligere i vinter hadde vi toppturkurs på denne hytta. Det kunne lett blitt et blogginnlegg i seg sjøl, men her skal dere få noen nøkkelord og så kan dere sette historien sammen sjøl. Kveldstur, ruskevær, hyttekos, matlaging, god læring, bra gjeng, orientering, 1000 høydemeter, 50 cm nysnø og smilefjes.

Turen videre til Bossbu var i fint vær så instagram fikk noen knall fotos. Bjørn, som sjefen heter, lot seg forføre av Bossbu og sikringsbua. Det jeg liker best er å rusle inn i det store oppholdsrommet, sette meg i sofaen og se ut av de store vinduene. Sitte der og la seg hypnotisere av utsikten slik flammene gjør i et bål.

I matveien var vi eksperimentelle og tok en boks med lys lapskaus og en med erter, kjøtt og flesk. Da fikk vi to retter på en måte. Erter, kjøtt og flesk smakt best med en millimeter den kvelden. I sofakroken fikk Roxanne av The Police ny inpakning. Mens Bjørn imponerte var jeg på nivå med pianospillinga som er 4 sekunder ut i sangen. Sola og safarikjeksen gikk ned, og etter flere runder om DNT hytter var det natta. Vi våknet opp til vindvær og la en dristig plan mens hytta ble stelt til avreise. Planen var å bruke vindduken jeg hadde i sekken som seil mellom vårs på vegen hjemover så langt det lot seg gjøre. Fra Bossbu til Svellingstøylen brukte vi 20 min i et behagelig tempo. Derfra gikk vi vanlig til Stavskar. Været var fint innimellom noen småbyger, men ble til slutt utmerket sjøl om det blåste. Vi valgte å ta fram duken igjen på Rennevatn for der blåste det noe voldsomt. Vi fauk over vannet og på slutten kom det et kast som blåste vårs opp og over kneika i enden, utfordringa da var å få stoppa. Jeg lo høyt som en gal treåring på trehjulssykkel med en engstelig mor i hæla i det vi hadde toppfart på over 20 km/t. Så sjukt moro. Det gikk fort videre uten duken også, på noe fatter`n ville kaldt køddeføre. Snø en kunne slå igjennom på og et å annet myrhøl som dukka opp. På parkeringa møtte vi et turfølge som skulle innover og jeg ble starstruck da jeg så at den ene karen var Erik Verås Larsen. Legende. Egentlig burde jeg nekte han å gå inn i verneområdet for den mannen er maskin! Men det er kult med stjerner i DNT Sør sitt nettverk. Med det takker jeg for denne gang. Snakkes.

Du angrer aldri på en tur

Det har vært påkjør den siste tia og det er moro i grunn. Men det blir lite med blogg skriving, men det skal ikke være NM i meta så jeg skal ikke skrive om å skrive blogg. Jeg tenkte heller jeg ville fortelle litt om hva du har gått glipp av og anbefale å legge inn en spasertur i en travel hverdag. La oss begynne med det siste. Det er vel ikke et ukjent fenomen at flere av vårs kan ha en travel hverdag. Uten at jeg skal ta på meg rollen som livstilcoach her nå vil jeg bare fremme et forslag. Det er i grunnen like mye for å overbevise meg sjøl om å gjennomføre det også. Dørstokkmila kan være hard. Den timen i døgnet hvor du finner litt pusterom, bruk den på å gå ut av huset. Du angrer aldri på en tur ut. Alternativet er gjerne tv. Så velger du å se en time med farmen mens du dytter i deg en halv pose ostepop. Jeg er rimlig sikker på at det hadde vært en bedre følelse i etterkant om du hadde tatt den turen. Alikevel velger jeg mange ganger  tv (aldri farmen) istedenfor tur og unskylder meg med at jeg er sliten og vil bare koble av foran skjermen. Men hver eneste gang jeg velger tur, enten det er på ski, sykkel eller beina så angrer jeg aldri på det. Har aldri angra på en tur.

Siste uka i februar fikk jeg masse fine turer gjennom jobben. Dørstokkmila er fraværende og det er harmoni. Jepp jeg refererer til den følelsen som ei nypussa tann har det, eller følelsen klesvasken må ha i det de er ferdig i maskin og skal få henge rolig til tørk. Ting kommer i vater av å komme seg på tur. Sliter du også med dørstokkmila så meld deg på en DNT tur og det er umiddelbart lettere når en har forpliktet seg #reklame. Først var det ei helg med toppturkurs på Stavskar.Været Var ikke det beste, men læringen var desto bedre. Stavskar er i koselig lita hytte å tilbringe ei helg på. Vi var en fin gjeng som fikk ei gulrot på slutten av kurset i form av ei nedkjøring i fantastisk snø. Det kan du se film av her

På mandagen bar det opp på ungdoms camp på Bjørnevasshytta. Iløpet av dagene der oppe så hadde vi trugetur, topptur, skileik og mye mer. Det var vind og noen frøys på turen men jeg er sikker på at ingen angret på at de tok den.

Her på toppen av Kleivsnuten titta sola fram litt bak skyene. Det er også laget film fra denne campen som du kan se her

Jeg var også så heldig å få være med voksenopplæringa i Valle på skitur. For mange av dem var det deres aller første gang på ski. Vi hadde en knalltur i løypene på Brokke og ingen angret på at de var med sjøl om det ble en del fall. Så ta turen folkens.

En Romjulsdrøm

Godt nytt år godtfolk.

Årets julemotiv på postkortet.

Har du noen gang tenkt at romjula er akkurat som filmene som vises på tv denne perioden. Du har sett det før. Men du ser det gjerne en gang til fordi det er koselig. I år så tenkte jeg at jeg ikke skulle se disse filmene. Jeg ville bytte ut julekaker, brus, kveldsmat,  venner og slekt med en fin tur i skogen. Snø finnes det ikke på hjemtraktene, så det blir en spasertur. Familien er jo i fistel etter et så sjokkerende utsagn, men jeg lar meg ikke rokke selv om det lokkes med smultringer, middagsrester  og ubegrenset med brus. Så prøver de skremsels taktikk, det blir fort mørkt, det er kaldt, har du ikke telt? Jeg beit ikke på og hadde bestemt meg, men det var ikke verre enn at pappa kjørte meg den første biten av turen og mamma tok med Senny for å følge meg noen kilometer inn i skogen. Senny er bikkja vår, 13 år gammal elgebikkje med enormt jaktinstinkt for alt som er på kjøkkenbenken, og gjør ukentlig tokter som gir resultater. Hu er ikke lenger så gira på å gå tur, men får hu bli med noen kilometer i noe som kan minne om jaktbil og du har klær med bållukt og sekk blir hu kjempe klar og vil gå først. Slike turer er gull for gamla.

Et støkke oppi skogen sier jeg snakkes til mamma og Senny og fortsetter aleine. Jeg går av stien og freestyler inn i tåka. Jeg har en baktanke med denne turen om at jeg skal friske opp og vedlikeholde friluftsliv egenskapene. Orientering i tåke er ikke så lett og jeg følte som Hellbillies ei beite at jeg rota rundt i et narrespell. Jeg fant igjen oversikten og staka ut en kurs.

Når tåka letta blei det knallfint.

Kursen jeg staka ut traff rett på Selsli hytta, men ikke helt som jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Det er viktig å vedlikeholde ferdigheter som orientering eller så mister du dem, det er som vi sier: Er det lenge sia sist du åt suppe kan du fort bli brent.

Selslinatten er det åpenbare topptur valget i nærheten, men det er en av de få plassene jeg faktisk har vært på flere ganger. Så da gikk jeg heller på Rupefjell som jeg aldri har vært på og som var litt mer i retningen jeg skulle i seinere. Dette er ikke noen topp som stikker seg ut, så for å få følelsen av at jeg gikk opp på en topp valgte jeg en bratt tilnærming som gav den rette følelsen, som da er slit, sleipt og et ønske om snart være oppe.

Fra toppen så jeg Jonsknuten som jeg heller aldri har vært på.

En av utfordringene ved å være på tur 25 desember er at det blir fort mørkt. Jeg peila derfor ut kursen og gikk meg innpå turiststien som jeg fulgte til en kolle jeg likte. Bak den fant jeg litt le for vinden og det var mye ved i nærheten. Her lagde jeg leir. Presenning ble satt opp, ved hentet og bål fyrt. Menyen i dag var avansert, middagen hadde 3 ingredienser, da er det fort gjort og få kløna det til. Pastaen måtte kokes, når det var gjort hadde jeg oppi ferdig stekte kyllingbiter og blanda inn pesto. Ferdig arbeid.

Det blir lange kvelder når mørket kommer allerede i 4 tia, men tia går til matlaging, koking av vann, ordne med ved, utbedring av leir, dobesøk og ikke minst lese bok.  Til Jul fikk jeg boka “Det vakre spillet. Engelsk fotballs historie (uten alt det kjedelige)” Med hodelykta i panna satt jeg og humret meg gjennom sidene i boka. Det må sies at det har vært noen karakterer oppigjennom. Dette er ei bok om fotball også for de som ikke ser fotball. Jeg valgte å legge med i påsan i 8 draget og fikk da merke hvor klar og fin månen var. Den lyste rett inn i boligen min og jeg trengte nesten ikke lykt for å lese lenger.

Måne og bål gjør det de kan best.

Jeg fikk jo ikke sove der jeg lå, så jeg leste litt mer og hørte på podcast før drømmeland kom i 11 tia. Der likte jeg meg såpass godt at jeg sto ikke opp før over klokka 9 dagen etter. Da var det i gang med et av høydepunkta på tur, steike bacon til frokost. Bacon er godt til alt, disse ble spist sammen med polarbrød. Polarbrødet som senere skulle vise seg å bli en av flere mistenkte. Men det kommer vi tilbake til.

Etter frokost bryter jeg leir og starter på dagens vandring. Starten er fantastiske med flott furuskog med artige trolske fasonger og for en som er glad i bål er det en gottebutikk. Dessverre er dagens etappe ned til sivilisasjonen igjen fordi jeg vil over på andre siden av riksveien, men før jeg kommer så langt fikk jeg tatt et kult bilde av Hengsvann eller himmelen over om du vil.

Det blir en del bilder når en er så heldig med været. På min vei passerer jeg Elvetun som er samlings lokalet i Jondalen, der har fatter `n satt ut ei flaske med solbærsirup. Ikke dårlig å ha matstasjon på en så kort tur. Det å gå 150 meter på riksveg når en er på fjelltur er kjedelig og lite motiverende, men det må til for å få den turen en planla. Det er som å smøre klister på ski før tur, eller spise cocotwisten som er igjen til slutt. det er ikke moro eller godt men det må gjøres for at det skal bli rett.

Jeg går lenge på hyttevei før det bærer ut i skogen igjen. Finner også her mye finn furuskog, men det er mye flere hytter i området. Det kuleste jeg så var ei seter med egent utendørsbasseng. Bassenget var gravd i myra med innløp og utløp. Jeg syntes det er røddig at ei hytte har utedo og ikke innlagt strøm stiller med badebasseng.

Etter hvert som mørket kommer er det best å finne leir. Leieren er omringet av hytter, men alle er på betryggende avstand. Også her er det masse ved i nærheten, så bålet blir fyra på 1 fyrstikk uten juks. Endelig litt Monsen kaliber. Pressending er satt opp og middagen lages.

Digg italiensk gryte.

Etter middagen var det nok en gang en gang for historietime med Thomas Aune og Aleksander Schau. Mens jeg satt og koste meg foran bålet, følte jeg nok en gang at noe ikke var helt på G. Jeg hadde fortrengt det litt hele turen så jeg kunne jaggu fortsette med det. Det ble kaldere, men en fin kveld og jeg gikk i påsan i halv 9 tia. Der lå jeg varm og god, da jeg kjente jeg måtte på do. Å gå ut av en varm sovepåsa for å gå på do er like kjedelig som å miste vannet når håret er fult av sjampo. Du tenker kanskje nå at det er vel unødvendig å snakke om dobesøk for andre gang på denne turen. For en usmakelig blogg, men kjære leser du veit natur`n er bruttal. derfor trekker jeg fram også de opplevelsene som ikke bare er en dans på frossen lyng. Tilbake i påsan igjen og like varm, men etter 20 min så må jeg på do igjen, rekker ikke kle på meg bukse å jakke denne gangen. Bare sko og dopapir er med bort til først busk.

Nå innser jeg at det er slik natta skal være, da tenker jeg i mitt stille sinn. Det er ikke Love Actually, julebrus eller kaker jeg savner, men ei porselentrone med varmeovn ved siden av. Jeg kryper til korset og ringer hjem. Det er et nederlag like bittert som Norge mot Ungarn. Vi avtaler møtested og jeg rydder leir. Skuffa begynner jeg å traske i retning av vei. Eneste positive er at jeg for trent på nattorientering som det er alt for lite av. Jeg finner veien og følger den foruten noen små turer i skogen igjen. Mens jeg går lurer jeg på om det var vannet jeg drakk, kyllingen jeg spiste, det mugne polarbrødet eller noe annet som hadde skylda. Uansett hva det var så gav det en litt kjip slutt på en ellers bra tur. Dagene som kom var ikke noe å rope hurra for, og en kan undres om det er kroppens måte å si at i romjula så krever den, sofa med film på tv, julebrus og kaker og muligheten til å maule ribbe i ny og ne.

Advent

Valle sentrum klokka 9.00 1 desember 2015

Ok jeg veit det, den forrige posten het jeg venter og nå heter denne advent. Aksepter at dette er ventetiden, men prøv å finne på noe hver dag som korter ned ventetiden. Vi har alle fått beskjed om å leve i nuet. Nuet mitt nå innebærer blant annet å planlegge hvordan litt av neste år for DNT Sør skal se ut. Det er mye godt i vente. Det å planlegge alle disse godsakene som kommer, er halve jobben. Når en sitter slik å ser for seg hvordan det skal bli på tur, er det fort gjort å ønske at det var allerede i mårra. Det å planlegge slike turer er litt som å lage smultringer til jul. Bare at du må spare alle sammen og en kan ikke spise noen av de ferske, deilige, varme smultringene som nettopp er ferdige. En må legge dem i fryseren og glede seg til å ta dei fram seinere. Alle vil vel forstå det at en har sjukt lyst på bare en liten smultring nå. Bare en.

Heldigvis så har jeg en sånn liten smultring. To ganger har jeg vært med natur og miljø valgfag på Valle ungdomskole for å rydde sti. Vi har tatt utgangspunkt i en fin eksisterende sti og forlenger den litt for å komme innpå veien lenger oppi. Planen er å få løypa dugelig til sykling. De to mandagene har jeg fått to timer ute i skogen med frisk luft og målrettet arbeid. Da får jeg tilfredsstilt smultringsuget mitt. Jeg trur de fleste elevene også liker smultringen.

Her ryddes det til sti.

Tilbake til neste års turer. Allerede i vinter er det flere ting å se fram til. For de som aldri fikk oppleve nittitallet blir det camp på Bjørnevasshytta i vinterferien. 12 til 16 åringer kan være med på vinter camp spekkfull av gama. (for ikke lokale, gama har ingenting med det som skapte Hulk, det er bare moro). Vi tar med ski og truger alle på tur, hvor leik og kunnskap går sammen som hånd i hanske. Så det er bare å sette av starten av vinterferien.

I fjor oppnådd jeg et av vinterens store mål å fikk kjørt Hengjefjell sine 1000 høydemeter ned. Det er tilogmed delvis dokumentert her. Det hersker liten tvil i mitt sinn om at dette skal gjentas og jeg kan godt ta med meg et følge. Derfor blir det tur til Stavskar med fokus på ski kjøring. Dette blir en eksklusiv sak som vil gi deg godfølesen  i sjela når du sitter å mimrer, mens du er solbrent og har svidde sommerkoteletter på grillen i juli. Det kan være ganske trist på den tia av året. Derfor gjelder det å fylle opp med gode opplevelser vinterstid. Jeg vil påstå at en får satt inn en god slump på trivselkontoen på denna turen.

Slik var det sist vi gikk topptur på Hengjefjell

Det er flere godbiter denne vinteren. For min egen del har jeg tegna inn linjer jeg ikke har kjørt før inn på kart, som jeg vil gjennomføre denne vinteren. Skulle det være slik at du sitter og leser dette samtidig som du tenker, det skulle jeg likt meg å vært med på. Send meg en e-post på sondre@dntsor.no så ser vi hva som skjer.

Men det er flere årstider her til lands og når isen er borte ser jeg fram til å få brukt kanoen på noen fine turer. Blant annet skal vi en tur til Rågeloni hvor jeg har til gode å ha vært ennå. Der blir både turen inn og destinasjonen noe å se fram til. Rågeloni har flott sandstrand og er like idyllisk som Andersen på sin cabincruiser. I tillegg til  dette kommer jo ungdomcampene våre og mange andre faste arrangementer. Det blir sykling og jeg trur vi skal få til en veldig god fisketur.

Hadde teknikk trening for meg sjøl her om dagen. Skal bli bra til sommeren.

Advent er å vente. Advent betyr at noe skal komme. I utgangspunktet så er det baby Jesus bare så det er sagt. Advent er forberedelser på det som kommer. Det er akkurat det jeg holder på meg også. Nå har jeg også gitt deg en smakebit, så kan du forberede deg også til moroa i vente. Meld deg inn, kom deg ut og bli med.

Jeg venter

På denne tia i fjor skreiv jeg en sak som lå på DNT sør sin hjemmeside. Nå skal jeg gjøre som alle tv kanalene, jeg sender ei reprise. Så til dere særs få som har lest dette før, beklager.

Jeg venter..

Jeg venter sånn jeg alltid gjør på denna tia av året. Jeg venter på vinter og snø. Nå er jeg klar for minusgrader og frost i bakken. Bilen har fått vintersko og snøen kan komme, den kan faktisk komme med en gang.

Og den kan bli liggende, vi vil ikke ertes med slapsesnø som ligger i 2 dager for så å bli borte igjen. Nei, vi vil ha tør og fin snø, men da må det først bli kaldt. Fine dager med minusgrader. Sånne dager en har lyst til å tilbringe ute. Ta den siste sykkelturen eller gå turen på favoritt stien før det hvite teppet kommer å forandrer alt.

Snø forandrer alt. Det er dekker over alt grått og trist, skaper lys og uendelige muligheter. Hvert eneste snøfall gir nye muligheter, starte på nytt, forandrer situasjonen og vekker det lekne menneske hos de fleste. Snø er den beste tilretteleggeren for leik og moro.

 Noe av det jeg husker best fra jeg var liten var når det først snøfallet kom, vi kjørte bil og det var mørt. Fra baksetet titta jeg fram mellom mamma og pappa og så store filleryer som suste langs panseret og fly opp og over ruta. Det var som vi var i verdensrommet og passerte stjerner og planeter i enorm fart. Den dag i dag har jeg samme følelsen når jeg kjører bil og det første snøfallet kommer. Jeg kan sitte som gale-Mathias og le av fryd der jeg kjører bil i snøvær.

Så var det detta kløvde trestykke som har gitt vår nasjon oppigjennom alle år så mye glede, lettet arbeid og inspirert til leik. Eier man en form for etterkommer av skia, enten det er snowboard eller rattkjelke, trur jeg mye er gjort i forhold til vinterdepresjon.  Der har man et instrument som pleier kropp og sjel mens naturen tilrettelegger din leikeplass.

Som jeg venter…

Er det fler som meg som venter og har litt abstinenser, så har jeg noe som hjelper, men også øker lengselen ytterligere. Hvert år på denne tia kommer ski og snowboardfilmene til sin rett. Gamle og nye skal ses for første eller tiende gang, alle medier sjekkes. Netflix har litt å tilby, vgtv og Nrk saumfares fordi en veit en har sett noe der før. Friflyt.no er så klart startsiden på dataen.  I denne jungelen vil jeg nå ta fram fjorårets høydepunkt, Supervention. Se, Nyt, vent i glede.

Vi ses på fjellet

Sauesanking

Det var en fin dag

Søndag 20.9 fikk jeg være med på sauesanking for første gang. Det var flott å få fylt det hullet på CVen. Jeg syntes det er fint å kunne oppfylle eventuelle stereotopier folk måtte ha om en kar som kommer fra ei bygd med litt over 400 innbyggere. Som jeg var inne på i min første blogg(Et sted må det starte) så har jeg nok mangelfull bagasje eller jeg tok nok feil da jeg henta det ut fra rullebåndet. Jeg hadde jo ikke den oversikten på friluftsliv som jeg trudde før jeg la i vei på tur til Fagernes, og det er mange aspekter som ikke er på plass enda. Fremdeles i dag er det kun bjørk, furu, bresk og gran jeg med sikkerhet kan peke ut av trær. Ikke spør meg om planter fugler eller andre dyr. Min kunnskap er nok begrenset til det du finner i “Min første dyrebok” for 4 åringer. Det er flaut, men jeg får ikke den informasjonen til å sitte. Derimot kan jeg i et klart øyeblikk fortelle deg hvor bra Peter Weller fra Robocop (1987) stemmelegger Batman i The Dark Knight Returns part 1 og 2. Slik informasjon får ligge i min minnebank noen uker før det blir erstattet av lignende, derfor har jeg ikke funnet plass til flora og fauna.

Tilbake til hovedsaken, jeg var med på sauesanking. Er du nysgjerrig på åssen type sau så kan jeg fortelle at det var av typen, hvit, svart og brun. Det er samme måtte mamma forteller åssen bil noen har. Den kan være gul, rød osv merket er ikke så viktig. Heldigvis finnes det bare to typer sau i Setesdal; langrova og stuttrova.

Oppmøte sted var Brokkestøylen kl 8.00. Jeg ble utstyrt med jaktradio og vi avtalte hvor alle skulle gå. Etter å ha delt vårs ytterligere opp etter en rask prat oppi skogen ble jeg gående sammen med Håvard som hadde masse erfaring og Bendik som hadde litt mer erfaring enn meg tross han bare var 10 år. Ruta vår gikk opp mot Løefjell. Vi skulle i samarbeid med de andre få sauene ned mot Haugland.

Bendik sjekker saltstein på Løefjell.

Nå har dere fått servert to bilder fra denne dagen og jeg trur også dere tenker at det så slettes ikke feil ut. Været var knall hele dagen og det var rein fornøyelse å gå på sauesanking. At vi hadde jaktradio var ikke det eneste som minna om det å gå på jakt. Vi måtte ha følerne ute og ta det rolig der vi var ute og rusla. Håvard ropte, eller hoia som jeg ville ha sagt, en gang i blant. Det reagerte sauene på og vi kunne høre bjellene. Vi hørte hoi i hele området som det gav også oversikt om hvor de andre var. Det gav også inntrykk at sauesankinga ble gjennomført med THX sorround sound.

Vi lå litt i framkant og tok vårs en liten rast med noen skiver. Mens vi satt der å spiste kunne vi høre bjeller i nærheten. Da var det om å gjøre å gå innpå pent og pyntelig fra rette kanten for å lede dem i retningen vi ønsket. Se for deg en elefant i sokkelesten smyge seg inn på leverposteien bakfra. Det gikk etter planen og vi fortsatte rolig etter. Neste gang vi traff på dem var det å gjenta prosedyren. Men denne gangen litt som en MF 135 ruller seg inn i bjørkeskog for vedhogst. Det mest spennende var når det kom sauer bak vårs som dem andre hadde sendt av gårde. Da måtte vi snike vårs ut av ruta så de passerte forbi. Jeg kjente da på den samme følelsen som jeg hadde når vi leika gjemsel eller boksen går på barneskolen.

Her kan vi se sauen oppe på berget. Det er etternøleren for de andre har gått.

Når vi ledet sauen på denne måten så delte vi vårs opp. Bendik var med meg en runde og så var jeg alene. Det kunne ikke gått bedre når jeg var aleine. Ned en tett og småbratt rygg gikk sauene akkurat dit jeg ville ha dem. Eneste dramatikk var at jeg tråkka uti et hull så boksa spjæra som slim fit jeans på en småhissig DR, Bruce Banner. Det ble da klart at dette var siste turen med denne buksa.

Desto lenger ned vi kom jo tettere ble skogen før det igjen gikk over til litt mer åpent terreng. Vi traff på noen av de andre lenger ned og jeg fikk gå den siste biten med Morten og Anita som hadde med seg bikkjer. Det låt både i bikkjer og mennesker ei beite der. Så eventuelle sauer må ha trudd det var åsgårdsreia som var i hælane på dem.

Etterhvert som vi roa vårs ned tok deg seg opp lenger nordover. Å høre på jaktradioen da var spennende saker. Det var fult på høyde med radioteaterets Dickie Dick Dickens hva angikk spenning og humor. Meget dramatisk var det å høre om utbryterne på Storås. Jeg gikk også forbi en plass som NRK skal spille inn en episode av “Der ingen kunne tru at nokon kunne bu”

I det store og det hele var dette en brillefin dag. Jeg syntes det er viktig at slike tradisjoner blir holdt i hevd og det er en del av vår kulturarv som må ivaretas. Kanskje om 50 år sitter bonden i stua og styrer droner når sauene skal hentes. Høres litt stusslig ut syntes jeg