Med tjukkaser til fjells. Part Deux

Bloggens første oppfølger er her. Å Nei! Tenker du, det funker aldri bra med oppfølgere. Jeg har trua og tenker dette er en James Cameron oppfølger. Mannen som kanskje har gjort historiens to beste oppfølgere, T2 og Aliens. Men å komme med et innlegg om sykling midt på vinteren, er ikke det litt krasj? Det kan så være, men jeg har fine bilder og opplevelser jeg vil dele så sann blir det. Du får heller spare denne til det er bart og lese den da.

Siden vår første tur med fatbikene har det blitt flere. Den første var til Sloaros, men etter det har vi tatt turen på andre sia av RV 9. Vi har hatt tur fra Hovden til Tjørnbrotbu til Geiskeli, mens turen dere skal få være med på nå starta ved parkeringa til Galten.

Litt nedover på første etappe. Ned fra Galten.

Det var en dag i august i fjor at ti sykelister opp på fjellet for. Fra parkeringa til Galten er det grusveg som er både fin og bratt. Etter den værste bratta er det utrulig flott landskap og det er det en skal få være i dei neste timene fram til Tjørnbrotbu. Vegen går fra Urban Cruiser til Land Cruiser på sitt høyeste punkt der en kan velge å ta av til selve toppen på Galten. Vi skulle ikke det og kunne dermed kose vårs med en av etappens få nedkjøringer. Terrenget har et tråkk som er synlig litt som det passer seg. Vi følger det hver gang det viser seg og når det velger å gjemme seg litt viser fatbikene hvor bra de funker i dette høyfjellsterrenget. Du kan sykle utrulig mange steder og det setter ikke spor med mindre det er bløtt. Men vi er ikke kalver på vårslepp så vi fulgte pent og pyntelig på rekke og rad i retning av der tråkket viste seg igjen. Til dere som ikke husker det så var tampen av august 2020 ekstremt varm. Ruta vi sykler er opp til over 1300 moh og shorts og t-skjorte var eneste vettuge alternativ, noen kasta også t-skjorta. Det ble snakket høyt om bading når vi kom fram til hytta sjøl om da var nok sola borte.

De siste meterne med motbakke på fredagen.

Etter noen timer var vi inne på Tjørnbrotbu som var vårt overnattingsted fredag til lørdag. Det ble som sakt badet av flere og laget middager i forskjellig vanskelighetsgrad og tidsbruk. Hyttekosen var innenfor smittevernreglene, noe som er ganske likt det normale, med litt mer avstand og mer sprit, altså motsatt av en 4H leir.

På dag to skulle vi forflytte vårs til Berdalsbu. Jeg hadde syklet strekket før og viste at første halvdel var fin sykling, mens den neste halvdelen var mer dytting og bæring. Men det var på den fine første halvdelen vi fikk problemer. Før frokost hadde vi fiksa en kjede. Så ble det ei punktering. Det trenger ikke være så vanskelig, men vi fikk ikke hjulet av sykkelen. Det er i slike stunder man er glad for at man er velsignet med fint vær og har spist en god frokost for ikke så lenge siden. Vi knota med detta i over en time. Trudde så vi hadde fiksa det men, det var ikke tett. Til slutt måtte vi bære sykkelen i bekken for å finne hull nummer to i slangen som var mikroskopisk. Men vi kom igjennom med hevet hode og fikk fart på syklene igjen. Vi hadde sluppet de andre foran og de satt og spiste da vi tok dem igjen.

Luft i dekket og klar for å hente inn utbryteren.

Vi snakker glovarm august, men med den vinteren som var er det ikke noe overaskende at vi finner snø på fjellet.

Lunsjen var ved Nedre Viervadet omtrent halvvegs, men mer enn noe annet var det skillet mellom fint sykkelterreng og svært utfordrende sykkelterreng. Den neste delen av etappen innehold mye mer trilling og bæring, men også et mysterium. Ved Nørdre Gjuvvatn ser vi en skapning som beveger seg ganske raskt i vannet. Vi lurer veldig på hvilket dyr det kan være. Forslag som rein, elg, ingen tør å si bjørn men, eller kanskje det mystiske murmelsvinet. Det nærmer seg land å vi venter i spenning på hva som vil vise seg, men da snur det og forflytter seg sømløst en annen retning. Vi skjønner enda mindre. Vi var nøtt til å fortsette turen uten svar, men da ser vi det, det er mange folk her oppe og det er dykkere i vannet som leter etter gjenstander fra krigen. De holder i en liten propell som gjør at de får en veldig flytende bevegelse, høyt tempo lite bevegelse. Hadde vi ikke sett detta og mysterie ikke blitt oppklart, så hadde overskriften på innlegget vært: Tjukkaser oppdager fjellvannorm. Litt morsomt er det at de var minst like overaska over å se syklister der som vi var over å se dem.

Etter å ha oppklart det mysteriet tråkket vi videre, eller trasket mer. Det er god stigning opp mot Korpenutskardet og og litt sykling ned mot Tverrheittjønni. Der ble det badepause. Ekstremt langgrunt var det så vannet var godt og varmt. Alle tok svømmeknappen før vi satte vårs på sete. Det var det ikke så langt igjen, men selve nedstigningen til Berdalsbu var ingen spøk. Derfor lo vi ikke like mye når vi gikk ned den.

Vell nede, fant jeg spa avdelingen i bekken og tok dagens andre bad. Mat ble laget og fortært og en utrulig hyggelig prat etterfulgte.

Siste etappe

På søndagen var det turen fra Berdalsbu til Berdalen som sto på programmet, den korteste etappen og med hovedsakelig nedover fokus. Det var deilig å få sykla en del etter det slite som var på tampen på lørdag. Med trær og et annet terreng var det veldig koselig, helt til furua legger ei stor rot i stien som for å snuble deg.

Ja, bading ble vurdert her også

Vel nede så fant vi Otra og gjett hva, vi bada. Med slikt vær må vi selge inn turen neste år som et koselig triatlon. Det bades, sykles og traskes på denne turen. Gleder meg til neste eventyr med fine folk og fatbiker i fjellet.

Ja, tilbake til det jeg sa om vinter å sykling i starten. Det er jo nå på vinteren fatbiken virkelig er på hjemmebane. Test det hos DNT Sør.

Men bloggen var ikke død

Den har bare hatt andre ting å holde på med.

Jeg skriver ikke om alt som skjer irl (mamma: spør noen om hva irl betyr) i bloggen og i år har jeg ikke skrevet mer enn to innlegg. Det er ikke fordi det har vært vinterdvale, men heller det at jeg har ikke fått prioritert bloggen. Det har nemlig skjedd en hel del og det er masse i vente. Det oppdateres også jevnlig på andre plattformer på nett; dntsor.no er jo vår hjemmeside. Den ble på samme måtte som andre hjem pusset opp på nyåret i år. Vi var lei den gamle layouten på samme måtte som andre blir lei koreapanel på kjøkkenet sitt eller den orange vasken og doen på badet. Nå er sia røddig, fersk som nybakt brød og like brukervennlig som telefonkatalogen var. Dessuten ser den ut som 1 million. I tillegg til dette har vi flere facebooksider. Turlagene har sine og DNT Sør har sin. En annen kanal hvor det skjer mye er på Youtube. DNT Sør har lastet opp 34 filmer som viser alt fra skikjøring, camper, sykkel, buldre, hytter, vasking og mer. Du kan lett slåihjel matpausa med DNT Sør sine filmer. Felles for filmene er et ganske ærlig lyddesign i form av gratis sanger på nett med et og annet utbrudd fra kameramann. Det finnes en gobit med levende musikk som er verdt en titt. Om bilde og foto så vil jeg trekke fram navn som John Alcott, Hoyte Van Hoytema og Tonino Delli Colli som overhode ikke må sammenlignes med det som gjøres i våre filmer. De er nok mer inspirert av dogmebølgen som kom i siste halvdel av 90-tallet og de siste trender som har oppstått med POVkameraene sitt inntog. Noen dypere analyse går jeg ikke inn i her, men det er mange muligheter på vår Youtubekanal. Jeg vil også trekke fram instagram og ut.no.

Det er masse moro i vente framover nå både for liten og stor. Sjøl skal jeg være med på aktivitesdager, camp, kanotur, fisketur, sykkel dag, og skoleturer. Om jeg ikke får skrevet om det her så blir det nok kanskje en film av noe av dette.

Nå kommer den delen av bloggen hvor jeg drar en Onkel Reisende Mac og kommer med noen beretninger fra mine turer som har vært i år. Det har blitt noen toppturer i området i vinter. Om en kan sette pris på toppturer som gir nedkjøringer fra 200 til 500 høydemeter så er det en bråta med muligheter. Jeg har vært på topptur på Uppstad, Holteheii ved Stavskarhytta. Holfjell, Strandenuten, opp Osdokki mot risebordet som alt liger i nærheten av Bjørnevasshytta. Jeg har også fått lagt inn en topp i nabofylket, Gaustatoppen.

Har aldri hatt så god snø ned fra Gaustatoppen før. Det var helt rått. Snøen var like homogen som klone-krigerne i Star Wars.

Hver sving gav deg den responsen du forventet og flyt var like selvfølgelig som vaffel i turisthytta på toppen. Gaustatoppen kan være en fantastisk tur, men har også opplevd en syretrip (melkesyre) uten like ned fra den toppen pga kjipt føre. Toppturen på Holfjell var helt fenomenal. Du setter bilen ved parkering på veien og begynner umiddelbar oppstigning, ingen innmarsj. Det er ganske greit å gå oppover, men en gjør lurt i å sjekke ut bratthet for å finne den tryggeste og beste ruta opp.

Utsikten fra toppen er det ingen ting å si på. Holfjell 1294 moh

Om du er gira og været er bra er det bare å gå helt til toppen for å få satt signaturen i boka der. Det gjorde vi lett. Det ble mat i sola før vi satte utfor desserten. 500 høydemeter senere var vi nede ved bilen igjen og bestemte vårs for å ta en tur opp mot Strandenuten også. Vi kjørte i sola og sløsj fra Holfjell og fikk tørr løssnø i skyggen fra Strandenuten. Gikk ikke helt til postkassa på toppen på Strandenuten fordi snøen var hard og blåst over tregrensa og vi var der for å kjøre på ski, ikke for å skrive autografer. 240 høydemeter med løssnø fikk vi. Filmen kan du se her.  Fra kl 10.30 til 14.00 hadde vi 740 høydemeter nedkjøring med mat og hele greia. Null stress, så enkelt kan det gjøres.

Det øverste bildet er hentet fra tur til Lakkenstova med styre om administrasjon 30 mars. Der hadde vi strategisamling, Den dagen kom det 15 cm nysnø fra kl 9 til 14 så vinteren var på ingen måte over. Lakkenstova det må nevnes, den hytta er helt sheriff. Det er skikkelig godt å komme inn på den hytta. Oversiktlig, koselig og lys. Jeg må si den går inn på en pallplass blant DNT Sør sine hytter for meg. Men det er ikke bare Lakkestova som jeg har vært på, både Stavskar og Bossbu har fått flere besøk. Jeg var så heldig å få ta med den nye sjefen i DNT Sør inn til Bossbu. Det er jo en rein fornøyelse å kunne vise fram noe så flott som Bossbu.

 Sjefen er like bra til vanns som til lands

Vi er innom Stavskar på vegen. Tidligere i vinter hadde vi toppturkurs på denne hytta. Det kunne lett blitt et blogginnlegg i seg sjøl, men her skal dere få noen nøkkelord og så kan dere sette historien sammen sjøl. Kveldstur, ruskevær, hyttekos, matlaging, god læring, bra gjeng, orientering, 1000 høydemeter, 50 cm nysnø og smilefjes.

Turen videre til Bossbu var i fint vær så instagram fikk noen knall fotos. Bjørn, som sjefen heter, lot seg forføre av Bossbu og sikringsbua. Det jeg liker best er å rusle inn i det store oppholdsrommet, sette meg i sofaen og se ut av de store vinduene. Sitte der og la seg hypnotisere av utsikten slik flammene gjør i et bål.

I matveien var vi eksperimentelle og tok en boks med lys lapskaus og en med erter, kjøtt og flesk. Da fikk vi to retter på en måte. Erter, kjøtt og flesk smakt best med en millimeter den kvelden. I sofakroken fikk Roxanne av The Police ny inpakning. Mens Bjørn imponerte var jeg på nivå med pianospillinga som er 4 sekunder ut i sangen. Sola og safarikjeksen gikk ned, og etter flere runder om DNT hytter var det natta. Vi våknet opp til vindvær og la en dristig plan mens hytta ble stelt til avreise. Planen var å bruke vindduken jeg hadde i sekken som seil mellom vårs på vegen hjemover så langt det lot seg gjøre. Fra Bossbu til Svellingstøylen brukte vi 20 min i et behagelig tempo. Derfra gikk vi vanlig til Stavskar. Været var fint innimellom noen småbyger, men ble til slutt utmerket sjøl om det blåste. Vi valgte å ta fram duken igjen på Rennevatn for der blåste det noe voldsomt. Vi fauk over vannet og på slutten kom det et kast som blåste vårs opp og over kneika i enden, utfordringa da var å få stoppa. Jeg lo høyt som en gal treåring på trehjulssykkel med en engstelig mor i hæla i det vi hadde toppfart på over 20 km/t. Så sjukt moro. Det gikk fort videre uten duken også, på noe fatter`n ville kaldt køddeføre. Snø en kunne slå igjennom på og et å annet myrhøl som dukka opp. På parkeringa møtte vi et turfølge som skulle innover og jeg ble starstruck da jeg så at den ene karen var Erik Verås Larsen. Legende. Egentlig burde jeg nekte han å gå inn i verneområdet for den mannen er maskin! Men det er kult med stjerner i DNT Sør sitt nettverk. Med det takker jeg for denne gang. Snakkes.

Du angrer aldri på en tur

Det har vært påkjør den siste tia og det er moro i grunn. Men det blir lite med blogg skriving, men det skal ikke være NM i meta så jeg skal ikke skrive om å skrive blogg. Jeg tenkte heller jeg ville fortelle litt om hva du har gått glipp av og anbefale å legge inn en spasertur i en travel hverdag. La oss begynne med det siste. Det er vel ikke et ukjent fenomen at flere av vårs kan ha en travel hverdag. Uten at jeg skal ta på meg rollen som livstilcoach her nå vil jeg bare fremme et forslag. Det er i grunnen like mye for å overbevise meg sjøl om å gjennomføre det også. Dørstokkmila kan være hard. Den timen i døgnet hvor du finner litt pusterom, bruk den på å gå ut av huset. Du angrer aldri på en tur ut. Alternativet er gjerne tv. Så velger du å se en time med farmen mens du dytter i deg en halv pose ostepop. Jeg er rimlig sikker på at det hadde vært en bedre følelse i etterkant om du hadde tatt den turen. Alikevel velger jeg mange ganger  tv (aldri farmen) istedenfor tur og unskylder meg med at jeg er sliten og vil bare koble av foran skjermen. Men hver eneste gang jeg velger tur, enten det er på ski, sykkel eller beina så angrer jeg aldri på det. Har aldri angra på en tur.

Siste uka i februar fikk jeg masse fine turer gjennom jobben. Dørstokkmila er fraværende og det er harmoni. Jepp jeg refererer til den følelsen som ei nypussa tann har det, eller følelsen klesvasken må ha i det de er ferdig i maskin og skal få henge rolig til tørk. Ting kommer i vater av å komme seg på tur. Sliter du også med dørstokkmila så meld deg på en DNT tur og det er umiddelbart lettere når en har forpliktet seg #reklame. Først var det ei helg med toppturkurs på Stavskar.Været Var ikke det beste, men læringen var desto bedre. Stavskar er i koselig lita hytte å tilbringe ei helg på. Vi var en fin gjeng som fikk ei gulrot på slutten av kurset i form av ei nedkjøring i fantastisk snø. Det kan du se film av her

På mandagen bar det opp på ungdoms camp på Bjørnevasshytta. Iløpet av dagene der oppe så hadde vi trugetur, topptur, skileik og mye mer. Det var vind og noen frøys på turen men jeg er sikker på at ingen angret på at de tok den.

Her på toppen av Kleivsnuten titta sola fram litt bak skyene. Det er også laget film fra denne campen som du kan se her

Jeg var også så heldig å få være med voksenopplæringa i Valle på skitur. For mange av dem var det deres aller første gang på ski. Vi hadde en knalltur i løypene på Brokke og ingen angret på at de var med sjøl om det ble en del fall. Så ta turen folkens.

Sloaros

På lik linje med det engelske alfabetet, de fleste biler jeg har hatt på EU kontroll og kortstokken på Lakkenstova så hadde jeg  mangler DNT Sør sitt hytte nettverk. Jeg hadde ikke vært på Sloaros. Alle de andre har jeg vært bortom i det minste sjøl om jeg ikke har sovet over. Mamma syntes det var så flott på hyttetur sist så hu blei med denne gangen også. 

Det var meldt regn og tordenvær på torsdagen, men vi ble møt med trolsk stemning fra start. Stikk i strid med hva meteorologene hadde meldt var værgudene så respektløse at de klinte til med knallvær av type korterma. Egentlig lite å si om ferden innover, den gikk såpass smertefritt og var så fin at jeg kjører en bildeframvisning i stilen Ola og Kari Normans ferieminner fra sommeren 1997.

Her går veien inn i fjellet og det ser slettes ikke gæernt ut.

Her er den første offentlige av sitt slag. En selfie og da er det jo ekstra gjevt å dele det øyeblikket med mutter.

Forrige gang vi var på tur merka mutter at vi ikke var alene på Kvinen. Denne gangen fant hu noen gamle sement kladder som utstrålte en energi. Vi får alle krysse fingrene for at de ikke er radioaktive.

La aldri en sjanse for å vade gå fra deg må være mamma sin filosofi. Takket være mye nedbør den siste tiden så fikk mamma muligheten også på denne turen. Jeg kan vel nå gjøre leseren oppmerksom på at det terrenget en går i på vei inn til Sloaros er intet mindre en fantastisk. Det er så flott å gå i det fjellet,  atte…. hjælp. Det vil også bildene som kommer vise, men først vil mamma vise hva hu mener er årets farge i fjellet.

Grønt friluftsliv.

Der har vi hytta, som ligger ganske så idyllisk til. Lite viste vi nå hva som var i vente. (Tom Mathisen sin stemme) Følg med på neste bilde for å finne ut hva som skjuler seg i hytta. Er det Ole Brum, Gullhår eller bare en tysk fotturist. Følg med I bildet under

.

Dett er er bilder fra annekset på Sloaros. Men det var ikke stort bedre inne i hovedhytta. Vi fant søppel, sokker toalettmappe, trøye, tomflasker og tøfler. Nå smeller det. Det er en ting å ikke være verdens beste til å vaske , men å tørke av bord å benker greier alle og har en prøvd å sope gølvet så plukk opp den lille prosentandelen du fikk med deg på den rette streken du dro kosten etter deg. Ikke la det ligge igjen. Men så til det som virkelig har noe å si. HAR DU GREID Å BÆRE EN BOKS MED MR. LEE OG SAFARI KJEKS INN TIL HYTTA, SÅ GREIER DU Å BÆRE DEN TOMME EMBALLASJEN UT IGJEN OGSÅ. Det er så lavmål å henge det i en pose på en sengestolpe. Dere skal vite det at det er reservert et spesielt sted i helvete for dere som ikke tar med og kaster søpla deres. Der sitter dere sammen med folk som ikke bruker blinklys og de som prater på kinoen i evig pinsel. Åhhhh det var det ut av systemet, beklager dersom det er noen sarte sjeler som ble opprørt. Alt dette rotet førte til at mutter og jeg vasket hele hovedhytta rydda og ordna. For det fortjener ei så flott hytte som Sloaros. Det er ikke lett å få den strøken men med litt innsats hjelper lenge. Nå skal sant sies at de  aller flest gjør jo en god jobb når det gjør reint etter seg på hyttene.

Annekset kosta og rydda vi og det ble mer og mer åpenbart hva som hadde skjedd. Antagelig har det vært spilt et slag Ludo hvor flere terninger og Jägermeister har vært involvert. Dette har eskalert siden vi fant terninger overalt, en kniv og toppen på ei syltetøyflaske. En kan nok bare forestile seg hvilke handlinger som kan ha utspilt seg i dette rommet.

Etter middagen gikk jeg tilbake til Oslo i 1970 for å løse mordgåter med K2 og Patricia. 

Hadde en liten tur etter middagen også, jeg syntes det er så flott å se hvordan stien slynger seg gjennom landskapet.

To Tøffeste Tène jeg Traff på Turen i Terenget Tilrettelagt fra Topp Til Tå.

Sikksakk går bekken så flott at mutter ville nesten vade på langs.

Et øyeblikk trodde jeg at vi var i Andes og møtte på et firekanta folkeslag som snakket en blanding nynorsk og vossamaol som hadde firkanta høner som la firkanta egg, men det var ikke helt slik.

Bilde etter mors ønske. Værsågod mamma, dette er til deg.

Da har jeg gått på snø samtlige måneder i kalenderåret 2015. Det er ikke dårlig bare det. Men da var lysbildefremvisningen over for denne gang. Jeg håper alle som leser dette veit åssen en skal gjøre i forhold til søppel neste gang en er på tur. Ta det med hjem. Takk for turen