DNT Hytte, DNT Sør, Fatbike, Setesdal, Uncategorized

Med tjukkaser til fjells.

Det er ingen spøk å ta med seg tjukkaser til fjells, det kan være tyngre enn vanlig, men gleden når det funker er også stor. Vi måtte søke om å få ta med tjukkasene inn i verneområdet som Sloaros ligger i og fikk et positivt svar. Disse tjukkasene jeg snakker om er DNT Sør sine siste tilskudd av leiketøy. På engelsk blir de kalt fatbike.

IMG_2598

Vi var et reisefølge på ti deltagere og to turledere som møtte opp på Hovden skisenter sin parkering. Sammen skulle vi ta vårs inn til Sloaros ved hjelp av våre hjulbeinte venner- fatbikene. De første bratte harde høydemetrene tok vi i heis, alle var enige om at det var en overkommelig etappe. Det tok seg godt betalt per høydemeter, men det var helt OK å slippe det på sykkel. På toppen av heisen kunne ferden begynne for alvor. 5oo meter ut på stien kom den første punkteringa. Ser man på en tjukkassykkel så tenker man fort at detta er ikke noe en punkterer med. Så skrekkelig feil kan en ta. Store bøse dekk med tynne vegger er ikke all verden. Her måtte jeg fram med lappesakene kjøpt for 19 kroner på Biltema. Det eneste som var dårligere en lappesakene hvor limtuben hadde lekket litt var min kompetanse på lapping. De siste åra har jeg brukt lapper med lim på og fikk overhodet ikke til denne krevende kombinasjonen med lim og lapp. Jeg satte så derfor inn en ny slange og begynte og pumpe. Med små pumper viste dette seg å være en jobb på linje med luftmadrass-uten-pumpe-på-stranda-blir-nødt-til-å-bruke-munn-og-egen-lungekapasitet-metoden. Med slitne armer syklet vi videre.

IMG_2572

Denne sykkelen med dens eier fikk testet gjørmebad på Hovdens høytliggende spaavdeling.

Været var komfortabelt, ikke kaldt eller varmt og vi ble spart for regn. Det var bra for vi fikk en litt trøblete start på turen. I tillegg til gjørmebadet som gikk helt fint kom dagens andre punktering bare litt over en kilometer inn.

IMG_2576

Dette skulle vi få erfare hele fire ganger på vår ferd inn mot Sloaros. Heldigvis hadde Per Thomas både bedre lappesaker og lappeferdigheter enn meg. Det verste var nok uansett det å pumpe luft i hjulet igjen. Det ble kjørt stafett for å ikke gå i kjelleren med pumpa.

Ideen bak turen var ikke hovedsakelig at vi skulle på sykkeltur, nei det var mer at vi skulle på eventyr eller oppdagelsesferd med syklene. Det er vesentlig at deltagerne har den innstillinga, for det er på ingen måte noen grusveg vi sykler på. Vi ble allikevel positivt overasket over hvor mye som kunne sykles. De med mest sykkelerfaring syklet sikkert 80% av hele vegen. Ruta vi valgte var over Stølsgarsnuten som er litt mer utfordrende enn DNT stien opp til Krosslosskaret. Veien fra Krosslosskaret og videre var moro, mye kunne sykles og det var mange fine partier.

Vi røyk en kjede også på dette partiet bare for å fylle kvoten for mekaniske problemer. Vi var forberedt og hadde både kompetansen og utstyret vi trengte for å ordne det. De siste kilometerne inn mot hytta viste vi at kunne være krevende, derfor la halvparten av gjengen igjen syklene der og gikk siste delen inn mot hytta.

IMG_2589

Lynet slo ned i lunsjen og sendte syklene i bakken, turleder Per Thomas lurer på om han vil få liv i jernhesten mens han tygger konsentrert på nistematen sin.

P1030871

Sjarmøretappen inn til Sloaros

Inne på Sloaros ventet et dugnadslag som jobbet med ei ny bru. Frivillige, som dem, er uvurderlige for DNT over hele landet. Tenk på jobben som ligger bak neste gang du går på sti og ser merke som er malt på steinen eller bruker brua over elva.  I tillegg til  dugnadsfolket var det to hester med ryttere der inne. Det er så tøft! Hadde det ikke vært for at hest er verdens tredje mest skumle dyr, skulle jeg gjerne dratt på tur med noe slikt. Det er noe med å skræve over flere hundre kilo med ukontrollerbar masse, som jeg sliter litt med. Rytterne var veldig tilregnelige og hyggelige. Det kom flere og flere til hytta. Elever fra Hovden vgs, venninner, far og sønn. Antallet ble derfor så stort at Hovden skigymnas måtte sove på gulvet i stua. Jeg og en annen deltager tok gulvet i annekset.  det var stufullt med andre ord. Allikevel ble det aldri noe bråk, verken fra sørlendinger, rogalendinger, østlendinger, ja heddølingen  oppførte seg eksemplarisk. Det er rart det kan være så mye bråk ellers i verden når detta gikk så bra. Det hjelper jo på at alle kan kose seg med lys og brun lapskaus blant annet.

Dagen etter satte vi av sted i fint vær men det skulle vise seg å være lurint, for med skyer foran sola var det kaldere i dag. En av syklene hadde mista skruen som holder den bakre bremsekaliberen på plass. Det er ikke noe å trakte etter akkurat. Men så hadde vi en deltager som helt ubevist tok et valg der han syklet på stien ut fra Sloaros. Universet hadde gitt han en mulighet om å lykkes i noe som har umulige odds. Han kunne enten ta jackpoten i Vikinglotto med lykketall og full servering eller han kunne finne en svart 5 mm skrue et eller annet sted på den 14 km lange stien mellom Sloaros og Hovden. Skjebnen ville det slik at det var skruen han fant. Det er så og si umulig!!!!  Det er slike tilfeller som får en til å lure hvilke prioritering mirakler har og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne hatt om tilfeldighetene ikke ville ha det slik at den skruen skulle finnes igjen.

Bildekavalkade.

Vi kom unna med bare en punktering på hjemvegen. Fra Krosslosskaret var det konstant sykling på nesten alle til vi var nede i skianlegget. Vi valgte å sykle opp på vegen i skianlegget hvor vi delte gruppa slik at de som ville kunne kjøre DH løypa og de andre fulgte vegen. Jeg kjørte DovnHill løypa med 4 andre. Da la jeg merke til at det er forskjell på V10 en min som har 200mm vandring i demperen og fatbiken. Jeg var så gåen i armene at jeg trudde jeg sku gå på veggen. Men moro, det var det. Syklene fikk seg en velfortjent vask i bunnen og deltagerne ble ønska vel hjem. Avslutningsvis vil jeg demonstrere en meget kompetent kobåystrekk i lunsjen av undertegnende.

P1030910

Standard
DNT Sør, Fjelltur, Friluftsliv, Kammerattur, Kano, Kart, Overnatting ute, Setesdal, Uncategorized

Kano(n) tur.

Nei, har ikke hatt sommerjobb i VG, sjøl om den finurlige overskriften skulle tilsi det. Det jeg derimot har, er gjennomført en kanotur med barndomskompisen min. Når jeg sier barndom så mener jeg den tia da vi lå i hver vår vogn og prata om baby mat og sparkebukser. Før jeg utdyper noe mer om turen, vil jeg få det på det reine at den var steike bra. Har kun bilder når været er ganske bra og det er slik jeg husker turen. Sol og god stemning, intervallene med regn den første dagen er glømt.

IMG_2403Turens første bilde, vi har kommet vårs på vannet, vinden har løyet litt og det er opphold.

Turen er på vann som er mer eller mindre tilkoblet Straumsfjorden. For å utbrodere om start og sluttpunkt refererer jeg til dette saklige Word dokumentet:  Først er det lurt å plassere en bil ved reisens slutt. Kjør til Åraksbø på østsia av Otra. Kjør mot Haugtveit og fortsett videre på heievegen. Her er det 50 kroner i bom penger. Kjør helt til en er over brua og parker der, 100 meter lenger fram er det nemlig en bom. La en bil stå og kjør den den andre til Straume i Valle. Ta heievegen helt opp til Mjåvatnet som er starten på reisen. (Dokken.S 2017 Wd s.1)

Fra start hadde vi medvind og bølger som var akkurat ikke for store. Det gjorde at vi holdt et meget respektabelt tempo. Vi skulle få ha vinden i ryggen hele turen, noe som gjorde at vi bare hadde en overnatting. Hadde vi padlet i motvind, hadde det blitt to overnattinger og bakoversveis.

Kameraten min Kjetil bor i Kongsberg, det er kommunen som trakk det lengste strået om å ha Jondalen i sitt rike, som er bygda vi er fra. Det er i overkant tre timer kjøring fra Kongsberg til Valle om med forpliktelser på hver vår kant med jobb og familie gjør at vi leiker ikke sammen så mye som før. Kjetil og jeg har ikke padlet i kano sammen før, men som kompistur kan jeg knapt forestille meg noe som er bedre egnet. Praten går lett, litt sang(hovedsakelig undertegnede) og bare de å sitte stille å nyte omgivelsene og selskapet. Det er jævli bra ass (Monsen, Lars. 2004-2017 på tur med, Nordkalotten mm.)

IMG_2410

Lunsj i rolige omgivelser.

På turen vår møtte vi kun et annet menneske og det var rimelig tidlig på vår ferd over Straumsfjorden. Naturen her var helt fenomenal. Vi ligger å dupper rett under tregrensa så det er buffet for den som liker å fyre bål. Hvem liker vel ikke litt bålkos. HMS`n var i de beste hender, Kjetil er brannmann og veit godt hvordan han skal starte brann. Lunsjen vår var i le for vind, men kom du utpå var det god medvind.

Ved enden av Straumsfjorden møtte vi dette kule menneskelagde inngrepet i naturen.IMG_2420

Jeg mener det når jeg sier at denna var tøff. Akkurat som brua ved Kvinen (les tidligere blogg om tur med mamma i Setesdal vesthei) lar du deg imponere av håndverket og syntes i grunn det er ganske estetisk kult. Kanskje om 100 år vil vi se på vindmøller og monstermaster og si “Ganske imponerende å se hva dem fikk til på den tia, det hadde liksom litt sjel”. Men jeg har mine tvil. 

Etter demningen kom den første bæringen med litt lengde på. Det skulle komme flere som var av ca samme kaliberet som denne. Da gikk vi først ned med sekker og utstyr, så gikk vi å hentet kanoene. Flere plasser var det masse myr og lyng hvor kanoen kunne dras. Det gjorde jobben mye lettere.

IMG_2431

Åra går.

Etter Straumsfjorden og bæring padlet vi over Hjellevatn.Vi hadde håpet og fått padlet i litt stryk, men ut fra Hjellevatn var så definitivt ikke et stryk vi ville prøve. Vi kom til Svoletjørn etter bæringen og der var det et fint åpent område som vi valgte å legge leieren i.

IMG_2434

Leirplass i sikte.

Ved var sanka og pakning tatt ut av kanoen valgte vi å prøve vårs litt på stryket vi hadde passert. Kun det nederste partiet, for å ha det litt moro.IMG_2437

Herifra og ned gikk fint.

Jeg skal være litt raus med bilder fra denna turen. Ikke at de er så fantastiske, men de er bra nok til at dere får et innblikk i hvor fint det er. Når jeg tar bilder begynner jeg med å ta telefonen ut av plastlomma si. Finner kameraknappen, sikter på det jeg ønsker å fotografere og knipser et bilde. Mer er det ikke, derfor er jeg ikke noe utprega fotograf. En som kunne ta bilder hadde nok kosa seg masse. Jeg skaffer bare dokumentasjon som ikke er vond å se på.

IMG_2439

Bæring…. eehh ja.

IMG_2442

Telt utsikt. Brannmann på sin post.

IMG_2444

Middagshvil i verdensklasse. Skovalg mer midt på tre.

Middagen var tre ingredienser blandet sammen. Kylling, pasta og pesto, en turklassiker. Vi var ikke snauere en at vi hadde tatt med vårs to halvlitere. Skal ikke jeg sitte her å reklamere for slalombrus, men det er veldig godt å ha med seg noe en kan nyte på kvelden på slik en tur enten der er  Ahlgrens biler eller noen bjørnunger.

Bålet brant, regne hold seg unna utover kvelden, praten gikk og vi tok på vårs et nytt plagg for hver halvtime som gikk. Det var for kaldt for både mygg annen styggedom, så praten gikk rundt bålet til vi køya.

IMG_2446Neste dag skulle gi vårs mye moro fra starten av. Fra campen mot Kilsvatn var det så høy vannføring at vi kunne padle de små strykene. På det verste la vi kanskje igjen ei lita stripe grønnmaling på en stein eller to, men ellers helt knall. Du ser et eksempel på bilde over. Vi bar sekker og annet ned, før vi satte vårs i en tom kano med årer på vær side nedover strykene. Det er få ting som er bedre trening på samhandling for to mennesker enn padle kano i stryk. Kommunikasjon må være tydelig når en speider stryket og når en padler det. Enighet om arbeidsoppgaver, og være beredt på å kaste hele planene på båten om noe uforutsett skulle skje og da sette i gang en reserve plan. Det er altså så moro, og det skal ikke rare stryket til, bare litt brusing. Stisykling på tandemsykkel blir kanskje litt det samme. Det som må komme fram her er at vi gikk alltid nå å sjekka hvordan elva så ut før vi kjørte. Det er en grei leveregel.

Vi hadde 4 ganske like lange bæringer denna dagen og noen flotte etapper over vann med masse å se på. Vi fikk bada i en liten kulp når vi hadde lunsj, Det var deilig på en veldig kald måte.

Bildekavalkade

Da vi hadde padlet store Topsæ og dratt kanoen over ei sammenhengende myr ned til Årdalstøl så vi veien. Men dette var en av de morsomste partiene og padle. Vi fikk noen små stryk og ellers idyllisk elv. Jeg syntes det var lurt å legge igjen kartmappe med telefonen inni der vi tok opp kanoen for siste gang. Da fikk vi omsider brukt tralla som vi hadde hatt med hele turen i hele 300 meter. Men det føltes verdt det når en trilla kanoen så lett. Telefon og kart fant jeg igjen dagen etterpå. Med det vil jeg bare si at denna turen kan lett anbefales.

Standard
DNT Sør, DNT Ung, Friluftsliv, Gode stunder, Kano, Overnatting ute, Setesdal, Uncategorized

Veien til El Dorado

Var DreamWorks Svar på Disney og ikke minst Pixar sin dominans i tegnefilm verden. I så måte er Rågeloni Setesdalsheiene sitt svar på alle de mer tilgjengelige og populære sandstrendene lenger syd. Det er et bedre svar enn det DreamWorks kom opp med. Rågeloni er unik, original og på et høyt nivå. Det er klart det måtte organiseres et turmål til en slik perle. Det skulle skje 13-14 august og drømmen om strålende sol og badetemperatur var der hele tiden. Turgruppa skulle være DNT Ung dvs 17 til 26 år. Det har ikke vært så mye organisert spesifikk for akkurat denne målgruppen den siste tiden og vi håpet på at vi alle ble mega gira og heiv seg på. Det var 4 påmeldte når fristen gikk ut. Klassisk eksempel på kvalitet fremfor kvantitet der altså. Det ble med en til og med undertegnede som turleder, ble det 6 totalt med i Kanoens brorskap.

Så var det detta været vi håpet på. Det blei ikke helt som planlagt. Litt vind og en del regn var det vi fikk servert. Derfor finnes det lite dokumentasjon fra starten av turen, med hensyn i å unngå en drukna telefon. Starten gikk fra den nye flotte rasteplassen med vannklosett ved Håheller / Sandvigvatnet, en attraksjon i seg sjøl. Endestasjonen dagen etter var ved Heiestøl, Øyarvatn. På den måten fikk vi en fin runde i stede for fram og tilbake.

IMG_1883

Kano eller ATV?

På tross av litt ymse vær var det topp stemning i gjengen. Latteren satt løsere en plombene til Karius. På denne turen så blir det en litt lengere etappe med bæring. Jeg kan skrive et godt stykke om den krevende og strabasiøse ferden med bæring, men det gikk egentlig ganske så greit. Da vi  kom utpå vannet igjen så er det ikke lange pina før vi var framme.

IMG_1885

Some People stand in the darkness

Afraid to step into the light.

En kan lure på hvor Hoffern har gjort av seg og de andre rødkledde som passer på strendene i Los Angeles, for detta er sandstrand med stor S.

På vei inn mot leirplass ser vi fra kanoen at det er nakenbading på gang blant en allerede etablert leirgjeng. De forsvinner ut av syne og vi hører tydelig at vannet kunne vært varmere. Innen vi har kommet fram til stranden er badingen over og vi finner leirplass et lite stykke bortenfor våre badende naboer.

IMG_1886

Leir rigges, og vi oppdager at vi antagelig mangler en del. Alternativet er at vi ikke er kompetente nok til å sette opp en lavvo, noe som er helt utenkelig.

IMG_1892

Kanoene er trygt på land og lavvo er satt opp. Inngangspartiet ble fikset ved hjelp av en åre. Det skulle bare mangle at vi ikke fikk til det med litt improvisasjon. Med 139 episoder og 2 langfilmer av MacGyver sett en rekke ganger, ville det nesten vært pinlig å ikke fått mekka noe. Skulle en være interessert i friluftsliv og MacGyver så finnes det veldig mange gode episoder. The Survivors, The Widowmaker som er en Murdoc episode. Det er jo alltid bra med Murdoc episode. Den jeg husker best fra barndommen er Ghost Ship. Den var sjukt skummel. Det er enda fler, blant annet en prisbelønnet episode om nesehorn, Black Rhino, men denne bloggen handler ikke om MacGyver så vi setter strek der.

IMG_1902

Det nærmet seg med stormskritt middag og det var tydelig at det var de yngste som lot sin indre kokk få spillerom. Stekte grønnsaker, pitabrød, egg, bacon med mer ble tilberedt, mens de fire gjenværende kokte vann for å fylle real turmat påsan sin.

Til venstre, matlaging på høyt nivå. Til høyre, kokes det vann.

Været var fra sin beste side den dagen når vi spiste middag, så det gjorde vi ute. Det ble tilfeldigvis også Norges triveligste bilde av en gjeng på kanotur.

IMG_1898

Det blei dessert etter middagen. I den forbindelse vil jeg sende takk til tante parabol og onkel som gav meg vaffeljern til jul. Det fungerte meget godt og alle hjerter gledet seg over vaflene.

IMG_1901

I løpet av kvelden fikk vi besøk av sauer. De var meget nysgjerrige, spesielt ei søye  som ble døpt Ragnhild. Ragnhild syntes det var veldig spennende med gjester og ville hilse på. Etter en stund syntes hun at vi var ganske uhøflige som ikke inviterte henne inn i lavvoen. Men det er ille nok med all møkka som ligger under lavvobunnen i om ikke vi skal ha en sau som gjør fra seg blant liggeunderlag og soveposer. Ragnhild var sterkt uenig i detta og begynte å bli litt frekk. Som en dørselger prøvde hun å lure seg forbi vaktposten som sto i døra for ta seg inn. Vi blei nødt til å gi Ragnhild besøksforbud, og ble enige om at vi må føre henne bort fra området og bort til de andre sauene. Det var tydelig at ungene hennes syntes dette var flaut. Men Ragnhild ville det annerledes og lurte seg unna. Hu begynte å gå rundt lavvoen, Anja som hadde fått så god kontakt gikk rolig etter. Tre runder gikk de rundt lavvoen så vi inni hadde sauebjeller i stereo. I det Ragnhild var i ferd med å få russeknuta si gikk jeg ut for å avskjære banen hennes og etter mye fram og tilbake, gikk Ragnhild til de andre med tydelige pinlig berørte barn.

Timene gikk fort fram mot leggetid. Soveposen min som bare er 1 år yngre en den yngste deltageren hadde gitt opp på glidelåsen på forrige tur, det hadde jeg glømt. Heldigvis hadde jeg med innepose så jeg frøys ikke i det hell tatt. Selv om jeg lå  der med en splitt heftigere enn Liz Hurley Versace kjole  på date med Hugh Grant.

Det var en meget anstendig gjeng som plutselig falt helt til ro allerede klokken 22. Men det var ingen som sovnet. Alle lå musestille og hørte på vinden som gradvis økte i styrke. Det bråket fælt i lavvoen i det vinden tok tak og ristet i duken. Jeg var ute rundt midnatt og fikk kjenne vinden, høre bølgene, i det hele så er det egentlig ganske kult. Lufta  på natta treffer det trøtte trynet dit å gjør deg litt friskere. Siste gangen jeg så på klokka var den litt over 2.Fra da sov jeg en del fram mot litt over 6 hvor jeg ble vekt av en lyd som ikke var vinden.

Det var Ragnhild, hu var tilbake. Rundt og rundt lavvoen gikk hu. Bjella kunne høres fra alle sider og med jamne mellomrom så breka hu. Etter å ha kretset rundt som en hai rundt sitt bytte gikk hun mot inngangen og beit tak i duken. Den var så stram så i det hu slapp taket slo duken fra og så mot Ragnhild igjen. Det skremte henne så mye at hun løp vekk og det var det siste vi så til Ragnhild. Den rareste sauen jeg har møtt.

Så var det å prøve å få sove noen timer igjen før bacon ventet til frokost.

IMG_1891

Etter frokosten pakket vi sammen leiren og konstaterte att det var mye mer sauemøkk på bakken en først antatt. Det blir en drittjobb å få fjerna. Ute i kanoene og klare for dagens etappe som skulle gå ut på Øyarvatn fram til Heiestøl. Heldigvis hadde vinden gitt seg ellers kunne vi ikke gjennomført denne ruten pga store bølger.

IMG_1914

Kanoferdighetene ble bedre og bedre så da vi kom til en utfordring i form av et stryk, hadde mange trua på å kjøre det. Vi vurderte fram og tilbake lenge, før vi til slutt ble enig om at det var våtgaranti og masse jobb. Derfor bar vi kanoene til rett under brua hvor det enda var litt fart i vannet, men ikke 1000 stein. Det ble mestret bra, sjøl om en kano la inn en 180 og fullførte switch.

IMG_1919

IMG_1925

Ute på Øyarvatn var det motvind og større bølger. Som en liten grønn Twin Otter fra Mo I Rana tok vi oss trygt fram. Vi hadde lunsj i det grønne og vinket til båtfolket, før vi tok sjarmør etappen inn til Heiestøl. Turen var over og den hadde vært meget i sløyd. Nå håper vi på flere turer med denne gjengen.

Standard
Bossbu, DNT Hytte, DNT Sør, Gode stunder, Setesdal, Setesdals vesthei, Stavskar, Uncategorized, Urdalsnuten

Setesdals Vesthei leverer nok en gang.

 

 

En må lære seg å kjenne sitt produkt. Jeg er heldig for produktet er Setesdal Vesthei, og det er et eldorado. Jeg hadde ikke vært på Bossbu på sommerstid, ikke vært på Svarvarnuten eller Urdalsknuten. Her måtte en ta affære umiddelbart. Jeg syntes det er trivelig med selskap på tur om måtte finne et bra turfølge. Lars Monsen, Arne Hjeltnes og Dronningen var opptatt, men mamma hadde mulighet for en tur og da ble de hu. Turen gikk 4 juni til 6 juni.IMG_1729

Mamma har alltid vært opptatt av at turklær og utstyr skal matche, eehhhh nei, det er flaks.

Vi parkerte i Berg og begynte på turen inn mot Bossbu. På vei mot Bossbu skulle vi oppom Svarvarnuten. I starten av stien er det Everglades nasjonalpark klima når det har regna, men det stoppa ikke Aron Rysstad lokalt skitalent og en kamerat i å løpe forbi vårs inn mot Setesdal vesthei for å runne det. Ak og ve, tenk å være så ung og sprek tenkte jeg, vel vitende at jeg måtte hatt en bjønn etter meg skulle jeg vurdert den farten innover fjellet.

Mamma og jeg er glad i pauser, og har etter fjorårets erfaringer lært vårs å gi beng i hva som er forventet tidsbruk på etappen. De regner ikke med pauser, og det blir det en del av. Vi hadde tre matpauser inn til Bossbu, den andre var ved Stavskar. Hverken jeg eller mamma har for vane av å gå ned noe spesielt ned i vekt når vi er på tur.

IMG_1733

T for trasking.

IMG_1746

Fantastisk å se hvordan naturen med sol og regn, varme og kulde har i løpet av mange år satt sitt preg. Den har formet overflaten og forteller oss at her har jeg jobbet i tiar og etterlatt et avtrykk. Og bak mamma ruver Svarvarnuten. (Vitsen er godkjent av mor sjøl)

Vi gikk nok ikke allfarveien opp til Svartenut, til å få med vår slike stier blir det for mye prat. Derfor tok vi bare av turstien der det føltes naturlig,  samme taktikk ble benyttet ned fra toppen. Bruke kartet og legge kursen. Vi hadde maks uflaks med været når vi var på toppen av Svarvarnuten, men legger inn et bilde allikevel. Har en tid når en er på tur inn mot Bossbu så er det ikke så store omvegen å gå oppom. Det anbefales, spesielt i fint vær.IMG_1751

Gudleik Knotten er møkk lei postkasseruta til Reodor, noe den forrige postkassa bærer preg av.

Veien ned  og videre innover er meget i sløyd. Stien og landskapet er en fornøyelse. Det blir en del bilder fra denne turen, håper dere setter pris på det. Jeg skal ikke legge ut alle for mamma hadde en lei tendens til å holde knappen inne når hun fotograferte. noe som resulterte i bildeserier på sju bilder av meg, utsikten og en av hennes fingre for å ta et eksempel.

IMG_1756

Hei jeg heter Stein Varde.

IMG_1776

Som bildet tydelig viser kom vi fram til Bossbu som tok oss i mot på eksemplarisk vis. I løpet av kvelden ble hyttene fylt gradvis opp, uten at det var trangt på noe måte. Forrett var tomatsuppe og hovedrett lapskaus av typen lys. Strøkent.  Pga de store vinduene i oppholdsrommet var det så varmt der at en kunne solt seg i sofaen. Veldig effektivt for å få varme i hytta.

8/7 Da var det ferieavvikling i Øvre Setesdal Turlag, Skrivingen vil gjenoppta 1 august.

1/8 Øvre Setesdal Turlag har nå alle mann på post igjen og kan fortsette som normalt.

På denne turen skulle jeg få ta del i Jack Reacher sin hverdag på kveldstid, noe som var intenst. Har ikke sett filmen, men det er jo lille Tom som spiller herr Reacher som i boka beskrives som en høyreist kar på 1.95, det er bare en bom på 25 cm det.  Før jeg gikk i gang med boka gikk vi igjennom permer og bøker for å se på de alternativene vi hadde for ruter fram mot Urdalsnuten. Jeg sier det med en gang, nord for Botnsvatnet er under de fleste forhold det beste alternativet. Det skal nok være lite vann i Gjuvvassåni på sørsia for at det er det beste stedet å krysse. Uansett hvilket alternativ en velger kan det være lurt å gjøre som mamma og ha med staver til krysningen. Vi starta tidlig neste morgenen på vår ferd mot Urdalsnuten. Vi måtte velge om vi ville gå opp og oppå Snorreheii eller rundt. Vi valgte det siste og kom etterpå fram til Snorrevadi. En rask evaluering ble gjort og vi fant ut at shortsen var for lang. Bokseren min var akkurat passe lang til at den ikke ble våt. Det er ikke mer en 2 meter bredt  der det er dypt, men det kan være et utfordrende parti. Mutter og jeg er prisgitt med lange bein fra naturen side, men andre vi kanskje være tjent med å ha ekstra truse i sekken.

IMG_1787

Snorrevadi etter å ha krysset. Moro å se tilbake på slike store prestasjoner en har utført.

Vi ble gledelig overraket over at det var bruer ved de neste krysningene vest for Vatnemellom. Tydelig illustrert med foto under.IMG_1791

Mamma kan ikke gå glipp av reiseradioen. Derfor hadde hun spesialbestilt DAB antenner fra Lillehammer.

Tørrskodde og ferdig med krysningene begynte oppstigningen. Vi gikk sør for det ikke navngitte vannet på 1028 moh opp ryggen vest for Krørre. Det var bratt og koselig, fin måte å få i gang pumpa på. Ryggen ble fulgt hele veien opp og vi gikk på stein, fjell, måsa, vann og snø.IMG_1796

Vi fulgte ryggen til venstre opp mot toppen.

Mamma måtte overtales med Panda Pepe for å være med å krysse det ene snø partiet, men det var ikke så skummelt når det kom til stykke.IMG_1804

Mor smiler fornøyd og veit at om 3 meter får hu lakris.

Til slutt var vi på toppen og været var så bra at vi tok ei matpause der. Ikke dårlig å kunne nyte et par skiver med baconost og salami på Vest-Agder sin høyeste topp. De leiker ikke når de bygger varde. Den er et beist og en kan lure på hva motivasjonen var? Berømmelse, rikdom, imponere noen, jeg far ikke noe til å stemme annet at det er noen der ute som syntes at det å bygge varde er noe av det feteste som finnes.

IMG_1808

Sommerens kolleksjon turklær er fra: shorts 8 år gammel fra H&M, Skjorte 6 år gammel Europris, Briller 6 måneder Statoil Rysstad, Caps 6 måneder fra DNT Sør med svigermorpåsydd emblem av DNT.

På toppen bekreftet vi planen vi hadde hatt i hue fra starten av. Vi prøver sørsia av Botsvatnet tilbake. Vi håper på å få krysse Gjuvvassåni en plass. Vi følger ryggen som ligger litt sør for den vi gikk opp, nedover igjen fra toppen og tankene er allerede på om det er mulig å krysse. Det er nok av utfordringer på veien også, i form av snø, bratte bakker og glatte berg, men som tankene våre velger jeg også å ta historien fram til da vi er ved Gjuvvassåni. Det viser seg raskt at det er mye vann, stritt og det vil bli utfordrende å krysse. Vi begynte nede ved Juvvatnet og gikk oppover. Etter å ha gått opp 700 meter finner vi noe som kan være mulig. shortsen må av, sko av, ullsokker på. Ullsokker gir bedre feste og hjelper bittelitt mot kaldt vann. Først krysset vi, så gikk vi oppover elva mot ei lita øy, så krysset vi igjen. Den siste krysningen var djup  og relativt lange bein til tross. Jeg var nøtt til å bytte undertøy på andre sia. Men vi greide det og det var sjukt moro, mestring på resept. Da slapp vi også å snu for å gå den lange veien tilbake.IMG_1821 - Kopi

Den røde streken viser vår ferd over, bilde er tatt når vi er ferdig med v(b)adingen.

Vil anbefale nordsia begge retninger om en ikke er eventyrlysten og vanntett til sinns. Etter det var det fin sti og plankekjøring fram til brua ved Bossbu som minnet mest om et hinder i et tv-spill. IMG_1822

IMG_1829

#trengerikkesinoe

Framme ved Bossbu etter 10 timer på tur var det middag som sto på programmet. Mamma ville ha tomatsuppe og jeg tok sodd, type trønder. Etter middagen fulgte jeg Jack Reacher videre på ferden, Før kvelden ble rundet av med å vaske hytta. IMG_1795

Så var det turen hjem som gjøres, men vi aktet ikke å ta enkleste vei langs turiststien, å nei, vi skulle gå et alternativ. Ut fra Bossbu gikk vi merka sti mot Svartenut. Rett før vi kom til Auguntjørnstøylen som ligger så fint til atte HJELP, tok vi en sving østover mot Melrakkvatnet. Vi kom innpå en sti ganske raskt, men den forsvant like fort igjen. Sånn skulle denne turen bli, stien dukket opp og ble borte igjen. Vi fulgte ikke nok med til å ha oversikt over stien hele tiden, men det er et greit terreng å orientere seg i med kart, så vi gikk bare i nærheten av der stien lå til en hver tid. IMG_1843

En må vente lenge på surfebølgene i Norge.

Da vi nærmet vårs Dei djupe tjørnin, ble det plutselig blå merking av stien.IMG_1847

Det gjorde det enda lettere å finne fram, men det forsvant på vei opp på Holteheii. Det var det varder langs stien, men etter en stund var det bare varder i alle retninger uten noen forbindelse med sti. Dette viser at den motiverte vardebyggeren fra tidligere også har sans for humor.

IMG_1852IMG_1854IMG_1857

Toppen av Holteheii var meget i sløyd.

Veien ned var bratt, men god. Stien vi fulgte ut mot parkeringen fra Holtestøyl var  Postgirobygget sin mest spilte sang.IMG_1864

Det er digg å få gjort det til en runde slik vi gjorde på denne turen. Dette kan en gjøre ved å parkere på Berg og sette i marsj. Gå gjerne i våre fotspor, men vit hva du begir det ut på som alltid.

 

 

Standard
Bjørnevasshytta, DNT Sør, Fjelltur, Friluftsliv, Gode stunder, Hyttetur, Kart, Orientering, Setesdal, Ski, Solskinn, sosiale medier, Topptur, Trygg ferdesel, Tur, Uncategorized, Vinter

Men bloggen var ikke død

Den har bare hatt andre ting å holde på med.

IMG_1598

Jeg skriver ikke om alt som skjer irl (mamma: spør noen om hva irl betyr) i bloggen og i år har jeg ikke skrevet mer enn to innlegg. Det er ikke fordi det har vært vinterdvale, men heller det at jeg har ikke fått prioritert bloggen. Det har nemlig skjedd en hel del og det er masse i vente. Det oppdateres også jevnlig på andre plattformer på nett; dntsor.no er jo vår hjemmeside. Den ble på samme måtte som andre hjem pusset opp på nyåret i år. Vi var lei den gamle layouten på samme måtte som andre blir lei koreapanel på kjøkkenet sitt eller den orange vasken og doen på badet. Nå er sia røddig, fersk som nybakt brød og like brukervennlig som telefonkatalogen var. Dessuten ser den ut som 1 million. I tillegg til dette har vi flere facebooksider. Turlagene har sine og DNT Sør har sin. En annen kanal hvor det skjer mye er på Youtube. DNT Sør har lastet opp 34 filmer som viser alt fra skikjøring, camper, sykkel, buldre, hytter, vasking og mer. Du kan lett slåihjel matpausa med DNT Sør sine filmer. Felles for filmene er et ganske ærlig lyddesign i form av gratis sanger på nett med et og annet utbrudd fra kameramann. Det finnes en gobit med levende musikk som er verdt en titt. Om bilde og foto så vil jeg trekke fram navn som John Alcott, Hoyte Van Hoytema og Tonino Delli Colli som overhode ikke må sammenlignes med det som gjøres i våre filmer. De er nok mer inspirert av dogmebølgen som kom i siste halvdel av 90-tallet og de siste trender som har oppstått med POVkameraene sitt inntog. Noen dypere analyse går jeg ikke inn i her, men det er mange muligheter på vår Youtubekanal. Jeg vil også trekke fram instagram og ut.no.

Det er masse moro i vente framover nå både for liten og stor. Sjøl skal jeg være med på aktivitesdager, camp, kanotur, fisketur, sykkel dag, og skoleturer. Om jeg ikke får skrevet om det her så blir det nok kanskje en film av noe av dette.

Nå kommer den delen av bloggen hvor jeg drar en Onkel Reisende Mac og kommer med noen beretninger fra mine turer som har vært i år. Det har blitt noen toppturer i området i vinter. Om en kan sette pris på toppturer som gir nedkjøringer fra 200 til 500 høydemeter så er det en bråta med muligheter. Jeg har vært på topptur på Uppstad, Holteheii ved Stavskarhytta. Holfjell, Strandenuten, opp Osdokki mot risebordet som alt liger i nærheten av Bjørnevasshytta. Jeg har også fått lagt inn en topp i nabofylket, Gaustatoppen.13225248_10154072101221291_444530785_o

Har aldri hatt så god snø ned fra Gaustatoppen før. Det var helt rått. Snøen var like homogen som klone-krigerne i Star Wars. 13262170_10154072101151291_364481025_o

Hver sving gav deg den responsen du forventet og flyt var like selvfølgelig som vaffel i turisthytta på toppen. Gaustatoppen kan være en fantastisk tur, men har også opplevd en syretrip (melkesyre) uten like ned fra den toppen pga kjipt føre. Toppturen på Holfjell var helt fenomenal. Du setter bilen ved parkering på veien og begynner umiddelbar oppstigning, ingen innmarsj. Det er ganske greit å gå oppover, men en gjør lurt i å sjekke ut bratthet for å finne den tryggeste og beste ruta opp.

IMG_1530

Utsikten fra toppen er det ingen ting å si på. Holfjell 1294 moh

Om du er gira og været er bra er det bare å gå helt til toppen for å få satt signaturen i boka der. Det gjorde vi lett. Det ble mat i sola før vi satte utfor desserten. 500 høydemeter senere var vi nede ved bilen igjen og bestemte vårs for å ta en tur opp mot Strandenuten også. Vi kjørte i sola og sløsj fra Holfjell og fikk tørr løssnø i skyggen fra Strandenuten. Gikk ikke helt til postkassa på toppen på Strandenuten fordi snøen var hard og blåst over tregrensa og vi var der for å kjøre på ski, ikke for å skrive autografer. 240 høydemeter med løssnø fikk vi. Filmen kan du se her.  Fra kl 10.30 til 14.00 hadde vi 740 høydemeter nedkjøring med mat og hele greia. Null stress, så enkelt kan det gjøres.

Det øverste bildet er hentet fra tur til Lakkenstova med styre om administrasjon 30 mars. Der hadde vi strategisamling, Den dagen kom det 15 cm nysnø fra kl 9 til 14 så vinteren var på ingen måte over. Lakkenstova det må nevnes, den hytta er helt sheriff. Det er skikkelig godt å komme inn på den hytta. Oversiktlig, koselig og lys. Jeg må si den går inn på en pallplass blant DNT Sør sine hytter for meg. Men det er ikke bare Lakkestova som jeg har vært på, både Stavskar og Bossbu har fått flere besøk. Jeg var så heldig å få ta med den nye sjefen i DNT Sør inn til Bossbu. Det er jo en rein fornøyelse å kunne vise fram noe så flott som Bossbu. IMG_1577

 Sjefen er like bra til vanns som til lands

Vi er innom Stavskar på vegen. Tidligere i vinter hadde vi toppturkurs på denne hytta. Det kunne lett blitt et blogginnlegg i seg sjøl, men her skal dere få noen nøkkelord og så kan dere sette historien sammen sjøl. Kveldstur, ruskevær, hyttekos, matlaging, god læring, bra gjeng, orientering, 1000 høydemeter, 50 cm nysnø og smilefjes.

Turen videre til Bossbu var i fint vær så instagram fikk noen knall fotos. Bjørn, som sjefen heter, lot seg forføre av Bossbu og sikringsbua. Det jeg liker best er å rusle inn i det store oppholdsrommet, sette meg i sofaen og se ut av de store vinduene. Sitte der og la seg hypnotisere av utsikten slik flammene gjør i et bål.

I matveien var vi eksperimentelle og tok en boks med lys lapskaus og en med erter, kjøtt og flesk. Da fikk vi to retter på en måte. Erter, kjøtt og flesk smakt best med en millimeter den kvelden. I sofakroken fikk Roxanne av The Police ny inpakning. Mens Bjørn imponerte var jeg på nivå med pianospillinga som er 4 sekunder ut i sangen. Sola og safarikjeksen gikk ned, og etter flere runder om DNT hytter var det natta. Vi våknet opp til vindvær og la en dristig plan mens hytta ble stelt til avreise. Planen var å bruke vindduken jeg hadde i sekken som seil mellom vårs på vegen hjemover så langt det lot seg gjøre. Fra Bossbu til Svellingstøylen brukte vi 20 min i et behagelig tempo. Derfra gikk vi vanlig til Stavskar. Været var fint innimellom noen småbyger, men ble til slutt utmerket sjøl om det blåste. Vi valgte å ta fram duken igjen på Rennevatn for der blåste det noe voldsomt. Vi fauk over vannet og på slutten kom det et kast som blåste vårs opp og over kneika i enden, utfordringa da var å få stoppa. Jeg lo høyt som en gal treåring på trehjulssykkel med en engstelig mor i hæla i det vi hadde toppfart på over 20 km/t. Så sjukt moro. Det gikk fort videre uten duken også, på noe fatter`n ville kaldt køddeføre. Snø en kunne slå igjennom på og et å annet myrhøl som dukka opp. På parkeringa møtte vi et turfølge som skulle innover og jeg ble starstruck da jeg så at den ene karen var Erik Verås Larsen. Legende. Egentlig burde jeg nekte han å gå inn i verneområdet for den mannen er maskin! Men det er kult med stjerner i DNT Sør sitt nettverk. Med det takker jeg for denne gang. Snakkes.

Standard
Friluftsliv, Landbruk, Sau, Sauesanking, Setesdal, Solskinn

Sauesanking

IMG_1318

Det var en fin dag

Søndag 20.9 fikk jeg være med på sauesanking for første gang. Det var flott å få fylt det hullet på CVen. Jeg syntes det er fint å kunne oppfylle eventuelle stereotopier folk måtte ha om en kar som kommer fra ei bygd med litt over 400 innbyggere. Som jeg var inne på i min første blogg(Et sted må det starte) så har jeg nok mangelfull bagasje eller jeg tok nok feil da jeg henta det ut fra rullebåndet. Jeg hadde jo ikke den oversikten på friluftsliv som jeg trudde før jeg la i vei på tur til Fagernes, og det er mange aspekter som ikke er på plass enda. Fremdeles i dag er det kun bjørk, furu, bresk og gran jeg med sikkerhet kan peke ut av trær. Ikke spør meg om planter fugler eller andre dyr. Min kunnskap er nok begrenset til det du finner i “Min første dyrebok” for 4 åringer. Det er flaut, men jeg får ikke den informasjonen til å sitte. Derimot kan jeg i et klart øyeblikk fortelle deg hvor bra Peter Weller fra Robocop (1987) stemmelegger Batman i The Dark Knight Returns part 1 og 2. Slik informasjon får ligge i min minnebank noen uker før det blir erstattet av lignende, derfor har jeg ikke funnet plass til flora og fauna.

Tilbake til hovedsaken, jeg var med på sauesanking. Er du nysgjerrig på åssen type sau så kan jeg fortelle at det var av typen, hvit, svart og brun. Det er samme måtte mamma forteller åssen bil noen har. Den kan være gul, rød osv merket er ikke så viktig. Heldigvis finnes det bare to typer sau i Setesdal; langrova og stuttrova.

Oppmøte sted var Brokkestøylen kl 8.00. Jeg ble utstyrt med jaktradio og vi avtalte hvor alle skulle gå. Etter å ha delt vårs ytterligere opp etter en rask prat oppi skogen ble jeg gående sammen med Håvard som hadde masse erfaring og Bendik som hadde litt mer erfaring enn meg tross han bare var 10 år. Ruta vår gikk opp mot Løefjell. Vi skulle i samarbeid med de andre få sauene ned mot Haugland.

IMG_1311

Bendik sjekker saltstein på Løefjell.

Nå har dere fått servert to bilder fra denne dagen og jeg trur også dere tenker at det så slettes ikke feil ut. Været var knall hele dagen og det var rein fornøyelse å gå på sauesanking. At vi hadde jaktradio var ikke det eneste som minna om det å gå på jakt. Vi måtte ha følerne ute og ta det rolig der vi var ute og rusla. Håvard ropte, eller hoia som jeg ville ha sagt, en gang i blant. Det reagerte sauene på og vi kunne høre bjellene. Vi hørte hoi i hele området som det gav også oversikt om hvor de andre var. Det gav også inntrykk at sauesankinga ble gjennomført med THX sorround sound.

IMG_1313

Vi lå litt i framkant og tok vårs en liten rast med noen skiver. Mens vi satt der å spiste kunne vi høre bjeller i nærheten. Da var det om å gjøre å gå innpå pent og pyntelig fra rette kanten for å lede dem i retningen vi ønsket. Se for deg en elefant i sokkelesten smyge seg inn på leverposteien bakfra. Det gikk etter planen og vi fortsatte rolig etter. Neste gang vi traff på dem var det å gjenta prosedyren. Men denne gangen litt som en MF 135 ruller seg inn i bjørkeskog for vedhogst. Det mest spennende var når det kom sauer bak vårs som dem andre hadde sendt av gårde. Da måtte vi snike vårs ut av ruta så de passerte forbi. Jeg kjente da på den samme følelsen som jeg hadde når vi leika gjemsel eller boksen går på barneskolen.

IMG_1320

Her kan vi se sauen oppe på berget. Det er etternøleren for de andre har gått.

Når vi ledet sauen på denne måten så delte vi vårs opp. Bendik var med meg en runde og så var jeg alene. Det kunne ikke gått bedre når jeg var aleine. Ned en tett og småbratt rygg gikk sauene akkurat dit jeg ville ha dem. Eneste dramatikk var at jeg tråkka uti et hull så boksa spjæra som slim fit jeans på en småhissig DR, Bruce Banner. Det ble da klart at dette var siste turen med denne buksa.

IMG_1321

Desto lenger ned vi kom jo tettere ble skogen før det igjen gikk over til litt mer åpent terreng. Vi traff på noen av de andre lenger ned og jeg fikk gå den siste biten med Morten og Anita som hadde med seg bikkjer. Det låt både i bikkjer og mennesker ei beite der. Så eventuelle sauer må ha trudd det var åsgårdsreia som var i hælane på dem.

IMG_1324

Etterhvert som vi roa vårs ned tok deg seg opp lenger nordover. Å høre på jaktradioen da var spennende saker. Det var fult på høyde med radioteaterets Dickie Dick Dickens hva angikk spenning og humor. Meget dramatisk var det å høre om utbryterne på Storås. Jeg gikk også forbi en plass som NRK skal spille inn en episode av “Der ingen kunne tru at nokon kunne bu”

IMG_1326

I det store og det hele var dette en brillefin dag. Jeg syntes det er viktig at slike tradisjoner blir holdt i hevd og det er en del av vår kulturarv som må ivaretas. Kanskje om 50 år sitter bonden i stua og styrer droner når sauene skal hentes. Høres litt stusslig ut syntes jeg

Standard
Bjørnevasshytta, Friluftsliv, Kite, Setesdal, Setesdal folkehøgskole, Ski

Kiting på Store Bjørnevatn

Setesdal folkehøgskole har multisportlinje som prøver det meste. Det kan være utfordrende, men greie det, gjør de fleste.

Så en dag når de skulle dra av sted. Spurte jeg pent “kan jeg få være med”.

Jeg stilte meg i veien der de kom for å haike. De plukka meg opp, vi skulle dra å kite.

For slik aktivitet må du ha et bra sted, og vi viste akkurat om det.

Store Bjørnevatn det passa bra, det er ikke lange turen å dra.

IMG_0854

Oppe på vannet var være perfekt, det var en våt drøm for hver en kite sekt.

De tok utstyret fram og begynte å rigge, spenningen begynte å stige, de lot seg trigge.

Den første kiten var fort i lufta. Så datt den i bakken igjen, uffda.

IMG_0856

Da er det bare å prøve en gang til. En veit med trening så greier en det en vil.

Nå sto kitene høyt i været, lang oppe i vår atmosfære.

IMG_0859

Nå går det så bra at de er klare for neste steg. Hadde de snakka nynorsk hadde de sagt “eg gler meg”.

Lærer Jørgen tok på seg skia, vi har ikke sett han sia.

Nei da, men han for avgårde med vindens kraft. Litt som ei heks på kosteskaft.

IMG_0860

De fleste fikk prøvd å kite litt, å det var nok ikke siste gangen gitt.

Det gikk bra og det var gøy, ingen krasja med ei eneste øy.

Jeg gir meg her og så dro vi hjem, å rime er en usaklig måtte å få budskapet frem.

Det er nok siste gangen jeg blogger på rim, for å bli så kreativ må jeg sniffe Doftgran med bacon lukt.

FILM

Standard
DNT Sør, Friluftsliv, Setesdal, Ski, Tur

Vinterinspeksjon med gutta krutt.

IMG_1128

Her er laget som skulle til fjells for å inspisere hytter.

Mandag 9 mars skulle vi starte på vinterinspeksjon av følgende DNT Sør hytter: Stavskar, Bossbu, Svartenut, Øyuvsbu, Josephsbu og Gaukhei.  Presentert i rekefølgen vi var innom dem. Start oppi Berg og avslutning på Langeid. Men pga et samlet ønske av gruppa om å ikke opptre som et løv i en bris og blåse bort, utsatte vi turen til onsdagen. Det viste seg å være en genistrek når det kommer til været. Ingen sammenligning forøvrig, men jeg vil i god Ringenes Herre stil (uten flere mål med slektstre) presentere mitt tur følge. Gjengens yngstemann utenom meg var Inge på 67 år. Nylig konfirmert i følge andre i laget. Sjefen over brannsikkerhet og trolig Norges raskeste mann til å telle til 30 med en hammer. Ole på 73 er halvt menneske og halvt maskin med både modifisert kne og hofte. Han er en guru på smøring av ski og skal i følge ryktene stå bak festesmøringen til kongsdatteren sine sko i Kvitebjørn Kong Valemon filmen. 73 år er også Harald som med stødig hånd førte an innover fjellheimen. Han er også en av de fremste forkjemperne for havregrøt til frokost og ønsket alle en god start på dagen med grøt. På 77 år har vi Svein Egil som ikke har fått med seg konseptet pensjonisttilværelse. I tillegg til at Universitetet ikke klarer å gi slipp på hans kompetanse, stilte han med den beste nistepakka hver dag som var ferdigsmurt hjemmefra.

Før skia var på beina oppi Berg kunne vi konstatere at været så meget bra ut. Meget bra. Det var greit å smøre skia og sola varmet godt. Gutta hadde reist et stykke for å komme hit så vi gikk for en tidlig lunsj og to stopp strategi før Bossbu.

IMG_0770

Stavskar var første hytta hvor fullmakter ble samlet, gjenstander flyttet på og Inge banke løs på brannslokningsapparat og gjorde tester. Dette var det noe vi gjorde på alle hyttene vi var innom på turen.

Fra Stavskar møter du motbakke kjøret en liten periode. Vel oppe så kom det fra gutta at det har sjelden gått lettere å gå bakkene og dette viste seg også at det skulle gjenta seg flere ganger på denne turen. Veien videre mot Bossbu hvor vi skulle sove denna natta innehold flott vær, en rast til, masse spor etter rein og flott føre. Nye Bossbu åpenbarte seg i al sin prakt.

IMG_1115

Men det var det jeg så fra innsiden på Bossbu som fikk meg til å bruke uttrykk  som er brukt mest av vår rådende generasjon 14 åringer. OMG, for et syn det var å kikke ut vinduet. Etter en flott skitur så var det like hypnotiserende som å se på et bål, å sitte der og kikke ut av vinduet på sola som gikk ned.

IMG_0788

Vi var ikke snauere at vi klinte til med brun lapskaus til middag den dagen. Vi delte også hytta med en trivelig kar som slo følge med vårs til Svartenut dagen etter. Gutta krutt viste veien som var den beste til Svartenut og det var uproblematisk til tross for litt tåke. Det var eneste gangen på denne turen at jeg ikke trengte å bekymre meg for å bli solbrent. Svartenut fikk en inspeksjon før veien gikk videre til Øyuvsbu for  Harald, Svein Egil og meg, mens Inge og Ole gikk om Håhelleren.IMG_1140IMG_0792

På Øyuvsbu var det trafikk med 2 tyskere med 4 bikkjer, en skiløper, ei gruppe på 7 som skulle gå Sesilåmi og vårs. Denna gangen klinte vi til med lys lapskaus til middag. Sjøl om den var enda bedre enn den brune var jeg en smule misunnelig på dem som mekka seg biff til middag. Svein Egil og jeg gjorde vårt beste for å få provianten inn på plass, men det er ikke lett når Øyuvsbu har større utvalg enn ei gjennomsnittlig Norsk veikro. Det var den kvelden jeg fikk innblikk i Ole sin kunnskap om skismøring. Det startet som en samtale hvor jeg kom med innspill, men endte opp som et foredrag, for på dette området er jeg ikke helt tørr bak øra ennå. Så lenge det funker er jeg fornøyd.

På dag 3 skulle vi gå til Josephsbu. Dette blei kanskje den flotteste dagen av alle og gutta så at det aldri hadde gått så lett og greit gjentatte ganger på denne etappen. Eneste skuffelsen var at jeg ikke fant bussen som skulle være på en topp langs ruta vår. Ellers var det hele en solskinnshistorie. Det blir en del bilder i denne bloggen for det været gjorde vårs så fotogene.

IMG_0807

Det var ei nedsnødd Josephsbu vi kom til. Solcellepanelet var  ødelagt av snøen og vi måtte grave fram vinduene for å få lys inn. Hoveddøra blei også grav fram bare for at 2 dager senere var den nedsnødd igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er mulig jeg var sulten etter all gravingen, men steike ta hvor godt erter, flesk og kjøtt var. Det var potetmos ved siden. Det var altså så sjukt digg. Mette og fornøyde så blei vi enig om at det var greit men en middagshvil. På turen hadde jeg med Lahlum sin satellittmenneskene. Ei riktig så flott bok må jeg si. Blei ikke ferdig med den, men den starta like godt som en påsketur uten glepptak de første kilometerne. Jeg likte Josephsbu svært godt, det var romslig og fint. Siste dagen var det motvind, men ellers flott vær. Inge blei igjen for å bistå med utskiftning av et vindu. Vi andre var innom staselige Gaukhei, blant annet for å ta ut et kjøleskap. Det var en flott tur som egentlig bare skulle være nedover hele veien, men det dukket stadig opp nye motbakker. Hadde vi kommet på toppen på den så ble jeg fortalt at det var bare nedover igjen, men utrolig nok kom det en motbakke til. Sånn var det et godt stykke av veien. Nede i Tjønndalen kjente vi ikke noe til vinden og sola hadde tatt såpass at det var vårsnø. Siste del på vei oppkjørt av scooter var en øvelse i ploging og syre i beina. Var ivrig i starten så slapp på i overkant mye fart. Det var nesten ikke å få stoppa på det harde underlaget som lå i skyggen. Jeg takket for følget på Langeid parkeringen til Svein Egil og Harald, Ole var så generøs og kjørte meg opp til min egen bil i Berg.

IMG_0831

Takk for turen

Standard
Friluftsliv, Setesdal, Ski, Topptur

1000 høydemeter rikere

Før denna bloggen kom på plass la jeg ut en sak på DNT Sør sin hjemmeside om mitt ønske om å gjennomføre en smått legendarisk tur. Det er toppturen fra Berg i Valle opp på Hengjefjell og nedfart på 1000 høydemeter mot Løyland. Andre har skrevet om denne turen før, det kan du lese her. Det jeg skrev på DNT Sør sine sider var forløperen til denne bloggen, og det ligger også en hyllest til Strandenuten på hjemmesiden. Nå skal du få min skildring 1000 meter`n som jeg gjennomført. Jeg var ikke alene på tur, jeg hadde med meg to karer, Mads og Per Thomas.11015188_10153055556416291_824068248_n

På bildet ser du de lette første stegene. De stegene som må tas før disse er verre. Du har det steget som må tas over dørstokken som i mange tilfeller aldri blir tatt. Med turer som denne slår du hjul over dørstokken med bare ørene som stopper gliset, men som alt annet må det passe og planlegges. Jeg har alltid likt best å dele skidagene og  turer med andre. Når jeg kjører ski med andre kommer gleden ordentlig til overflaten, en blir mye mer gira når en får uttrykke seg ordentlig ovenfor andre. Derfor måtte det jo være flere med på turen. Det kan være utfordrende å finne likesinnede, som har mulighet til å være med her i Setesdal, men vi blei et følge på 3. Vi fikk en dag med veldig bra vær. Dersom en på død og liv skulle ha noe å utsette på forholda så blåste det litt på toppen.

I tillegg til at turen skulle gjennomføres for første gang, ville jeg dokumentere dette skikkelig. Derfor hadde jeg med et videokamera og goprokamera. Hele verden skulle få se hvor bra dette var. Mads hadde også med et goprokamera.

Vi satte avsted i fin nysnø med strålende sol. Det var såppas at en bleiking som meg kjente en viss engstelse over å ikke ha tenkt på solkrem. Når hudfargen står i stil med underlaget til vanlig og resultatet av kraftig sol kan bety at en får fargen til Åsnes Comp er det lov til å bli bekymra. Men dette er bare å leite etter problemer på en perfekt dag.

11042025_10153055555991291_1570807575_n

Etter å ha gått ei beite tok vi matpause i sola. Vi fant le bak ei hytte, så slapp vi vinden. Det er så mange som går på topptur som på død og liv skal eta oppå toppen også. Er det et snev av vind i lufta lenger ned så er det garantert mer der lenger oppe. Utsikten kan være så fin den bare vil den når du må sikte på ditt høyre kne med varmtvannet for at det skal treffe koppen som står på det venstre. Tipset er: ikke spis på toppen med mindre en veit det er vindstille! Ellers ender du med å jakte på din første flyvende ku/gris i form av ei salamipølse som forlot brødskiva di.

Dette var en tur så vi stressa ikke i motbakkene bare for å bli våte. Poenget er å finne et fint tempo og ta seg tid til å se seg rundt. Med det været var det mye fint å se. Vi gikk helt opp til toppen og det var en god del vind. Da kan en få litt is i skjegget og en kan føle seg barsk der man jobber i mot naturkreftene slik vi har gjort her på berget i århundrer.

Kjempende skled vi sakte frem med vinden i fjeset mot toppen, som norske helter har gjort mang en gang før. De siste meterne er drøye og vi kjenner det tærer på krefter, da er det pågangsmot, tæl og vilje fører vårs omsider fram til målet. Bare for å snu å gå tilbake til en bra plass for å ta av fellene. Klassisk norsk logikk.

11026691_10153055555736291_1040675910_n

Litt motvind for å kjenne at en lever.

Nedturen kan begynne. I motsetning til mange så er det nedturen vi gleder vårs til. Når en skal begynne nedstigningen fra Hengjefjell så skal en være litt obs på toppen så en ikke havner for langt til skikjørers venstre. Der er det veldig bratt noen plasser, og vi så det hadde gått skred tidligere i år. Når man har kommet seg ned til de første trærne så kan en egentlig bare sikte seg inn mot monstermasta og holde litt til høyre for å treffe bekken. Som sagt så hadde vi med diverse kameraer og det vil bli lagt ut film på youtube.

Nede i bekken er det fantastisk terreng og snø. Vi gjorde det slik at jeg kjørte først og filmet de som kom etter. Dessverre gikk gopro kameraet tom for strøm, men jeg hadde nå det andre og Mads hadde sitt. I det leikne terrenget var det kuler og små klipper vi kunne hoppe på, men en skal være litt forsiktig med å bare “gønne på” for ikke alle landinger er trygge. Vi var alle ofre for flat landing hvor en hadde ønsket knærne en hadde som 14 åring. Flere av uhellene kom på film.

Vel nede var det bare god stemning og alle var fornøyde. Jeg gleda meg til jeg skulle se hvordan filminga blei siden vi hadde brukt så mye tid på det og kanskje ofra noe av flyten i kjøringa.

IMG_0766

Hjemme foran datamaskina  gjør jeg en forferdelig oppdagelse. Rett etter at vi har kommet til bekken har jeg fått knota det til slik at jeg har slått av kamera da jeg vil slå det på og omvendt. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Verden går i grus fordi jeg har mange minutter med film av innsiden av sekken. Jeg gjør som på Sesam Stasjon og teller til 12…flere ganger. Lettere forbanna ser jeg gjennom minutt for minutt med svart sekk. Det kan høres noe prat innimellom, blant annet min store begeistring for en fin spot å filme. Om jeg kan få lov skal dette gledesutbruddet få være med i filmen, dersom det kommer igjennom sensuren. Det er ikke noe nytt for de som så Mot i brøstet på 90-tallet. Når dere hører denne gleden over å ha funnet noe så kult, tenk da hvor hjerteskjærende det er når alt er borte. Det er som å miste et fotoalbum for alltid.

Jeg har nå kommet meg etter sjokket takket være gull i laghopp og på 3 og 5 mil i Falun. Nå er jeg klar til å gå på jobben med å redigere restene. Nå kan dere se filmen her.

Standard
Friluftsliv, Setesdal, Ski, Tur

Fysisk aktivitet og friluftsliv

IMG_0709

Jeg blei nødt til å begynne med et bilde denne gangen. I det jeg hadde skrevet ferdig tittelen gikk det opp for meg at her har jeg tatt vann over hue. Disse ordene har sikker bidratt til flere faglige skriv, artikler, master oppgaver og lignende på høgskolenivå og andre statlige institusjoner de siste 5 åra, enn bladet Vi Menn har publisert historier fra 2 verdenskrig gjennom hele sin levetid. Utgangspunktet  var bare at jeg ville fortelle at jeg har handla meg skøyteski. Det gjorde jeg for at jeg skal komme i bedre form. Jeg er nok ikke aleine om å ha den ambisjonen!

Det er flere definisjoner på friluftsliv og nye kommer til. For meg er ikke det så viktig hva som er hva. Det er gøy å kjøre på ski i anlegg med heis og det er gøy med topptur. Hva som er mest ekte friluftsliv bryr meg lite, så lenge jeg får gjøre aktiviteten som jeg liker. I januar blei jeg skada da jeg spilte fotball som førte til en hel del dager på sofaen med hevelse på leggen og en gryende hevelse på magen. Det siste kommer til å ødelegge for meg dersom jeg ville prøvespille for en rolle i en reboot av Baywach. Fotball er det kanskje ikke så mange som kaller friluftsliv, men i en sjuer kamp mot Svene på Stevningsmogen satte jeg ny pers i 50 meter lyng med tue når ballen forsvant til skogs. Som turmenneske har jeg kronisk ryggsekk som fører til mange skudd lagt over og mang en tur i busk og kratt på leiting etter ballen.

Så tilbake til skøyteskia. Hvorvidt det er friluftsliv å dure rundt i lysløypa med maskinpreppasnø og gult lys kl 9 på kvelden, det får så være. Jeg vil nå dele min opplevelse av debuten på skøyteski den første runden i Brokke sine lysløyper. Jeg har i mange år lagt inn noen frekke spurter på mine Åsnes extreme telemarkski fra 90-tallet. Dette var mine turski året mitt med friluftsliv på Høgskolen i Bø. En gang tidligere har jeg skøyta med ordentlig utstyr og det var slitsomt, men gikk greit. Denna gangen trudde jeg skulle dø. Fra åkle og oppover leggen gikk det elektrisitet, det var så vondt. Jeg så for meg det var slik smerte ei dame på 80 år ville føle om hu da for første gang skulle gå i sko med høye hæler. Mens vi er inne på 80 åringer på høye hæler, slik så jeg nok ut også. Teknikken var fraværende som sola i Alta på julaften og beinstillinga var som Bambi på isen. Da hjalp det lite at det var trening for de yngre som suste forbi meg en etter en. 1 km ut i løypa hadde jeg passert en eldre mann på klassiskski, men da måtte jeg ha pause. Mannen som jeg hadde passert kom jamt og trutt nærmere. I det han gikk forbi sa han bare jasså må du ha pause alt?” sitat slutt. Mannen var i 70 åra. Resten av runden kunne minne om haren mot skilpadda. Jeg ble redda av nedoverbakker og god glid.

Der jeg gikk der å streba blei jeg så ekstremt sjølbevist. Det er i veldig mange tilfeller bra å være sjølbevist, men det kan også være en liten grønn gnom som står på hoppkanten på bigjumpen og sier at du ikke skal ta 360 for du ser ut som ei vingeskutt skjære i lufta. Den grønne gnomen skal alle ta et godt takk i nakkeskinnet på og heva til helsike. Så kan han sitta der å spille kort med misunnelse og sjalusi, to andre grønne monstre. Men i dette tilfelle løp gnomen ved siden av meg som en sekundant på landslaget og skreik til meg. Nei så tæla, detta fikk du ikke tel. Se nå kommer gammer`n å tar deg igjen. Der borte står det tre 12 åringer å ler av deg.  Til slutt fikk jeg gitt han en kakk i bakhue, for det der gadd jeg ikke mer. Neste gang jeg var ute på skøyteski var det en del seinere på kvelden, men fokuset blir mer å mer på å lære seg det ordentlig enn å være redd for å gjøre feil. Da blir det gøy.

IMG_0691

Det er forskjell på å gå rundt i lysløypa og rundt på fjellet, med eller uten grønn gnom. Best merker en det kanskje i sin oppfattelse av tid. det er litt mer oppjaga stemning i lysløypa. alle har litt dårlig tid. Jeg liker lysløypa og de impulsene det gir meg. Det er litt konkurranse, litt å presse seg sjøl, nydelige tråkka løyper og god trening. Når jeg går på fjellet er det en helt annen modus. Dersom jeg ikke skal fram til noe helt spesielt, så har jeg veldig god tid. Desto lenger i fra tråkka løyper en kommer desto mer havner jeg i ei egen boble. Nå syntes jeg det er veldig artig å følge med på kart, så da går jeg en del ut i fra bobla for å orientere meg. inne i bobla mi får jeg grublet over de viktige tingene i livet. (Hvor mange dager på ski har jeg så langt i vinter. Bare 7! Ja vel får si det er kvalitet over kvantitet som vanlig, sjøl om kvaliteten er tvilsom. Hvem drepte Laura Palmer? Åssen gikk teksten på Balladen om herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind igjen? hun føljer i dansen presis,. Oyj der kunne en sikkert kjørt ski ned, det hadde vært nice, men har ikke skia tel det nå. Skulle lært meg å spelt gitar veit du,,, eller trommer. Nei, men får jeg laga noen bra gopro filmer så kanskje jeg får skisponsor.) Som du sikker forstår er det ei fantasifull boble, som har like mye med virkeligheten å gjøre som Marco Brambilla sin Demolition Man.

Omgivelsene er ofte litt flottere på fjellet enn i lysløypa. Jeg har også til gode å møte den grønne gnomen på fjellet, En periode var det veldig populært med grønn lue, som absolutt gir assosiasjoner. Det er store fjell, urørt snø, herlig fjellluft som gir flotte intrykk når en går i fjellheimen. Men når det kommer til stykke så er de for meg begge fysisk aktivitet og friluftsliv i hver sin form. Det kommer an på deg som vil ut, å hva du ønsker der å da.

  

Standard