Toppturhemmelighetene avsløres

Bratt skikjøring på DNT Sør sin toppturcamp på Stavskar i 2018.

De fleste hemmelighetene er nå kjent. Nei, dem er nok ikke det alle sammen, jeg vil tru det er noen hemmeligheter jeg ikke kjenner til også. Det er likevel slik at plasser jeg omtrent bare fant kjente skispor på for et par år siden, vrimler av liv hver hælj nå. Det er jo både på godt og vondt. Jeg må sjøl stå delvis ansvarlig for det. Ni youtubefilmer, noen blogginnlegg og turtips gjennom setesdal.com, og ting vil jo bli kjent for allmenheten. Men jeg bærer på en stor hemmelighet som er helt oppi dagen. Det er mer et tips enn en hemmelighet.

Hengjefjell er klassikeren her i Valle og ingen hemmelighet. Den har alltid hatt en del trafikk, men noen vintre med litt mager snø i lavere terreng har minka trafikken. Samme skjebne lider Sondrelåmi også. Derfor har påkjøret i området rundt Bjørnevasshytta nærmest eksplodert de siste to årene. Hadde Strandenuten vært ei pølsebu så hadde det lukta ei eim av Leiv Vidar på toppen der hver helg. Holfjell får også mange besøk. Jeg forstår hvorfor, det er veldig snøsikkert, du kan tilpasse turer til alle nivåer og det er nesten ingen innmarsj.

Hold fast, her er det hemmelige tipset.

Bjørnevasshytta

Jeg kan ikke fatte og begripe at ikke flere sover på Bjørnevasshytta.

Kommer det snøfall om natta så er du garantert førstespor dagen etter. Bare det er grunn nok for den som utelukkende er der for skikjøringa. Alle som kommer kjørende sørfra på dagstur bruker mer tid i bilen enn på ski, tar du hælja på Bjørnevasshytta hvor du kommer opp på fredagskveld, så driver du faktisk mer bærekraftig skikjøring. Så mange flere rønns per kilometer du har da, burde nesten vært delvis subsidiert av staten. Ved å sove på Bjørnevashytta er du også nærmere alle andre skimulighetene i området.

Lå oss gå videre til det faktum at du får hyttekos. Du kan lage biff med bernaise til middag, spille kort, snakke om dagens innsats og ikke minst planlegge neste dag.

Se på de nørdsa.

Turplanlegging er gøy. På bildet leses det høgtidelig fra den lille skredboka så freden legger seg over hytta og mindtullness går på høygir. Sånn kan vi sitte å skravle utover kvelden med potetgull og noe leskende, kanskje en slalombrus. Det å vite at det er kun leik og moro som kommer neste dag og at kroppen allerede har hatt det mye gøy er helt fenomenalt.

Neste dag etter ei god natt søvn, så kan du stå opp seinere enn vanlig for du er allerede der du skal være. Lag en god frokost, feks biff med bernaise som du nyter i rolige omgivelser med en kopp varm kaffe. Du ser ut ruta og registrer det været som er utenfor. Da tenker du på det du snart skal gjøre: på med ski og feller, kameratsjekk med sender/mottaker og rolig labbing over vannet.

Koselig med lunsj ute, men når du bor på Bjørnevasshytta så trenger du ikke det. Du kan ha varm lunsj inne.

Så etter en lang dag med skikjøring finner du fram middagsoppskrifta til Jokke og lager koteletter med bernaisesaus og poteter. Dessert ala Ludvigsen, som er drops med karamell runder av en fantastisk dag, eller gjør det det? Nei det er ikke slutt. Nå kommer noe av det gøyeste. Hodelyktturen på kvelden. Gløm flatt lys og de problemene. De eneste andre hoyene er ekko av deres egne.

Der har dere det, jeg har delt av godene som en solidarisk kommunist og det er opp til dere og forsyne dere av skattene. Snakkes på fjellet.

2020, heldigvis ikke det verste friluftsliv året.

En kan si mye dritt om 2020, ja det er lettere enn å si noe bra. Likevel vil jeg påstå at om du er friluftslivsinteressert så har det gått greit. Det er faktisk en liten sjanse for at du nettopp i år begynte en ny hobby som handlet om å holde på ute i friluft aleine eller med en liten gruppe venner. Jeg klarte faktisk det, i min ellers ganske tettpakka plan med hobbyer fikk jeg skvisa inn 100 timer med ny hobby fra august til jul og 240 km med aktivitet. Hva det er kommer vi tilbake til litt seinere.

Men- FYRI det, som telemarkingen sa, tillat meg å servere et knippe bilder fra vinterens aktiviteter. Ja det er skikjøring jeg sikter til.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Sånn ser en improvisert skifell se ut MacGyver stil.

Det er lett å holde god avstand på skitur i fjellet, og egner seg derfor bra som syssel . Blant bildene er det noen fantastiske vårturer og en kveldstur med lykt i dyp, dyp løssnø. Ikke alltid går turen som planlagt, jeg glømte den ene fellen på den ene turen. Heldigvis hadde jeg bra med sportsteip og mellomlegget på den ene fellen jeg hadde som jeg tok i bruk. Jeg nynnet optimistisk på MacGyver theme, mens kreasjonen min blir tatt i bruk og fungerer akkurat passe bra.

Snøen smelta ikke like fort som smør i panna på induksjonsplate våren 2020, nei, den snøen smelta som en klatt Melange, liggende under senga. Den tok si tid og jeg kjørte ski i bunad 17 mai. Til slutt så smeltet snøen og barmarksesongen kunne begynne. Tur og friluftsliv har i flere år vært populært, og i år økte interessen ytterligere. Det er like trendy som 90-talls eurodance-inspirert-musikk kommer til å bli sommer 2121, sann mine ord. Gåturen kort eller lang er noe for alle og alle burde praktisere for å få det bedre. Sjøl har jeg nesten gått daglige turer med podcast på øret i nærmiljøet. Det er så mye bra podcast der ute, men Hjemmelaga Lapskaus utmerker seg med programlederens sjarmerende vesen og evne til å formidle.

De lange dagsturene opp i høyden eller inn i skogen er også fenomenalt. En ting jeg ikke har blitt noe bedre på er å ta bilder fra turene jeg er på. Når det kommer til å ta selfie så er det på nivå med Valgerd Svarstad Haugeland sin framføring av La det Svinge.

Dette var utvilsomt det mest vellydende forsøket på selfie av 8 forsøk.

Mamma som er med på selfien har vært med på mange fine turer i Setesdalheiene, korte som lange. En del av turene har vært i jobb sammenheng enten det er i DNT sør eller turløype jobben i Valle kommune. For en som liker å leike utendørs har Valle i Setesdal vist seg å være en veldig egnet plass. Masse god skikjøring på vinterstid og turer på beina og sykkel om sommeren. En flottere plass finnes ei å bo eller feriere. Jeg vil anbefale alle å legge ferien til Valle.

(Straks tilbake, skal bare fakturere Visit Setesdal)

Sånn.. Det som har lest tidligere blogger veit at sykling, type sti, er noe jeg setter pris på, derfor kommer noen sykkelbilder under nå.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Det har jo vært stille fra denne bloggen i mange år nå så derfor kommer det litt flere bilder enn vanlig, men likevel bare en brøkdel av de bildene som har blitt tatt i perioden. Syklinga i Valle er gjev og en del har skjedd siden bloggen gikk i dvale. Stier har blitt vedlikeholdt og utbedret. DNT sør fikk støtte av Gjensidigestiftelsen til å kjøpe stisykler som har blitt lånt bort, brukt på turer, camper og sykkeldager med Valle skule, i tillegg til egne mandagsturer med ungdom. De siste bildene i sliden er fra en fantastisk fjellsyklingstur fra Galten på Hovden til Berdalsbu. Været var av kategori pizzaovn, og det var en utrulig tur. Turen er en etterfølger av “Tjukkas til fjells” som jeg har skrivet blogg om tidligere.

Men Sondre, hva har du drivi med det siste halve året?

Nei jeg trudde aldri du skulle spørre. Jeg har spilt diskgolf. Jeg har rett å slett fått dilla. Heldigvis er jeg ikke aleine og det er flere her i Valle som har blitt hekta. Som nevnt tidligere, nesten 100 timer og 240 kilometer med diskgolf har jeg praktisert.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Valle frisbeeklubb har fått laget Valle diskgolfbane som er et anlegg i fantastiske omgivelser. 18 hull for alle nivåer på ei øy. Det jeg liker så godt med diskgolf er at jeg beveger på meg i et behagelig tempo, sosialiserer meg med god avstand (smittevern), konkurrerer mot meg sjøl hver gang og prøver hele tiden på å bli bedre. På en runde med diskgolf kan humøret gå i de mørkeste kroker og stige til uante høyder ettersom hvordan du spiller. Gledeshyl og ukvemsord går hånd i hånd. Heldigvis er det lett å glede seg over andre sin prestasjon også, det å se kompisen lykkes er nesten like gøy.

Jeg har savna innebandy, fotball, sosiale møteplasser og spesielt konserter. Så friluftsliv aktivitetene har vært de som har gjort 2020 bedre. Så for min egen del og de rundt meg ser jeg meg nøtt til å fortsette med å kjøre ski, sykle og spille diskgolf i 2021.

Nummer 30

Vi skriver februar 2018 og det er en snørik vinter. En slik vinter vi har ønska vårs lenge. Det skal vi komme tilbake til litt seinere. For dette er blogg innlegg nummer 30 hvis ikke det har oppstått en tellefeil, og det vil jeg bruke litte granne tid på. Dvs at det det nå er 30 innlegg som norsklærere og andre skrivekyndige kan irritere seg over. Allerede i denne har jeg valgt å skrive 30 med tall istedenfor bokstaver. Husk at det er tredve og ikke tretti jeg mener da. Innleggene har vart fulle av oppfordringer og mindre skjulte budskap, gjerne formulert på en litt finurlig måte. Jeg tar stolthet i at min måte utrykke meg på finner du ikke i Fjell og Vidde, Ute eller andre blader. Jeg setter stor pris på små avsporinger, med billedlige beskrivelser og referanser til kjente og ukjente popkulturelle fenomener. Så dere som har rota dere bort i denna bloggen og satt pris på den kan sammenlignes med folk som liker filmer som Big trouble in little China. Dette er åpenbart ikke noe mesterverk, men det er noe ved det som en kan sette pris på. Enten det er energien eller kombinasjonen av seriøsitet i et merkelig landskap. Dette var bilde som skulle lokke folk på facebook til å lese den første bloggen. Stortoa mi med gnagsår oppå pga de j#&%¤#¤a marsjstøvlene til forsvaret. Hvis ikke det bilde er klikkbart så er ingenting det.

Før bloggen ble startet hadde jeg skrevet noen turbeskrivelser til noen postkasser rundt bjørnevasshytta. Det var en såpas ukonvensjonelle turbeskrivelse at sjefen mente jeg heller burde begynne med blogg. Så med relativt frie tøyler satte jeg i gang. Alt fra turer til ski vm og dikt om kiting. Men denne bloggen skal ikke bare være oppgulp av gamle blogger, et kjent triks fra tv-serie verden når budsjettet er skrant. Jeg vil komme med litt oppdateringer. Som nevnt i innledningene har vi en himla bra vinter. Det har vært ekstra frustrerende siden jeg fikk et brudd i vesletåa midt i desember. Jeg hadde 6 uker uten noe særlig skikjøring som føles ut som ei uke uten instagram for en Kardashian.

Men som Øystein Sunde synger Du bli`kke rektig frisk før du har hatt det rektig ille. Så som en 90-talls norsk proff spiss i utlandet kjører vi halvskadet og trives med det. Tre høydepunkter vil jeg trekke fram.

1. Skredkurs med DNT Sør ved Bjørnevasshytta. Fra Torsdag kveld til å med søndag var en gjeng lærevillige mennesker på skredkurs i flotte omgivelser.

 

Vi fant spennende og relevant snø som gjorde at veivalg ble grundig vurdert. Gjengen var på hugget og viste tydelige tegn til “yrkesskader” i skredfaget under lørdagens hangman. Verdien i et skredkurs er stor, men bivirkningene som er tre dager på ski med trivelige folk og god snø må heller ikke undervurderes.

Mens vi er inne på skred så har det vært en vinter med varierende vinter hvor vi har vært oppe å lukta på faregrad 4 som er stor skredfare. I ei veldig trygg løype som Sondrelåmi kan det også skje ting da.

Her bilder tatt 13 februar og skredet gikk sannsynligvis søndag 11 hvor det var kraftig ving og masse nysnø. Dette er fra Konungsnetten i vestvendt helling. Skredet er bredt men har ikke gått så langt. Hadde en holdt seg til renna hadde en ikke blitt truffet. En må ta gode vurderinger sjøl og ikke gå hvorsomhelst når det er slike forhold.

2. Vråstøylsfjellet. En av de råeste toppturene jeg har hatt i disse trakter. Fjellet er plassert bak Bykle sentrum som et Hollywood skilt. En starter rett og slett i langrenns løypa før en tar av og følger vannverkets scooterløype oppover. Det er sjukt tøft terreng en går i.

 

Denna karen Piotr var med på turen og har lagt ut flere bilder og litt film i facebook gruppa ski randonee/topptur på sorlandet. Jeg viste snøen ville være hard på toppen før vi traff den løse snøen vi alle går å trakter etter. Gledelig var det at den løse varianten kom så fort. Det er som når du prøver ei gammel dressbukse og finner ut at den fremdeles passer, men ikke nok med det i dressjakka ligger det en 200 lapp etter sist gang du brukte den. Det er pur glede. Fantastisk snø i fantastisk terreng, men som kun kan kjøres på trygge dager.

3. Rauland Alpinsenter. 25 cm nysnø på et døgn, avspasering fredag med tur til Rauland. Rauland Alpinsenter er kjent for god offpist og t-krok heis med sving. Jeg skulle kjøre med en kamerat jeg ikke hadde kjørt med på mange år og begge ble rammet av klassisk overtenning. Jeg dro noen ufrivillige sidelengs rotasjoner med skibytte, men Bjørnar ble wresling takla av en bjørkekvist. Etter å ha fått satt riktig spenningsnivå, ble det årets beste skidag. En kan si mye bra om topptur, men det har ikke heis. Sjøl om denne t-kroken kan være smerte for utrente kropper, er det noe helt annet enn å gå. Ord kan ikke beskrive hvor gøy det var, derfor prøver jeg med lyder. yyiiihhaaaaa. wåååååååwhh, oohoooiiiii, æææhæhhæææhæ.

Der har vi det. Blogg nummer 30. Er dette den første du leser, så vil jeg anbefale å sjekke noen av de andre også. Jeg avslutter med et visdomsord til de unge: Husk det er viktigere å stå på ski enn eksamen!

Her kommer vinteren.

Inn i boden, ut med skia. Prepp og plei, la oppvasken stå. Gå over skisokkene, går de en sesong til? Lev på grøt for å ha råd til heiskort som gradvis stiger i pris. Handle julegaver på nettet for å spare tid. Innse det at treningen du planla og gjøre før skisesongen for å være best mulig forberedt,  har blitt forsaket. Runn Red Bull Tv. Besøk diverse skimarked med tilbudsvarer og brukt utstyr.  Det er alltid mer som kan gjøres, men det får holde. Så kan du sette deg ned og la været leke sin sadistiske lek med sjelen din. Først kommer det litt snø så blir det mildt igjen, det føles så unødvendig ut. Som jeg pleier å si, la det snø, la det bli. I skrivende stund er vi inne i andre runde med hvit nedbør i Valle. Som alltid er jeg optimist og tror det blir liggende, men jeg har blitt såret før. Slik som Karen på julaften i det hun får cd med Joni Mitchell av Harry og ikke smykke. For dere som har hatt øynene på en tv i romjula så skjønte dere sikkert at det var fra Love Actually. Slik er det å se snø smelte. Du har forventninger om at den blir men så forsvinner den bare igjen. Heldigvis så bestemmer den seg for å bli og da skal skiene settes i arbeid. Tidligere har jeg skrevet om noen toppturer i denne bloggen. Jeg skal gjenta turbeskrivelsen på noen av dem i korte trekk og komme med noen fler. Da er det ikke noe å lure på når det kommer til å ta turen til Valle i vinter.

Nå må du følge med, ja du ja. Noen av turforslagene her kan ikke kjøres dersom forholdene er ugunstige. Det kan være pga skredfare eller at det er for lite snø. Derfor er det viktig at du har kompetanse til å gjennomføre eller velge å ikke gjennomføre turen. Ta skredkurs med DNT Sør i vinter.

Derfor er det viktig at Du gjør dine egne vurderinger og tar gode valg på tur.

Vi starter like godt med den store klassikeren i Valle. Det er turen fra Berg via Hengjefjell ned til Løyland som faktisk gir deg 1000 høydemeter nedkjøring. For å få den beste turen så krever det litt logistikk. En bil må stå på Løyland der turen avslutter og en bil må kjøres til Berg der den startes. Fordelen ved å starte ved Berg er at en stjeler en del høydemeter og en slipper en bratt og heller kjedelig start som en får ved å starte i Løyland. Fra Berg er det en fin tur med jamn stigning helt til en kommer til ryggen ved Henjebui opp mot Hengjefjell. Vil du ha 1000 høydemeter så må du opp på toppen. Vil du ha god kjøring på snø så går du bare forbi og mot nedkjøringen.

Den beste veien ned er bekken Flossi. Det er viktig å holde avstand fra Rindebakken, der går det flere skred årlig. Flossi er en fin nedkjøring for de fleste og dersom en vil ha mer utfordring kan en kjøre ned Skullevassbekken. Det krever mer av deg som skikjører og det er brattere. Dette er en tur som en tar på vintersnø og ikke vårsnø.

Hva skjedde med fonten tenker du kanskje, vel det er copy/paste fra et Word dokument jeg har mekka. #minstemotstandsvei

Bjørnevasshytta

Nå skal vi se på et område rundt en av våre hytter. Bjørnevasshytta og de fine mulighetene en har ut i fra den. Bjørnevasshytta ligger rett ved vegen så det er ikke non dagsmarsj inn. Toppturene ligger også i umiddelbar nærhet og mange av turene er bare å ta på seg skiene ved hytta og gå ut.

Her er noen toppturer som tar Bjørnevasshytta som utgangspunkt. Bjørnevasshytta ligger langs Fv 45 ca 15-20 minutter kjøring etter en har tatt av Rv 9.

1.Vi starter med leikeplassen rett sør over Bjørnevatn kaldt Strandenuten. Vit at isen er trygg før du går over Bjørnevatn. Gjennom bjørkeskogen her er det mange fine linjer. Langt vest eller skikjører venstre er det slakere og en kan kjøre morsomme linjer som er sikre med tanke på skred. Lenger til skikjørers høyre østover er det brattere og en er nøtt til å vise hensyn. En skal være obs på at flere av rennene er terrengfeller. Men det er flust av muligheter på sikre dager. Snøen under tregrensa er veldig ofte god fordi den ikke er så påvirket av vind, velger du å gå helt til toppen så kan du få sette navnet ditt i boka som er der.

2.En annen liten topptur helt i nærheten er Kleivsnuten. Her kan det være lurt å krysse elva vest for hytta på veien. Det er ikke alltid lett å finne en plass og krysse. Kleivsnuten er en liten topp og det er litt avstand å gå inn men absolutt en artig tur som kan tilpasses de yngre også. På toppen av Kleivsnuten er det også postkasse en kan sette navnetrekket sitt i, Fra toppen rett øst er det bratt nok til at det kan gå skred. Derfor må man passe på hvor en legger sitt sporvalg. Velge en linje mer sør-øst eller nord-øst dersom forholdene tilsier det. Dette er vurderinger en må gjøre underveis på turen opp.

3.Holfjell rager 1294 moh og ligger nor-øst for Bjørnevasshytta. Holfjell har også flere muligheter når det kommer til nedkjøring. En familievariant er renna som ligger mot vest et stykke nord for Bjørnevasshytta. Den er slak og fin med mindre det skulle blåse inn store skavler på kantene av renna, da må en være obs. Gå fra Bjørnevasshytta nordover gjennom hyttefeltet og fortsett nordover til du kommer til renna. Følg renna så oppover og vend tuppene nedover på toppen. Det er ei brattere renne litt lenger sør også på vestsiden av Holfjell som en også kan kjøre. Den er mer utfordrende og en må ta flere forbehold.

4.Det er flere muligheter på Holfjell. Setter du deg i bilen å kjører litt over en kilometer mot Telemark så venter 500 høydemeter på deg. Parker i nærheten av Sandebekken for den er utgangspunktet for oppturen. Terreng et her er bratt og kan kun kjøres på sikre dager. Det er fint på vårsnø. Følg Sandebekken opp og kjør omtrent samme veg ned. Det er flere muligheter ned, men da må en ha god erfaring.

Uppstad

Ta Av Rv 9 ikke så lenge etter du har passert Brokke kraftstasjon sørfra for å komme til Uppstad. Følg veien så langt den er brøyta. Det er dårlig med parkeringsmuligheter så gjør bare det beste ut av det. Få feller på skia og følg scooter sporet som går på hytteveien til Uppstaddalen. Gå av sporet (dersom det ikke går spor) og gå mot Øytjørn. En kan følge bekken som går forbi Maureland og oppover. Toppen har ikke noe navn, men det er den som ligger i forkant av 1106 og er 1103 moh. Ned fra toppen må en velge linje ut i fra forhold. Ikke kjør brattere enn det er trygt. Når en treffer tre grensa er det mange muligheter nedover. En kan følge scooter sporet, men det er mer morsomt gjennom skogen og prøve å treffe på hogstfeltet over grustaket.

Topptur Løefjell

Nord for hyttefeltet i Brokke rager Løefjell. Parker ved skisenteret om du ikke har andre muligheter. Når man skal gå opp kan en ta utgangspunkt i den merka løypa sommerstid. Det er en brå start, så pulsen kommer fort. Over tregrensa er det mye mer slakt og en kan nyt turen. En går mot toppen vestfra og det er også der en kjører ned. Ikke dra for tidlig sør på veg ned der det kan være styggbratt. 300 høydemeter

Da tenker jeg dere har fått litt å gruble på. Det er mer i vente, vi snakkes.

Men bloggen var ikke død

Den har bare hatt andre ting å holde på med.

Jeg skriver ikke om alt som skjer irl (mamma: spør noen om hva irl betyr) i bloggen og i år har jeg ikke skrevet mer enn to innlegg. Det er ikke fordi det har vært vinterdvale, men heller det at jeg har ikke fått prioritert bloggen. Det har nemlig skjedd en hel del og det er masse i vente. Det oppdateres også jevnlig på andre plattformer på nett; dntsor.no er jo vår hjemmeside. Den ble på samme måtte som andre hjem pusset opp på nyåret i år. Vi var lei den gamle layouten på samme måtte som andre blir lei koreapanel på kjøkkenet sitt eller den orange vasken og doen på badet. Nå er sia røddig, fersk som nybakt brød og like brukervennlig som telefonkatalogen var. Dessuten ser den ut som 1 million. I tillegg til dette har vi flere facebooksider. Turlagene har sine og DNT Sør har sin. En annen kanal hvor det skjer mye er på Youtube. DNT Sør har lastet opp 34 filmer som viser alt fra skikjøring, camper, sykkel, buldre, hytter, vasking og mer. Du kan lett slåihjel matpausa med DNT Sør sine filmer. Felles for filmene er et ganske ærlig lyddesign i form av gratis sanger på nett med et og annet utbrudd fra kameramann. Det finnes en gobit med levende musikk som er verdt en titt. Om bilde og foto så vil jeg trekke fram navn som John Alcott, Hoyte Van Hoytema og Tonino Delli Colli som overhode ikke må sammenlignes med det som gjøres i våre filmer. De er nok mer inspirert av dogmebølgen som kom i siste halvdel av 90-tallet og de siste trender som har oppstått med POVkameraene sitt inntog. Noen dypere analyse går jeg ikke inn i her, men det er mange muligheter på vår Youtubekanal. Jeg vil også trekke fram instagram og ut.no.

Det er masse moro i vente framover nå både for liten og stor. Sjøl skal jeg være med på aktivitesdager, camp, kanotur, fisketur, sykkel dag, og skoleturer. Om jeg ikke får skrevet om det her så blir det nok kanskje en film av noe av dette.

Nå kommer den delen av bloggen hvor jeg drar en Onkel Reisende Mac og kommer med noen beretninger fra mine turer som har vært i år. Det har blitt noen toppturer i området i vinter. Om en kan sette pris på toppturer som gir nedkjøringer fra 200 til 500 høydemeter så er det en bråta med muligheter. Jeg har vært på topptur på Uppstad, Holteheii ved Stavskarhytta. Holfjell, Strandenuten, opp Osdokki mot risebordet som alt liger i nærheten av Bjørnevasshytta. Jeg har også fått lagt inn en topp i nabofylket, Gaustatoppen.

Har aldri hatt så god snø ned fra Gaustatoppen før. Det var helt rått. Snøen var like homogen som klone-krigerne i Star Wars.

Hver sving gav deg den responsen du forventet og flyt var like selvfølgelig som vaffel i turisthytta på toppen. Gaustatoppen kan være en fantastisk tur, men har også opplevd en syretrip (melkesyre) uten like ned fra den toppen pga kjipt føre. Toppturen på Holfjell var helt fenomenal. Du setter bilen ved parkering på veien og begynner umiddelbar oppstigning, ingen innmarsj. Det er ganske greit å gå oppover, men en gjør lurt i å sjekke ut bratthet for å finne den tryggeste og beste ruta opp.

Utsikten fra toppen er det ingen ting å si på. Holfjell 1294 moh

Om du er gira og været er bra er det bare å gå helt til toppen for å få satt signaturen i boka der. Det gjorde vi lett. Det ble mat i sola før vi satte utfor desserten. 500 høydemeter senere var vi nede ved bilen igjen og bestemte vårs for å ta en tur opp mot Strandenuten også. Vi kjørte i sola og sløsj fra Holfjell og fikk tørr løssnø i skyggen fra Strandenuten. Gikk ikke helt til postkassa på toppen på Strandenuten fordi snøen var hard og blåst over tregrensa og vi var der for å kjøre på ski, ikke for å skrive autografer. 240 høydemeter med løssnø fikk vi. Filmen kan du se her.  Fra kl 10.30 til 14.00 hadde vi 740 høydemeter nedkjøring med mat og hele greia. Null stress, så enkelt kan det gjøres.

Det øverste bildet er hentet fra tur til Lakkenstova med styre om administrasjon 30 mars. Der hadde vi strategisamling, Den dagen kom det 15 cm nysnø fra kl 9 til 14 så vinteren var på ingen måte over. Lakkenstova det må nevnes, den hytta er helt sheriff. Det er skikkelig godt å komme inn på den hytta. Oversiktlig, koselig og lys. Jeg må si den går inn på en pallplass blant DNT Sør sine hytter for meg. Men det er ikke bare Lakkestova som jeg har vært på, både Stavskar og Bossbu har fått flere besøk. Jeg var så heldig å få ta med den nye sjefen i DNT Sør inn til Bossbu. Det er jo en rein fornøyelse å kunne vise fram noe så flott som Bossbu.

 Sjefen er like bra til vanns som til lands

Vi er innom Stavskar på vegen. Tidligere i vinter hadde vi toppturkurs på denne hytta. Det kunne lett blitt et blogginnlegg i seg sjøl, men her skal dere få noen nøkkelord og så kan dere sette historien sammen sjøl. Kveldstur, ruskevær, hyttekos, matlaging, god læring, bra gjeng, orientering, 1000 høydemeter, 50 cm nysnø og smilefjes.

Turen videre til Bossbu var i fint vær så instagram fikk noen knall fotos. Bjørn, som sjefen heter, lot seg forføre av Bossbu og sikringsbua. Det jeg liker best er å rusle inn i det store oppholdsrommet, sette meg i sofaen og se ut av de store vinduene. Sitte der og la seg hypnotisere av utsikten slik flammene gjør i et bål.

I matveien var vi eksperimentelle og tok en boks med lys lapskaus og en med erter, kjøtt og flesk. Da fikk vi to retter på en måte. Erter, kjøtt og flesk smakt best med en millimeter den kvelden. I sofakroken fikk Roxanne av The Police ny inpakning. Mens Bjørn imponerte var jeg på nivå med pianospillinga som er 4 sekunder ut i sangen. Sola og safarikjeksen gikk ned, og etter flere runder om DNT hytter var det natta. Vi våknet opp til vindvær og la en dristig plan mens hytta ble stelt til avreise. Planen var å bruke vindduken jeg hadde i sekken som seil mellom vårs på vegen hjemover så langt det lot seg gjøre. Fra Bossbu til Svellingstøylen brukte vi 20 min i et behagelig tempo. Derfra gikk vi vanlig til Stavskar. Været var fint innimellom noen småbyger, men ble til slutt utmerket sjøl om det blåste. Vi valgte å ta fram duken igjen på Rennevatn for der blåste det noe voldsomt. Vi fauk over vannet og på slutten kom det et kast som blåste vårs opp og over kneika i enden, utfordringa da var å få stoppa. Jeg lo høyt som en gal treåring på trehjulssykkel med en engstelig mor i hæla i det vi hadde toppfart på over 20 km/t. Så sjukt moro. Det gikk fort videre uten duken også, på noe fatter`n ville kaldt køddeføre. Snø en kunne slå igjennom på og et å annet myrhøl som dukka opp. På parkeringa møtte vi et turfølge som skulle innover og jeg ble starstruck da jeg så at den ene karen var Erik Verås Larsen. Legende. Egentlig burde jeg nekte han å gå inn i verneområdet for den mannen er maskin! Men det er kult med stjerner i DNT Sør sitt nettverk. Med det takker jeg for denne gang. Snakkes.

Du angrer aldri på en tur

Det har vært påkjør den siste tia og det er moro i grunn. Men det blir lite med blogg skriving, men det skal ikke være NM i meta så jeg skal ikke skrive om å skrive blogg. Jeg tenkte heller jeg ville fortelle litt om hva du har gått glipp av og anbefale å legge inn en spasertur i en travel hverdag. La oss begynne med det siste. Det er vel ikke et ukjent fenomen at flere av vårs kan ha en travel hverdag. Uten at jeg skal ta på meg rollen som livstilcoach her nå vil jeg bare fremme et forslag. Det er i grunnen like mye for å overbevise meg sjøl om å gjennomføre det også. Dørstokkmila kan være hard. Den timen i døgnet hvor du finner litt pusterom, bruk den på å gå ut av huset. Du angrer aldri på en tur ut. Alternativet er gjerne tv. Så velger du å se en time med farmen mens du dytter i deg en halv pose ostepop. Jeg er rimlig sikker på at det hadde vært en bedre følelse i etterkant om du hadde tatt den turen. Alikevel velger jeg mange ganger  tv (aldri farmen) istedenfor tur og unskylder meg med at jeg er sliten og vil bare koble av foran skjermen. Men hver eneste gang jeg velger tur, enten det er på ski, sykkel eller beina så angrer jeg aldri på det. Har aldri angra på en tur.

Siste uka i februar fikk jeg masse fine turer gjennom jobben. Dørstokkmila er fraværende og det er harmoni. Jepp jeg refererer til den følelsen som ei nypussa tann har det, eller følelsen klesvasken må ha i det de er ferdig i maskin og skal få henge rolig til tørk. Ting kommer i vater av å komme seg på tur. Sliter du også med dørstokkmila så meld deg på en DNT tur og det er umiddelbart lettere når en har forpliktet seg #reklame. Først var det ei helg med toppturkurs på Stavskar.Været Var ikke det beste, men læringen var desto bedre. Stavskar er i koselig lita hytte å tilbringe ei helg på. Vi var en fin gjeng som fikk ei gulrot på slutten av kurset i form av ei nedkjøring i fantastisk snø. Det kan du se film av her

På mandagen bar det opp på ungdoms camp på Bjørnevasshytta. Iløpet av dagene der oppe så hadde vi trugetur, topptur, skileik og mye mer. Det var vind og noen frøys på turen men jeg er sikker på at ingen angret på at de tok den.

Her på toppen av Kleivsnuten titta sola fram litt bak skyene. Det er også laget film fra denne campen som du kan se her

Jeg var også så heldig å få være med voksenopplæringa i Valle på skitur. For mange av dem var det deres aller første gang på ski. Vi hadde en knalltur i løypene på Brokke og ingen angret på at de var med sjøl om det ble en del fall. Så ta turen folkens.

Jeg venter

På denne tia i fjor skreiv jeg en sak som lå på DNT sør sin hjemmeside. Nå skal jeg gjøre som alle tv kanalene, jeg sender ei reprise. Så til dere særs få som har lest dette før, beklager.

Jeg venter..

Jeg venter sånn jeg alltid gjør på denna tia av året. Jeg venter på vinter og snø. Nå er jeg klar for minusgrader og frost i bakken. Bilen har fått vintersko og snøen kan komme, den kan faktisk komme med en gang.

Og den kan bli liggende, vi vil ikke ertes med slapsesnø som ligger i 2 dager for så å bli borte igjen. Nei, vi vil ha tør og fin snø, men da må det først bli kaldt. Fine dager med minusgrader. Sånne dager en har lyst til å tilbringe ute. Ta den siste sykkelturen eller gå turen på favoritt stien før det hvite teppet kommer å forandrer alt.

Snø forandrer alt. Det er dekker over alt grått og trist, skaper lys og uendelige muligheter. Hvert eneste snøfall gir nye muligheter, starte på nytt, forandrer situasjonen og vekker det lekne menneske hos de fleste. Snø er den beste tilretteleggeren for leik og moro.

 Noe av det jeg husker best fra jeg var liten var når det først snøfallet kom, vi kjørte bil og det var mørt. Fra baksetet titta jeg fram mellom mamma og pappa og så store filleryer som suste langs panseret og fly opp og over ruta. Det var som vi var i verdensrommet og passerte stjerner og planeter i enorm fart. Den dag i dag har jeg samme følelsen når jeg kjører bil og det første snøfallet kommer. Jeg kan sitte som gale-Mathias og le av fryd der jeg kjører bil i snøvær.

Så var det detta kløvde trestykke som har gitt vår nasjon oppigjennom alle år så mye glede, lettet arbeid og inspirert til leik. Eier man en form for etterkommer av skia, enten det er snowboard eller rattkjelke, trur jeg mye er gjort i forhold til vinterdepresjon.  Der har man et instrument som pleier kropp og sjel mens naturen tilrettelegger din leikeplass.

Som jeg venter…

Er det fler som meg som venter og har litt abstinenser, så har jeg noe som hjelper, men også øker lengselen ytterligere. Hvert år på denne tia kommer ski og snowboardfilmene til sin rett. Gamle og nye skal ses for første eller tiende gang, alle medier sjekkes. Netflix har litt å tilby, vgtv og Nrk saumfares fordi en veit en har sett noe der før. Friflyt.no er så klart startsiden på dataen.  I denne jungelen vil jeg nå ta fram fjorårets høydepunkt, Supervention. Se, Nyt, vent i glede.

Vi ses på fjellet

No livnar det i lundar

Jada våren kommer, like sikkert som at unge mennesker kler seg opp i røde og blå uniformer som gir immunitet mot sjølinnsikt en måneds tid. Det er like sikkert som at et lag gjør det bedre enn forventet og en favoritt skuffer i tippeligaen. Noe som gjør det til en spennende liga vil mange si. Men like sikkert er det at en blir gjort oppmerksom på nivået på norsk fotball sammenlignet med internasjonal, som ikke er like moro. En ting er sikkert, finn et lag å heie på i Norge og våren den kommer.

Med våren kommer nye muligheter. Jeg ser fram til sykkelsesongen som sparkes i gang i Nesbyen for min egen del. Fotturer, fotball, fotbad, vedhogst, fiske og en hel del andre ting som jeg ikke har prøvd ennå. Jeg glemte forresten at kampen om å få den store sommerhiten er i gang. Blir det en nykommer eller en veteran som hitmakeren Ravi som gjør det stort i år? Det som er litt synd med den våren er at veldig mange, hever skia i boden rett etter påske. Dette er jo et perfekt tidspunkt å være på ski. Allikevel så så er det mange som behandler skia etter påsken som om de bar på et virus med ekstrem smittefare. Å nei gulvoksutlsett er observert på en rekke skikjørere sies det i radioen og de blir satt i karantene i Jotunheimen eller lokale skisentre som fremseles er åpne. Jeg veit det er flere som flinke, så ikke sitt der å bli heit i toppen om du har toppturplaner på 17 mai. Dette er en melding til dere som har satt bort skia. Ta dem fram igjen, legg på ny glider å tutt og kjør. Oppe på fjellet er det ennå snø og ikke minst så finnes det skisentre som holder åpent ennå. Nå er knall forhold i dem og for at de skal gidde å holde oppe så må vi bruke tilbudet deres.

Det er merkelig hvordan vi alltid stresser med å komme i gang med neste sessong. Om våren sykler vi i snø og på høsten kjører vi ski i ei steinrøys med hvit teppe. Chill dude, tilpass deg forholda ikke prøv å få dem til å tilpasse seg deg.

Men det er lov til å se framover. DNT Sør har mange gode turer i vente. Sjøl ser jeg veldig fram til å være en del av dette her.

Nå er uansett våren her så nyt været, ta en is i sola og husk solkrem.

Turen som er gått

Nå er påsken 2015 over og det er nok blitt gått mange flotte turer rundt om i landet. Sjøl har jeg også vært på tur. Har tilogmed bildebevis. Mutters første befatning med en smarttelefon endte til slutt med ei mitraljøse av en bildeserie på 12 bilder etter at vi hadde hatt flere mislykkede forsøk på både bilder og film. Her er bilde nr 9 av 12.

Dette er toppen av Vindeggen på 1516 moh, og toppen i bakgrunn burde det være mulig å dra kjensel på.

Prosjektet med randonee ski på Vindeggen kosta meg blod, svette og tårer, ihvertfall svette, og en hel dag gikk med til dette. Men det var forsyne meg løssnø på toppen så det føltes  helt klart verdt det. Ski og sko blei frakta i sekk inn til foten av fjellet hvor det var sceneskifte på utstyrsfronten. Fjellski blei byttet ut med plank av grovere kaliber og føttene blei satt i tyngre skyts. Veien opp og ned gikk strålende og jeg kom tilbake til hytta utpå ettermiddagen. Det var et ønske jeg hadde tenkt litt på å få gjort denne turen. Det gir stor tilfredsstillelse å ha gjennomført noe som en har tenkt mye på og planlagt etter beste evne. Dette var siste dagen på hytta for meg, men før jeg gikk til bilen så hadde jeg middag med slekta.

Det skjer noen ganger med meg at etter jeg har hatt det fint på turer, ferier eller bare veldig gode opplevelser får jeg en indre ro. Den roen kan også gjøre meg tom og gi meg the blues fordi opplevelsene har vært så bra. Det kan også få meg på til å tenke lignende opplevelser som var gode.

Ved bilen er skia tatt av, sko er skifta og sekk med alt utstyr er lagt i bilen. Jeg setter meg sjøl inn og vrir om tenninga. Den flotte lyden av traktor på hvite skilter i form av en Pajero brummer fornøyd. Så kommer det en gave fra musikk g(d)uden. Over høyttalerne i bilen min kommer lyden av Tuesday`s Gone. Beklager alle Skynard fans jeg digger originalen, men det var Metallica sin (i mine ører) flotte cover som var tilgjengelig for meg da. For tre døgn siden hadde jeg akkurat hørt ferdig Whiskey in the Jar fra Garage inc som da nå skulle etterfølges av Tuesday`s Gone. Den treff spiker`n på hue å sendte meg inn i minreland, mens jeg snirkla meg i krabbefart ned fra fjellet. Forrige påske hadde jeg og mamma også en tur som tok hele dagen. Da fulgte vi siste etappe av en egenferd jeg var med på året mitt med friluftsliv i Bø. Egenferden vår var en fantastisk tur som tok vårs fra Gaustatoppen til ei hytte i Svartdal.

Jeg husker den som en eventyr tur hvor alt var bra. Derfor ba jeg om å få sendt over noen bilder av Karen Monge Ollestad som var med på den turen. Når jeg så bilde kom jeg på råtten snø,steinhard skarp snø, regnvær, veldig varierende føre, kraftig vind og tåke, utstyr svikt, for å nevne noe. Alle har jo noen små utfordringer når en er på tur. Det er med på at når sola først skinner skinner så skinner den litt ekstra godt, er føre bra så er det veldig bra. Middagen smaker også alltid bedre på tur enn hjemme.

Vi hadde variert føre på turen, men vi holdt vårs til klister og hadde med det kjempefeste.

Så og si alle mine turer ser jeg tilbake på med et smil om munnen. Sjøl om det innebærer lite søvn pga lekkasje på vannflaska jeg hadde med meg i soveposen da det var  28 kalde og jeg lå under ei Gran. Da kan du være sikker på at du på etter eller annet tidspunkt seinere den natta må opp å pisse. Du må bare nesten ha sovna først. Frokosten den påfølgende morgenen hadde jeg bacon og pølse, mens de andre spiste grøt.Det gjør noe med humøret, så da var mye på stell igjen.Det er ofte de gode minnene som sitter igjen og som gjør at en vil gjenta det om og om igjen.

Telt humor og samtaler er unikt og oppstår når mennesker ligger så tett. Det er flere aspekter som er med på å gi slike turer en egenart. Det er situasjoner som tolkes ut i fra tur konteksten, som andre ganger hadde gitt en helt annen reaksjon. Det er kanskje den måten er oppfører seg på turer jeg liker folk best i. Den tilstanden en er i, er noe som jeg ønsker å oppleve flere ganger.

Budskapet er at en burde ta seg tid til å la turer synke inn. Sug litt på karamellen, og har man tilbakeblikk og de er bare gode, så trenger du ikke leite etter de tunge stundene. Enten det er gnagsår, at en var våt hver eneste dag pga velt og kameratredning i kano eller et håpeløst iglo prosjekt. Det er alltid fisken på stanga, bålet, det fine været som vil huskes best. Sitter du å leser dette nå så tar deg 5 min etterpå hvor du setter på ei god vise og mimrer.

1000 høydemeter rikere

Før denna bloggen kom på plass la jeg ut en sak på DNT Sør sin hjemmeside om mitt ønske om å gjennomføre en smått legendarisk tur. Det er toppturen fra Berg i Valle opp på Hengjefjell og nedfart på 1000 høydemeter mot Løyland. Andre har skrevet om denne turen før, det kan du lese her. Det jeg skrev på DNT Sør sine sider var forløperen til denne bloggen, og det ligger også en hyllest til Strandenuten på hjemmesiden. Nå skal du få min skildring 1000 meter`n som jeg gjennomført. Jeg var ikke alene på tur, jeg hadde med meg to karer, Mads og Per Thomas.

På bildet ser du de lette første stegene. De stegene som må tas før disse er verre. Du har det steget som må tas over dørstokken som i mange tilfeller aldri blir tatt. Med turer som denne slår du hjul over dørstokken med bare ørene som stopper gliset, men som alt annet må det passe og planlegges. Jeg har alltid likt best å dele skidagene og  turer med andre. Når jeg kjører ski med andre kommer gleden ordentlig til overflaten, en blir mye mer gira når en får uttrykke seg ordentlig ovenfor andre. Derfor måtte det jo være flere med på turen. Det kan være utfordrende å finne likesinnede, som har mulighet til å være med her i Setesdal, men vi blei et følge på 3. Vi fikk en dag med veldig bra vær. Dersom en på død og liv skulle ha noe å utsette på forholda så blåste det litt på toppen.

I tillegg til at turen skulle gjennomføres for første gang, ville jeg dokumentere dette skikkelig. Derfor hadde jeg med et videokamera og goprokamera. Hele verden skulle få se hvor bra dette var. Mads hadde også med et goprokamera.

Vi satte avsted i fin nysnø med strålende sol. Det var såppas at en bleiking som meg kjente en viss engstelse over å ikke ha tenkt på solkrem. Når hudfargen står i stil med underlaget til vanlig og resultatet av kraftig sol kan bety at en får fargen til Åsnes Comp er det lov til å bli bekymra. Men dette er bare å leite etter problemer på en perfekt dag.

Etter å ha gått ei beite tok vi matpause i sola. Vi fant le bak ei hytte, så slapp vi vinden. Det er så mange som går på topptur som på død og liv skal eta oppå toppen også. Er det et snev av vind i lufta lenger ned så er det garantert mer der lenger oppe. Utsikten kan være så fin den bare vil den når du må sikte på ditt høyre kne med varmtvannet for at det skal treffe koppen som står på det venstre. Tipset er: ikke spis på toppen med mindre en veit det er vindstille! Ellers ender du med å jakte på din første flyvende ku/gris i form av ei salamipølse som forlot brødskiva di.

Dette var en tur så vi stressa ikke i motbakkene bare for å bli våte. Poenget er å finne et fint tempo og ta seg tid til å se seg rundt. Med det været var det mye fint å se. Vi gikk helt opp til toppen og det var en god del vind. Da kan en få litt is i skjegget og en kan føle seg barsk der man jobber i mot naturkreftene slik vi har gjort her på berget i århundrer.

Kjempende skled vi sakte frem med vinden i fjeset mot toppen, som norske helter har gjort mang en gang før. De siste meterne er drøye og vi kjenner det tærer på krefter, da er det pågangsmot, tæl og vilje fører vårs omsider fram til målet. Bare for å snu å gå tilbake til en bra plass for å ta av fellene. Klassisk norsk logikk.

Litt motvind for å kjenne at en lever.

Nedturen kan begynne. I motsetning til mange så er det nedturen vi gleder vårs til. Når en skal begynne nedstigningen fra Hengjefjell så skal en være litt obs på toppen så en ikke havner for langt til skikjørers venstre. Der er det veldig bratt noen plasser, og vi så det hadde gått skred tidligere i år. Når man har kommet seg ned til de første trærne så kan en egentlig bare sikte seg inn mot monstermasta og holde litt til høyre for å treffe bekken. Som sagt så hadde vi med diverse kameraer og det vil bli lagt ut film på youtube.

Nede i bekken er det fantastisk terreng og snø. Vi gjorde det slik at jeg kjørte først og filmet de som kom etter. Dessverre gikk gopro kameraet tom for strøm, men jeg hadde nå det andre og Mads hadde sitt. I det leikne terrenget var det kuler og små klipper vi kunne hoppe på, men en skal være litt forsiktig med å bare “gønne på” for ikke alle landinger er trygge. Vi var alle ofre for flat landing hvor en hadde ønsket knærne en hadde som 14 åring. Flere av uhellene kom på film.

Vel nede var det bare god stemning og alle var fornøyde. Jeg gleda meg til jeg skulle se hvordan filminga blei siden vi hadde brukt så mye tid på det og kanskje ofra noe av flyten i kjøringa.

Hjemme foran datamaskina  gjør jeg en forferdelig oppdagelse. Rett etter at vi har kommet til bekken har jeg fått knota det til slik at jeg har slått av kamera da jeg vil slå det på og omvendt. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Verden går i grus fordi jeg har mange minutter med film av innsiden av sekken. Jeg gjør som på Sesam Stasjon og teller til 12…flere ganger. Lettere forbanna ser jeg gjennom minutt for minutt med svart sekk. Det kan høres noe prat innimellom, blant annet min store begeistring for en fin spot å filme. Om jeg kan få lov skal dette gledesutbruddet få være med i filmen, dersom det kommer igjennom sensuren. Det er ikke noe nytt for de som så Mot i brøstet på 90-tallet. Når dere hører denne gleden over å ha funnet noe så kult, tenk da hvor hjerteskjærende det er når alt er borte. Det er som å miste et fotoalbum for alltid.

Jeg har nå kommet meg etter sjokket takket være gull i laghopp og på 3 og 5 mil i Falun. Nå er jeg klar til å gå på jobben med å redigere restene. Nå kan dere se filmen her.