Friluftsliv, Gode stunder, Ski, Topptur

Turen som er gått

Nå er påsken 2015 over og det er nok blitt gått mange flotte turer rundt om i landet. Sjøl har jeg også vært på tur. Har tilogmed bildebevis. Mutters første befatning med en smarttelefon endte til slutt med ei mitraljøse av en bildeserie på 12 bilder etter at vi hadde hatt flere mislykkede forsøk på både bilder og film. Her er bilde nr 9 av 12.IMG_0879

Dette er toppen av Vindeggen på 1516 moh, og toppen i bakgrunn burde det være mulig å dra kjensel på.

Prosjektet med randonee ski på Vindeggen kosta meg blod, svette og tårer, ihvertfall svette, og en hel dag gikk med til dette. Men det var forsyne meg løssnø på toppen så det føltes  helt klart verdt det. Ski og sko blei frakta i sekk inn til foten av fjellet hvor det var sceneskifte på utstyrsfronten. Fjellski blei byttet ut med plank av grovere kaliber og føttene blei satt i tyngre skyts. Veien opp og ned gikk strålende og jeg kom tilbake til hytta utpå ettermiddagen. Det var et ønske jeg hadde tenkt litt på å få gjort denne turen. Det gir stor tilfredsstillelse å ha gjennomført noe som en har tenkt mye på og planlagt etter beste evne. Dette var siste dagen på hytta for meg, men før jeg gikk til bilen så hadde jeg middag med slekta.

Det skjer noen ganger med meg at etter jeg har hatt det fint på turer, ferier eller bare veldig gode opplevelser får jeg en indre ro. Den roen kan også gjøre meg tom og gi meg the blues fordi opplevelsene har vært så bra. Det kan også få meg på til å tenke lignende opplevelser som var gode.

Ved bilen er skia tatt av, sko er skifta og sekk med alt utstyr er lagt i bilen. Jeg setter meg sjøl inn og vrir om tenninga. Den flotte lyden av traktor på hvite skilter i form av en Pajero brummer fornøyd. Så kommer det en gave fra musikk g(d)uden. Over høyttalerne i bilen min kommer lyden av Tuesday`s Gone. Beklager alle Skynard fans jeg digger originalen, men det var Metallica sin (i mine ører) flotte cover som var tilgjengelig for meg da. For tre døgn siden hadde jeg akkurat hørt ferdig Whiskey in the Jar fra Garage inc som da nå skulle etterfølges av Tuesday`s Gone. Den treff spiker`n på hue å sendte meg inn i minreland, mens jeg snirkla meg i krabbefart ned fra fjellet. Forrige påske hadde jeg og mamma også en tur som tok hele dagen. Da fulgte vi siste etappe av en egenferd jeg var med på året mitt med friluftsliv i Bø. Egenferden vår var en fantastisk tur som tok vårs fra Gaustatoppen til ei hytte i Svartdal.

Jeg husker den som en eventyr tur hvor alt var bra. Derfor ba jeg om å få sendt over noen bilder av Karen Monge Ollestad som var med på den turen. Når jeg så bilde kom jeg på råtten snø,steinhard skarp snø, regnvær, veldig varierende føre, kraftig vind og tåke, utstyr svikt, for å nevne noe. Alle har jo noen små utfordringer når en er på tur. Det er med på at når sola først skinner skinner så skinner den litt ekstra godt, er føre bra så er det veldig bra. Middagen smaker også alltid bedre på tur enn hjemme. 11144555_10155446329205541_1800704485_o

Vi hadde variert føre på turen, men vi holdt vårs til klister og hadde med det kjempefeste.

Så og si alle mine turer ser jeg tilbake på med et smil om munnen. Sjøl om det innebærer lite søvn pga lekkasje på vannflaska jeg hadde med meg i soveposen da det var  28 kalde og jeg lå under ei Gran. Da kan du være sikker på at du på etter eller annet tidspunkt seinere den natta må opp å pisse. Du må bare nesten ha sovna først. Frokosten den påfølgende morgenen hadde jeg bacon og pølse, mens de andre spiste grøt.Det gjør noe med humøret, så da var mye på stell igjen.Det er ofte de gode minnene som sitter igjen og som gjør at en vil gjenta det om og om igjen.

Telt humor og samtaler er unikt og oppstår når mennesker ligger så tett. Det er flere aspekter som er med på å gi slike turer en egenart. Det er situasjoner som tolkes ut i fra tur konteksten, som andre ganger hadde gitt en helt annen reaksjon. Det er kanskje den måten er oppfører seg på turer jeg liker folk best i. Den tilstanden en er i, er noe som jeg ønsker å oppleve flere ganger.

Budskapet er at en burde ta seg tid til å la turer synke inn. Sug litt på karamellen, og har man tilbakeblikk og de er bare gode, så trenger du ikke leite etter de tunge stundene. Enten det er gnagsår, at en var våt hver eneste dag pga velt og kameratredning i kano eller et håpeløst iglo prosjekt. Det er alltid fisken på stanga, bålet, det fine været som vil huskes best. Sitter du å leser dette nå så tar deg 5 min etterpå hvor du setter på ei god vise og mimrer.

Standard
Bjørnevasshytta, Friluftsliv, Kite, Setesdal, Setesdal folkehøgskole, Ski

Kiting på Store Bjørnevatn

Setesdal folkehøgskole har multisportlinje som prøver det meste. Det kan være utfordrende, men greie det, gjør de fleste.

Så en dag når de skulle dra av sted. Spurte jeg pent “kan jeg få være med”.

Jeg stilte meg i veien der de kom for å haike. De plukka meg opp, vi skulle dra å kite.

For slik aktivitet må du ha et bra sted, og vi viste akkurat om det.

Store Bjørnevatn det passa bra, det er ikke lange turen å dra.

IMG_0854

Oppe på vannet var være perfekt, det var en våt drøm for hver en kite sekt.

De tok utstyret fram og begynte å rigge, spenningen begynte å stige, de lot seg trigge.

Den første kiten var fort i lufta. Så datt den i bakken igjen, uffda.

IMG_0856

Da er det bare å prøve en gang til. En veit med trening så greier en det en vil.

Nå sto kitene høyt i været, lang oppe i vår atmosfære.

IMG_0859

Nå går det så bra at de er klare for neste steg. Hadde de snakka nynorsk hadde de sagt “eg gler meg”.

Lærer Jørgen tok på seg skia, vi har ikke sett han sia.

Nei da, men han for avgårde med vindens kraft. Litt som ei heks på kosteskaft.

IMG_0860

De fleste fikk prøvd å kite litt, å det var nok ikke siste gangen gitt.

Det gikk bra og det var gøy, ingen krasja med ei eneste øy.

Jeg gir meg her og så dro vi hjem, å rime er en usaklig måtte å få budskapet frem.

Det er nok siste gangen jeg blogger på rim, for å bli så kreativ må jeg sniffe Doftgran med bacon lukt.

FILM

Standard
DNT Sør, Friluftsliv, Setesdal, Ski, Tur

Vinterinspeksjon med gutta krutt.

IMG_1128

Her er laget som skulle til fjells for å inspisere hytter.

Mandag 9 mars skulle vi starte på vinterinspeksjon av følgende DNT Sør hytter: Stavskar, Bossbu, Svartenut, Øyuvsbu, Josephsbu og Gaukhei.  Presentert i rekefølgen vi var innom dem. Start oppi Berg og avslutning på Langeid. Men pga et samlet ønske av gruppa om å ikke opptre som et løv i en bris og blåse bort, utsatte vi turen til onsdagen. Det viste seg å være en genistrek når det kommer til været. Ingen sammenligning forøvrig, men jeg vil i god Ringenes Herre stil (uten flere mål med slektstre) presentere mitt tur følge. Gjengens yngstemann utenom meg var Inge på 67 år. Nylig konfirmert i følge andre i laget. Sjefen over brannsikkerhet og trolig Norges raskeste mann til å telle til 30 med en hammer. Ole på 73 er halvt menneske og halvt maskin med både modifisert kne og hofte. Han er en guru på smøring av ski og skal i følge ryktene stå bak festesmøringen til kongsdatteren sine sko i Kvitebjørn Kong Valemon filmen. 73 år er også Harald som med stødig hånd førte an innover fjellheimen. Han er også en av de fremste forkjemperne for havregrøt til frokost og ønsket alle en god start på dagen med grøt. På 77 år har vi Svein Egil som ikke har fått med seg konseptet pensjonisttilværelse. I tillegg til at Universitetet ikke klarer å gi slipp på hans kompetanse, stilte han med den beste nistepakka hver dag som var ferdigsmurt hjemmefra.

Før skia var på beina oppi Berg kunne vi konstatere at været så meget bra ut. Meget bra. Det var greit å smøre skia og sola varmet godt. Gutta hadde reist et stykke for å komme hit så vi gikk for en tidlig lunsj og to stopp strategi før Bossbu.

IMG_0770

Stavskar var første hytta hvor fullmakter ble samlet, gjenstander flyttet på og Inge banke løs på brannslokningsapparat og gjorde tester. Dette var det noe vi gjorde på alle hyttene vi var innom på turen.

Fra Stavskar møter du motbakke kjøret en liten periode. Vel oppe så kom det fra gutta at det har sjelden gått lettere å gå bakkene og dette viste seg også at det skulle gjenta seg flere ganger på denne turen. Veien videre mot Bossbu hvor vi skulle sove denna natta innehold flott vær, en rast til, masse spor etter rein og flott føre. Nye Bossbu åpenbarte seg i al sin prakt.

IMG_1115

Men det var det jeg så fra innsiden på Bossbu som fikk meg til å bruke uttrykk  som er brukt mest av vår rådende generasjon 14 åringer. OMG, for et syn det var å kikke ut vinduet. Etter en flott skitur så var det like hypnotiserende som å se på et bål, å sitte der og kikke ut av vinduet på sola som gikk ned.

IMG_0788

Vi var ikke snauere at vi klinte til med brun lapskaus til middag den dagen. Vi delte også hytta med en trivelig kar som slo følge med vårs til Svartenut dagen etter. Gutta krutt viste veien som var den beste til Svartenut og det var uproblematisk til tross for litt tåke. Det var eneste gangen på denne turen at jeg ikke trengte å bekymre meg for å bli solbrent. Svartenut fikk en inspeksjon før veien gikk videre til Øyuvsbu for  Harald, Svein Egil og meg, mens Inge og Ole gikk om Håhelleren.IMG_1140IMG_0792

På Øyuvsbu var det trafikk med 2 tyskere med 4 bikkjer, en skiløper, ei gruppe på 7 som skulle gå Sesilåmi og vårs. Denna gangen klinte vi til med lys lapskaus til middag. Sjøl om den var enda bedre enn den brune var jeg en smule misunnelig på dem som mekka seg biff til middag. Svein Egil og jeg gjorde vårt beste for å få provianten inn på plass, men det er ikke lett når Øyuvsbu har større utvalg enn ei gjennomsnittlig Norsk veikro. Det var den kvelden jeg fikk innblikk i Ole sin kunnskap om skismøring. Det startet som en samtale hvor jeg kom med innspill, men endte opp som et foredrag, for på dette området er jeg ikke helt tørr bak øra ennå. Så lenge det funker er jeg fornøyd.

På dag 3 skulle vi gå til Josephsbu. Dette blei kanskje den flotteste dagen av alle og gutta så at det aldri hadde gått så lett og greit gjentatte ganger på denne etappen. Eneste skuffelsen var at jeg ikke fant bussen som skulle være på en topp langs ruta vår. Ellers var det hele en solskinnshistorie. Det blir en del bilder i denne bloggen for det været gjorde vårs så fotogene.

IMG_0807

Det var ei nedsnødd Josephsbu vi kom til. Solcellepanelet var  ødelagt av snøen og vi måtte grave fram vinduene for å få lys inn. Hoveddøra blei også grav fram bare for at 2 dager senere var den nedsnødd igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er mulig jeg var sulten etter all gravingen, men steike ta hvor godt erter, flesk og kjøtt var. Det var potetmos ved siden. Det var altså så sjukt digg. Mette og fornøyde så blei vi enig om at det var greit men en middagshvil. På turen hadde jeg med Lahlum sin satellittmenneskene. Ei riktig så flott bok må jeg si. Blei ikke ferdig med den, men den starta like godt som en påsketur uten glepptak de første kilometerne. Jeg likte Josephsbu svært godt, det var romslig og fint. Siste dagen var det motvind, men ellers flott vær. Inge blei igjen for å bistå med utskiftning av et vindu. Vi andre var innom staselige Gaukhei, blant annet for å ta ut et kjøleskap. Det var en flott tur som egentlig bare skulle være nedover hele veien, men det dukket stadig opp nye motbakker. Hadde vi kommet på toppen på den så ble jeg fortalt at det var bare nedover igjen, men utrolig nok kom det en motbakke til. Sånn var det et godt stykke av veien. Nede i Tjønndalen kjente vi ikke noe til vinden og sola hadde tatt såpass at det var vårsnø. Siste del på vei oppkjørt av scooter var en øvelse i ploging og syre i beina. Var ivrig i starten så slapp på i overkant mye fart. Det var nesten ikke å få stoppa på det harde underlaget som lå i skyggen. Jeg takket for følget på Langeid parkeringen til Svein Egil og Harald, Ole var så generøs og kjørte meg opp til min egen bil i Berg.

IMG_0831

Takk for turen

Standard
Friluftsliv, Setesdal, Ski, Topptur

1000 høydemeter rikere

Før denna bloggen kom på plass la jeg ut en sak på DNT Sør sin hjemmeside om mitt ønske om å gjennomføre en smått legendarisk tur. Det er toppturen fra Berg i Valle opp på Hengjefjell og nedfart på 1000 høydemeter mot Løyland. Andre har skrevet om denne turen før, det kan du lese her. Det jeg skrev på DNT Sør sine sider var forløperen til denne bloggen, og det ligger også en hyllest til Strandenuten på hjemmesiden. Nå skal du få min skildring 1000 meter`n som jeg gjennomført. Jeg var ikke alene på tur, jeg hadde med meg to karer, Mads og Per Thomas.11015188_10153055556416291_824068248_n

På bildet ser du de lette første stegene. De stegene som må tas før disse er verre. Du har det steget som må tas over dørstokken som i mange tilfeller aldri blir tatt. Med turer som denne slår du hjul over dørstokken med bare ørene som stopper gliset, men som alt annet må det passe og planlegges. Jeg har alltid likt best å dele skidagene og  turer med andre. Når jeg kjører ski med andre kommer gleden ordentlig til overflaten, en blir mye mer gira når en får uttrykke seg ordentlig ovenfor andre. Derfor måtte det jo være flere med på turen. Det kan være utfordrende å finne likesinnede, som har mulighet til å være med her i Setesdal, men vi blei et følge på 3. Vi fikk en dag med veldig bra vær. Dersom en på død og liv skulle ha noe å utsette på forholda så blåste det litt på toppen.

I tillegg til at turen skulle gjennomføres for første gang, ville jeg dokumentere dette skikkelig. Derfor hadde jeg med et videokamera og goprokamera. Hele verden skulle få se hvor bra dette var. Mads hadde også med et goprokamera.

Vi satte avsted i fin nysnø med strålende sol. Det var såppas at en bleiking som meg kjente en viss engstelse over å ikke ha tenkt på solkrem. Når hudfargen står i stil med underlaget til vanlig og resultatet av kraftig sol kan bety at en får fargen til Åsnes Comp er det lov til å bli bekymra. Men dette er bare å leite etter problemer på en perfekt dag.

11042025_10153055555991291_1570807575_n

Etter å ha gått ei beite tok vi matpause i sola. Vi fant le bak ei hytte, så slapp vi vinden. Det er så mange som går på topptur som på død og liv skal eta oppå toppen også. Er det et snev av vind i lufta lenger ned så er det garantert mer der lenger oppe. Utsikten kan være så fin den bare vil den når du må sikte på ditt høyre kne med varmtvannet for at det skal treffe koppen som står på det venstre. Tipset er: ikke spis på toppen med mindre en veit det er vindstille! Ellers ender du med å jakte på din første flyvende ku/gris i form av ei salamipølse som forlot brødskiva di.

Dette var en tur så vi stressa ikke i motbakkene bare for å bli våte. Poenget er å finne et fint tempo og ta seg tid til å se seg rundt. Med det været var det mye fint å se. Vi gikk helt opp til toppen og det var en god del vind. Da kan en få litt is i skjegget og en kan føle seg barsk der man jobber i mot naturkreftene slik vi har gjort her på berget i århundrer.

Kjempende skled vi sakte frem med vinden i fjeset mot toppen, som norske helter har gjort mang en gang før. De siste meterne er drøye og vi kjenner det tærer på krefter, da er det pågangsmot, tæl og vilje fører vårs omsider fram til målet. Bare for å snu å gå tilbake til en bra plass for å ta av fellene. Klassisk norsk logikk.

11026691_10153055555736291_1040675910_n

Litt motvind for å kjenne at en lever.

Nedturen kan begynne. I motsetning til mange så er det nedturen vi gleder vårs til. Når en skal begynne nedstigningen fra Hengjefjell så skal en være litt obs på toppen så en ikke havner for langt til skikjørers venstre. Der er det veldig bratt noen plasser, og vi så det hadde gått skred tidligere i år. Når man har kommet seg ned til de første trærne så kan en egentlig bare sikte seg inn mot monstermasta og holde litt til høyre for å treffe bekken. Som sagt så hadde vi med diverse kameraer og det vil bli lagt ut film på youtube.

Nede i bekken er det fantastisk terreng og snø. Vi gjorde det slik at jeg kjørte først og filmet de som kom etter. Dessverre gikk gopro kameraet tom for strøm, men jeg hadde nå det andre og Mads hadde sitt. I det leikne terrenget var det kuler og små klipper vi kunne hoppe på, men en skal være litt forsiktig med å bare “gønne på” for ikke alle landinger er trygge. Vi var alle ofre for flat landing hvor en hadde ønsket knærne en hadde som 14 åring. Flere av uhellene kom på film.

Vel nede var det bare god stemning og alle var fornøyde. Jeg gleda meg til jeg skulle se hvordan filminga blei siden vi hadde brukt så mye tid på det og kanskje ofra noe av flyten i kjøringa.

IMG_0766

Hjemme foran datamaskina  gjør jeg en forferdelig oppdagelse. Rett etter at vi har kommet til bekken har jeg fått knota det til slik at jeg har slått av kamera da jeg vil slå det på og omvendt. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Verden går i grus fordi jeg har mange minutter med film av innsiden av sekken. Jeg gjør som på Sesam Stasjon og teller til 12…flere ganger. Lettere forbanna ser jeg gjennom minutt for minutt med svart sekk. Det kan høres noe prat innimellom, blant annet min store begeistring for en fin spot å filme. Om jeg kan få lov skal dette gledesutbruddet få være med i filmen, dersom det kommer igjennom sensuren. Det er ikke noe nytt for de som så Mot i brøstet på 90-tallet. Når dere hører denne gleden over å ha funnet noe så kult, tenk da hvor hjerteskjærende det er når alt er borte. Det er som å miste et fotoalbum for alltid.

Jeg har nå kommet meg etter sjokket takket være gull i laghopp og på 3 og 5 mil i Falun. Nå er jeg klar til å gå på jobben med å redigere restene. Nå kan dere se filmen her.

Standard
Friluftsliv, Setesdal, Ski, Tur

Fysisk aktivitet og friluftsliv

IMG_0709

Jeg blei nødt til å begynne med et bilde denne gangen. I det jeg hadde skrevet ferdig tittelen gikk det opp for meg at her har jeg tatt vann over hue. Disse ordene har sikker bidratt til flere faglige skriv, artikler, master oppgaver og lignende på høgskolenivå og andre statlige institusjoner de siste 5 åra, enn bladet Vi Menn har publisert historier fra 2 verdenskrig gjennom hele sin levetid. Utgangspunktet  var bare at jeg ville fortelle at jeg har handla meg skøyteski. Det gjorde jeg for at jeg skal komme i bedre form. Jeg er nok ikke aleine om å ha den ambisjonen!

Det er flere definisjoner på friluftsliv og nye kommer til. For meg er ikke det så viktig hva som er hva. Det er gøy å kjøre på ski i anlegg med heis og det er gøy med topptur. Hva som er mest ekte friluftsliv bryr meg lite, så lenge jeg får gjøre aktiviteten som jeg liker. I januar blei jeg skada da jeg spilte fotball som førte til en hel del dager på sofaen med hevelse på leggen og en gryende hevelse på magen. Det siste kommer til å ødelegge for meg dersom jeg ville prøvespille for en rolle i en reboot av Baywach. Fotball er det kanskje ikke så mange som kaller friluftsliv, men i en sjuer kamp mot Svene på Stevningsmogen satte jeg ny pers i 50 meter lyng med tue når ballen forsvant til skogs. Som turmenneske har jeg kronisk ryggsekk som fører til mange skudd lagt over og mang en tur i busk og kratt på leiting etter ballen.

Så tilbake til skøyteskia. Hvorvidt det er friluftsliv å dure rundt i lysløypa med maskinpreppasnø og gult lys kl 9 på kvelden, det får så være. Jeg vil nå dele min opplevelse av debuten på skøyteski den første runden i Brokke sine lysløyper. Jeg har i mange år lagt inn noen frekke spurter på mine Åsnes extreme telemarkski fra 90-tallet. Dette var mine turski året mitt med friluftsliv på Høgskolen i Bø. En gang tidligere har jeg skøyta med ordentlig utstyr og det var slitsomt, men gikk greit. Denna gangen trudde jeg skulle dø. Fra åkle og oppover leggen gikk det elektrisitet, det var så vondt. Jeg så for meg det var slik smerte ei dame på 80 år ville føle om hu da for første gang skulle gå i sko med høye hæler. Mens vi er inne på 80 åringer på høye hæler, slik så jeg nok ut også. Teknikken var fraværende som sola i Alta på julaften og beinstillinga var som Bambi på isen. Da hjalp det lite at det var trening for de yngre som suste forbi meg en etter en. 1 km ut i løypa hadde jeg passert en eldre mann på klassiskski, men da måtte jeg ha pause. Mannen som jeg hadde passert kom jamt og trutt nærmere. I det han gikk forbi sa han bare jasså må du ha pause alt?” sitat slutt. Mannen var i 70 åra. Resten av runden kunne minne om haren mot skilpadda. Jeg ble redda av nedoverbakker og god glid.

Der jeg gikk der å streba blei jeg så ekstremt sjølbevist. Det er i veldig mange tilfeller bra å være sjølbevist, men det kan også være en liten grønn gnom som står på hoppkanten på bigjumpen og sier at du ikke skal ta 360 for du ser ut som ei vingeskutt skjære i lufta. Den grønne gnomen skal alle ta et godt takk i nakkeskinnet på og heva til helsike. Så kan han sitta der å spille kort med misunnelse og sjalusi, to andre grønne monstre. Men i dette tilfelle løp gnomen ved siden av meg som en sekundant på landslaget og skreik til meg. Nei så tæla, detta fikk du ikke tel. Se nå kommer gammer`n å tar deg igjen. Der borte står det tre 12 åringer å ler av deg.  Til slutt fikk jeg gitt han en kakk i bakhue, for det der gadd jeg ikke mer. Neste gang jeg var ute på skøyteski var det en del seinere på kvelden, men fokuset blir mer å mer på å lære seg det ordentlig enn å være redd for å gjøre feil. Da blir det gøy.

IMG_0691

Det er forskjell på å gå rundt i lysløypa og rundt på fjellet, med eller uten grønn gnom. Best merker en det kanskje i sin oppfattelse av tid. det er litt mer oppjaga stemning i lysløypa. alle har litt dårlig tid. Jeg liker lysløypa og de impulsene det gir meg. Det er litt konkurranse, litt å presse seg sjøl, nydelige tråkka løyper og god trening. Når jeg går på fjellet er det en helt annen modus. Dersom jeg ikke skal fram til noe helt spesielt, så har jeg veldig god tid. Desto lenger i fra tråkka løyper en kommer desto mer havner jeg i ei egen boble. Nå syntes jeg det er veldig artig å følge med på kart, så da går jeg en del ut i fra bobla for å orientere meg. inne i bobla mi får jeg grublet over de viktige tingene i livet. (Hvor mange dager på ski har jeg så langt i vinter. Bare 7! Ja vel får si det er kvalitet over kvantitet som vanlig, sjøl om kvaliteten er tvilsom. Hvem drepte Laura Palmer? Åssen gikk teksten på Balladen om herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind igjen? hun føljer i dansen presis,. Oyj der kunne en sikkert kjørt ski ned, det hadde vært nice, men har ikke skia tel det nå. Skulle lært meg å spelt gitar veit du,,, eller trommer. Nei, men får jeg laga noen bra gopro filmer så kanskje jeg får skisponsor.) Som du sikker forstår er det ei fantasifull boble, som har like mye med virkeligheten å gjøre som Marco Brambilla sin Demolition Man.

Omgivelsene er ofte litt flottere på fjellet enn i lysløypa. Jeg har også til gode å møte den grønne gnomen på fjellet, En periode var det veldig populært med grønn lue, som absolutt gir assosiasjoner. Det er store fjell, urørt snø, herlig fjellluft som gir flotte intrykk når en går i fjellheimen. Men når det kommer til stykke så er de for meg begge fysisk aktivitet og friluftsliv i hver sin form. Det kommer an på deg som vil ut, å hva du ønsker der å da.

  

Standard
Friluftsliv, Trygg ferdesel, Tur

En god ting kan aldri sies for ofte.

Jeg går ikke inn i dette blogg prosjektet med tanke på å revolusjonere noe som helst. For å si det sånn så kommer jeg ikke til å finne opp hockeypulveret på nytt. Derfor vil det nok omfatte temaer som er blitt tatt opp i blogger rundt forbi tidligere. Det er sikkert flere som daglig er inne på friflyt.no. Dersom du er der mye sjeldnere så er allikevel sjansen for å finne en artikkel, blogg eller sak om snøskred like stor som å finne leverpostei på Kiwi. En annen ting en kan legge merke til når det ytres personlige eller faglige meninger om det temaet snøskred på friflyt.no, så er det støtt noen som er uenig og eller hevder at vedkommende har uttalt seg dumt. Med andre ord så er dette et tema jeg begir meg ut i som er litt som å hoppe paradis i et minelagt vepsebol.

Filosofen med det smakfulle navnet Francis Bacon hadde slagordet “kunnskap er makt”. Et godt slagord som er absolutt gjeldene når det kommer til snøskred. Her snakker vi om sikker ferdsel i fjellheimen uavhengig  av aktivitet. Det er flere ting som bidrar til sikker ferdsel i fjellet, ikke bare kunnskap om skred . Mange stryker på momenter som bekledning, vurdering av fysisk form og pakking av dagstursekk. Det er en jobb som Severin Suveren har tatt på seg, med sine ni viktige huskeregler.

IMG_0651

Skaff deg kunnskap! Ferdes du i fjellet og går mest på gamle rutiner, det kan være lurt og utdanne seg litt. Et år kan det være et helt vannvittig vær og dine faste ruter er ikke trygge lenger. Det er mange måter å skaffe seg litt kunnskap. På bildet ser du den trivelige gjengen jeg var på tur med da DNT Sør arrangerte skredkurs ved Store Bjørnevatn Setesdal. Flere ganger i året, mange forskjellige plasser er det kurs. Alt fra enkle til omfattende, teoretiske og praktiske, så det burde være mulig for de fleste å finne et som passer sitt behov. Det finnes også en del litteratur på området så en kan lese for å få mer kunnskap om emne. Det jeg merker nå er at jeg vil bare lære mer og mer om temaet. Jeg har lært litt når jeg studerte friluftsliv i Bø. Så lærte jeg litt mer når jeg gikk skredkurs, så har jeg lyst til å lære meg enda mer. Ferdselvalgene jeg tar skal være basert på kunnskap, ikke på gjetting eller at her har det alltid gått folk så det går nok bra. Derfor er det viktig å investere i kunnskap. Det trengs kunnskap på alle arenaer, enten det er bilkjøring eller strikking å dersom det skal skje i ordnende og trygge former så trengs kompetanse. Hvordan en opparbeider seg det er opp til vær enkel.

Når en først er ute å investerer så kjøp deg utstyr som er viktig. SPADE, SØKESTAG OG SØKER. Dette er er som å være forsikret ellers i livet. Du betaler for noe du egentlig håper du ikke får bruk for. For en som interessert i bratt friluftsliv er dette utstyret like selvfølgelig som å sette det ene beinet foran det andre når en går. Det gjelder bare å ha kunnskapen som matcher utstyret. Det er en svensk popartist Björn Skifs som skrev en låt om fenomenet frikjøring allerede på slutten av 70-tallet som het Hærligt hærligt, men farligt farligt. Husk det

Til dere som kjører mye utafor preppa løyper i ski anlegg. Dette er utstyr dere også trenger. I mange norske anlegg er det mer enn bratt nok utenfor løypa, og sjøl om det går to spor i et heng fra før betyr ikke at du ikke kan utløse noe. Men også for dere så er det kunnskap som er det viktigste å ha i sekken.

IMG_0642

Bilde:På jakt etter kunnskap med det vi trenger av utstyr på kropp og i sekk. 

Så kjære turgåer som vandrer jamt å trutt i fjellet. Du er ikke typen som oppsøker bratt terreng og følger “3 x regelen” (håper du blei nysgjerrig å sjekker ut hva den regelen betyr om du ikke veit det alt) når du er ute å går. Men har du også kunnskapen og utstyret så kan du redde liv. Her sender jeg ut det samme budskapet til alle som ferdes med snøscooter. Få kunnskap og ha alltid på dere søker, spade og stang, så kan dere redde liv.

For å oppsummere litt. Gå inn for å skaffe deg mer kunnskap om sikker ferdsel. Skaff deg utstyr som er nødvendig i forhold til ditt behov, husk de tre Spade, Søkestang og Søker. Det finnes nettsider med informasjon blant annet Varsom og litteratur.

Ingen av vårs har lyst til å sitere Martin Schanke når det kommer til sikker ferdsel i fjellet. Det er ikke en gang sikkert at du får muligheten til å si at du var “like godt forberedt som ei jomfru som hadde satt opp telt i en militærleir” Det gjelder å ha gjort forberedelsene sine.

IMG_0654

God tur.

Standard
Friluftsliv, Tur

Et sted må det starte.

Interessen for friluftsliv må starte et sted. Jeg vokste opp i landlige omgivelser i Jondalen. Mutter var nøye på at vi skulle være like mye ute som inne foran fjernsynet som gav firkanta øyer. Fisketurer med bestefar husker jeg godt. Jeg var støtt ute å leika på ski og likte godt å fyre bål og hadde friluftsliv i 4H og flere leire under belte. Med hytte på fjellet og flere overnattinger i telt så skulle en tru at en stilte relativt sterkt til å være ute på tur. Men så feil kan en ta. Hver eneste skitur i påsken som 13 åring gikk ut på å fordøye inntrykkene som jeg satt igjen med etter å ha sett Die Hard 2 for første gang. Scenene gikk i loop i hue og jeg prøvde å finne ut hvordan det gikk an å lage så god action med en så nerve, dynamikk og bra scener. Er John McClane udødelig? Dette var en av måtene jeg gikk gjennom turene i oppveksten, enten drømte jeg eller så var det konkurranse. Det var meg mot fisken, meg mot  nedoverbakken. Bakkerekorder måtte settes og triks måtte læres. Da vi hadde orientering i gymmen på ungdomskolen bomma kompisen min og jeg på posten med 2 km, på ei løype på 1 km. I militære var jeg på to vinterøvelser hvor vi prøvde å gjøre alt fra å sove til å gå på do så vanskelig som mulig. Det eneste jeg lærte av orientring er en grov versjon av inn døra opp trappa som er den vanlige regla for å forstå rekkefølga til koordinatene. Men jeg hadde jo vært mye ute og en del på tur, så når kameraten min Mads og jeg i 2008 hadde vært store i kjeften så tenkte jeg det ville gå bra å gå fra Gol og Fagernes. Målet var Jørn Hilme stemnet med mye moro. Det er en ca 5 mil lang affære om en følger veien, men det hadde ikke vi tenkt til å gjøre. 10970332_10153009544356291_1406587013_o I Gol sentrum ringte jeg hjem for å få bekrefta at oppover var nord på kartet, en grei detalj å ha med seg. Så bar det oppover på en av de første stiene vi fant. Detta var helt klart den flotteste delen av turen, styggbratt men flott utsikt. Videokamera hadde jeg med, for da kunne vi lage en Monsen-inspirert skildring av opplevelsene underveis. Etter turen hadde vi 5 min med film, så det var den naturdokumentaren. Det var da stien begynte å dele seg og kartet måtte frem tvilen kom litt igjen. Heldigvis hadde vi gps, men den kunne ingen av vårs bruke. Da var taktikken å fortsette oppover i den retningen vi mente var riktig og vi ville til slutt treffe på bilvei. Idiotsikkert og gjennomførbart. Ved Solseter valgte vi å gå i skiløypa innover for å oppleve mer villmark. Et stykke lenger inn valgte vi å spise middag. Da fikk vi prøvd å fyre opp den gamle primusen til fatter for første gang. Teste om det funka før turen, det var for feiginger. Den fyra som et uvær og jeg satte hele boksen med Trondhjems brune lapskaus på`n. Rørte om et par ganger og lot den stå og godgjøra seg. Når boksen var var så varm at jeg brant meg på den, så tenkte jeg middagen er klar. Lapskausen var kald på toppen, lunka i midten og svidd den siste halvannen centimeteren. Bånn av boksen lukta grevling, og jeg var vel mett nok og en del klokere når det gjelder matlaging på primus. En del kilometer inn i skiløypa svingte den og ville tilbake, da tok vi av løypa å traff på en liten kulp vi ville bade i. Den var grunnere en badekaret hjemme og det var flere dyr i lufta en jenter på Justin Bieber konsert, så var det akkurat like flott som det høres ut som. Men kroppen trengte en vask. Bilde er tatt før vi har vært uti vannet og småkrypa har oppdaget vårs. 10967144_10153009545841291_663996365_o

Etter badet gikk vi 200 meter før vi endte opp på bilveien igjen, som vi kun skulle forlate igjen for å sette opp telt. Mitt valg av skotøy er som bilde viser militærets marsjstøvler, noe jeg skulle få angre på resten av uka. Asfalten var ikke nådig på dei beina mine, men mer om det siden. Ute på bilveien gikk det mye fortere og kilometerne og timene fløy forbi mens vi diskuterte damer vi hadde møtt tidligere på festivaler i sommer. Utrulig hvor tida og kilometerne går når en har gode samtaleemner, klokka blei 21 og vi ville slå leir. Vi gikk av vegen og inn i en skog. Der kunne vi tydelig høre noen ville beist med bjeller på i nærheten. Til stor lettelse oppdaget vi at disse mjølkeproduserende hamburgerne var gjerdet inn. Skulle det komme tuslende i en slagbjørn i nattens mørke ville nok kuene friste mer enn vårs. Teltet blei satt opp uten store problemer og kveldsmaten ble spist, det var tid for påsan. Den siste mila hadde det vært hett nedi marsjstøvlene og det skulle bli godt å få dem av. Kan vel si at det var tendenser til blemmer. Detta var ikke skotøy for asfalt. Med det i bakhue la vi vårs til å sove. I sjudraget våkna jeg av at det føltes som om jeg delte neshorn med Ace Ventura, steike det var dårlig luft! Jeg kom på hvorfor jeg hater å sove i telt, det blei jeg først glad i det 4 år senere på vinterstid. Jeg fikk overtalt Mads om at vi like gjerne kunne begynne å pakke sammen, spise og sette i marsj.  Så var det på`n igjen og føttene mine hadde det like behagelig som ei maurtue 3. klasse kom over på tur, utstyrt med både pinner og forstørrelsesglass. For min del dreide resten av veien til Fagernes seg om å overleve. Jeg gikk i grøfter og skog der jeg kunne,og la inn et bad oppe på fjellet som var herlig! Smerten var ulidelig  når støvlene skulle på igjen. Nå fikk en se hva tæl og vilje var verdt. På slutten gikk jeg bare inni mitt egent hue, og de siste 2 kilometerne gikk Mads fra meg i sine joggesko. Det førte til komplett rullegardin og en sluttspurt. Ferden endte med at jeg gikk rett ut i vannet for å kjøle meg ned å ta av skoene der. Under foten hadde jeg ei diger blemme og inni den var det ei mindre ei som hadde ei endra mindre ei inni seg igjen. Total slakt.  Jeg hadde blemmer oppå alle tærne mine, det har jeg aldri sett før. Se på det utydelige bilde, skikkelig stas. Gikk uten sko det neste døgnet, satt vel mest stille egentlig DIGITAL CAMERA

Jeg ser nå tilbake på turen som en artig opplevelse men vi skal nok være glad været var nydelig. Denne turen fikk meg også til å innse hvor dårlig forberedt jeg var. Fikk masse læring og på tross av en del litt kjipe ting har jeg bare blitt mer og mer glad i tur.

Standard