Et påskemysterium fra DNT Sør.

Det er kaos på tursenteret til DNT Sør, orginalnøkkelen til Bjørnevasshytta fra 1889 har forsvunnet. Mette samler de andre som er på kontoret den dagen og viser dem at nøkkelen er borte fra safen. Etter en rask leteaksjon samles de igjen på møterommet uten resultat av leitingen.

 Kristina

Hvorfor er det så viktig? Den nøkkelen passer jo ikke låsene på hytta lenger.

 Bjørn

Det er slik at vi hvert eneste år siden hytta sto ferdig, setter nøkkelen i hullet på den samme dagen som nøkkelen ble satt i første gangen. Det er som en slags bursdagsfeiring.

 

Kristina

 Så koselig, men det er vel ikke så viktig om det ikke bli gjort.

 Mette

Si det til dem som glømte seg i 1939 og ikke fikk gjort det før 1944 igjen.

Bjørn

Ja det var vel det verste, men det har vel vært noen flere ganger oppigjennom historien og det har aldri endt godt.

Kristina

Oi oi ro ned litt nå, et lite spørsmål. Er dette sant? Det er vel en spøk?

Mette og Bjørn i kor

Nei, det er helt sant

Kristina

Det er den villaste overtru jeg har hørt. Men si meg ble det gjort i 2019??

Bjørn

Jaja, vi kan ikke legge detta på koronaen, men vi må finne nøkkelen og satt den i låsen, eller så kan det bli enda verre.

Kristina

Wow, jeg visste ikke at det var såpass viktig.

Mette

Vi kaller umiddelbart inn til teamsmøte.

En halv time senere sitter hele DNT sør sin administrasjon koblet opp på teams.

Bjørn

Vi har en situasjon. Orginalnøkkelen til Bjørnevasshytta er forsvunnet. Sondre du var oppe i fjor og satte nøkkelen i hullet?

Sondre

Ja det stemmer, det var første gangen jeg gjorde det sjøl, de to foregående var tillitsvalgt med som har mange års fartstid med «ritualet», om vi kan kalle det det.

Bjørn

Jonny du sitter på den store hytteboka, kan ikke du sjekke den.

Jonny

Ja, to sek så skal jeg finne den.

Jonny finner fram den store hytteboka. Åpner den opp og finner fram til rett side.

Jonny

Skal vi se her ja, jøss her står det som en oppskrift.

Gjennomgang av den årlige nøkkelinnsettelsen på Bjørnevasshytta.

1. Finn riktig nøkkel
2. Finn skjult nøkkelhull i tømmervegg
3. Sett inn nøkkel
4. Vri nøkkel en runde for å låse
5. Vri nøkkel en runde tilbake for å låse opp
6. Ta ut nøkkel
7. Vent et år for å gjenta fra nummer 1

NB: det er ytterst nødvendig at en tar nøkkelen ut når låsen i tømmerveggen er låst opp. Dersom det er låst når nøkkelen tas ut kan det få uante følger. Nøkkelen ble vond fordi døra han passet i ble byttet ut og erstattet. Derfor ble de nødt til å lage et nøkkelhull i tømmerveggen slik at den kunne holdes under kontroll.

Jonny

Det er limt inn et ark på neste side med noe håndskrevet, vent litt så skal jeg lese det.

Hendelsen i 63

Tilsynsvakt Bjørgrim hadde tatt ut nøkkelen med låsen låst. Nøkkelen blir vond dersom en glemmer å la det stå åpent. Det rammer alle som har kontakt med nøkkelen etter den er tatt ut av hullet.

Bjørgrim ble rablende gal. Endte opp med å gå seg vill i sin egn anorakk, og siden har ingen sett han. Ved en tilfeldighet fant Noen-Andre nøkkelen i en boks med pianøttkjeks. Noen-Andre fikk begrenset tiden med nøkkelen så han ikke også skulle bli rammet av dens ondskap ved å frakte den i kakeboksen. De gode kakene i kakebosksen holdt ondskapen til nøkkelen i sjakk. Ved Bjørnevasshytta fikk han nøkkelen raskt ut og satt den i hullet, åpnet opp og tatt nøkkelen ut. Dette har i skrivende stund (1970) kun skjedd en gang. Forskjellen mellom at nøkkelen tas ut i låst posisjon kontra at ritualet blir glemt helt og holdent, gjør seg utslag ved at enkeltpersoner blir rammet når låsen er i lås og nøkkelen tas ut, mens det å glemme ritualet helt kan føre til internasjonale hendelser.

Illustrasjonsfoto av Bjørgrim sin forsvinning

Per Thomas

Jeg trudde det var bare en vandrehistorie, den om Bjørgrim. Nå forstår jeg hvor den kakeboksen på Bjørnevasshytta kommer fra. Vi er nødt til å finne den nøkkelen før den finner på noe spikk og rammer noen av vårs.

I bakgrunnen av Per Thomas kan vi høre ungene hans, Pernille og Henrik, snakke sammen.

Pernille

Hør Henrik, nå har de voksene rota det til igjen.

Henrik

Uff, at de aldri kan lære.

Sondre

Hvordan veit vi at det ikke har skjedd allerede? Kanskje nøkkelen har blitt smartere og ikke gjør ofrene sine sprøyte gale, men lurer de til å manipulere flere og flere. Dette er som John Carpenters The Thing, bare at den som er ond her, er nok ikke bevisst på sine handlinger. Nøkkelen styrer vedkommende.

Hanne

Trur du at nøkkelen hjernevasker en eller flere av vårs?

Mona

Dersom denne teorien stemmer, så er det en av vårs her som veit hvor nøkkelen er, men den veit ikke sjøl at den burde si det, eller at han eller hun er under kontroll av nøkkelen.

Bjørn

Du milde!

Doc Brown nå må du fram med tavla, skal vi henge med på denne.

Per Thomas

Ok, men la vårs gå igjennom sist den ble brukt til å gjøre ritualet. Sondre du var oppe på Bjørnevasshytta med nøkkelen, kan du ha glemt å låse opp igjen?

Sondre

Det er vanskelig å si, det er så klart mulig men jeg har ikke merka noe spesielt i ettertid. Jeg kom ned på kontoret med nøkkelen etterpå, hvem av dere kan bekrefte det?

Bjørn

Jeg husker du var innom, vi hadde vel kontormøte den dagen så de fleste var vel på jobb. La vårs tenke tilbake på den dagen.

De tenkte alle sammen på hvordan den dagen hadde vært og forfatteren tenkte han kunne gjengi hendelsesforløpet som et resyme istedenfor en dialog fram og tilbake mellom de involverte. Det viste seg det at det var ikke så lett å huske helt hvordan dagen hadde utspilt seg. Men det viste seg at det var den samme dagen som Jonny ble presentert som ny ansatt på hytter og løyper, og Bjørn fortalte hvor viktig det var å ha denne nøkkelpersonen i administrasjonen på plass. Etter det ble han med på møtet hvor Sondre fortalte at han hadde med Bjørnevasshytta-nøkkelen og sa at det ikke hadde vært noe problem å gjøre ritualet. Han kunne faktisk ikke forstå at det var så mye føss rundt det og lo litt hånlig og ondskapsfullt av de som hadde stressa med det. Han la nøkkelen fornøyd ned på bordet så noen andre kunne låse den inn.

Etter møte ble Jonny med Bjørn for å se hvor safen med nøkker og andre verdisaker var, og for å låse inn Bjørnevasshytta-nøkkelen. Mona jobba med å publisere en sak om Jonny til nettsida, mens aktivitetsavdelingen satt samen og diskuterte kommende turer og arrangement. Kristina og Mette var i tursenteret, men måtte inn på lageret hvor safen sto for å hente ut varer.

Hvem trur du har nøkkelen nå? Send ditt til forslag til sondre.rua.dokken@dnt.no innen 6 april

Med tjukkaser til fjells. Part Deux

Bloggens første oppfølger er her. Å Nei! Tenker du, det funker aldri bra med oppfølgere. Jeg har trua og tenker dette er en James Cameron oppfølger. Mannen som kanskje har gjort historiens to beste oppfølgere, T2 og Aliens. Men å komme med et innlegg om sykling midt på vinteren, er ikke det litt krasj? Det kan så være, men jeg har fine bilder og opplevelser jeg vil dele så sann blir det. Du får heller spare denne til det er bart og lese den da.

Siden vår første tur med fatbikene har det blitt flere. Den første var til Sloaros, men etter det har vi tatt turen på andre sia av RV 9. Vi har hatt tur fra Hovden til Tjørnbrotbu til Geiskeli, mens turen dere skal få være med på nå starta ved parkeringa til Galten.

Litt nedover på første etappe. Ned fra Galten.

Det var en dag i august i fjor at ti sykelister opp på fjellet for. Fra parkeringa til Galten er det grusveg som er både fin og bratt. Etter den værste bratta er det utrulig flott landskap og det er det en skal få være i dei neste timene fram til Tjørnbrotbu. Vegen går fra Urban Cruiser til Land Cruiser på sitt høyeste punkt der en kan velge å ta av til selve toppen på Galten. Vi skulle ikke det og kunne dermed kose vårs med en av etappens få nedkjøringer. Terrenget har et tråkk som er synlig litt som det passer seg. Vi følger det hver gang det viser seg og når det velger å gjemme seg litt viser fatbikene hvor bra de funker i dette høyfjellsterrenget. Du kan sykle utrulig mange steder og det setter ikke spor med mindre det er bløtt. Men vi er ikke kalver på vårslepp så vi fulgte pent og pyntelig på rekke og rad i retning av der tråkket viste seg igjen. Til dere som ikke husker det så var tampen av august 2020 ekstremt varm. Ruta vi sykler er opp til over 1300 moh og shorts og t-skjorte var eneste vettuge alternativ, noen kasta også t-skjorta. Det ble snakket høyt om bading når vi kom fram til hytta sjøl om da var nok sola borte.

De siste meterne med motbakke på fredagen.

Etter noen timer var vi inne på Tjørnbrotbu som var vårt overnattingsted fredag til lørdag. Det ble som sakt badet av flere og laget middager i forskjellig vanskelighetsgrad og tidsbruk. Hyttekosen var innenfor smittevernreglene, noe som er ganske likt det normale, med litt mer avstand og mer sprit, altså motsatt av en 4H leir.

På dag to skulle vi forflytte vårs til Berdalsbu. Jeg hadde syklet strekket før og viste at første halvdel var fin sykling, mens den neste halvdelen var mer dytting og bæring. Men det var på den fine første halvdelen vi fikk problemer. Før frokost hadde vi fiksa en kjede. Så ble det ei punktering. Det trenger ikke være så vanskelig, men vi fikk ikke hjulet av sykkelen. Det er i slike stunder man er glad for at man er velsignet med fint vær og har spist en god frokost for ikke så lenge siden. Vi knota med detta i over en time. Trudde så vi hadde fiksa det men, det var ikke tett. Til slutt måtte vi bære sykkelen i bekken for å finne hull nummer to i slangen som var mikroskopisk. Men vi kom igjennom med hevet hode og fikk fart på syklene igjen. Vi hadde sluppet de andre foran og de satt og spiste da vi tok dem igjen.

Luft i dekket og klar for å hente inn utbryteren.

Vi snakker glovarm august, men med den vinteren som var er det ikke noe overaskende at vi finner snø på fjellet.

Lunsjen var ved Nedre Viervadet omtrent halvvegs, men mer enn noe annet var det skillet mellom fint sykkelterreng og svært utfordrende sykkelterreng. Den neste delen av etappen innehold mye mer trilling og bæring, men også et mysterium. Ved Nørdre Gjuvvatn ser vi en skapning som beveger seg ganske raskt i vannet. Vi lurer veldig på hvilket dyr det kan være. Forslag som rein, elg, ingen tør å si bjørn men, eller kanskje det mystiske murmelsvinet. Det nærmer seg land å vi venter i spenning på hva som vil vise seg, men da snur det og forflytter seg sømløst en annen retning. Vi skjønner enda mindre. Vi var nøtt til å fortsette turen uten svar, men da ser vi det, det er mange folk her oppe og det er dykkere i vannet som leter etter gjenstander fra krigen. De holder i en liten propell som gjør at de får en veldig flytende bevegelse, høyt tempo lite bevegelse. Hadde vi ikke sett detta og mysterie ikke blitt oppklart, så hadde overskriften på innlegget vært: Tjukkaser oppdager fjellvannorm. Litt morsomt er det at de var minst like overaska over å se syklister der som vi var over å se dem.

Etter å ha oppklart det mysteriet tråkket vi videre, eller trasket mer. Det er god stigning opp mot Korpenutskardet og og litt sykling ned mot Tverrheittjønni. Der ble det badepause. Ekstremt langgrunt var det så vannet var godt og varmt. Alle tok svømmeknappen før vi satte vårs på sete. Det var det ikke så langt igjen, men selve nedstigningen til Berdalsbu var ingen spøk. Derfor lo vi ikke like mye når vi gikk ned den.

Vell nede, fant jeg spa avdelingen i bekken og tok dagens andre bad. Mat ble laget og fortært og en utrulig hyggelig prat etterfulgte.

Siste etappe

På søndagen var det turen fra Berdalsbu til Berdalen som sto på programmet, den korteste etappen og med hovedsakelig nedover fokus. Det var deilig å få sykla en del etter det slite som var på tampen på lørdag. Med trær og et annet terreng var det veldig koselig, helt til furua legger ei stor rot i stien som for å snuble deg.

Ja, bading ble vurdert her også

Vel nede så fant vi Otra og gjett hva, vi bada. Med slikt vær må vi selge inn turen neste år som et koselig triatlon. Det bades, sykles og traskes på denne turen. Gleder meg til neste eventyr med fine folk og fatbiker i fjellet.

Ja, tilbake til det jeg sa om vinter å sykling i starten. Det er jo nå på vinteren fatbiken virkelig er på hjemmebane. Test det hos DNT Sør.

Toppturhemmelighetene avsløres

Bratt skikjøring på DNT Sør sin toppturcamp på Stavskar i 2018.

De fleste hemmelighetene er nå kjent. Nei, dem er nok ikke det alle sammen, jeg vil tru det er noen hemmeligheter jeg ikke kjenner til også. Det er likevel slik at plasser jeg omtrent bare fant kjente skispor på for et par år siden, vrimler av liv hver hælj nå. Det er jo både på godt og vondt. Jeg må sjøl stå delvis ansvarlig for det. Ni youtubefilmer, noen blogginnlegg og turtips gjennom setesdal.com, og ting vil jo bli kjent for allmenheten. Men jeg bærer på en stor hemmelighet som er helt oppi dagen. Det er mer et tips enn en hemmelighet.

Hengjefjell er klassikeren her i Valle og ingen hemmelighet. Den har alltid hatt en del trafikk, men noen vintre med litt mager snø i lavere terreng har minka trafikken. Samme skjebne lider Sondrelåmi også. Derfor har påkjøret i området rundt Bjørnevasshytta nærmest eksplodert de siste to årene. Hadde Strandenuten vært ei pølsebu så hadde det lukta ei eim av Leiv Vidar på toppen der hver helg. Holfjell får også mange besøk. Jeg forstår hvorfor, det er veldig snøsikkert, du kan tilpasse turer til alle nivåer og det er nesten ingen innmarsj.

Hold fast, her er det hemmelige tipset.

Bjørnevasshytta

Jeg kan ikke fatte og begripe at ikke flere sover på Bjørnevasshytta.

Kommer det snøfall om natta så er du garantert førstespor dagen etter. Bare det er grunn nok for den som utelukkende er der for skikjøringa. Alle som kommer kjørende sørfra på dagstur bruker mer tid i bilen enn på ski, tar du hælja på Bjørnevasshytta hvor du kommer opp på fredagskveld, så driver du faktisk mer bærekraftig skikjøring. Så mange flere rønns per kilometer du har da, burde nesten vært delvis subsidiert av staten. Ved å sove på Bjørnevashytta er du også nærmere alle andre skimulighetene i området.

Lå oss gå videre til det faktum at du får hyttekos. Du kan lage biff med bernaise til middag, spille kort, snakke om dagens innsats og ikke minst planlegge neste dag.

Se på de nørdsa.

Turplanlegging er gøy. På bildet leses det høgtidelig fra den lille skredboka så freden legger seg over hytta og mindtullness går på høygir. Sånn kan vi sitte å skravle utover kvelden med potetgull og noe leskende, kanskje en slalombrus. Det å vite at det er kun leik og moro som kommer neste dag og at kroppen allerede har hatt det mye gøy er helt fenomenalt.

Neste dag etter ei god natt søvn, så kan du stå opp seinere enn vanlig for du er allerede der du skal være. Lag en god frokost, feks biff med bernaise som du nyter i rolige omgivelser med en kopp varm kaffe. Du ser ut ruta og registrer det været som er utenfor. Da tenker du på det du snart skal gjøre: på med ski og feller, kameratsjekk med sender/mottaker og rolig labbing over vannet.

Koselig med lunsj ute, men når du bor på Bjørnevasshytta så trenger du ikke det. Du kan ha varm lunsj inne.

Så etter en lang dag med skikjøring finner du fram middagsoppskrifta til Jokke og lager koteletter med bernaisesaus og poteter. Dessert ala Ludvigsen, som er drops med karamell runder av en fantastisk dag, eller gjør det det? Nei det er ikke slutt. Nå kommer noe av det gøyeste. Hodelyktturen på kvelden. Gløm flatt lys og de problemene. De eneste andre hoyene er ekko av deres egne.

Der har dere det, jeg har delt av godene som en solidarisk kommunist og det er opp til dere og forsyne dere av skattene. Snakkes på fjellet.

Med tjukkaser til fjells.

Det er ingen spøk å ta med seg tjukkaser til fjells, det kan være tyngre enn vanlig, men gleden når det funker er også stor. Vi måtte søke om å få ta med tjukkasene inn i verneområdet som Sloaros ligger i og fikk et positivt svar. Disse tjukkasene jeg snakker om er DNT Sør sine siste tilskudd av leiketøy. På engelsk blir de kalt fatbike.

Vi var et reisefølge på ti deltagere og to turledere som møtte opp på Hovden skisenter sin parkering. Sammen skulle vi ta vårs inn til Sloaros ved hjelp av våre hjulbeinte venner- fatbikene. De første bratte harde høydemetrene tok vi i heis, alle var enige om at det var en overkommelig etappe. Det tok seg godt betalt per høydemeter, men det var helt OK å slippe det på sykkel. På toppen av heisen kunne ferden begynne for alvor. 5oo meter ut på stien kom den første punkteringa. Ser man på en tjukkassykkel så tenker man fort at detta er ikke noe en punkterer med. Så skrekkelig feil kan en ta. Store bøse dekk med tynne vegger er ikke all verden. Her måtte jeg fram med lappesakene kjøpt for 19 kroner på Biltema. Det eneste som var dårligere en lappesakene hvor limtuben hadde lekket litt var min kompetanse på lapping. De siste åra har jeg brukt lapper med lim på og fikk overhodet ikke til denne krevende kombinasjonen med lim og lapp. Jeg satte så derfor inn en ny slange og begynte og pumpe. Med små pumper viste dette seg å være en jobb på linje med luftmadrass-uten-pumpe-på-stranda-blir-nødt-til-å-bruke-munn-og-egen-lungekapasitet-metoden. Med slitne armer syklet vi videre.

Denne sykkelen med dens eier fikk testet gjørmebad på Hovdens høytliggende spaavdeling.

Været var komfortabelt, ikke kaldt eller varmt og vi ble spart for regn. Det var bra for vi fikk en litt trøblete start på turen. I tillegg til gjørmebadet som gikk helt fint kom dagens andre punktering bare litt over en kilometer inn.

Dette skulle vi få erfare hele fire ganger på vår ferd inn mot Sloaros. Heldigvis hadde Per Thomas både bedre lappesaker og lappeferdigheter enn meg. Det verste var nok uansett det å pumpe luft i hjulet igjen. Det ble kjørt stafett for å ikke gå i kjelleren med pumpa.

Ideen bak turen var ikke hovedsakelig at vi skulle på sykkeltur, nei det var mer at vi skulle på eventyr eller oppdagelsesferd med syklene. Det er vesentlig at deltagerne har den innstillinga, for det er på ingen måte noen grusveg vi sykler på. Vi ble allikevel positivt overasket over hvor mye som kunne sykles. De med mest sykkelerfaring syklet sikkert 80% av hele vegen. Ruta vi valgte var over Stølsgarsnuten som er litt mer utfordrende enn DNT stien opp til Krosslosskaret. Veien fra Krosslosskaret og videre var moro, mye kunne sykles og det var mange fine partier.

Vi røyk en kjede også på dette partiet bare for å fylle kvoten for mekaniske problemer. Vi var forberedt og hadde både kompetansen og utstyret vi trengte for å ordne det. De siste kilometerne inn mot hytta viste vi at kunne være krevende, derfor la halvparten av gjengen igjen syklene der og gikk siste delen inn mot hytta.

Lynet slo ned i lunsjen og sendte syklene i bakken, turleder Per Thomas lurer på om han vil få liv i jernhesten mens han tygger konsentrert på nistematen sin.

Sjarmøretappen inn til Sloaros

Inne på Sloaros ventet et dugnadslag som jobbet med ei ny bru. Frivillige, som dem, er uvurderlige for DNT over hele landet. Tenk på jobben som ligger bak neste gang du går på sti og ser merke som er malt på steinen eller bruker brua over elva.  I tillegg til  dugnadsfolket var det to hester med ryttere der inne. Det er så tøft! Hadde det ikke vært for at hest er verdens tredje mest skumle dyr, skulle jeg gjerne dratt på tur med noe slikt. Det er noe med å skræve over flere hundre kilo med ukontrollerbar masse, som jeg sliter litt med. Rytterne var veldig tilregnelige og hyggelige. Det kom flere og flere til hytta. Elever fra Hovden vgs, venninner, far og sønn. Antallet ble derfor så stort at Hovden skigymnas måtte sove på gulvet i stua. Jeg og en annen deltager tok gulvet i annekset.  det var stufullt med andre ord. Allikevel ble det aldri noe bråk, verken fra sørlendinger, rogalendinger, østlendinger, ja heddølingen  oppførte seg eksemplarisk. Det er rart det kan være så mye bråk ellers i verden når detta gikk så bra. Det hjelper jo på at alle kan kose seg med lys og brun lapskaus blant annet.

Dagen etter satte vi av sted i fint vær men det skulle vise seg å være lurint, for med skyer foran sola var det kaldere i dag. En av syklene hadde mista skruen som holder den bakre bremsekaliberen på plass. Det er ikke noe å trakte etter akkurat. Men så hadde vi en deltager som helt ubevist tok et valg der han syklet på stien ut fra Sloaros. Universet hadde gitt han en mulighet om å lykkes i noe som har umulige odds. Han kunne enten ta jackpoten i Vikinglotto med lykketall og full servering eller han kunne finne en svart 5 mm skrue et eller annet sted på den 14 km lange stien mellom Sloaros og Hovden. Skjebnen ville det slik at det var skruen han fant. Det er så og si umulig!!!!  Det er slike tilfeller som får en til å lure hvilke prioritering mirakler har og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne hatt om tilfeldighetene ikke ville ha det slik at den skruen skulle finnes igjen.

Bildekavalkade.

Vi kom unna med bare en punktering på hjemvegen. Fra Krosslosskaret var det konstant sykling på nesten alle til vi var nede i skianlegget. Vi valgte å sykle opp på vegen i skianlegget hvor vi delte gruppa slik at de som ville kunne kjøre DH løypa og de andre fulgte vegen. Jeg kjørte DovnHill løypa med 4 andre. Da la jeg merke til at det er forskjell på V10 en min som har 200mm vandring i demperen og fatbiken. Jeg var så gåen i armene at jeg trudde jeg sku gå på veggen. Men moro, det var det. Syklene fikk seg en velfortjent vask i bunnen og deltagerne ble ønska vel hjem. Avslutningsvis vil jeg demonstrere en meget kompetent kobåystrekk i lunsjen av undertegnende.

Setesdals Vesthei leverer nok en gang.

 

 

En må lære seg å kjenne sitt produkt. Jeg er heldig for produktet er Setesdal Vesthei, og det er et eldorado. Jeg hadde ikke vært på Bossbu på sommerstid, ikke vært på Svarvarnuten eller Urdalsknuten. Her måtte en ta affære umiddelbart. Jeg syntes det er trivelig med selskap på tur om måtte finne et bra turfølge. Lars Monsen, Arne Hjeltnes og Dronningen var opptatt, men mamma hadde mulighet for en tur og da ble de hu. Turen gikk 4 juni til 6 juni.

Mamma har alltid vært opptatt av at turklær og utstyr skal matche, eehhhh nei, det er flaks.

Vi parkerte i Berg og begynte på turen inn mot Bossbu. På vei mot Bossbu skulle vi oppom Svarvarnuten. I starten av stien er det Everglades nasjonalpark klima når det har regna, men det stoppa ikke Aron Rysstad lokalt skitalent og en kamerat i å løpe forbi vårs inn mot Setesdal vesthei for å runne det. Ak og ve, tenk å være så ung og sprek tenkte jeg, vel vitende at jeg måtte hatt en bjønn etter meg skulle jeg vurdert den farten innover fjellet.

Mamma og jeg er glad i pauser, og har etter fjorårets erfaringer lært vårs å gi beng i hva som er forventet tidsbruk på etappen. De regner ikke med pauser, og det blir det en del av. Vi hadde tre matpauser inn til Bossbu, den andre var ved Stavskar. Hverken jeg eller mamma har for vane av å gå ned noe spesielt ned i vekt når vi er på tur.

T for trasking.

Fantastisk å se hvordan naturen med sol og regn, varme og kulde har i løpet av mange år satt sitt preg. Den har formet overflaten og forteller oss at her har jeg jobbet i tiar og etterlatt et avtrykk. Og bak mamma ruver Svarvarnuten. (Vitsen er godkjent av mor sjøl)

Vi gikk nok ikke allfarveien opp til Svartenut, til å få med vår slike stier blir det for mye prat. Derfor tok vi bare av turstien der det føltes naturlig,  samme taktikk ble benyttet ned fra toppen. Bruke kartet og legge kursen. Vi hadde maks uflaks med været når vi var på toppen av Svarvarnuten, men legger inn et bilde allikevel. Har en tid når en er på tur inn mot Bossbu så er det ikke så store omvegen å gå oppom. Det anbefales, spesielt i fint vær.

Gudleik Knotten er møkk lei postkasseruta til Reodor, noe den forrige postkassa bærer preg av.

Veien ned  og videre innover er meget i sløyd. Stien og landskapet er en fornøyelse. Det blir en del bilder fra denne turen, håper dere setter pris på det. Jeg skal ikke legge ut alle for mamma hadde en lei tendens til å holde knappen inne når hun fotograferte. noe som resulterte i bildeserier på sju bilder av meg, utsikten og en av hennes fingre for å ta et eksempel.

Hei jeg heter Stein Varde.

Som bildet tydelig viser kom vi fram til Bossbu som tok oss i mot på eksemplarisk vis. I løpet av kvelden ble hyttene fylt gradvis opp, uten at det var trangt på noe måte. Forrett var tomatsuppe og hovedrett lapskaus av typen lys. Strøkent.  Pga de store vinduene i oppholdsrommet var det så varmt der at en kunne solt seg i sofaen. Veldig effektivt for å få varme i hytta.

8/7 Da var det ferieavvikling i Øvre Setesdal Turlag, Skrivingen vil gjenoppta 1 august.

1/8 Øvre Setesdal Turlag har nå alle mann på post igjen og kan fortsette som normalt.

På denne turen skulle jeg få ta del i Jack Reacher sin hverdag på kveldstid, noe som var intenst. Har ikke sett filmen, men det er jo lille Tom som spiller herr Reacher som i boka beskrives som en høyreist kar på 1.95, det er bare en bom på 25 cm det.  Før jeg gikk i gang med boka gikk vi igjennom permer og bøker for å se på de alternativene vi hadde for ruter fram mot Urdalsnuten. Jeg sier det med en gang, nord for Botnsvatnet er under de fleste forhold det beste alternativet. Det skal nok være lite vann i Gjuvvassåni på sørsia for at det er det beste stedet å krysse. Uansett hvilket alternativ en velger kan det være lurt å gjøre som mamma og ha med staver til krysningen. Vi starta tidlig neste morgenen på vår ferd mot Urdalsnuten. Vi måtte velge om vi ville gå opp og oppå Snorreheii eller rundt. Vi valgte det siste og kom etterpå fram til Snorrevadi. En rask evaluering ble gjort og vi fant ut at shortsen var for lang. Bokseren min var akkurat passe lang til at den ikke ble våt. Det er ikke mer en 2 meter bredt  der det er dypt, men det kan være et utfordrende parti. Mutter og jeg er prisgitt med lange bein fra naturen side, men andre vi kanskje være tjent med å ha ekstra truse i sekken.

Snorrevadi etter å ha krysset. Moro å se tilbake på slike store prestasjoner en har utført.

Vi ble gledelig overraket over at det var bruer ved de neste krysningene vest for Vatnemellom. Tydelig illustrert med foto under.

Mamma kan ikke gå glipp av reiseradioen. Derfor hadde hun spesialbestilt DAB antenner fra Lillehammer.

Tørrskodde og ferdig med krysningene begynte oppstigningen. Vi gikk sør for det ikke navngitte vannet på 1028 moh opp ryggen vest for Krørre. Det var bratt og koselig, fin måte å få i gang pumpa på. Ryggen ble fulgt hele veien opp og vi gikk på stein, fjell, måsa, vann og snø.

Vi fulgte ryggen til venstre opp mot toppen.

Mamma måtte overtales med Panda Pepe for å være med å krysse det ene snø partiet, men det var ikke så skummelt når det kom til stykke.

Mor smiler fornøyd og veit at om 3 meter får hu lakris.

Til slutt var vi på toppen og været var så bra at vi tok ei matpause der. Ikke dårlig å kunne nyte et par skiver med baconost og salami på Vest-Agder sin høyeste topp. De leiker ikke når de bygger varde. Den er et beist og en kan lure på hva motivasjonen var? Berømmelse, rikdom, imponere noen, jeg far ikke noe til å stemme annet at det er noen der ute som syntes at det å bygge varde er noe av det feteste som finnes.

Sommerens kolleksjon turklær er fra: shorts 8 år gammel fra H&M, Skjorte 6 år gammel Europris, Briller 6 måneder Statoil Rysstad, Caps 6 måneder fra DNT Sør med svigermorpåsydd emblem av DNT.

På toppen bekreftet vi planen vi hadde hatt i hue fra starten av. Vi prøver sørsia av Botsvatnet tilbake. Vi håper på å få krysse Gjuvvassåni en plass. Vi følger ryggen som ligger litt sør for den vi gikk opp, nedover igjen fra toppen og tankene er allerede på om det er mulig å krysse. Det er nok av utfordringer på veien også, i form av snø, bratte bakker og glatte berg, men som tankene våre velger jeg også å ta historien fram til da vi er ved Gjuvvassåni. Det viser seg raskt at det er mye vann, stritt og det vil bli utfordrende å krysse. Vi begynte nede ved Juvvatnet og gikk oppover. Etter å ha gått opp 700 meter finner vi noe som kan være mulig. shortsen må av, sko av, ullsokker på. Ullsokker gir bedre feste og hjelper bittelitt mot kaldt vann. Først krysset vi, så gikk vi oppover elva mot ei lita øy, så krysset vi igjen. Den siste krysningen var djup  og relativt lange bein til tross. Jeg var nøtt til å bytte undertøy på andre sia. Men vi greide det og det var sjukt moro, mestring på resept. Da slapp vi også å snu for å gå den lange veien tilbake.

Den røde streken viser vår ferd over, bilde er tatt når vi er ferdig med v(b)adingen.

Vil anbefale nordsia begge retninger om en ikke er eventyrlysten og vanntett til sinns. Etter det var det fin sti og plankekjøring fram til brua ved Bossbu som minnet mest om et hinder i et tv-spill.

#trengerikkesinoe

Framme ved Bossbu etter 10 timer på tur var det middag som sto på programmet. Mamma ville ha tomatsuppe og jeg tok sodd, type trønder. Etter middagen fulgte jeg Jack Reacher videre på ferden, Før kvelden ble rundet av med å vaske hytta.

Så var det turen hjem som gjøres, men vi aktet ikke å ta enkleste vei langs turiststien, å nei, vi skulle gå et alternativ. Ut fra Bossbu gikk vi merka sti mot Svartenut. Rett før vi kom til Auguntjørnstøylen som ligger så fint til atte HJELP, tok vi en sving østover mot Melrakkvatnet. Vi kom innpå en sti ganske raskt, men den forsvant like fort igjen. Sånn skulle denne turen bli, stien dukket opp og ble borte igjen. Vi fulgte ikke nok med til å ha oversikt over stien hele tiden, men det er et greit terreng å orientere seg i med kart, så vi gikk bare i nærheten av der stien lå til en hver tid.

En må vente lenge på surfebølgene i Norge.

Da vi nærmet vårs Dei djupe tjørnin, ble det plutselig blå merking av stien.

Det gjorde det enda lettere å finne fram, men det forsvant på vei opp på Holteheii. Det var det varder langs stien, men etter en stund var det bare varder i alle retninger uten noen forbindelse med sti. Dette viser at den motiverte vardebyggeren fra tidligere også har sans for humor.

Toppen av Holteheii var meget i sløyd.

Veien ned var bratt, men god. Stien vi fulgte ut mot parkeringen fra Holtestøyl var  Postgirobygget sin mest spilte sang.

Det er digg å få gjort det til en runde slik vi gjorde på denne turen. Dette kan en gjøre ved å parkere på Berg og sette i marsj. Gå gjerne i våre fotspor, men vit hva du begir det ut på som alltid.