DNT Hytte, Fatbike, Fjelltur, Hyttetur, Setesdal, Sykkel

Med tjukkaser til fjells. Part Deux

Bloggens første oppfølger er her. Å Nei! Tenker du, det funker aldri bra med oppfølgere. Jeg har trua og tenker dette er en James Cameron oppfølger. Mannen som kanskje har gjort historiens to beste oppfølgere, T2 og Aliens. Men å komme med et innlegg om sykling midt på vinteren, er ikke det litt krasj? Det kan så være, men jeg har fine bilder og opplevelser jeg vil dele så sann blir det. Du får heller spare denne til det er bart og lese den da.

Siden vår første tur med fatbikene har det blitt flere. Den første var til Sloaros, men etter det har vi tatt turen på andre sia av RV 9. Vi har hatt tur fra Hovden til Tjørnbrotbu til Geiskeli, mens turen dere skal få være med på nå starta ved parkeringa til Galten.

Litt nedover på første etappe. Ned fra Galten.

Det var en dag i august i fjor at ti sykelister opp på fjellet for. Fra parkeringa til Galten er det grusveg som er både fin og bratt. Etter den værste bratta er det utrulig flott landskap og det er det en skal få være i dei neste timene fram til Tjørnbrotbu. Vegen går fra Urban Cruiser til Land Cruiser på sitt høyeste punkt der en kan velge å ta av til selve toppen på Galten. Vi skulle ikke det og kunne dermed kose vårs med en av etappens få nedkjøringer. Terrenget har et tråkk som er synlig litt som det passer seg. Vi følger det hver gang det viser seg og når det velger å gjemme seg litt viser fatbikene hvor bra de funker i dette høyfjellsterrenget. Du kan sykle utrulig mange steder og det setter ikke spor med mindre det er bløtt. Men vi er ikke kalver på vårslepp så vi fulgte pent og pyntelig på rekke og rad i retning av der tråkket viste seg igjen. Til dere som ikke husker det så var tampen av august 2020 ekstremt varm. Ruta vi sykler er opp til over 1300 moh og shorts og t-skjorte var eneste vettuge alternativ, noen kasta også t-skjorta. Det ble snakket høyt om bading når vi kom fram til hytta sjøl om da var nok sola borte.

De siste meterne med motbakke på fredagen.

Etter noen timer var vi inne på Tjørnbrotbu som var vårt overnattingsted fredag til lørdag. Det ble som sakt badet av flere og laget middager i forskjellig vanskelighetsgrad og tidsbruk. Hyttekosen var innenfor smittevernreglene, noe som er ganske likt det normale, med litt mer avstand og mer sprit, altså motsatt av en 4H leir.

På dag to skulle vi forflytte vårs til Berdalsbu. Jeg hadde syklet strekket før og viste at første halvdel var fin sykling, mens den neste halvdelen var mer dytting og bæring. Men det var på den fine første halvdelen vi fikk problemer. Før frokost hadde vi fiksa en kjede. Så ble det ei punktering. Det trenger ikke være så vanskelig, men vi fikk ikke hjulet av sykkelen. Det er i slike stunder man er glad for at man er velsignet med fint vær og har spist en god frokost for ikke så lenge siden. Vi knota med detta i over en time. Trudde så vi hadde fiksa det men, det var ikke tett. Til slutt måtte vi bære sykkelen i bekken for å finne hull nummer to i slangen som var mikroskopisk. Men vi kom igjennom med hevet hode og fikk fart på syklene igjen. Vi hadde sluppet de andre foran og de satt og spiste da vi tok dem igjen.

Luft i dekket og klar for å hente inn utbryteren.
Vi snakker glovarm august, men med den vinteren som var er det ikke noe overaskende at vi finner snø på fjellet.

Lunsjen var ved Nedre Viervadet omtrent halvvegs, men mer enn noe annet var det skillet mellom fint sykkelterreng og svært utfordrende sykkelterreng. Den neste delen av etappen innehold mye mer trilling og bæring, men også et mysterium. Ved Nørdre Gjuvvatn ser vi en skapning som beveger seg ganske raskt i vannet. Vi lurer veldig på hvilket dyr det kan være. Forslag som rein, elg, ingen tør å si bjørn men, eller kanskje det mystiske murmelsvinet. Det nærmer seg land å vi venter i spenning på hva som vil vise seg, men da snur det og forflytter seg sømløst en annen retning. Vi skjønner enda mindre. Vi var nøtt til å fortsette turen uten svar, men da ser vi det, det er mange folk her oppe og det er dykkere i vannet som leter etter gjenstander fra krigen. De holder i en liten propell som gjør at de får en veldig flytende bevegelse, høyt tempo lite bevegelse. Hadde vi ikke sett detta og mysterie ikke blitt oppklart, så hadde overskriften på innlegget vært: Tjukkaser oppdager fjellvannorm. Litt morsomt er det at de var minst like overaska over å se syklister der som vi var over å se dem.

Etter å ha oppklart det mysteriet tråkket vi videre, eller trasket mer. Det er god stigning opp mot Korpenutskardet og og litt sykling ned mot Tverrheittjønni. Der ble det badepause. Ekstremt langgrunt var det så vannet var godt og varmt. Alle tok svømmeknappen før vi satte vårs på sete. Det var det ikke så langt igjen, men selve nedstigningen til Berdalsbu var ingen spøk. Derfor lo vi ikke like mye når vi gikk ned den.

Vell nede, fant jeg spa avdelingen i bekken og tok dagens andre bad. Mat ble laget og fortært og en utrulig hyggelig prat etterfulgte.

Siste etappe

På søndagen var det turen fra Berdalsbu til Berdalen som sto på programmet, den korteste etappen og med hovedsakelig nedover fokus. Det var deilig å få sykla en del etter det slite som var på tampen på lørdag. Med trær og et annet terreng var det veldig koselig, helt til furua legger ei stor rot i stien som for å snuble deg.

Ja, bading ble vurdert her også

Vel nede så fant vi Otra og gjett hva, vi bada. Med slikt vær må vi selge inn turen neste år som et koselig triatlon. Det bades, sykles og traskes på denne turen. Gleder meg til neste eventyr med fine folk og fatbiker i fjellet.

Ja, tilbake til det jeg sa om vinter å sykling i starten. Det er jo nå på vinteren fatbiken virkelig er på hjemmebane. Test det hos DNT Sør.

Standard
Bjørnevasshytta, Discgolf, DNT Sør, Fatbike, Frikjøring, Sykkel, Topptur

2020, heldigvis ikke det verste friluftsliv året.

En kan si mye dritt om 2020, ja det er lettere enn å si noe bra. Likevel vil jeg påstå at om du er friluftslivsinteressert så har det gått greit. Det er faktisk en liten sjanse for at du nettopp i år begynte en ny hobby som handlet om å holde på ute i friluft aleine eller med en liten gruppe venner. Jeg klarte faktisk det, i min ellers ganske tettpakka plan med hobbyer fikk jeg skvisa inn 100 timer med ny hobby fra august til jul og 240 km med aktivitet. Hva det er kommer vi tilbake til litt seinere.

Men- FYRI det, som telemarkingen sa, tillat meg å servere et knippe bilder fra vinterens aktiviteter. Ja det er skikjøring jeg sikter til.

Sånn ser en improvisert skifell se ut MacGyver stil.

Det er lett å holde god avstand på skitur i fjellet, og egner seg derfor bra som syssel . Blant bildene er det noen fantastiske vårturer og en kveldstur med lykt i dyp, dyp løssnø. Ikke alltid går turen som planlagt, jeg glømte den ene fellen på den ene turen. Heldigvis hadde jeg bra med sportsteip og mellomlegget på den ene fellen jeg hadde som jeg tok i bruk. Jeg nynnet optimistisk på MacGyver theme, mens kreasjonen min blir tatt i bruk og fungerer akkurat passe bra.

Snøen smelta ikke like fort som smør i panna på induksjonsplate våren 2020, nei, den snøen smelta som en klatt Melange, liggende under senga. Den tok si tid og jeg kjørte ski i bunad 17 mai. Til slutt så smeltet snøen og barmarksesongen kunne begynne. Tur og friluftsliv har i flere år vært populært, og i år økte interessen ytterligere. Det er like trendy som 90-talls eurodance-inspirert-musikk kommer til å bli sommer 2121, sann mine ord. Gåturen kort eller lang er noe for alle og alle burde praktisere for å få det bedre. Sjøl har jeg nesten gått daglige turer med podcast på øret i nærmiljøet. Det er så mye bra podcast der ute, men Hjemmelaga Lapskaus utmerker seg med programlederens sjarmerende vesen og evne til å formidle.

De lange dagsturene opp i høyden eller inn i skogen er også fenomenalt. En ting jeg ikke har blitt noe bedre på er å ta bilder fra turene jeg er på. Når det kommer til å ta selfie så er det på nivå med Valgerd Svarstad Haugeland sin framføring av La det Svinge.

Dette var utvilsomt det mest vellydende forsøket på selfie av 8 forsøk.

Mamma som er med på selfien har vært med på mange fine turer i Setesdalheiene, korte som lange. En del av turene har vært i jobb sammenheng enten det er i DNT sør eller turløype jobben i Valle kommune. For en som liker å leike utendørs har Valle i Setesdal vist seg å være en veldig egnet plass. Masse god skikjøring på vinterstid og turer på beina og sykkel om sommeren. En flottere plass finnes ei å bo eller feriere. Jeg vil anbefale alle å legge ferien til Valle.

(Straks tilbake, skal bare fakturere Visit Setesdal)

Sånn.. Det som har lest tidligere blogger veit at sykling, type sti, er noe jeg setter pris på, derfor kommer noen sykkelbilder under nå.

Det har jo vært stille fra denne bloggen i mange år nå så derfor kommer det litt flere bilder enn vanlig, men likevel bare en brøkdel av de bildene som har blitt tatt i perioden. Syklinga i Valle er gjev og en del har skjedd siden bloggen gikk i dvale. Stier har blitt vedlikeholdt og utbedret. DNT sør fikk støtte av Gjensidigestiftelsen til å kjøpe stisykler som har blitt lånt bort, brukt på turer, camper og sykkeldager med Valle skule, i tillegg til egne mandagsturer med ungdom. De siste bildene i sliden er fra en fantastisk fjellsyklingstur fra Galten på Hovden til Berdalsbu. Været var av kategori pizzaovn, og det var en utrulig tur. Turen er en etterfølger av “Tjukkas til fjells” som jeg har skrivet blogg om tidligere.

Men Sondre, hva har du drivi med det siste halve året?

Nei jeg trudde aldri du skulle spørre. Jeg har spilt diskgolf. Jeg har rett å slett fått dilla. Heldigvis er jeg ikke aleine og det er flere her i Valle som har blitt hekta. Som nevnt tidligere, nesten 100 timer og 240 kilometer med diskgolf har jeg praktisert.

Valle frisbeeklubb har fått laget Valle diskgolfbane som er et anlegg i fantastiske omgivelser. 18 hull for alle nivåer på ei øy. Det jeg liker så godt med diskgolf er at jeg beveger på meg i et behagelig tempo, sosialiserer meg med god avstand (smittevern), konkurrerer mot meg sjøl hver gang og prøver hele tiden på å bli bedre. På en runde med diskgolf kan humøret gå i de mørkeste kroker og stige til uante høyder ettersom hvordan du spiller. Gledeshyl og ukvemsord går hånd i hånd. Heldigvis er det lett å glede seg over andre sin prestasjon også, det å se kompisen lykkes er nesten like gøy.

Jeg har savna innebandy, fotball, sosiale møteplasser og spesielt konserter. Så friluftsliv aktivitetene har vært de som har gjort 2020 bedre. Så for min egen del og de rundt meg ser jeg meg nøtt til å fortsette med å kjøre ski, sykle og spille diskgolf i 2021.

Standard
DNT Hytte, DNT Sør, Fatbike, Setesdal, Uncategorized

Med tjukkaser til fjells.

Det er ingen spøk å ta med seg tjukkaser til fjells, det kan være tyngre enn vanlig, men gleden når det funker er også stor. Vi måtte søke om å få ta med tjukkasene inn i verneområdet som Sloaros ligger i og fikk et positivt svar. Disse tjukkasene jeg snakker om er DNT Sør sine siste tilskudd av leiketøy. På engelsk blir de kalt fatbike.

IMG_2598

Vi var et reisefølge på ti deltagere og to turledere som møtte opp på Hovden skisenter sin parkering. Sammen skulle vi ta vårs inn til Sloaros ved hjelp av våre hjulbeinte venner- fatbikene. De første bratte harde høydemetrene tok vi i heis, alle var enige om at det var en overkommelig etappe. Det tok seg godt betalt per høydemeter, men det var helt OK å slippe det på sykkel. På toppen av heisen kunne ferden begynne for alvor. 5oo meter ut på stien kom den første punkteringa. Ser man på en tjukkassykkel så tenker man fort at detta er ikke noe en punkterer med. Så skrekkelig feil kan en ta. Store bøse dekk med tynne vegger er ikke all verden. Her måtte jeg fram med lappesakene kjøpt for 19 kroner på Biltema. Det eneste som var dårligere en lappesakene hvor limtuben hadde lekket litt var min kompetanse på lapping. De siste åra har jeg brukt lapper med lim på og fikk overhodet ikke til denne krevende kombinasjonen med lim og lapp. Jeg satte så derfor inn en ny slange og begynte og pumpe. Med små pumper viste dette seg å være en jobb på linje med luftmadrass-uten-pumpe-på-stranda-blir-nødt-til-å-bruke-munn-og-egen-lungekapasitet-metoden. Med slitne armer syklet vi videre.

IMG_2572

Denne sykkelen med dens eier fikk testet gjørmebad på Hovdens høytliggende spaavdeling.

Været var komfortabelt, ikke kaldt eller varmt og vi ble spart for regn. Det var bra for vi fikk en litt trøblete start på turen. I tillegg til gjørmebadet som gikk helt fint kom dagens andre punktering bare litt over en kilometer inn.

IMG_2576

Dette skulle vi få erfare hele fire ganger på vår ferd inn mot Sloaros. Heldigvis hadde Per Thomas både bedre lappesaker og lappeferdigheter enn meg. Det verste var nok uansett det å pumpe luft i hjulet igjen. Det ble kjørt stafett for å ikke gå i kjelleren med pumpa.

Ideen bak turen var ikke hovedsakelig at vi skulle på sykkeltur, nei det var mer at vi skulle på eventyr eller oppdagelsesferd med syklene. Det er vesentlig at deltagerne har den innstillinga, for det er på ingen måte noen grusveg vi sykler på. Vi ble allikevel positivt overasket over hvor mye som kunne sykles. De med mest sykkelerfaring syklet sikkert 80% av hele vegen. Ruta vi valgte var over Stølsgarsnuten som er litt mer utfordrende enn DNT stien opp til Krosslosskaret. Veien fra Krosslosskaret og videre var moro, mye kunne sykles og det var mange fine partier.

Vi røyk en kjede også på dette partiet bare for å fylle kvoten for mekaniske problemer. Vi var forberedt og hadde både kompetansen og utstyret vi trengte for å ordne det. De siste kilometerne inn mot hytta viste vi at kunne være krevende, derfor la halvparten av gjengen igjen syklene der og gikk siste delen inn mot hytta.

IMG_2589

Lynet slo ned i lunsjen og sendte syklene i bakken, turleder Per Thomas lurer på om han vil få liv i jernhesten mens han tygger konsentrert på nistematen sin.

P1030871

Sjarmøretappen inn til Sloaros

Inne på Sloaros ventet et dugnadslag som jobbet med ei ny bru. Frivillige, som dem, er uvurderlige for DNT over hele landet. Tenk på jobben som ligger bak neste gang du går på sti og ser merke som er malt på steinen eller bruker brua over elva.  I tillegg til  dugnadsfolket var det to hester med ryttere der inne. Det er så tøft! Hadde det ikke vært for at hest er verdens tredje mest skumle dyr, skulle jeg gjerne dratt på tur med noe slikt. Det er noe med å skræve over flere hundre kilo med ukontrollerbar masse, som jeg sliter litt med. Rytterne var veldig tilregnelige og hyggelige. Det kom flere og flere til hytta. Elever fra Hovden vgs, venninner, far og sønn. Antallet ble derfor så stort at Hovden skigymnas måtte sove på gulvet i stua. Jeg og en annen deltager tok gulvet i annekset.  det var stufullt med andre ord. Allikevel ble det aldri noe bråk, verken fra sørlendinger, rogalendinger, østlendinger, ja heddølingen  oppførte seg eksemplarisk. Det er rart det kan være så mye bråk ellers i verden når detta gikk så bra. Det hjelper jo på at alle kan kose seg med lys og brun lapskaus blant annet.

Dagen etter satte vi av sted i fint vær men det skulle vise seg å være lurint, for med skyer foran sola var det kaldere i dag. En av syklene hadde mista skruen som holder den bakre bremsekaliberen på plass. Det er ikke noe å trakte etter akkurat. Men så hadde vi en deltager som helt ubevist tok et valg der han syklet på stien ut fra Sloaros. Universet hadde gitt han en mulighet om å lykkes i noe som har umulige odds. Han kunne enten ta jackpoten i Vikinglotto med lykketall og full servering eller han kunne finne en svart 5 mm skrue et eller annet sted på den 14 km lange stien mellom Sloaros og Hovden. Skjebnen ville det slik at det var skruen han fant. Det er så og si umulig!!!!  Det er slike tilfeller som får en til å lure hvilke prioritering mirakler har og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne hatt om tilfeldighetene ikke ville ha det slik at den skruen skulle finnes igjen.

Bildekavalkade.

Vi kom unna med bare en punktering på hjemvegen. Fra Krosslosskaret var det konstant sykling på nesten alle til vi var nede i skianlegget. Vi valgte å sykle opp på vegen i skianlegget hvor vi delte gruppa slik at de som ville kunne kjøre DH løypa og de andre fulgte vegen. Jeg kjørte DovnHill løypa med 4 andre. Da la jeg merke til at det er forskjell på V10 en min som har 200mm vandring i demperen og fatbiken. Jeg var så gåen i armene at jeg trudde jeg sku gå på veggen. Men moro, det var det. Syklene fikk seg en velfortjent vask i bunnen og deltagerne ble ønska vel hjem. Avslutningsvis vil jeg demonstrere en meget kompetent kobåystrekk i lunsjen av undertegnende.

P1030910

Standard